Provinsen Westfalen

Provinsen Westfalen
Provinz Westfalen
Flagg Riksvåpen
Grunnlagt		30. april 1815
Opphørt		23. august 1946
Hovedstad		Münster
Areal		20 215 km²
Befolkning		4 811 219 (1925)
Bef.tetthet		238 innb./km²
Styreform		Provins innenfor Kongeriket Preussen og Fristaten Preussen
Overpresident		Ludwig Friedrich Freiherr von Vincke (1816–1844) (første) Rudolf Amelunxen (1945–1946) (siste)
Offisielle språk		Tysk
Statskirke		Ingen. Flere kirkesamfunn, fordelt på (1871): Katolisisme: 53,5 % Den evangelisk-lutherske kirke: 45,3 % jøder: 1,0 % andre: 0,2 %
Eksisterte		30. april 1815 – 23. august 1946
Valuta		Prøyssisk thaler 1815–1857 Vereinsthaler 1857–1871 Goldmark 1871–1914 Papirmark 1914–1923 Rentenmark 1923–1924 Reichsmark 1924–1946
Nasjonalsang		Westfalenlied
Provinsen Westfalen på Commons

Provinsen Westfalen (tysk: Provinz Westfalen) var en provins som eksisterte fra 1815 til 1918 innenfor kongeriket Preussen, og deretter fra 1918 til 1946 innenfor Fristaten Preussen, Weimarrepublikken og det tredje rike. Provinsen hadde et areal på 20 215 km², og en befolkning på 4 811 219 i 1925. Provinsens administrative sete befant seg i Münster.

Provinsen Westfalen oppstod som en følge av Wienerkongressen, hvor kongeriket Preussen ble delt inn i ti provinser gjennom «Forordning om en bedre innrettelse av provinsielle forhold» (Verordnung wegen verbesserter Einrichtung der Provinzialbehörden) av 30. april 1815. Den franske vasallstaten kongeriket Westfalen (1809–1813) ble oppløst etter at Frankrike tapte folkeslaget ved Leipzig den 19. oktober 1813. Etter Napoléon Bonapartes nederlag den 14. november 1813 mot den tredje prøyssiske arme under ledelse av Ludwig von Vincke, opprettet Preussen den midlertidige provinsen Generalguvernementet mellom Weser og Rhinen. Provinsen Westfalen var den direkte politiske etterfølgeren til denne.

Den nye provinsen oppstod i et område med et mangfold av tidligere selvstendige territorier, med ulike kulturelle tradisjoner og ulike religiøse trosretninger. Hele ni forskjellige mindre stater hadde eksistert innenfor provinsens grenser: Grevskapet Limburg, fyrstedømmet Minden, grevskapet Mark, fyrstbispedømmet Münster, fyrstbispedømmet Paderborn, grevskapet Ravensberg, grevskapet/fyrstedømmet Sayn-Wittgenstein, grevskapet Tecklenburg og hertugdømmet Westfalen. I tillegg omfattet provinsen deler av fyrstedømmet Salm, de sørlige delene av hertugdømmet Arenberg (det tidligere katolske territorium og det middelalderske Gogericht Vest Recklinghausen i det tysk-romerske rike) som i 1810 ble annektert av Preussen fra Frankrike, såvel som deler av fyrstedømmet Nassau-Siegen.

Forvaltningen oppfordret til en slags felles «westfalisk bevissthet», deriblant gjennom den regionale hymnen Westfalenlied av 1868. På tross av dette forble de interne forskjellene store. Gjennom etableringen av provinsen Westfalen og Rhinprovinsen beveget Preussen seg inn i de næringsmessige og demografiske utfordringene i vest. Fredrik Vilhelm III av Preussen la ikke skjul på at han heller ville foretrukket annekteringen av kongeriket Sachsen. Forskjellig sosialhistorie og forskjellig økonomisk historie gjenspeilet seg i ulike parallelle verdener i de industrialiserte, de urbane og i de landsbruksbaserte og landsbydominerte delene av Westfalen.

I tillegg var de konfesjonelle grensene en stadig tilbakevendende utfordring. Westfalen og Rhinprovinsen var tradisjonelle katolske områder i det overveiende protestantiske Preussen. Ved opprettelsen hadde provinsen Westfalen omkring 1,1 millioner innbyggere, hvorav 56 % var katolikker, 43 % var protestanter, mens omkring 1 % var jøder. Det gjenspeilet seg i en svært differensiert politisk kultur, hvor spesielt den katolske adelen, som hadde spilt en fremtredende rolle i de gamle geistlige statene, stilte seg overveiende negative til de nye makthaverne i Berlin. Forskjellene gjenspeilet seg likevel også i en rik og sofistikert kulturhistorie.

I politikken dominerte de borgerlige partiene. Fra 1899 til 1919 tilhørte overpresidenten Freikonservative Partei. Under Fristatens dager, fra 1919 og fremover, vekslet embedet mellom det katolske Deutsche Zentrumspartei og det konservative Deutschnationale Volkspartei.

Provinsen Westfalen opphørte å eksistere den 23. august 1946, sammen med oppløsningen av de øvrige prøyssiske provinsene i den britiske okkupasjonssonen. Samme dag ble dens territorium innlemmet i den nye tyske delstaten Nordrhein-Westfalen.

Bakgrunn

Utdypende artikler: Westfalen, hertugdømmet Westfalen og Kongeriket Westfalen

Utdypende artikler: Kongeriket Preussen, Fristaten Preussen og Nordrhein-Westfalen

Kongedømmet Westfalen (grønn), Provinsen Westfalen (rød) og Nordrhein-Westfalen (grå)

Westfalen er idag et historisk landskap i den midterste og vestlige delen av Tyskland. Det var opprinnelig en del av stamhertugdømmet Sachsen (804–1260). Den 11. april 1180 ble dette landskapet gjennom Gelnhausenerklæringen gitt status som et selvstendig hertugdømme – hertugdømmet Westfalen, hvor hertugtittelen ble tildelt Erkebiskopen av Köln. Tildelingen ble gitt av keiser Fredrik I av Det tysk-romerske rike, og omfattet da et lite område sør for elven Lippe. Over tid utvidet erkebiskopene sine opprinnelige hertugrettigheter til et større territorium.

Fra 1807 til 1813 var Kongeriket Westfalen et napoleonsk kongedømme, satt opp av Napoleon Bonaparte og med hans bror Jérôme Bonaparte. I 1813 ble området okkupert av Preussen. Provinsen Westfalen ble opprettet i 1815, og var først en del av kongeriket Preussen. Fra 1918 var den en del av Fristaten Preussen. Etter Preussens oppløsning i 1947 fortsatte Westfalen å eksistere som et område innenfor den nåværende tyske delstaten Nordrhein-Westfalen.

Provinsen Westfalen (lys blå) innenfor Preussen (mellomblå) og det tyske keiserriket (mørk blå).

Kongeriket Westfalen befant seg i hovedsak nordøst for den senere provinsen Westfalen, mens dagens Nordrhein-Westfalen i hovedsak befinner seg sørvest for den prøyssiske provinsen (se figuren til venstre).

Dette er en utdypende artikkel til hovedartiklene Westfalen og Westfalens historie, med fokus på perioden fra 1815 til 1947. Artikkelen inngår også i historien til en rekke føderale statsdannelser i Tysklands historie. Tyskland er en føderal stat, hvor delvis autonome delstater har sine egne separate regjeringer. I kjølvannet av oppløsningen av det hellige romerske rike av den tyske nasjon i 1806, var landet var oppdelt i en rekke selvstendige stater – deriblant Preussen. Westfalen var en del av det tyske keiserrike fra 1871 til 1918, den demokratiske Weimarrepublikken fra 1918 til 1933, og inngikk i nasjonalsosialistenes maktovertagelse og opprettelsen av det tredje rike fra 1933 til 1945. I 1947 ble provinsen Westfalen oppløst av de allierte styrkene i kjølvannet av andre verdenskrig.

Geografi

Provinsen Westfalen i 1905

Provinsen Westfalen hadde et areal på 20 215 km². Den bestod av de historiske regionene Münsterland, Tecklenburger Land, Ostwestfalen, Hellwegbörde, Sauerland (med unntak av Upland i provinsen Hessen-Nassau), det meste av Wittgensteiner Land og Siegerland, samt Ruhrområdet. Provinsens deler av Sauerland, Siegerland og Wittgensteiner Land blir ofte sammenfattet under benevnelsen Sørwestfalen.

Bortsett fra den sørlige delen av provinsen, ble den på grunn av språk og byggetradisjoner regnet som en del av Nordtyskland. Gjennom århundrelange forbindelser til erkebispedømmet Köln, som for det meste var et katolsk område, hadde den i sør forbindelser til Rhinland og den prøyssiske Rhinprovinsen, og den regnes derfor også som en del av Vest-Tyskland. Provinsen kan derfor også sies å ha tilhørt Nordvesttyskland.

Provinsen grenset i nord og øst til provinsen Hannover, i nord også til fyrstedømmet Schaumburg-Lippe (fra 1918: Fristaten Schaumburg-Lippe), i øst også til fyrstedømmet Lippe (fra 1918: Fristaten Lippe) og hertugdømmet Braunschweig (fra 1918 Fristaten Braunschweig), i sørøst til Provinsen Hessen-Nassau, i sør til fyrstedømmet Waldeck-Pyrmont (fra 1918 Fristaten Waldeck), i sørvest til Rhinprovinsen og i nordvest til Nederland.

Fjell

Fjell-landskap i Sauerland

Høyeste fjellområde i Langenberg

Den nordlige delen var preget av det westfaliske lavlandet. Den sørlige delen var preget av en lav fjellkjede. De høyeste fjelltoppene befant seg i Rothaargebirge, som også dannet en naturlig grense mot provinsen Hessen-Nassau. Det mest kjente fjellet var muligens det 841,9 meter høye Kahler Asten. Den høyeste fjelltoppen var lokalisert i Langenberg i Rothaargebirge med en høyde på 843,2 meter.

Det westfaliske lavlandet var i provinsens nordøst, og i øst var provinsen avgrenset av høydedraget Teutoburger Wald med Barnacken i en høyde av 446 meter, og Eggegebirge med en høyde på 468 meter ved Velmerstot. Nord for denne ligger Wiehengebirge, og i øst strekker Weserbergland seg. I den sørlige randen av lavlandet ligger Ardeygebirge og Haarstrang. Laveste punkt var i det nederrhinske landskapet ved Isselburg med en høyde på omkring 10 meter.

Midten av provinsen var preget av den milde fremveksten til Hellwegbörden i den sørlige randen av de westfaliske lavlandet, og den fruktbare løse jorden i området. Byene i regionen ved Hellweg hadde i middelalderen dannet øst-vest aksen i området.

Elver

Elven Ruhr ved Witten

Den mest vannrike elven var Weser, som tangerte provinsen i øst og fløt gjennom Wiehengebirge og Wesergebirge i Porta Westfalica. Nedslagsfeltet til elven Rhinen omfatter elven Ruhr med sideelvene Möhne, Lenne og Volme, Emscher, Sieg og Lippe. Til elvesystemet Ruhr hører også Plästerlegge, som var det eneste elvesystemet i provinsen. Elven Ems har sitt utspring i Teutoburger Wald og flyter gjennom øst og nord i det westfaliske lavlandet.

Historie

Grunnleggelse og struktur

Provinsen Westfalen oppstod som en følge av Wienerkongressen, hvor kongeriket Preussen ble delt inn i ti provinser gjennom «Forordning om en bedre innrettelse av provinsielle forhold» (Verordnung wegen verbesserter Einrichtung der Provinzialbehörden) av 30. april 1815. Den franske vasallstaten kongeriket Westfalen (1809–1813) ble oppløst etter at Frankrike tapte folkeslaget ved Leipzig den 19. oktober 1813. Etter Napoléon Bonapartes nederlag den 14. november 1813 mot den tredje prøyssiske arme under ledelse av Ludwig von Vincke, opprettet Preussen den midlertidige provinsen Generalguvernementet mellom Weser og Rhinen. Provinsen Westfalen var den direkte politiske etterfølgeren til denne.

Selv om den prøyssiske kronen i lang tid hadde gjort et territorialt krav på Westfalen, la ikke Fredrik Vilhelm III av Preussen skjul på at han heller ville foretrukket annekteringen av kongeriket Sachsen. Gjennom etableringen av provinsen Westfalen og Rhinprovinsen beveget Preussen seg inn i de næringsmessige og demografiske utfordringene i vest. Det innebar innlemmelsen av tradisjonelle katolske områder i det overveiende protestantiske Preussen. Ved opprettelsen hadde provinsen omkring 1,1 millioner innbyggere, hvorav 56% var katolikker, 43 % var protestanter, mens omkring 1 % var jøder.

