Alba Longa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Castel Gandolfo på en lang solrik, fjellrygg med utsyn over Albanosjøen, kanskje det mest sannsynlige stedet for Alba Longa.

Alba Longa (tidvis skrevet Albalonga i italienske kilder) var en oldtidsby i Latium[1] i det sentrale Italia, i overkant 20 km sørøst for Roma[2] i Albanerfjellene. Byen grunnla og ledet det latinske forbund, og ble ødelagt av Roma en gang på midten av 600-tallet f.Kr. Ifølge romersk mytologi hadde Romulus og Remus, grunnleggerne av Roma, kommet fra det kongelige dynastiet i Alba Longa.

Mytologi[rediger | rediger kilde]

I henhold til Dionysios fra Halikarnassos ga kongene i Alba Longa en direkte slektslinje mellom Ascanius (sønn av Aineias, mytologisk opphav til Roma) og Romulus, et annet mytologisk opphav til Roma. Ascanius skal ha vært grunnleggeren av Alba Longa. Et annet navn for ham var Iulus, og under dette navnet oppsto tradisjonen at han var stamfar til slekten Gens Julia hvor det mest kjente medlemmet var Julius Cæsar.

Arkeologi og historisk tolkning[rediger | rediger kilde]

Titus Livius skriver at Alba Longa ble grunnlagt av Ascanius for å avløse overbefolkningen ved Lavinium, havnebyen i regionen Latium. Han plasserte den ved foten av Albanerfjellene og sa at byen tok sitt navn fra å ligge langs en fjellrygg.[3] Dionysios fra Halikarnassos gjentok denne fortellingen, men la til at Ascanius ved å følge et råd fra et orakel, samlet sammen andre latinske befolkninger også. Ved å merke seg at alba betyr «hvitt» og longa betyr «langt», oversatte han navnet til «lang hvit by». Han la også til at byen lå mellom Albanerfjellene og Albanosjøen,[4] og på den måten satt han også i gang en langvarig kontrovers om stedets nøyaktige lokalisering.

Siden 1500-tallet har stedet ved ulike tider blitt identifisert med klosteret sankt Paolo ved Palazzola i nærheten av Albano, Coste Caselle nær Marino, og Castel Gandolfo. Det siste navnet til stedene utgjør faktisk stedet for villaen til keiser Domitian (51-96 e.Kr.) som de antikke kildene hevdet i sin tid utgjorde Alba Longas «aix» (citadell).

Arkeologiske data viser eksistensen til en rekke landsbyer i jernalderen, hver av dem med sin egen nekropolis (gravlund), og disse byene lå langs den sørvestlige bredden av innsjøen Albano. På den tiden da Roma skal ha ødelagt denne bosetningen(e), må disse landsbyene fortsatt ha vært i før-urban fase, og begynte å gruppere rundt et sentrum. Dette senteret kan gjerne ha vært Castel Gandolfo, dette grunnet at dens betydelige større nekropolis antyder en større by.

I den senere republikanske perioden ble området til Alba (Ager Albanus) bosatt på nytt med mange private villaer. Disse er nevnt i den antikke litteraturen og levninger fra flere av dem er fortsatt eksisterende.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Guralnik, David B, red. (1986): «Alba Longa» i: Webster's New World Dictionary of the American Language (2. utg.). New York, NY: Prentice Hall Press. ISBN 0-671-41811-4, ISBN 0-671-47035-3.
  2. ^ Mish, Frederick C, red. (1985): «Alba Longa» i: Webster's Ninth New Collegiate Dictionary (9. utg.). Springfield, MA: Merriam-Webster Inc. ISBN 0-87779-508-8, ISBN 0-87779-510-X (deluxe).
  3. ^ Titus Livius: «I.3» i: History of Rome. ISBN 0-89236-763-6.
  4. ^ Dionysios fra Halikarnassos: «I.66» i: Roman Antiquities. ISBN 0-674-99352-7.

Litteratur[rediger | rediger kilde]