Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil
Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil, 3rd Marquess of Salisbury by George Frederic Watts.jpg
Født3. februar 1830
Hatfield
Død22. august 1903 (73 år)
Hatfield
Gravlagt Hertfordshire
Ektefelle Georgina Gascoyne-Cecil
Far James Gascoyne-Cecil, 2nd Marquess of Salisbury
Søsken Lord Eustace Cecil
Barn
7 oppføringer
Lady Gwendolen Gascoyne-Cecil, Hugh Cecil, 1. baron Quickswood, Lord Edward Cecil, Edgar Algernon Robert Gascoyne-Cecil, Lord William Cecil, James Gascoyne-Cecil, 4. marki av Salisbury, Maud Palmer
Utdannet ved Christ Church, Eton College
Beskjeftigelse Politiker, diplomat
Parti Det konservative parti
Nasjonalitet Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Livssyn Den anglikanske kirke
Medlem av Royal Society
Utmerkelser Fellow of the Royal Society, storkorsridder av Royal Victorian Order

Karikatur i Vanity Fair, 1869

Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil, 3. marki av Salisbury, (født 3. februar 1830Hatfield House i Hertfordshire i England, død 22. april 1903 samme sted) var en britisk politiker. Han var Storbritannia og Irland s statsminister 1885–86, 1886–92 og 1895–1902.

Salisbury regnes gjerne som en klassisk aristokrat.[trenger referanse] Han var spesielt opptatt av utenrikspolitikk og spilte en viktig rolle i oppbyggingen av det britiske imperiet, som han var en sterk tilhenger av. Politisk var han meget konservativ og personlig religiøs.[trenger referanse] Han regnes gjerne som en reaksjonær, istedenfor progressiv konservativ politiker.[trenger referanse] Visse sosiale reformer ble gjennomført under hans regjeringer, men irsk selvstyre skulle forhindres.

Han var far til nobelprisvinneren Edgar Algernon Robert Gascoyne-Cecil.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Cecil var tredje marki av Salisbury og sønn av James Gascoyne-Cecil, 2. marki av Salisbury. Han gikk først på Eton College og studerte så ved University of Oxford.

Den politiske karrieren begynte med hans valg (under navnet Lord Robert Cecil) i underhuset for valgkretsen Stamford i 1853. Ved den eldre brorens død i 1865 arvet han tittelen vicomte (viscount) Cranborne, før senere ved farens død i 1868 å arve markiverdigheten og tre inn i overhuset.

Politisk var Cecil en stridbar konservativ og høykirkelig, noe som fikk ham i 1867 til å tre ut av det konservative parti, som følge av misbilligelse av et radikalt forslag til stemmerett fremlagt av Benjamin Disraeli.[trenger referanse] Etter syv år kom han imidlertid tilbake til partiet, for å kunne motarbeide William Gladstone mer effektivt.[trenger referanse]

Før Cecil ble statsminister var han først minister for Britisk India og utenriksminister. Under den av britene innkalte Konstantinopelkonferansen (desember 1876 til januar 1877), der man blant annet drøftet Balkan, ledet Salisbury den britiske delegasjon. Der klarte han å få Det osmanske rike til å bremse de russiske ekspansjonsbestrebelser på Balkan og i Lilleasia, og vant Kypros for Storbritannia.[trenger referanse]

Ved den historisk viktige Berlinkongressen i 1878, da de europeiske stormaktenes interesseområder i Afrika ble bestemt, deltok Cecil sammen med Disraeli for britisk regning. I 1880 ble Cecil etter Disraelis bortgang de konservatives overhusleder. På grunn av det liberale partis splittelse i Gladstones tid, vedrørende Irlands stilling, kunne Cecil i lange perioder styre landet med støtte fra av liberalernes unionistiske fraksjon.

Salisbury var for det meste også sin egen utenriksminister mens han var statsminister. Han stod for splendid isolation og imperialisme,[trenger referanse] særlig i Afrika, der både Fashodakrisen og boerkrigen falt i hans regjeringstid. Han utvidet det britiske koloniområde fremfor alt i Øst- og Sør-Afrika. Han avviste at Irland skulle forvalte seg selv, men var forøvrig ikke særlig aktiv innenrikspolitisk.[trenger referanse]

Den 11. juli 1902 fratrådte Salisbury av helsegrunner. Hans nevø, Arthur Balfour, ble hans etterfølger. Salisbury var det siste medlem av overhuset som var statsminister (med et unntak i Alec Douglas-Home, som kort etter sin utnevnelse frasa seg sin adelstittel).

Salisbury befattet seg privat intensivt med teologi og filosofi, og med kjemiske eksperimenter.[trenger referanse]

Fra 1869 til sin død var han kansler for University of Oxford.

Han led antagelig av prosopagnosi, det vil si hadde en svekket evne til å gjenkjenne ansikter.[trenger referanse]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 William Ewart Gladstone 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 William Ewart Gladstone 
Forgjenger:
 William Ewart Gladstone 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 William Ewart Gladstone 
Forgjenger:
 Archibald Philip Primrose 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Arthur Balfour