Provinsen omfattet i det vesentlige fyrstedømmet Minden, grevskapet Mark, grevskapet Ravensberg og grevskapet Tecklenburg, som siden 1800 hadde tilhørt Preussen, såvel som fyrstbispedømmet Münster og fyrstbispedømmet Paderborn, som hadde vært prøyssisk territorium siden 1802 og 1803, og enkelte mindre herskapsområder, herunder grevskapet Limburg. Under Wienerkongressen ble Preussen i 1815 tildelt deler av fyrstedømmet Salm og de sørlige delene av hertugdømmet Arenberg (tidligere Vest Recklinghausen) som i 1810 ble annektert fra Frankrike. I 1816 ble hertugdømmet Westfalen innlemmet i provinsen, og i 1817 fulgte to hertugdømmer fra den rhinske adelsslekten Sayn-Wittgenstein – Sayn-Wittgenstein-Berleburg og Sayn-Wittgenstein-Hohenstein. I tillegg omfattet provinsen deler av fyrstedømmet Salm, de sørlige delene av hertugdømmet Arenberg (det tidligere katolske territorium og det middelalderske Gogericht Vest Recklinghausen i det tysk-romerske rike) som i 1810 ble annektert av Preussen fra Frankrike, såvel som deler av fyrstedømmet Nassau-Siegen.

Med grunnleggelsen ble den nye administrative inndelingen i kommuner, kretser, Regierungsbezirke innført som en del av den prøyssiske statsreformen. Den administrative integreringen i den prøyssiske statsforvaltningen ble fremfor alt ledet av overpresident Ludwig von Vincke. I 1939 hadde provinsen Westfalen et areal på 20 215 km² og var inndelt i de tre Regierungsbezirke Arnsberg, Minden og Münster. Provinsens grenser ble modifisert noe i 1851 og deretter under Weimarrepublikken.

Totalt sett sørget den prøyssiske forvaltningen for en nyordning av de politiske institusjoner og forvaltningsorganer. Innenfor rettsvesenet ble det foretatt enkelte forandringer. I de fleste delene av Westfalen ble den allmenne landretten det rettslige grunnlag. I hertugdømmet Westfalen og begge de Sayn-Wittengsteinske grevskapene ble de gamle regionale rettstradisjoner hovedsakelig videreført, selv om den borgerlige lovbok fra slutten av 1800-tallet ble innført med virkning fra 1. januar 1900.

Reaksjoner på grunnleggelsen

Provinsens første overpresident Ludwig von Vincke

Opprettelsen av provinsen Westfalen utløste forskjellige reaksjoner i ulike regioner. I de allerede gammelprøyssiske territoriene som Minden-Ravensberg og grevskapet Mark utspant det seg tildels gledesscener over at området igjen var en del av Tyskland. I Siegerland var det stort sett aksept for den prøyssiske regjeringen blant de protestantiske områdene. Derimot fantes det en utbredt skepsis til de nye makthaverne i de tidligere katolske fyrstbispedømmet Münster, fyrstbispedømmet Paderborn og hertugdømmet Westfalen. Spesielt den katolske adelen, som hadde spilt en fremtredende rolle i de gamle geistlige statene, stilte seg overveiende negative. Jacob Venedey fortsatte i tyve år etter grunnleggelsen å snakke kritisk om «Musspreußen», mens myndighetene fryktet en smitte-effekt fra den belgiske revolusjonen i de vestlige prøyssiske provinsene.

Innlemmelsen av området i kongeriket Preussen var forbundet med en rekke problemer. Den forvaltningsmessige enheten stod i de første årene av provinsens historie under de såkalte standsherrene. Denne gruppen av mediatiserende fyrster bevarte enkelte privilegier til lenge inn i 1800-tallet. De beholdt i en viss utstrekning retten til (Gerichtsrecht) tilsyn med skoler og kirker. Det andre sentrale problemet bestod i å danne et forent rettsvesen gjennom oppløsning av godsherrenes rettigheter over bøndene under bondefrigjøringen i Tyskland. Selv om det i 1820 kom en lov som opphevet lovligheten av naturalytelser (Geldrenten), fantes det tallrike enkeltreguleringer og lokale forskrifter. Deres avskaffelse var kontroversielle frem til 1848 og førte til at Provinsiallanddagen frem til Vormärz regelmessig behandlet store konflikter, som i hovedsak bragte riddergodseierne store fordeler. Usikkerheten omkring eierskapet til land var en av årsakene til opptøyene på landsbygden i begynnelsen av marsrevolusjonen i 1848. På lengre sikt ble ikke bøndenes bekymringer for å bli fortrengt av de store grunneierne bekreftet. I stedet ble begge de vestlige provinsene i Preussen – Westfalen og Rhinprovinsen, etablerte som de prøyssiske områdene med den laveste andelen av godseiendommer.

Begynnelsen av reformpolitikken bidro til aksept av Preussen ved gjennomføringen av en «borgerlig orden». Denne innebar etableringen av en forutsigbar forvaltning og rettspleie i form av kommunalt selvstyre, en fordrivelse av jøder og frigjøring av næringslivet fra markedshemmende laugsregler. Eliten fra dannelsesborgerskapet, både blant protestanter og katolikker, betraktet den prøyssiske regjeringen som den fremste motoren for fremskritt. På lengre sikt hadde sammenslåingen av forskjellige territorier til én enkelt provins også identitets- og bevissthetsdannende følger. I løpet av 1800-årene holdt man erindringene om de gamle territoriene levende, selv om den prøyssiske regjeringen bevisst oppmuntret til en westfalisk selvbevissthet. I noen tilfeller skjedde dette også i konkurranse med tanken om den tyske nasjonalstaten.

Forfatningsdiskusjon og restaureringstid

Tittelbladet på von Sommers forfatningsforslag av 1819

Westfaliske borgerlige samtidige som Johann Friedrich Joseph Sommer og Franz Leo Benedikt Waldeck håpet på en rask adopsjon av en grunnlov, og dette ønsket ble først tydelig uttrykt i aviser som «Rheinisch-Westfälischen Anzeiger» og Hermann. Viktige bidragsytere til forfatningsutkast – ved siden av Sommer, var Arnold Andreas Friedrich Mallinckrodt fra Dortmund, Philip Adam Storck og Freiherr Friedrich Alexander von Hövel. Den velvillige holdning til de styrende endret seg betydelig i begynnelsen av restaureringstiden i fraværet av en felles statlig forfatning og sensuren av pressen. Den senere innvalgte i den prøyssiske nasjonalforsamlingen, Dietrich Wilhelm Landfermann, skrev som skolegutt i 1820 at de ikke hadde kjempet i 1813 på grunn av den «ulykkelige fyrstehandel», men snarere for «retten og loven til statslivets prinsipp, som borgerskapet må gjøre». Kritikk endret lite, heller ikke etter innrettingen av Provinsiallanddagen i 1823, ettersom dens sentrale parlamentarikere manglet kompetanse. De hadde ingen rett til å vedta skatter, var ikke involverte i lovgivningen og hadde i hovedsak bare en rådgivende funksjon. Delegatene hadde taushetsplikt om forhandlingene, og protokollene var underlagt sensur. I tillegg vanskeliggjorde valgretten til middelklassen helt tydelig dens innflytelse i forhold til adelen.

Den første westfaliske Provinsiallanddagen inntok i 1826 rådhuset i Münster. Den relativt høye valgdeltagelsen viste at borgerne – de lavere klasser hadde uansett ingen stemmerett – betraktet Landdagen som et forum for å fremme sine interesser, til tross for de parlamentariske restriksjonene som var lagt. Landtagshauptmann (landdagsordfører) Freiherr Heinrich Friedrich Karl vom Stein begrenset ikke diskusjonene til de regionale spørsmål, men tillot at forfatningsspørsmålet spilte en stor rolle fra 1826 til den nye Landdagen i 1828. Enda tydeligere ble dette i Provinsialdagen fra 1831, ettersom den innvalgte fra fjerdestanden – og bemerkelsesverdig nok også den høyadelige Friherre av Fürstenberg, Franz Anton Bracht, helt fra begynnelsen fremmet krav om å etablere en forfatning for Preussen. De fleste adelige, deriblant Bracht von Fürstenberg, kjempet for en restaurering av den gamle føydale samfunnsorden, mens borgerskapet fremmet liberale ideer. Bracht fikk i så måte støtte av blant annet Friedrich Harkort og forleggeren Johann Hermann Hüffer fra Münster. Andre talsmenn for «opposisjonen» var Hagens borgermester Christian Dahlenkamp, og borgermesteren fra Telgte, Anton Böhmer. Endog blant riddergodseierne fantes det enkelte liberale stemmer som for eksempel Georg von Vincke.

Tydelig inspirert av ånden i de prøyssiske reformene, vedtok Landdagen også i 1827 en ny kretsordning. Under valget av landrat, som i prinsippet skulle komme fra kretsen til de lokale riddergodseierne, hadde kretsstanden kun en enkelt presentasjonsrett, som etter avtalen ble forbeholdt kongen. Litt mindre anakronistisk var revisjonen av byordningen i 1831. Valgretten hadde høye hindringer, og fra de selvstyrte forvaltningsorganene ble det valgt personer fra de statlige myndighetene. Det var ikke mye annerledes for ordningen av landkommunene.

Vormärz

Utdypende artikkel: Vormärz

Clemens August Droste zu Vischering

Såpass viktig var forfatningsspørsmålet for Westfalen, at det i lang tid dempet interessen for en enhetlig nasjonalstat. Borgermesteren i Rhede og Dingen i Münsterland, skrev i 1833 at – «Betydningen av Hambacherfesten og Burschenschaftfargene er fremmede for den fredselskende landbefolkningen». Opinionen var neppe annerledes i Sauerland eller i Minden-Ravensberg. Først i 1840-årene våknet det en nasjonal bevegelse i Westfalen. I mange kommuner dannet det seg sangforeninger som brukte den nasjonale myten; også den westfaliske deltagelsen under Kölner Dombaufest og samlingene rundt Hermannsdenkmal var betydelig. Overalt utviklet det seg et aktivt foreningsliv.

Skuffelsene over at reformene stort sett uteble i det katolske Westfalen, kombinert med pågripelsen av Kölns erkebiskop Clemens August Droste zu Vischering i 1837, førte under den såkalte Kölnuroen til en viss politisering av den regionale katolisismen. Den liberale og moderne katolske journalisten Johann Friedrich Joseph Sommer formulerte det slik: «Tidens hendelser, som de i de siste tiårene (uroen i Köln), har vekket den godmodige Westfalenborger, og bidratt til at en viss religiøs søvn [...] er i ferd med å bringes til opphør.» Samtidig betraktet han folkebevegelsen under Köln-uroen som en budbringer om revolusjonen i 1848: «Staten må gi etter. For første gang ryster volden gjennom stemmen til folket.» I løpet av 1830- og 1840-årene dukket det opp liberale, demokratiske og tidvis også sosialistiske diskusjonsgrupper. De sistnevnte utga fra 1844 tidsskriftet Weserdampfboot, som siden 1845 fikk navnet Das Westphälische Dampfboot.

I tillegg førte landbruksreformene til voksende misnøye blant flere landlige grupper. Flere dårlige avlinger i 1840-årene fikk matvareprisene til å stige betydelig, spesielt i byene. Kombinert med strukturelle kriser i den tradisjonelle industrien, ga det en prekær sosial situasjon. Mellom 1845 og 1854 emigrerte ca 30 000 personer, hovedsakelig til Amerika, og nesten halvparten kom fra de kriserammede lindistriktene.

Revolusjonen i 1848

Utdypende artikkel: Revolusjonen i Tyskland i 1848

Reaksjonene på utbruddet av revolusjonen i 1848 var svært forskjellige. Det demokratiske venstre i «Rhedaner Kreis» feiret den nye tiden entusiastisk i tidsskriftet Westphälisches Dampfboot: «Folkene i Europa er befridd fra det undertrykkende marerittet, som nesten hadde kvalt deres pust». Etter forbilde fra den franske revolusjon tok tidsskriftet Hermann i Hamm til orde for innføringen av en ny tidsregning. I sitt politiske program støttet venstresiden seg til Frankrike med krav om «Velstand, Utdannelse og Frihet for alle». Men det fantes også motstandere, deriblant den lutherske pastoren, og senere konservative politikeren i den prøyssiske nasjonalforsamlingen, Clamor Huchzermeyer. Han kalte den for en «skammelig hendelse» som var utløst av de «snille filistrene». Han fryktet «at en forfatning ville bli frembragt for all elendigheten og urettferdigheten i verden», som også ville føre til «oppløsning av all orden» og til en generell «lovløshet».

