Wilmington (Nord-Carolina)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Panoramabilde over Wilmington fra 1918

Wilmington er en by helt sørøst i delstaten Nord-Carolina nær Atlanterhavskysten og utløpet av Cape Fear-elven. Byen er hovedsete for New Hanover fylke og har et innbyggertall på 106 476 ifølge estimatet fra 2010. Byen er oppkalt etter Spencer Compton, som var greve av Wilmington i England mellom 1730 og 1743.

Området var forsøkt bosatt på 1600-tallet, men de første varige bosetningene kom i 1720. Wilmington ble formelt grunnagt i 1739. Som en av sørstatene hadde Nord-Carolina slaveri, og mye av naturressursene i området ble utnyttet ved hjelp av slaver.

Slaget ved Moore's Creek Bridge fant sted i nærheten under den amerikanske uavhengighetskrigen i 1776.

Under den amerikanske borgerkrig var Wilmington en viktig marinebase for sørstatene. Byen falt til unionsstyrkene etter kamper mellom 11. og 22. februar 1865, noe som stengte av sørstatenes siste havn. Etter krigen var motsetninger mellom hvite og svarte fortsatt høye. Det toppet seg da hvite opprørere drepte 22 svarte mennesker i 1898 under et kupp mot det sittende republikanske styret. Wilmington var på denne tid den største byen i staten, og hendelsen bidrog til at demokratene vant kontroll over delstaten og fikk fjernet mange av rettighetene som de svarte hadde fått i årene etter krigen.

Byen er stadig en viktig havneby. Turistindustrien er også betydelig da byen har et historisk kvarter og flere sandstrender i nærheten. University of North Carolina Wilmington med rundt 11 000 studenter ligger også i byen.

Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]