William Randolph Hearst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
William Randolph Hearst
William Randolph Hearst cph 3a49373.jpg
Født 29. april 1863
San Francisco
Død 14. august 1951
Beverly Hills
hjerteinfarkt
Ektefelle Millicent Hearst
Far George Hearst
Mor Phoebe Hearst
Barn Randolph Apperson Hearst, John Randolph Hearst, William Randolph Hearst, Jr., George Randolph Hearst
Parti Det demokratiske parti
Nasjonalitet USA
Utdannelse Harvard University
Signatur
{{{navn}}}s signatur

William Randolph Hearst, (født 29. april 1863, død 14. august 1951) var mediemagnat, mangemillionær og nord-amerikansk politiker.

Hearst ble født og virket i USA og regnes sammen med Joseph Pulitzer som skaperen av «den gule presse», dvs. medieorgan som er basert på uetterrettelig sensasjonsjournalistikk der det å sjekke kilder er underordnet og der man sjonglerer med sannheten for å tjene visse meninger eller holdninger. Hensikten er todelt. Dels å oppnå en stor leserkrets og økt fortjeneste, og dels å manipulere offentlig opinion – inklusive politikere – til å innta holdninger som forfektes av avisens eiere eller redaktør(er).

Williams far, George Hearst, var guvernør og en mangemillionær som hadde tjent seg rik på gruvedrift. Som betaling av spillegjeld, aksepterte George Hearst i 1880 å overta avisen San Francisco Examiner. Denne avisen fikk sønnen, William, like etter han var ferdig med sin utdannelse på Harvard University.

Politiker og forretningsmann[rediger | rediger kilde]

Fram til 1928 bygget William Randolph Hearst opp et medieimperium på 28 større og mindre aviser i tillegg til tidsskrifter, radiostasjoner og et filmselskap.

Hearst var også politisk interessert og ble to ganger valgt til Representantenes hus (1903 – 1907) fra staten New York. På samme måte som mange andre amerikanske næringslivsledere på 1930-tallet, som for eksempel Henry Ford og finanskongen Irénée Du Pont, ble også Hearst en beundrer av Adolf Hitler [1]. Han skiftet imidlertid mening etter Englands krigsproklamasjon mot Tyskland i 1939, men var motstander av at USA skulle engasjere seg i den andre verdenskrig. Ettersom han anså Englands kolonimakt å stå i veien for USAs økonomiske interesser i verden, var han også motstander av at USA skulle engasjere seg i den første verdenskrig. Og av samme grunn var han også motstander av opprettelsen av Folkeforbundet i 1919.

Som Martin Lee og Norman Solomon beskrev i deres bok fra 1990, Unreliable Sources, oppfant Hearst jevnlig «sensasjonelle historier, falske intervjuer, viste falske bilder og forvrengte faktiske hendelser». Denne praksisen ble kalt for «gul journalistikk», oppkalt etter tegneserien «The Yellow Kid» som gikk i avisen New York World. Hearst benyttet seg av gul journalistikk i avisen New York Journal for å drive aktiv kampanje for USAs militære innblanding i Cuba, Puerto Rico og Filippinene, noe som ble kritisert i Upton Sinclairs bok The Brass Check: A Study of American Journalism (1919). I henhold til Sinclair var Hearsts avisansatte «villige til å begå bevisste og skamfulle løgner, fullstendig gjort av ull, for å bevege nasjonen til hat og drive den til morderisk krig.» Sinclair forsikret også at tidlig på 1900-tallet løy Hearsts aviser «barmhjertelig om radikale», ekskluderte «ordet sosialisme fra sine spalter» og adlød «en stående ordre at i alle Hearsts kontorer skal amerikansk sosialisme aldri omtales i positive vendinger.» I tillegg anklaget Sinclair at Hearsts «Universal News Bureau» skrev om nyhetene fra morgenavisene i London i Hearsts kontor i New York og deretter bedragersk sendte det ut til amerikanske ettermiddagsaviser kreditert oppdiktede navn av ikke-eksisterende «Hearst-korrespondenter» i de store byene i Europa. En annen kritiker, Ferdinand Lundberg, utvidet kritikken i Imperial Hearst (1936). Han anklaget Hearsts aviser for å ta imot penger fra utlandet for å vri på nyhetene. Etter krigen gjentok en annen kritiker, George Seldes, anklagene i boken Facts and Fascism (1947). En biograf, A. Scott Berg, merket seg at på slutten av 1920-tallet avslo Charles Lindbergh Hearsts meget generøse tilbud om å støtte hans karriere som skuespiller med økonomiske midler. Lindbergh behold avstanden ettersom han hadde liten respekt for innholdet og tonen i Hearsts utgivelser.[1]

I dag kan Hearsts politiske holdninger tolkes som uttrykk for amerikansk imperialisme, og således som lite politisk stueren utenfor USA, men hans store evner som forretningsmann og som utvikler av nye forretningsstrategier innen mediebransjen, kan imidlertid ingen bestride. På det området kan han regnes som en av de fremste 1900-tallet, og for å ha en verdensomspennende innflytelse som vedvarer den dag i dag.