Entreprenøren og politikeren Friedrich Harkort er blitt kalt «Ruhrområdets far»

Opprop fra sikkerhetskomitéen i Iserlohn mai 1849

Etter bekjentgjørelsen av februarrevolusjonen i Paris og marsrevolusjonen i forskjellige tyske stater, såvel som i Berlin og Wien, kom det til uroligheter blant bønder i deler av Westfalen, fremfor alt i Sauerland, Wittgensteiner Land og Paderborner Land. Den såkalte Renteigebäude til Schloss Bruchhausen ved Olsberg ble knust og forvaltningens dokumenter (Akten) ble brent, mens angriperne sang frihetsanger. Også andre slott ble angrepet, som f.eks. i Dülmen. Opprøret blant bøndene ble raskt slått ned av de militære. I de tidlig industrialiserte delene av Westfalen, deriblant i grevskapet Mark, kom det noen steder til storming av fabrikkene. I byene så man seg etter liberale personer som de kunne utnevne til «marsministre», og nesten overalt ble revolusjonen feiret med svarte, røde og gyldne flagg. Den antirevolusjonære retningen var hovedsakelig innflytelsesrik i de såkalte gammelprøyssiske områdene. I grevskapet Mark ble entreprenøren Friedrich Harkort velkjent for sine politiske synspunkter gjennom sine Arbeiterbriefen i 1844.

Ved valgene til nasjonalforsamlingene i Berlin (Preußische Nationalversammlung) og Frankfurt (Frankfurtparlamentet) var den politiske retningen til kandidatene ikke det avgjørende spørsmålet; deres prestisje blant befolkningen spilte en mer sentral rolle for nominasjonene. I Sauerland ble det derfor valgt personer med vidt forskjellige politiske synspunkter, riktignok ikke nødvendigvis fra de samme valgkretsene. Den konservative politikeren Joseph von Radowitz ble innvalgt sammen med Johann Friedrich Joseph Sommer – som svingte mellom liberalisme og ekstrem montanisme, og den katolske juristen og demokraten Carl Johann Ludwig Dham. Førende personer fra Westfalen i Berlins nasjonalforsamling var blant annet demokratene Benedikt Waldeck og Jodocus Temme. Under forfatningsdiskusjonen i Berlin spilte Benedikt Waldeck fra venstresiden (gjennom Charte Waldeck) og Johann Friedrich Joseph Sommer fra høyresiden betydningsfulle roller.

I Frankfurt ble Westfalen blant annet representert av de liberale politikerne Georg von Vincke og Gustav Höfken og den katolske biskopen Wilhelm Emmanuel von Ketteler. Innad i Westfalen dannet det seg politiske klubber og aviser av alle politiske avskygninger. Spekteret spennet fra katolske og liberale blader til den radikale demokratiske avisen Neue Rheinische Zeitung. Like mangfoldig som presselandskapet var det politiske meningsspekteret. Konservative sammenslutninger dannet et unntak og omfattet for det meste bare protestantiske offiserer og embedsmenn i regjerings- og garnisonsbyer. Et visst unntak var den konservative grunnholdningen i landbruksdistriktene i det pietistiske miljøet i Minden-Ravensberg. Det store flertallet av de politisk aktive borgerne fant hverandre i konstitusjonelle eller demokratiske klubber. På en kongress i Dortmund den 7. juli og i Duisburg den 16. juli 1848, grunnla de liberale en selvstendig konstitusjonell forening for Rhinland og Westfalen. Bare i Regierungsbezirk Arnsberg fantes det i oktober hele 28 foreninger; i de to andre Regierungsbezirke var tallene betydelig lavere og i Münster ble den lokale foreningen ødelagt av indre konflikter. Først i september 1848 dukket det opp foreninger som kom til enighet på en demokratisk kongress. I Münster hadde den lokale demokratiske foreningen mer enn 350 medlemmer. Arbeiderbevegelsen i form av Allgemeine Deutsche Arbeiterverbrüderung hadde liten oppslutning i forhold til i Rhinprovinsen. En sterk arbeiderforening i Hamm spilte en førende rolle både innenfor den westfaliske demokratibevegelsen såvel som i arbeiderforbrødningen. Totalt hadde de demokratiske eller republikanske foreningene en betydelig lavere oppslutning enn de katolske, liberale foreningene. I de katolske delene av Westfalen ble også den første organisasjonen dannet som fremmet politisk katolisisme. Dette førte mange steder til såkalte Piusforeninger, som i sine politiske programmer orienterte seg etter foreningen i provinshovedstaden.

Benedikt Waldeck i fengsel

I henvendelser til de folkevalgte, ba yrkesgrupper og kommunale representanter om at bestemte fordringer skulle behandles politisk. I de påfølgende månedene ble den politiske agitasjonen merkbar. Spesielt i katolske områder ble valget av erkehertug Johann av Østerrike til riksforstander svært godt mottatt, og ble feiret med patriotiske fester i blant annet Winterberg og Münster. Reaksjonene på dette valget var likevel forskjellige i de katolske og protestantiske delene av Westfalen. De evangelisk kristne i de gammelprøyssiske områdene betraktet dette som et skritt mot en enhetlig tysk stat, men spesielt i Preussen så de det også som en plikt å håndheve enhet og frihet. I det katolske Westfalen betraktet de vedtaket i nasjonalforsamlingen som et skritt mot et samlet Tyskland under katolsk lederskap. På denne måten overlappet motsetningene mellom tilhengerne av den lilletyske løsning og den stortyske løsning seg innenfor de regionale konfesjonelle grenser.

Først under den gryende motrevolusjonen forsterket den politiske spenningen seg ytterligere. I mange områder av Westfalen slo den demokratiske bevegelsen an, mens antiliberale som Johann Sommer synliggjorde den folkelige misnøyen. I Westfalen ble det truet med revolusjonære bestrebelser gjennom samarbeidet mellom demokrater og konstitusjonelle liberale. Den 18. og 19. november 1848 kulminerte dette i «Kongressen for saken og rettighetene til den prøyssiske nasjonalforsamling og det prøyssiske folk» (Kongress für die Sache und Rechte der preußischen Nationalversammlung und des preußischen Volkes) i Münster, med representanter for 68 demokratiske, konstitusjonelle og andre foreninger. Etter oppløsningen av den prøyssiske nasjonalforsamlingen, seiret demokratiske kandidater som Johann Matthias Gierse i valget til det prøyssiske andrekammer. Revolusjonens høyde- og sluttpunkt ble den voldelige undertrykkelsen av oppstanden i Iserlohn i 1849. Enkelte førende revolusjonære som Temme og Waldeck ble senere politisk forfulgt av myndighetene. Sommeren 1849 utvandret de første demokratisk tenkende i Westfalen til Amerika.

Den førindustrielle tiden

Statue av en Kiepenkerl i Münster

Westfalen var allerede på begynnelsen av 1800-tallet en overordentlig variert region, både i næringslivet og det sosiale liv. Den dominerende næringen var landbruket, som på mange steder fortsatt ble drevet på en svært tradisjonell og lite effektiv måte. De fleste områdene var dominert av små og mellomstore bygder. Større gårder var bare vanlige i regionene rundt Münster og Paderborn. Sammen med Soester Börde var disse områdene også spesielt egnet for landbruk. Landbruket i Minden-Ravensberg og i de sørlige fjellområdene var derimot lite produktivt. Allerede i før-industriell tid ble enkelte landbruksvarer distribuert av lokale bønder. Et kjent eksempel er eksporten av Westfalisk skinke. Industrialiseringen oppmuntret markedet til å flytte landbruksvirksomhetene inn i de industrielle områdene. Etterspørselen førte også til utvidelse av svineproduksjonen. Kornet som ble produsert i provinsen, var et viktig råstoff for ølindustrien i Ruhrområdet og senere også i andre områder. Alene i Dortmund fantes det tidvis mer enn 80 forskjellige bryggerier. Nærheten til markedet i de industrielle områdene, bidro til at landbruket i regionens gode jordbruksområder ble dominerende og lønnsomme virksomheter til helt inn i 1900-årene.

Nålsmie fra 1850 i det historiske fabrikkanlegget Maste-Barendorf i Iserlohn

Ved begynnelsen av 1800-tallet strakk ikke avkastningen til på mange steder, på grunn av det voksende folketallet på 1700-tallet. Antallet fattige og jordløse mennesker gikk opp, og mange søkte etter inntjeningsmuligheter utenfor hjemmene sine. Handelsmenn brukte de vordende Kiepenkerle og «de sauerlandske vandrende handelsmenn» som symbol på Westfalen. De såkalte Hollandgänger og Frieslandgänger i de nordlige delene av provinsen og «de vandrende mursteinsarbeidere» i det østlige Westfalen og nabolandet Lippe tjente til livets opphold som vandrende arbeidere. En spesiell form for Hollandgängere utgjorde de såkalte Tödden eller taterne fra Westfalen; om vinteren fremstilte de lintøysprodukter i sine hjem, som i de påfølgende somrene ble solgt i Nederland, og deretter i hele Nord-Europa, fra England i vest til Riga i øst.

Innenfor Westfalen muliggjorde den billige arbeidskraften et oppsving av førindustrielle bedrifter, som produserte for et overveiende lokalt marked. I det såkalte «nordvesttyske linbeltet» (nordwestdeutschen Leinengürtel) som strakk seg fra det vestlige Münsterland, over Tecklenburg, Osnabrück og Minden-Ravensberg, til inn i det nåværende Niedersachsen, utviklet det seg en hjemmebasert protoindustrialisering. Spesielt i Minden-Ravensberg spilte den førindustrielle produksjonen av lintøy en viktig rolle. Råmaterialene ble kjøpt gjennom såkalte forleggere.

Innenfor Sørwestfalen eksisterte det en arbeidsdeling mellom regionene Siegerland, det tidligere hertugdømmet Westfalen og det tidligere grevskapet Mark, som fortsatte utover provinsgrensen til Bergisches Land og Landkreis Altenkirchen. I Siegerland og gruvene i det østlige Sauerland ble jernet først produsert (deriblant i Wendener Hütte) og deretter videreforedlet til ferdigvarer i de vestlige delene av regionen, deriblant i Altena, Iserlohn og Lüdenscheid eller i det historiske fabrikkanlegget Maste-Barendorf i Iserlohn, hvor det ble produsert synåler. Deler av disse virksomhetene var organiserte i korporativer og organiserte som forleggersystemer ledet av en Reidemeister. I den sørlige delen av det senere Ruhrområdet ble det produsert steinkull for de tilgrensende naboregionene. Et eksempel på dette er kullgruven Alte Haase i Sprockhövel.

Industrialiseringen

Spinneriet i Ravensberg, Bielefeld

Enkelte områder av provinsen var i de første tiårene av 1800-tallet å regne som pionérområder innenfor Tysklands industrielle revolusjon, og tilhørte det økonomiske sentrum under høyindustrialiseringen i det tyske keiserrike.

Opphevelsen av kontinentalblokaden åpnet regionen for de engelske industriprodukter. Fremfor alt var den hjemmebaserte tekstilindustrien ikke sterk nok i denne konkurransen, og forsvant til slutt fra markedet. Gjennom en tidsriktig overgang til den industrielle produksjonsformen, greide områdene i og omkring Bielefeld å tilpasse seg den nye tiden. Spinneriet i Ravensberg (grunnlagt i 1854 av Hermann Delius) var det største lintøyspinneriet i hele Europa. I 1862 fulgte Bielefelder Actiengesellschaft für mechanische Weberei. Senere ble etterspørselen etter tekstilprodukter en av årsakene til fremveksten av jern- og metallprosessindustrien i området.

Historisk sjakttårn til gruveselskapet Prosper-Haniel i Bottrop rundt 1870

Imidlertid hadde den nye mekaniserte industrien ikke det samme arbeidskraftpotensialet som den gamle hjemmeindustrien. Spesielt i linområdene av Westfalen var pauperismen i de landlige områdene og utvandringen til Amerika under Vormärz et utbredt fenomen.

Fremveksten av en moderne prosessindustri i Westfalen, ble en trussel mot de gamle hyttene og den manuelle metallproduksjonen (Hammerwerke) i Westfalen. Dens basis var steinkullet som ble funnet i Ruhrområdet. Kritisk for utviklingen av gruvedriften i Ruhrområdet var fremveksten av underjordisk gruvedrift, som også tillot drift under mergelskiktene. Dette skjedde første gangen i 1837 i Rhein-Ruhr i nærheten av Essen. I Westfalen var Zeche Vereinigte Präsident fra 1841 den første bedriften av dette slaget.

Friedrich Harkorts fabrikk i ruinene etter Burg Wetter

I 1818 grunnla Friedrich Harkort sammen med Heinrich Kamp et mekanisk verksted i Wetter, og i 1826 grunnla de på samme sted det første puddelverket i Westfalen. Senere ble verket lagt til Dortmund og utviklet seg til smelteverket Rothe Erde. Snart fulgte lignende etableringer i Hüsten (Hüstener Gewerkschaft), Warstein, Lünen (Westfalia Hütte), Hörde (Hermannshütte), Haspe (Hasper Hütte), Bochum (Bochumer Verein) og andre steder. Disse nye selskapene som baserte produksjonen på steinkull var betydelig mer produktiv enn den førindustrielle virksomheten som var avhengig av trekull.

En forutsetning for den industrielle utviklingen var utbyggingen av en infrastruktur for transport. Siden slutten av 1700-tallet begynte byggingen av asfalterte chausséer, endringer av elvene for å gjøre dem farbare for båter, spesielt i nedløpet av elven Ruhr, og byggingen av kanaler. Fremfor alt ble jernbanen en drivkraft for industriell vekst. Øst-vest hovedstrekningen til Köln-Mindener Eisenbahn-Gesellschaft ble ferdigbygd i 1847. I 1849 fulgte ruten for strekningen til Bergisch-Märkische Eisenbahn-Gesellschaft og i 1850 strekningen til Königlich-Westfälische Eisenbahn-Gesellschaft.

Delregioner som Sauerland kom ikke inn i den økonomiske vekstregionen, ettersom de ikke ble koblet til jernbanenettet før i 1860- eller 1870-årene. I deler av disse regionene pågikk det derfor en veritabel avindustrialisering. I stedet dukket det mange steder opp rasjonelle metoder for drift av skogbruket. Bare noen få steder tok del i den nye industrielle utviklingen. To eksempler er Schmallenberg, hvor deler av tekstilindustrien ble industrialisert av Störmann & Bitter i 1850-årene, og gruvedriften i Sauerland, som fikk et midlertidig oppsving med industrialiseringen.

Under århundrets videre gang, flyttet gruveindustrien seg stadig nærmere kullgruvene i Ruhrområdet. I 1850-årene gjaldt dette Rothe Erde i Dortmund, Hermannshütte i Neuwied, Aplerbecker Hütte og Hörder Bergwerks- und Hütten-Verein i Dortmund og Henrichshütte ved Hattingen. På denne måten havnet enkelte av de tidlig industrialiserte områdene i det sørlige Westfalen på sidelinjen, og kunne ofte bare konsentrere seg om bestemte produkter; blant eksemplene kan nevnes tynnplateproduksjonen i Hüsten. I de påfølgende tiårene dukket det opp tallrike nye gruver og metallproduserende selskaper i Ruhrområdet, deriblant Schalker Verein i Gelsenkirchen. I tillegg vokste eldre bedrifter til å bli store selskaper med tusenvis av ansatte. Siden miden av 1800-tallet var den westfalske delen av Ruhrområdet, med sine kullgruver og sin gruveindustri, blitt det største økonomiske sentrum i hele provinsen.

Sosiale omveltninger og fagforeninger

Utdypende artikler: Gruvearbeidernes fagforeninger i Tyskland og Kristne fagforeninger

Utdypende artikler: Gruvearbeiderstreiken i Ruhrområdet i 1889, Gruvearbeiderstreiken i Ruhrområdet i 1905 og Gruvearbeiderstreiken i Ruhrområdet i 1912

De allmenne gruvelovene (allgemeinen Berggesetzes) av 24. juni 1865 opphevet de tidligere privilegiene til de såkalte Bergknappen, og gruvearbeiderne skilte seg ikke lenger arbeidsrettslig fra andre yrkesgrupper. I begynnelsen reagerte arbeidsgiverne med lønnskutt, lengre arbeidstid og – for det meste uten hell, med opprop til myndighetene. Samtidig begynte gruvearbeiderne i økende grad å orientere seg mot arbeidsformene til andre yrkesgrupper. Fra 16. juni til 28. juli 1872 var gruveindustrien rammet av en storstreik med krav om høyere lønn og redusert bruk av skift. Streiken omfattet på det meste 20 000 arbeidere. Samtidig oppstod den første lokale, men dog begrensede streikebevegelsen. Den mislyktes imidlertid i å bli noen massebevegelse.

Forsamlingsanrop til gruvearbeiderstreiken i 1889

I 1889 brøt flere tiårs oppsamlet spenning ut i en streik, som på det meste omfattet omkring 90 % av de daværende 104 000 gruvearbeiderne. Oppstanden begynte i Bochum 24. april og i Essen 1. mai, og bredte seg spontant til andre steder. En sentral streikekomité ble dannet, og arbeiderne krevde lønnsøkninger, innføring av åtte timers arbeidsdag, og la frem en rekke andre krav. Streikekomitéen sendte også en deputasjon til keiser Vilhelm II av Tyskland for å legge frem sine krav. Selv om han kritiserte streiken, innrømmet han retten til å overprøve klagene offentlig. Da foreningen for gruvedriftens interesser i Oberbergamtsbezirk Dortmund signaliserte imøtekommenhet overfor kravene, dabbet streiken langsomt av.

Oppstanden i steinkullindustrien samme år i Westfalen og Rhinland, ble forbilder for gruveindustrien i Sauerland, gruveområdet i Aachen, og endog i Schlesien. I tillegg hadde streiken tydeliggjort behovet for interesseorganisasjoner. De såkalte Hirsch-Dunckerske fagforeninger hadde foretatt spede organisatoriske forsøk siden 1880-årene. Den 18. august 1889 ble det sosialdemokratiske «gamle forbund» grunnlagt av forskjellige fagforeninger i Dorstfeld, som idag er en del av Dortmund. Dets egentlige navn var «Forbundet for vern og fremming av gruvearbeidernes interesser i Rhinland og Westfalen» (Verbandes zur Wahrung und Förderung der bergmännischen Interessen in Rheinland und Westfalen). Den 28. oktober 1894 fulgte det kristne gruvearbeiderforbundet – Gewerkverein christlicher Bergarbeiter für den Oberbergamtsbezirk Dortmund, under ledelse av August Brust, og den 9. november 1902 ble det polske fagforbundet Zjednoczenie Zawodowe Polskie grunnlagt. Også med hensyn til fagforeningsutdannelsen var gruvearbeiderne et forbilde for andre yrkesgrupper.

Den 6. januar 1905 brøt det igjen ut en oppstand i Ruhrområdet, som kulminerte i omfattende streiker, som til slutt munnet ut i en generalstreik som omfattet alle gruvearbeiderforeningene. Totalt 78 % av gruvearbeiderne var involvert i denne streiken. Selv om streiken ble avbrutt, lyktes den i stor utstrekning på en indirekte måte, ettersom den prøyssiske regjeringen oppfylte mange av arbeidernes krav gjennom de alminnelige gruvelovene. Den 11. mars 1912 brøt den såkalte treforbundstreiken ut, med krav om høyere lønn. Streiken ble støttet av det gamle forbund, den polske fagforeningen og Hirsch-Duncker forbundet. Den ble imidlertid avvist av de kristne fagforeningene, og deltagelsen var derfor på bare 60 %. Streiken ble gjennomført med stor bitterhet, og voldelige sammenstøt førte til slutt til inngripen fra politi og de militære. Til slutt ble streiken avblåst uten at de streikende fikk gjennomslag for sine krav.

I tillegg til gruveindustrien var det også arbeidskonflikter i andre næringer i Westfalen. Innenfor metallindustrien var konfliktene fokusert til små og mellomstore bedrifter, mens arbeiderbevegelsen av forskjellige grunner ikke fikk fotfeste i storindustrien. Spesielt innenfor selskapene i jern- og stålindustrien ble arbeidsgivernes standpunkter om nødvendig forsvart med oppsigelser. Denne industrien hadde en svært differensiert indre struktur, som hindret fremveksten av en tilsvarende følelse av fellesskap som den man kunne finne i gruveindustrien.

Første verdenskrig og Weimarrepublikken

Verdenskrig og revolusjon

Også i Westfalen hersket det i begynnelsen av første verdenskrig en overveiende nasjonal begeistring. Den stod i sterk motsetning til den utbredte krigsskepsis som rådet i Westfalen under den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 og den fransk-prøyssiske krig i 1870-1871. Begeistringen omfattet ikke bare de protestantiske, men tidvis også de katolske delene av provinsen, og arbeiderklassen var intet unntak. Lokalavisen Central-Volksblatt für den Regierungsbezirk Arnsberg i Arnsberg skildret den østerrikske mobiliseringen på følgende måte den 28. juli 1914:

Plutselig stemte noen i sangen «Deutschland, Deutschland über alles», og like etterpå sang folkemengden samstemt og lidenskapelig [...] I mellomtiden vandret flere tropper gjennom gatene, og ga uttrykk for deres sympati for det allierte Donaumonarkiet og deres krigsbegeistring gjennom patriotiske sanger. Fra de overfylte pubene kom det støyende utbrudd av begeistring. Først sent på natten kom endelig roen tilbake.

Også aviser i andre deler av provinsen kunne fortelle lignende historier.

Hverdagen under krigen, spesielt den korte perioden med økt arbeidsledighet umiddelbart etter krigen, høy prisøkning, matmangel og direkte sult i industribyer i andre halvdel av krigen, gjorde at entusiasmen for krigføringen forsvant raskt. Gradvis begynte også provinsens eksisterende politiske system å miste sin legitimitet. Den såkalte «Burgfrieden» (borgfreden) i tysk innenrikspolitikk fra 1914, førte til indre konflikter i den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen. I 1917 brøt antimilitaristiske krefter ut av Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) og dannet Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands (USPD). Overalt i Westfalen gikk medlemstallene til SPD sterkt tilbake, men bare noen få lokallag – deriblant i Hagen og Schwelm, meldte overgang til det nye partiet. Også det katolske Deutsche Zentrumspartei, som helt til krigens slutt støttet monarkiets regjering, erfarte en økende krigstretthet blant sine velgere.

Fra tidlig i 1918, kom det også i Westfalen til økt sosial uro og tallrike streiker i forskjellige deler av provinsen. Novemberrevolusjonen startet i kretser utenfor regjeringspartiene. Den 8. november 1918 ankom revolusjonære matroser Westfalen. De var tilhørende Hochseeflotte innenfor den tyske keiserlige flåte, og seks dager tidligere var de involvert i matrosopprøret i Kiel. De slo seg ned i Bielefeld, Münster og ganske snart i hele provinsen, og dannet arbeider- og soldatråd i mange byer. Den 11. november samme år dannet matroser den væpnede militsen Volksmarinedivision i Berlin. Arbeiderrådene stod i overveiende grad bak revolusjonsregjeringen til Friedrich Ebert og forfektet et parlamentarisk demokrati. I Westfalen bestod rådenes deltagere hovedsakelig av tilhengere av de to sosialdemokratiske partiene. I katolske områder hadde de i noen tilfeller også medlemmer fra de kristne fagforeningene.

Den brede støtten til revolusjonen endret seg da den prøyssiske minister for vitenskap, kunst og utdanning, Adolf Hoffmann (USPD), gikk inn for avskaffelsen av den kristne undervisningen i Preussen. Hans anti-kirkelige utsagn skapte røre i katolske miljøer. Av frykt for en gjentagelse av Otto von Bismarcks Kulturkampf, mobiliserte de katolske kreftene seg i det tyske Zentrumspartei under valgene til Weimarrepublikkens nasjonalforsamling. I frykt for et «rødt diktatur» erklærte endog rådet for Rhinens sentrum den 4. desember 1918 opprettelsen av den selvstendige Rheinisch-Westfälischen Republik. Det ble imidlertid ingenting av disse separatistiske tendensene.