Han døde 88 år gammel i Beverly Hills i California i 1951. Alle sønnene fortsatte i farens fotspor innen medieverden. Cosmopolitan er i dag et av Hearst-konsernets mest kjente tidsskrifter.

Redaksjonell linje[rediger | rediger kilde]

Hersts redaksjonelle linje var sterkt nasjonalsjåvinistisk. Spissformulert gikk den ut på at USA var «the good guy» og at nasjoner og individer som var uenig med USA, tilhørte «the bad guys». Denne redaksjonelle linjen praktiseres også i dag av mange amerikanske nyhetsorgan. Blant disse er trolig FOX News Channel det mest kjente. I journalistkretser omtales FOX News gjerne som «Mikrofonstativet til det Hvite Hus», dvs. som en helt ukritisk videreformidler av påstander og informasjon som kommer fra amerikanske, nasjonale myndigheter, og som selv aktivt forsvarer de samme holdninger og argumenter.

Denne formen for propaganda-journalistikk har med visse unntak etter den andre verdenskrig og den kalde krigen, hatt noe mindre gehør i europeiske nyhetsorgan. En viktig årsak kan være at nasjonalsjåvinsisme i Europa lett blir assosiert med Joseph Goebbels mens det i USA ofte settes i sammenheng med patriotisme og derfor ofte oppfattes som noe positivt.

«Gul presse»[rediger | rediger kilde]

Begrepet «gul presse» oppstod i perioden 18951898 som følge av kampen mellom Joseph Pulitzers avis New York World og Hearsts New York Journal for å oppnå høyeste opplagstall. For å øke opplagstallet begynte begge aviser å konkurrere om fantastiske beretninger, blant annet fra den cubanske uavhengighetskrigen. Øyenvitneskildringer, rapporter om hendelser, etc. ble grovt overdrevet eller forfalsket, og kunne dermed framstå som sensasjoner og skape stor offentlig oppmerksomhet. Hearst nektet til og med New York Journal å bruke spanske kilder, ettersom han mente at de ikke var til å stole på. Dette var et regulært brudd med den journalistiske objektiviteten som var leveregelen for andre større aviser.

Skandale og sensasjonsjakten i Word og Journal inklusive deres uetterrettlige bruk av kilder, ble av mer seriøse nyhetsformidlere stemplet som «gul presse», oppkalt etter Richard Outcaults tegneseriefigur «The Yellow Kid». Hearsts New York Journal økte imidlertid opplagstallene, og avisen dreide amerikansk opinion i retning av at USA burde drive ut det spanske styret på Cuba og annektere den vesle øystaten.

Citizen Kane[rediger | rediger kilde]

Citizen Kane er en av de mest innflytelsesrike filmer gjennom alle tider og ble løselig basert på Hearsts liv. Orson Welles og hans medforfatter Herman J. Mankiewicz skapte Kane som en sammensatt figur av flere menn, blant dem Harold McCormick, Samuel Insull og Howard Hughes. Hearst ble rasende over filmen og at dens hovedfigur var et meget tynt forkledd og i all vesentlighet et svært lite flatterende portrett av ham selv. Han benyttet sin enorme innflytelse og ressurser i et forsøk på å forhindre at filmen noen gang ble vist, selv aldri å ha sett den, men lyktes ikke. Welles og filmselskapet RKO Pictures sto imot presset, men Hearst og hans venner i Hollywood lyktes til sist å presse kinokjeder til å begrense visningen av filmen,[2] noe som resulterte i middelmådig kinoinntekter og skadet Welles’ senere karriere.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Berg, A. Scott (1998): Lindbergh. New York, NY: G.P. Putnam's Sons. ISBN 0-399-14449-8. s. 162–163
  2. ^ Howard, James (1991): The complette films of Orson Welles. New York, Citadell Press, s. 47.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Nasaw, David (2000): The Chief: The Life of William Randolph Hearst, Mariner Books, ISBN 0-618-15446-9
  • Pizzitola, Louis (2002): Hearst Over Hollywood: Power, Passion, and Propaganda in the Movies, Columbia University Press, ISBN 0-231-11646-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]