Provinsen i Weimarrepublikken

Valgene til Provinsiallanddagen 1921–1933 (stemmer i %)

År	Zentrum	SPD	DVP	DNVP	KPD	DDP	NSDAP	Andre
1921	35,5	24,7	13,0	8,8	7,3	4,4	–	6,3
1925	35,1	22,8	11,7	10,7	9,3	2,7	–	2,2
1929	32,9	22,1	8,7	6,3	9,3	2,5	2,9	12,5
1933	28,2	15,1	–	6,8	10,3	–	36,2	2,3

Utdypende artikler: Kappkuppet, Rote Ruhrarmee og sosialiseringsbevegelsen i Ruhrområdet

Utdypende artikler: Ruhrokkupasjonen og Hyperinflasjonen i Weimarrepublikken

Mens arbeiderne i Ruhrområdet ikke var spesielt radikale i første verdenskrig, endret dette seg etter revolusjonen. Ved utgangen av januar 1919 hadde det i forbindelse med sosialiseringsbevegelsen i Ruhrområdet vært større streiker i gruveindustrien i Ruhr. Dette forstyrret energiforsyningen i mange deler av Preussen og ellers i riket og førte også til transportproblemer. I Ruhrområdet oppstod det en streik den 1. april 1920 med base i Hamborn med krav om bedre arbeids- og levevilkår. Uroen oppstod ved begynnelsen av Kappkuppet, og var konsentrert i byene Bochum, Wetter, Witten, Herne, Haltern og Hagen. Det ble også rettet krav om en nasjonalisering av gruveindustrien. I tillegg til USPD og KPD, spilte den syndikalistiske fagforeningen Freie Arbeiter-Union Deutschlands en betydelig rolle under streiken.

Kart over de væpnede kampene til Rote Ruhrarme under Ruhroppstanden i mars 1920

Riksregjeringen svarte med å sette Freikorps Lichtschlag inn mot arbeiderne i Ruhrområdet, hvoretter streikeledelsen (Neunerkommission) utløste en generalstreik. Majoriteten av gruvearbeiderne – i alt 350 000 – gikk til streik. Riks- og statskommissariatet ga Carl Severing i oppdrag å roe ned situasjonen, og han klarte å bryte gjennom isfrontene og til slutt bringe streiken til en ende.

Etter Kappkuppets sammenbrudd fortsatte likevel generalstreiken i Ruhrområdet. Mot den prøyssiske innenriksministeren Carl Severings vilje ble igjen frikorpsene brukt, og kom i heftige kamper med den nystiftede Rote Ruhrarmee som med sine 100,000 mann i stor grad kontrollerte Ruhrområdet og Münsterland. Bielefeldavtalen som Severing hadde fått i stand, førte bare delvis til at Ruhrarméen innstilte kampene. Den 8. april 1920 marsjerte tropper fra Reichswehr inn i Ruhrområdet og slo ned opprøret på en blodig måte.

Nødmynt på 50 millioner Mark, Westfalen 1923

Normaliseringen i Ruhrområdet var likevel bare midlertidig, for den 11. januar 1923 invaderte franske og belgiske tropper området ved Lippe og innledet Ruhrokkupasjonen. Konsekvensen var proklameringen av passiv motstand fra riksregjeringen, men også et avbrudd i normaliseringspolitikken. Invasjonen ble en avgjørende faktor i utløsingen av hyperinflasjonen i Weimarrepublikken. I inflasjonstiden preget provinsen Westfalen sine egne nød-sirkulasjonsmynter med portretter av Annette von Droste-Hülshoff, Heinrich Friedrich Karl vom Stein og våpenskjoldet Westfalenroß med hesten.

Etter valutareformen av 1923 stabiliserte de politiske og økonomiske forholdene i provinsen seg i enda noen år. Men i 1928 gjorde jernstriden i Ruhrområdet og lockout av 200 000 arbeidere det tydelig at den sosiale freden var brutt.

Riks- og kommunalreformer

Under Weimarrepublikken dukket spørsmålet opp om en riksreform, og også om provinsens territoriale eksistens. Provinsens administrasjon forsvarte sin eksistens gjennom en etnologisk og historisk legitimering. Dette førte fra 1931 og fremover til publikasjonen av fembindsverket Raum Westfalen. Der ble spørsmålet diskutert om det Westfaliske område omfattet større deler enn provinsen. Fristaten Lippe, Regierungsbezirk Osnabrück og deler av Land Oldenburg ble regnet som en del av «Raum Westfalen».

I republikkens dager fortsatte kommunesammenslåingene og storbydannelsene, som var påbegynt i 1875 i Münster. Prosessen nådde sitt høydepunkt ved «Lov om kommunal nyinndeling i Rhinens og Westfalens Ruhrområde» (Gesetz zur kommunalen Neugliederung des rheinisch-westfälischen Ruhrgebiets). Den 1. august 1929 ble en lang rekke landkretser oppløst – deriblant Landkreis Dortmund, Landkreis Hörde og Landkreis Bochum, og deres tilhørige områder ble stort sett overført til kretsfrie byer. De delene av Landkreis Hattingen og Landkreis Hagen som ikke ble innlemmet i Hagen og Bochum, ble samtidig omdannet til Ennepe-Ruhr-Kreis med byen Schwelm som administrativt sete, og delvis også innlemmet i bykommunen Oberhausen. I 1920 ble Siedlungsverband Ruhrkohlenbezirk dannet som et kommuneforbund mellom byer i Ruhrområdet.

Nasjonalsosialismens tid

Alfred Meyer, Gauleder i Gau Westfalen-Nord og overpresident i Westfalen

Et hovedkjennetegn ved provinsens historie fra 1933 til 1945, var at utviklingen i kjølvannet av Gleichschaltung og etableringen av diktaturet ikke skilte seg ut fra andre deler av Tyskland. De nye makthaverne kunne allerede før 1933 innta posisjonene i de tallmessig sterke nasjonalsosialistiske NSDAP-Gau Gau Westfalen-Nord (sete i Münster) under gauleiter dr. Alfred Meyer (siden 1938 også overpresident) og Gau Westfalen-Sør (sete i Bochum) under Josef Wagner.

Under Riksdagsvalget i 1928 var NSDAP fortsatt et ubetydelig utbryterparti i Westfalen, liksom ellers i Tyskland. I Regierungsbezirk Arnsberg fikk de bare 1,6 %. Under den store depresjonen økte partiet raskt i oppslutning. I Bezirk Arnsberg oppnådde det nesten 14 % i 1930. Sosiale og konfesjonelle strukturer spilte en signifikant rolle. Under Riksdagsvalget i 1933 fikk partiet 43,9 %. Resultatet for den overveiende katolske Regierungsbezirk Münster var bare 28,7 %. I Regierungsbezirk Arnsberg, hvor katolikker og protestanter var noenlunde likt fordelt, var oppslutningen 33,8 %. Oppslutningen i den overveiende protestantiske Regierungsbezirk Minden var 40,7 %.

Partiets oppslutning ved Riksdagsvalget den 5. mars 1933 viser en klar forskjell mellom den protestantiske Kreis Iserlohn og Lüdenscheide, og de katolske Kreis Meschede og Olpe.

Krets	NSDAP	SPD	KPD	Zentrum	DNVP	DVP	DDP	Andre
Kreis Iserlohn	40,35	16,36	16,01	16,58	6,39	0,68	0,46	3,18
Stadt Lüdenscheid	32,75	20,79	22,85	6,87	9,19	1,61	1,63	4,32
Kreis Meschede	23,14	3,06	6,49	60,99	5,68	0,25	0,13	0,28
Kreis Olpe	14,34	6,88	5,83	69,12	3,29	0,24	0,09	0,22

Ensretting og diktatur

Utdypende artikkel: Gleichschaltung

Umiddelbart etter maktovertagelsen ble politikere og embedsmenn fra Zentrum og SPD avsatte fra sine stillinger. Blant disse var regjeringspresidenten i Regierungsbezirk Arnsberg, Max König (SPD). Enkelte medlemmer av Landdagen eller borgermestere som Karl Zuhorn i Münster, Curt Heinrich Täger i Herne og Cuno Raabe i Hagen, ble fjernet fra embedene fordi de nektet å ha flagget med hakekorset på sine rådhus. Landeshauptmann Franz Dieckmann (Zentrum) ble erstattet av nasjonalsosialisten Karl-Friedrich Kolbow. Overpresident Johannes Gronowski (Zentrum) ble erstattet av den nasjonalkonservative Ferdinand Joseph Meinolph Anton Maria friherre von Lüninck, som var katolikk og medlem av DNVP. Som en person som ikke var nasjonalsosialist, bidro han til å øke den folkelige aksepten til regimet de første årene.

Mange funksjonærer fra de to sosialdemokratiske partiene ble arresterte og midlertidig deporterte til en konsentrasjonsleir. Befolkningen i tallrike kommuner deltok den 1. april i boikotten av jødiske forretninger. Etter 1. mai 1933 ble også hovedkvarterene til de frie fagforeningene i Westfalen okkupert. I Neheim ble den lokale fagforeningslederen drept. Den 10. mai 1933 ble bøker brent i Münster og andre byer.

Tilpasning og motstand

Kardinal Graf Clemens August von Galen i Münster

Minneplate over Edelweisspirater som ble offer for Naziregimet

Som andre steder i Tyskland, var majoriteten av befolkningen villige til å tilpasse seg det nasjonalsosialistiske regimet. De strengt kristent orienterte fagforeningene håpet på å raskt kunne overta plassene til de forbudte, uavhengige organisasjoner, og de adlød underdanig kravene til nasjonalsosialistene, før de ble en del av Tysk arbeidsfront.

En liten minoritet motstandsfolk var også aktive i Westfalen. Deres konfesjonelle binding var et sterkt motiv. Omkring 1 000 prester innenfor den katolske kirke led av vilkårlige arrestasjoner og straffeforfølgelser. Noen av dem ble sendt til utryddelsesleirene, og minst 15 døde der. Også avgangen til overpresident Ferdinand von Lüninck i 1938 og det påfølgende 20. juli-attentatet mot Adolf Hitler i 1944 var religiøst motivert. Biskopen og senere kardinalen av Münster, Clemens August von Galen, ble rikskjent da han i sine prekener fordømte det nasjonalsosialistiske eutanasiprogrammet.

Av lignende grunner ble også mange protestantiske pastorer arrestert, og noen av dem ble sendt til konsentrasjonsleirene. Forøvrig var kirkene innenfor den gammelprøyssiske kirkeprovinsen Westfalen berørt av kirkekampen mellom bekjennelseskirken og den pseudoreligiøse, rasistiske og nasjonalsosialistiske organisasjonen «de tyske kristne». «De tyske kristne» var i begynnelsen av regimets tid var mest tilknyttet de presbyterske og synodekirkene. Valget som president i Westfalen av Karl Koch i 1934 markerte et skille, ettersom han som leder av kirkeprovinsen var resolutt motstander av nazifiseringen av kristendommen.

Tydeligst politisk motivert var motstanden i den sosialistiske og kommunistiske delen av arbeiderbevegelsen. Dortmund var, til tross for arrestasjoner, stadig en bastion for kommunistisk, politisk motstand. Så sent som tidlig i 1945 arresterte Gestapo 28 kommunister, som sammen med 280 andre fanger og krigsfanger ble henrettet i mars / april i den sørlige bydelen Dortmund-Bittermark i Dortmund. I 1960 ble det reist en minnestein i Bittermark over disse ofrene for regimet.

Tilhengerne av SPD var generelt mindre aggressive, ettersom de hovedsakelig var opptatte av å opprettholde de gamle kontaktene og å utveksle informasjon. Deres oppsplittede organisering under ledelse av Fritz Henßler gjorde disse gruppene vanskelige å oppspore for Gestapo. Først i 1937 var sosialdemokratenes nettverk delvis knust av Gestapo gjennom et nitid arbeide.

I Dortmund og andre større byer i Westfalen, fantes det i tillegg grupper av Edelweisspiratene – ungdomsgrupper som ytet både passiv og aktiv motstand, spesielt rettet mot Hitlerjugend. I Köln markerte de seg ved å sabotere militære anlegg og sette opp regimekritiske plakater.

Jødeforfølgelser og eutanasi

Utdypende artikler: Holocaust og Aktion T4

Minnesteinen i Dortmunder Rombergpark i Dortmund-Bittermark, reist til minne over drapene på Langfredag 1945

Under krystallnatten under og etter 9. november 1938 ble det satt fyr på synagoger i provinsen, og – som tilfellet var i Lünen, ble jødiske borgere også myrdet. Hendelsesforløpet i Medebach er godt dokumentert. Liksom ellers i riket ble de jødiske fellesskapene nesten helt utslettet. I 1933 fantes det omkring 4 000 jøder i Dortmund; av disse ble 44 ofre for regimets forskjellige former for forfølgelse frem til 1939. Fra 1940 til 1945 døde mer enn 1 000 jøder i utryddelsesleirene, og ytterligere 200 døde av sult i månedene etter krigen. En del av dem flyktet til utlandet frem til 1941. I hele Westfalen sank antallet jødiske innbyggere fra ca 18 000 i 1933 til ca 7 000 i 1939. Før begynnelsen på den systematiske deportasjonen til utryddelsesleirene, sank tallet til 5 800 (1941).

Under Wannsee-konferansen, der ledere i det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP diskuterte «den endelige løsningen på jødespørsmålet», deltok også Westfalens overpresident Alfred Meyer i egenskap av statssekretær for Ministerium für die besetzten Ostgebiete. I Westfalen startet deportasjonene den 10. desember 1941 med transporter fra Münsterland; en dag etterpå fulgte Bielefeld og Regierungsbezirk Arnsberg. I slutten av mars 1943 var det bare ca. 800 jøder igjen i Westfalen. Dette var primært personer som var beskyttet av blandingsekteskap eller såkalte Geltungsjuden. Bare et fåtall vendte tilbake etter krigen. Blant disse var Hans Frankenthal fra Schmallenberg, som senere berettet om sine erfaringer, og Paul Spiegel fra Warendorf, som frem til sin død i 2006 var formann for Zentralrat der Juden in Deutschland.

Innenfor helse- og pleieanstaltene, som var direkte underlagt provinsen, var antallet drepte spesielt høyt innenfor rammene av eutanasiprogrammet Aktion T4, hvor mentalt syke og fysisk funksjonshemmede ble systematisk avlivet. De fleste voksne pasientene i provinsen ble avlivet innenfor tukthuset Brandenburg. Fra februar til oktober 1940 ble omkring 10 000 syke mennesker gasset ihjel innenfor institusjonen. Avlivninger av psykisk funksjonshemmede barn ble også foretatt i Niedermarsberg i Sauerland innenfor provinsialanstalten for barne- og ungdomspsykiatri. Omkring 3 000 pasienter fra Westfalen ble berørt, hvorav ca 1 350 ble avlivet i den psykiatriske anstalten NS-Tötungsanstalt Hadamar. Inkludert senere offer, ble totalt 3 000 pasienter avlivet. Det var først og fremst innenfor den kristent orienterte, diakoniske innretningen Von Bodelschwinghsche Stiftungen Bethel at de ansatte, med noen få unntak, greide å forhindre avlivinger av sine pasienter frem til krigens slutt.

Andre verdenskrig

Utdypende artikler: Luftangrepene mot Ruhrområdet og Ruhrkessel

Minnesmerke over krigsfangeleiren Stammlager VI-A i Hemer

Ruiner av bygninger i Köln; i bakgrunnen Kölnerdomen, desember 1943

Som en første indikasjon på at andre verdenskrig hadde nådd provinsen, var overgangen til krigsøkonomi, innføringen av rasjoneringskort og bruken av krigsfanger og tvangsarbeidere i landbruket, i fabrikkene og i gruvene. De største leirene med krigsfanger var Stalag 326-VI-K ved Stukenbrock og Stalag 326-VI-A i Hemer. I tillegg kom andre leirer i den samme provinsen. I Stukenbrock døde mer enn 65 000 sovjetiske soldater. Lignende beregninger er gjort for leiren i Hemer, men de offisielle dødstallene er betydelig lavere.

Kart over Ruhrkessel

Med de alliertes luftangrep mot Ruhrområdet ble sivilbefolkningen direkte berørt av krigen. Det første luftangrepet fant sted mot Münster i 1940, og byen ble enda en gang angrepet i nattlige bombardementer i 1941. Totalt kostet dette mer enn 1 000 menneskeliv i Münster. I Bochum talte man mer enn 4 000 døde, og av bygningsmassen fra 1939 var bare 35% uskadd i 1945. Forholdene var stort sett identiske i andre byer innenfor og i periferien av Ruhrområdet. Byene Soest og Meschede var nesten totalt ødelagte; også små landkommuner som Fredeburg var rammet av luftangrepenes massive ødeleggelser. Under Dambusters-raidet den 17. mai 1943 bombet og ødela britiske piloter demningen til vannreservoaret Möhnetalsperre ved den kunstige innsjøen Möhnesee. Flere tusen omkom i flommen fra innsjøen. I Neheim ble en lokal tvangsarbeiderleir rammet.

Mot slutten av mars 1945 nådde krigen bakkenivå i området mellom elvene Rhinen og Weser. Under omringning-slaget Ruhrkessel i Ruhr-området, fant det sted heftige og blodige kamper mellom tyske og allierte tropper. I skogsområdet omkring Winterberg, Medebach og Schmallenberg kom det påsken 1945 til blodige infanterikamper. 1. april nådde amerikanske soldater Paderborn, og hadde trefninger med tyske militære enheter som var presset nordover. Den 18. april 1945 kapitulerte den siste enheten til Wehrmacht i Westfalen, og avsluttet på denne måten andre verdenskrig i dette området.

Slutten på provinsen

Etter andre verdenskrig havnet provinsen Westfalen innenfor den britiske okkupasjonssonen. Denne sonens grense mot Hessen dannet også grensen mot den amerikanske okkupasjonssonen. Den franske okkupasjonssonen grenset mot kretsene Siegen og Olpe. Setet for den britiske militærregjeringen befant seg i Bad Oeynhausen. Denne betjente den tyske forvaltningsstrukturen, og utnevnte den 5. juli 1945 Rudolf Amelunxen til ny overpresident. I samme ånd ble nye regjeringspresidenter utnevnt for Regierungsbezirk Arnsberg (Fritz Fries), Regierungsbezirk Minden og Regierungsbezirk Münster.

I begynnelsen av 1946 ble den nye politiske folkeforsamlingen Provinzialrat innsatt. Medlemmene ble utvalgt fra de nye og restaurerte politiske partiene etter en fastsatt nøkkel: SPD stilte med 35, CDU med 30, KPD med 20, Zentrum med 10 og FDP med 5 mandater.

I juni 1946 besluttet det britiske parlamentet å oppløse de prøyssiske provinsene i den britiske okkupasjonssonen. Beslutningen ble iverksatt den 23. august 1946. Samme dag ble provinsen Westfalen oppløst, og dens territorium ble innlemmet i den nye tyske delstaten Nordrhein-Westfalen.

Den 21. januar 1947 ble Fristaten Lippe innlemmet i Nordrhein-Westfalen, og fra den tidligere Regierungsbezirk Minden ble den nye og utvidede Regierungsbezirk Detmold dannet den 1. april samme år. Gjennom Kontrollratsgesetz Nr. 46 av 25. februar 1947 ble Fristaten Preussen og alle dens provinser oppløst de jure med virkning fra 31. mars samme år. Gjennom opprettelsen av den nye Forbundsrepublikken Tyskland og iverksettelsen av den tyske grunnloven den 23. mai 1949, ble Nordrhein-Westfalen juridisk sett en ny delstat, hvori Westfalen er en historisk region og et landskap.

Samfunn

Befolkningsvekst og sosiale forhold

Provinsen Westfalen hadde en jevn økning i folketallet fra 1816 frem til 1939:

År Folketall 1816 1 066 270 1849 1 489 000 1855 1 527 252 1864 1 700 000 1871 1 775 175 1875 1 905 697 1880 2 043 000

År Folketall 1890 2 428 661 1900 3 187 777 1905 3 618 090 1910 4 125 096 1925 4 811 219 1933 5 039 963 1939 5 212 908

Nyopprettede industriarbeidsplasser tiltrakk seg først mange jobbsøkere ut av de overveiende landlige og økonomisk stillestående delene av provinsen. Fra omkring 1870-årene var arbeidsstyrken i stor grad uttømt Westfalen, og indusitrien rekrutterte stadig flere arbeidere fra de østlige provinsene i Preussen og lenger øst. For det store antallet polsk-talende arbeidere ble det dannet egne organisasjoner, fagforeninger og en sjelesørger med deres morsmål. Dette skapte en egen gruppe i befolkningen som skilte seg fra den westfaliske landsbygden.

I 1871 hadde provinsen Westfalen 1,78 millioner innbyggere, som bare var litt over 14 % mer enn i 1858. Frem til 1882 økte befolkningen med mer enn 20 %, og omtrent like høy var folkeøkningen frem til 1895. I de neste 10 årene frem til 1905 steg folketallet med mer enn 30 % til 3,6 millioner. Den sterkeste tilveksten erfarte Regierungsbezirk Arnsberg, som huset det meste av Westfalens industri. Folketallet i Regierungsbezirk Münster og Minden steg med omkring 100 % fra 1818 til 1905, mens folkeøkningen i Regierungsbezirk Arnsberg var på over 400 %.

Spesielt i Ruhrområdet, men i en svekket grad også i de andre industrialiserte delene av Westfalen, ble de sosiale konsekvensene av industrialiseringen store. I disse områdene ble arbeiderbefolkningen den desidert største sosiale gruppen. Gjennom innvandring økte befolkningen tidvis med store hopp, og til tider var det en mangel på rimelige boliger. Spesielt i Ruhrområdet var overnattingssteder et utbredt fenomen. Noen av næringsvirksomhetene prøvde å avhjelpe bolignøden gjennom gruvearbeiderboliger eller gjennom gruvearbeiderkolonier. Baktanken var selvsagt også å danne en lojal arbeidsstokk, som holdt seg unna arbeiderbevegelsen.

Gjennom befolkningsveksten utviklet en rekke byer og landkommuner seg til storbyer. Mens byer som Dortmund og Bochum kunne se tilbake på en gammel bytradisjon, vokste byer som Gelsenkirchen og Recklinghausen fra å være landsbyer til å få storbydimensjoner på bare noen få tiår. Men også Witten, Hamm, Iserlohn, Lüdenscheid og fremfor alt Hagen, som nå befant seg i utkanten av gruvedistriktene, såvel som Bielefeld, utviklet seg til å bli produksjonsbaserte byer.

Hygiene

Et kjennetegn ved de raskt voksende industribyene, var det totale fraværet av et borgerskap, samtidig som middelklassen var veldig svak. Byene konsentrerte sin mest grunnleggende infrastruktur på tilførsels- og avfallshåndtering, offentlig transport, skoler, etc. Forbedringen av de hygieniske forholdene førte til at dødeligheten, og spesielt spedbarnsdødeligheten, ble redusert betraktelig. Epidemier som kolera spilte ikke lenger noen betydelig rolle. På den andre siden oppstod i lengre tider utbredelse av tuberkulose, yrkessykdommer som silikose blant gruvearbeidere, og den generelle miljøbelastningen fra gruvedrift og industri som begrenset den positive hygieniske utviklingen.

Kultur og utdanning

Først på et relativt sent tidspunkt kom det kulturinstitusjoner som muséer og teatre i gruvebyene. De ble konsentrert i byer med en viss borgerlig tradisjon, mens de i de raskt sammenvoksende industribyene ventet med sitt nærvær til langt inn i 1900-årene. En svakhet med det westfaliske bysystemet var en underutviklet høyere utdannelse. Selv om det i Münster og Paderborn hadde eksistert universiteter siden 1700-årene, ble disse siden begynnelsen av den prøyssiske epoken nedlatende betegnet som «rumpeuniversiteter» med et begrenset kurstilbud. Først i 1902 fikk Akademiet i Münster igjen status som et fullverdig universitet. I storbyene i Ruhrområdet ble ikke tilbudene om høyere utdanning utvidet vesentlig før etter provinsens opphør i 1960-årene.

Religion

Provinsen Westfalen var omtrent delt på midten mellom katolikker og evangelisk kristne. Tabellen nedenfor viser konfesjonell tilhørighet i seks ulike år:

Livssyn	1871	1890	1900	1925	1933	1939
Katolikker	949 118	1 250 603	1 616 462	2 396 818	2 517 994	2 599 264
Evangeliske	806 464	1 152 985	1 537 948	2 274 137	2 357 837	2 328 388
Andre kristne	2 334	5 673	12 379	6 589	1 289	33 477
Jøder	17 245	19 172	20 640	21 595	18 819	7 620
Andre	14	228	348	112 080	144 024	244 159
Sum	1 775 175	2 428 661	3 187 777	4 811 219	5 039 963	5 212 908

Språk

Utdypende artikkel: Westfalisk

Tyske og nederlandske dialekter mellom 1900 og 1950.

  Det westfaliske språkområdet

Provinsen Westfalen befant seg i språkområdet for westfalisk, en dialektgruppe innenfor den vestnedertyske eller nedersaksiske undergruppen av nedertysk. Det westfaliske språkområdet omfattet hele provinsen bortsett fra Siegerland og Wittgenstein, og inkluderte i tillegg den sørlige delen av det senere området Weser-Ems nord for provinsen, med regionen omkring Osnabrück og landskapet Emsland.

Den mest særpregede egenskapen er bruken av diftonger; eksempler er iEten i stedet for Eːten (spise), wieten i stedet for wissen, iems i stedet for ems, uapen i stedet for offen og Fuegel i stedet for Vogel.

Stat og forvaltning

Regierungsbezirke

Provinsen Westfalen var inndelt i tre Regierungsbezirke. Disse utgjorde den nest høyeste forvaltningsenheten innenfor den prøyssiske stat. Hver enkelt Regierungsbezirk ble ledet av en regjeringspresident.

Regierungsbezirk	1900		1929
	Areal i km²	Folketall	Areal i km²	Folketall
Regierungsbezirk Arnsberg	7 696,66	1 851 319	7 686	2 721 367
Regierungsbezirk Münster	7 253,39	699 583	7 257	1 283 281
Regierungsbezirk Minden	5 260,56	636 875	5 266	806 571

Landkretser og bykretser

Hver enkelt av de tre Regierungsbezirke var inndelt i kretser. Landkretsene og bykretsene var det tredje forvaltningsnivået i provinsen.

I løpet av provinsens eksistens ble det foretatt flere reformer av kretsinndelingen. Ved opprettelsen i 1818 var Regierungsbezirk Arnsberg inndelt i 14 kretser:

Kreis Altena Kreis Arnsberg Kreis Bilstein Kreis Bochum Kreis Brilon Landkreis Dortmund Landkreis Hagen

Kreis Hamm Kreis Iserlohn Kreis Lippstadt Kreis Medebach Kreis Siegen Kreis Soest Kreis Wittgenstein

Den 1. januar 1819 gjennomgikk Regierungsbezirk Arnsberg en kretsreform, der kommunene i Kreis Bilstein ble innlemmet i de nye kretsene Kreis Eslohe og Kreis Olpe, mens Kreis Medebach ble oppløst og dens kommuner overført til Kreis Brilon og Kreis Eslohe. For de andre kretsene var det også endringer i kommuneinndelingen. Den 1. april 1826 ble det foretatt flere grensejusteringer av kretsene, samtidig som Kreis Bochum ble opprettet. Under kretsreformen den 1. januar 1832 ble Kreis Eslohe oppløst og dens kommuner fordelt på Kreis Arnsberg og Kreis Meschede.

Fra 1875 til 1923 førte industrialiseringen og den derav følgende urbaniseringen til at byene i enkelte gamle kretser ble utskilt som bykretser. Av restene ble nye landkretser dannet.

Bykretser Dortmund, 15. februar 1875 Bochum, 24. mai 1876 Hagen, 1. april 1887 Gelsenkirchen, 1. april 1897 Witten, 1. april 1899 Hamm, 1. april 1901 Herne, 1. juli 1906 Iserlohn, 1. april 1907 Lüdenscheid, 1. april 1907 Hörde, 1. april 1911 Siegen, 1. mars 1923

Nye kretser Kreis Gelsenkirchen, 1. juli 1885 Kreis Hattingen, 1. juli 1885 Kreis Hörde, 1. april 1887 Kreis Schwelm, 1. april 1887

En rekke kretsreformer skjedde på 1920-tallet, og 1. januar 1939 bestod Regierungsbezirk Arnsberg av følgende bykretser og landkretser:

Bykretser Bochum Castrop-Rauxel Dortmund Hagen Hamm Herne Iserlohn Lüdenscheid Lünen Siegen Wanne-Eickel Wattenscheid Witten

Landkretser Landkreis Altena Landkreis Arnsberg Landkreis Brilon Ennepe-Ruhr-Kreis Landkreis Iserlohn Landkreis Lippstadt Landkreis Meschede Landkreis Olpe Landkreis Siegen Landkreis Soest Landkreis Unna Landkreis Wittgenstein

Regierungsbezirk Münster bestod i 1816 av 6 kretsfrie byer og 10 landkretser:

Kretsfrie byer: Bocholt Bottrop Gelsenkirchen Gladbeck Münster Recklinghausen

Landkretser: Kreis Ahaus Kreis Beckum Kreis Borken Kreis Coesfeld Kreis Lüdinghausen Kreis Münster Kreis Recklinghausen Kreis Steinfurt Kreis Tecklenburg Kreis Warendorf

Inndelingen bestod frem til forvaltningsreformen i 1975 i Nordrhein-Westfalen.

Regierungsbezirk Minden bestod i 1816 av 13 kretser. Av disse eksisterte bykretsen Minden frem til 1817. Fra 1817 eksisterte 12 landkretser:

Landkreis Bielefeld Landkreis Brakel Landkreis Bünde Landkreis Büren Landkreis Halle Landkreis Herford

Landkreis Höxter Landkreis Minden Landkreis Paderborn Landkreis Rahden Landkreis Warburg Landkreis Wiedenbrück

I 1947 bestod Regierungsbezirk Minden av 10 landkretser og 2 bykretser:

Stadtkreis Bielefeld Landkreis Bielefeld Kreis Büren Kreis Halle Stadtkreis Herford Landkreis Herford

Kreis Höxter Kreis Lübbecke Kreis Minden Kreis Paderborn Kreis Warburg Kreis Wiedenbrück

Kommuner og Gutsbezirke

En levning fra føydalsamfunnet: Gut Böckel i Landkreis Herford i Regierungsbezirk Minden

Det laveste forvaltningsnivået bestod av byer og «forsamlinger» (Gemeinde), tilsvarende bykommuner og landkommuner. I tillegg bestod de såkalte Gutsbezirke som en tredje forvaltningsenhet, og som en levning fra føydalsamfunnet. Den kommunale strukturen var således preget av dualismen mellom landsbyer hvor frie bønder eide sine egne jordområder (kommuner) på den ene siden, og grender, landsbyer eller bydeler hvor adelen hadde sine egne hovedkvarter i riddergods med selvstendige Gutsbezirke på den andre. Riddergodsenes herskapelige grunneiendommer var basert på forfatningen til det gamle føydale lensvesenet i de tyske statene.

I oversikten nedenfor er kommuner og Gutsbezirke for enkelhets skyld slått sammen. Provinsen Westfalen hadde 1 624 kommuner den 1. desember 1900. Antallet var redusert til 1 593 den 1. desember 1910.

Regierungsbezirk	Kommuner		Areal i km²		Innbyggere
	1900	1910	1900	1910	1900	1910
Regierungsbezirk Arnsberg	848	816	7 696,66	7 701,29	1 851 319	2 399 849
Regierungsbezirk Minden	501	503	5 260,56	5 263,48	636 875	736 128
Regierungsbezirk Münster	275	274	7 253,39	7 254,85	699 583	989 119
Sum	1 624	1 593	20 210,61	20 219,62	3 187 777	4 125 096

Regierungsbezirk Arnsberg Bykretser og Landkretser Kommuner Areal i km² Innbyggere 1900 1910 1900 1910 1900 1910 Stadtkreis Bochum 1 1 6,23 26,89 65 551 136 931 Stadtkreis Dortmund 1 1 27,67 30,78 142 733 214 226 Stadtkreis Gelsenkirchen 1 1 2,58 30,84 36 935 169 513 Stadtkreis Hagen 1 1 31,22 32,85 50 612 88 605 Stadtkreis Hamm 0 1 0 22,63 0 43 663 Stadtkreis Herne 0 1 0 17,02 0 57 147 Stadtkreis Iserlohn 0 1 0 16,94 0 31 274 Stadtkreis Lüdenscheid 0 1 0 9,74 0 32 301 Stadtkreis Witten 1 1 8,79 8,80 33 517 37 450 Kreis Altena 18 16 664,38 654,72 96 432 84 449 Kreis Arnsberg 58 58 676,89 677,72 54 898 64 594 Kreis Bochum 24 15 123,12 85,59 160 649 120 383 Kreis Brilon 64 65 788,92 789,03 39 640 42 462 Landkreis Dortmund 60 55 245,46 242,77 147 947 212 819 Kreis Gelsenkirchen 19 11 74,17 47,00 188 033 143 399 Landkreis Hagen 24 21 227,99 226,51 77 764 78 819 Kreis Hamm 80 76 453,12 431,07 105 245 99 338 Kreis Hattingen 28 28 140,82 141,18 79 821 97 327 Kreis Hörde 30 30 170,35 170,45 115 754 141 010 Kreis Iserlohn 30 27 332,48 315,71 85 506 71 921 Kreis Lippstadt 58 58 500,49 500,72 41 093 49 011 Kreis Meschede 30 29 781,20 781,55 38 134 41 819 Kreis Olpe 21 21 618,10 618,31 41 179 50 279 Kreis Schwelm 15 15 156,78 156,81 71 627 89 767 Kreis Siegen 120 119 647,48 647,59 98 511 114 828 Kreis Soest 107 106 530,02 530,59 56 420 61 040 Kreis Wittgenstein 57 57 487,40 487,48 23 318 25 474 Sum 848 816 7 696,66 7 701,29 1 851 319 2 399 849

Regierungsbezirk Minden Bykretser og Landkretser Kommuner Areal i km² Innbyggere 1900 1910 1900 1910 1900 1910 Stadtkreis Bielefeld 1 1 14,54 16,72 63 046 78 380 Landkreis Bielefeld 34 34 259,18 257,27 57 607 74 152 Kreis Büren 53 53 764,71 765,69 36 405 38 405 Kreis Halle 41 41 303,90 304,07 30 007 31 894 Kreis Herford 62 63 437,69 438,44 105 582 127 157 Kreis Höxter 77 77 717,06 717,55 56 506 58 532 Kreis Lübbecke 52 54 563,28 563,94 49 103 53 546 Kreis Minden 76 76 589,89 590,80 100 689 113 620 Kreis Paderborn 25 25 596,69 596,43 53 511 64 629 Kreis Warburg 52 52 514,65 513,39 32 332 33 383 Kreis Wiedenbrück 28 27 498,95 499,18 52 087 62 430 Sum 501 503 5 260,56 5 263,48 636 875 736 128 Regierungsbezirk Münster Bykretser og Landkretser Kommuner Areal i km² Innbyggere 1900 1910 1900 1910 1900 1910 Stadtkreis Münster 1 1 10,84 67,06 63 754 90 254 Stadtkreis Recklinghausen 0 1 0 26,52 0 53 701 Kreis Ahaus 26 27 683,28 683,44 47 372 54 781 Kreis Beckum 25 25 686,92 686,95 52 590 63 800 Kreis Borken 42 42 649,60 649,67 59 234 69 577 Kreis Coesfeld 28 28 753,48 755,99 48 764 57 578 Kreis Lüdinghausen 24 24 697,68 695,48 42 484 57 161 Kreis Münster 28 26 849,49 793,38 45 947 44 571 Kreis Recklinghausen 30 29 780,57 754,57 188 690 320 882 Kreis Steinfurt 26 26 770,47 770,57 67 241 84 242 Kreis Tecklenburg 23 23 811,73 811,81 53 383 59 620 Kreis Warendorf 22 22 559,33 559,41 30 124 32 952 Sum 275 274 7 253,39 7 254,85 699 583 989 119

Våpenskjoldet

Utdypende artikkel: Westfalenhesten

Våpenskjoldet i 1920

Våpenskjoldet i 1929

Westfalenhesten på veggen til Freilichtmuseum Hagen

Ved resolusjon av 28. februar 1881 besluttet det prøyssiske statsministerium for innenrikssaker at provinsen Westfalen kunne føre et våpenskjold. I blasoneringen ble dette beskrevet som et portrett av den hvite, oppreiste Westfalenhesten med krøllete manke og oppreist hale.

I sin eldste form består våpenskjoldet av Westfalenhesten på et rødt skjold med en kongekrone. Dette ble tatt i bruk av provinsen i 1920, etter opprettelsen av Weimarrepublikken og Fristaten Preussen.

En modifisert form ble vedtatt av det prøyssiske statsministerium for innenrikssaker den 8. juni 1929. Blasoneringen beskriver «en oppreist, sølvfarget hest på rød bakgrunn» (im roten Feld ein steigendes silbernes Ross). Denne andre versjonen ble i 1953 videreført av Landschaftsverband Westfalen-Lippe.

Det første historiske belegg for heraldisk anvendelse av Westfalenhesten, er seglet som ble benyttet av byfogden Gottfried I. von Stade mellom 1186 og 1201. Westfalenhesten eller «Sakserhesten» ble deretter tatt i bruk på segl og våpenskjold i 1361, og benyttet som et angivelig «gammelt» heraldisk stammesymbol som var nedarvet fra den germanske folkegruppen sakserne. Ved å påberope seg den gamle saksiske identitet, ble den et politisk instrument for å gjøre krav på makten. I virkeligheten var dette trolig en oppdiktet heraldisk tradisjon. Den omtales ikke av den saksiske historikeren Widukind von Corvey (925–973) i «saksernes historie i tre bind», som ble skrevet mellom år 967 og 968. Det virker lite sannsynlig at den heraldiske sakserhesten hadde eksistert, samtidig som den var ukjent for historieskriverens oppdragsgiver, keiser Otto I av Det tysk-romerske rike.

Som heraldisk symbol har den hatt stor utbredelse i Tyskland og Storbritannia. Den hvite sakserhesten var fra 1946 det uoffisielle – og fra 3. april 1951 det offisielle, våpenskjoldet til den nye tyske delstaten Niedersachsen. En bronsestatue av prototypen til den nedersaksiske hesten prydet også fra 1879 det såkalte Welfenschloss til provinsen Hannover. Hestens oppreiste hale er likevel spesifikt for Westfalen.

Flagget

Flagget til provinsen Westfalen

Flagget ble innført den 22. oktober 1882. Det bestod av to like store horisontale deler i fargene hvit og rød. Fargene var inspirert av provinsens våpenskjold.

Provinsens flagg hadde samme utseende som Polens flagg som ble innført i 1919, og ligner også på Thüringens flagg fra 10. januar 1991.

Siden 1986 har flagget levd videre i Landschaftsverband Westfalen-Lippe, hvor det også brukes i en variant med våpenskjoldet fra provinsen Westfalen i sentrum.

Provinsial-Landdagen

I 1823 undertegnet kongen av Preussen en lov om å innrette landdager i de enkelte provinsene som folkevalgte forsamlinger. I en kabinettordre fra kongen av 14. november 1825, etterfulgt av «Forskrift for innkalling av Provinsialstenderne i Provinsen Westfalen til første Landdag» (Vorschriften für die Einberufung der Provinzialstände der Provinz Westfalen zum ersten Landtag) av 8. desember 1825, ble byen Gütersloh nevnt som mulig kandidat til Landdagens sete. Valget falt likevel på Münster, og den første Landdagen kom sammen den 29. oktober 1826 i det historiske rådhuset i Münster.

Bygningen regnes som et av de vakreste eksempler på den profane bruken av gotisk arkitektur. Den var også regnet som en av de mest betydningsfulle historiske bygninger; den var åstedet for forhandlingene om freden i Westfalen som avsluttet tredveårskrigen, såvel som fødestedet for det moderne Nederland gjennom fredsavtalen i Münster den 16. mai 1848.

I 1862 ble det bygd en ny bygning i Münster, i form av Standhuset på Domplassen. Bygningen huset Provinsial-Landdagen i provinsen Westfalen fra 1862 til 1901. Provinsial-Landdagen flyttet i 1901 inn i en ny bygning på Mauritztor/Fürstenbergstraße, som ble oppført i årene 1891–1901.

I tabellene nedenfor er det gitt en oversikt over stemme- og mandatfordelingen på politiske partier under valgene til Provinsial-Landdagen i perioden 1921–1933.

Stemmefordeling etter parti ved valgene til Provinsial-Landdagen 1921–1933

Parti	21. februar 1921		29. november 1925		17. november 1929		12. mars 1933
	Stemmer	%	Stemmer	%	Stemmer	%	Stemmer	%
Zentrum	696 727	35,48	510 910	35,09	701 817	32,92	722 207	28,15
Sozialdemokratische Partei Deutschlands	485 526	24,72	331 262	22,75	472 032	22,14	387 359	15,10
Deutsche Volkspartei	255 990	13,03	170 260	11,69	185 580	8,70	21 673	0,84
Deutschnationale Volkspartei	173 116	8,81	155 527	10,68	133 197	6,25	174 798	6,81
Vereinigte Kommunistische Partei Deutschlands	143 699	7,32	135 812	9,33	197 572	9,27	263 464	10,27
Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands	89 590	4,56	5 371	0,37	0	0	0	0
Deutsche Demokratische Partei Deutsche Staatspartei (fra 1930)	85 808	4,37	39 756	2,73	53 806	2,52	7,635	0,30
Polenpartei	33 501	1,71	11 610	0,80	15,243	0,71	0	0
Wirtschaftspartei / Reichspartei des deutschen Mittelstandes	0	0	32 050	2,20	133 371	6,26	0	0
Christlich-soziale Partei (1925) / Christlich-Soziale Reichspartei (1929)	0	0	16 043	1,10	22 394	1,05	0	0
Christlich-soziale Gesinnungsgemeinschaft	0	0	14 475	0,99	0	0	0	0
Sparerbund	0	0	12 973	0,89	0	0	0	0
Landwirtschaft	0	0	10 725	0,74	0	0	0	0
Deutsch-völkisch	0	0	6,640	0,46	0	0	0	0
Partei für Menschenrecht und Frieden	0	0	1 002	0,07	0	0	0	0
Wirtschaftliche Wählervereinigung	0	0	964	0,07	0	0	0	0
Für Wahrheit und Recht	0	0	520	0,04	0	0	0	0
Evangelischer Volksdienst (1929) / Christlich-sozialer Volksdienst (Evangelische Bewegung)	0	0	0	0	84 740	3,97	58 612	2,28
National-Sozialistische Deutsche Arbeiterpartei	0	0	0	0	62 439	2,93	929 540	36,24
Christlich-Nationale und Landvolkpartei	0	0	0	0	47 080	2,21	0	0
Volksrechtpartei (Reichspartei für Volksrecht und Aufwertung)	0	0	0	0	11 592	0,54	0	0
Linke Kommunisten (Leninbund)	0	0	0	0	7 723	0,36	0	0
Liste der wirtschaftlich Schwachen	0	0	0	0	3 537	0,17	0	0
Sum	1 963 957		1 455 900		2 132 123		2 565 288
Valgdeltagelse

Det historiske rådhuset i Münster

Foto: Mbdortmund (26. mai 2010)

Mandatfordelingen til partiene i Provinsial-Landdagen 1921–1933

Parti	1921	1925	1929	1933
	Zentrum	49	50	46	39
Sozialdemokratische Partei Deutschlands	32	32	31	21
Deutsche Volkspartei	18	17	12	0
Deutschnationale Volkspartei	11	16	9	10
Vereinigte Kommunistische Partei Deutschlands	10	14	13	14
Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands	6	0	0	0
Deutsche Demokratische Partei	6	5	4	0
Polenpartei	2	0	0	0
Wirtschaftspartei / Reichspartei des deutschen Mittelstandes	0	4	9	0
Evangelischer Volksdienst (1929) / Christlich-sozialer Volksdienst (Evangelische Bewegung)	0	0	6	4
Christlich-Nationale und Landvolkpartei	0	0	4	0
National-Sozialistische Deutsche Arbeiterpartei	0	0	4	50
Sum	134	138	138	138

Provinsialforbundet til provinsen Westfalen

Provinsialforbundet til provinsen Westfalen var et eget forvaltningsorgan for overkommunale oppgaver, som ble opprettet på grunnlag av Provinsialordningen av 1. august 1886. Det ble ledet av en Landesdirektor, fra 1889 kalt Landeshauptmann.

Provinsialforbundets oppgaver omfattet bl.a. provinsens fattigvesen, omsorgsinstitusjoner for blinde, døvstumme og psykisk syke, vedlikehold av statlige motorveier, fremming av kunst og vitenskap, provinsens biblioteksvesen og vedlikehold av offentlige monumenter og minnesmerker.

Selv om provinsen Westfalen opphørte å eksistere i 1946, fortsatte Provinsialforbundet å eksistere frem til 1953. Provinsialforbundets oppgaver ble i 1953 overtatt av Landschaftsverband Westfalen-Lippe.

Overpresidenter

Nordsiden av slottet i Münster var sete for provinsens overpresident

Embedstid	Navn
1816 - 1844	Ludwig Friedrich Freiherr von Vincke (1774–1844)
1845 - 1846	Justus Wilhelm Eduard von Schaper (1792–1868)
1846 - 1850	Eduard Heinrich Flottwell (1786–1865)
1850 - 1871	Franz Gerhard Xaver von Duesberg (1793–1872)
1871 - 1882	Friedrich von Kühlwetter (1827–1882)
1883 - 1889	Robert Eduard von Hagemeister (1827–1902)
1889 - 1899	Heinrich Konrad Studt (1838–1921)
1899 - 1911	Gustav Wilhelm Eberhard Freiherr von der Recke von der Horst, FKP (1847–1911)
1911 - 1919	Karl Prinz von Ratibor und Corvey, FKP (1860–1931)
1919	Felix Friedrich Graf von Merveldt, DNVP (1862–1926)
1919 - 1922	Bernhard Wuermeling, Zentrum (1854–1937)
1922	Felix Friedrich Graf von Merveldt, DNVP (1862–1926)
1922 - 1933	Johannes Gronowski, Zentrum (1874–1958)
1933 - 1938	Ferdinand Freiherr von Lüninck, DNVP (1888–1944)
1938 - 1945	Alfred Meyer, NSDAP (1891–1945)
1945 - 1946	Rudolf Amelunxen, Zentrum (1888–1969)

Landeshauptmann

Navn		Embedstid
August Overweg (1836–1909)		1887 - 1900
Dr. Ludwig Holle (1855–1909)		1900 - 1905
Dr. Wilhelm Hammerschmidt (1859–1924)		1905 - 1919
Franz Dieckmann, Zentrum (1875–1944)		1919 - 1933
Karl-Friedrich Kolbow, NSDAP (1899–1945)		1933 - 1944
Dr. Bernhard Salzmann, partiløs (1886–1959)		1945 - 1953

Politikk

Den politiske kulturen i Westfalen hang tett sammen med ulike konfesjonelle og sosiale strukturer, men selvfølgelig også med de toneangivende politiske tradisjonene fra første halvdel av 1800-tallet. Dette gjenspeilet seg over tid i valgresultatene. En spesielt sentral rolle hadde den konfesjonelle strukturen i Westfalens politiske utvikling. Liksom ellers i Tyskland foregikk det dannelser av politisk katolske og sosialdemokratiske miljøer i ulike former, som organisatorisk i stor grad fulgte sine tilhengere «fra vugge til grav». Mindre tydelig var dette blant liberale og konservative.

Zentrum

Spesielt siden Bismarcks Kulturkampf kunne det katolske Deutsche Zentrumspartei i stor grad monopolisere de tradisjonelle linjene fra Vormärz og marsrevolusjonen innenfor det politiske landskapet i de katolske delene av provinsen. Støttet av sitt religiøse syn, fikk partiet støtte på tvers av sosial status – av katolske arbeidere, av folk på landsbygda, av borgerskapet såvel som av adelen. Westfalen var et av kjerneområdene for dette partiet. I 1860-årene møttes flere politikere for å diskutere grunnleggelsen av et katolsk parti. Og ikke tilfeldig skjedde dette i Soest. Soestprogrammet fra 1870 regnes som et av grunnleggelsesdokumentene til Zentrum. Fra provinsen Westfalen kom Wilhelm Emmanuel von Ketteler og Hermann von Mallinckrodt, som var de ledende politikere i partiets etableringsfase.

Peter Reichensperger (1810–1892) (Deutsche Zentrumspartei) i 1865

Siden 1890-årene gjorde de sosiale forskjellene seg klart merkbare, innenfor en regionalt differensiert tilnærming til den politiske katolisismen. I de overveiende landlige områdene inntok Zentrum ikke sjelden en konservativ holdning. Og der spilte Westfälische Bauernverein en innflytelsesrik rolle. Partiet representerte hovedsakelig de små og mellomstore bøndene; under Weimarrepublikken kunne det også gi den landeiende adelen politisk innflytelse. I valgkretsen Münster-Coesfeld stilte Georg Friedrich von Hertling som kandidat. Han ble senere ministerpresident i Bayern og Rikskansler i Riksdagen fra 1903 til 1912. Det var ikke tilfeldig at den senere rikskansleren Franz von Papen, som tilhørte Zentrums ytterste høyrefløy, kom fra det mer agrare området Werl og hadde sin politiske base i Münsterland.

I de industrielt pregede delene av provinsen stod derimot den sosiale dimensjonen av den politiske katolisismen særlig sterkt. I Ruhrområdet og i Sauerland spilte den en viktig rolle. De kristne fagforeningene stod vanligvis sterkere enn deres sosialdemokratiske konkurrenter; førende sosialpolitisk engasjerte katolikker som August Pieper og Franz Hitze, som begge var ledende i Volksverein für das katholische Deutschland, kom fra Westfalen.

Sammen med de generelle sekulariseringstendensene i samfunnet, førte de sosiale krisene under Weimarrepublikken til at Zentrum og den politiske katolisismen mistet støtte blant middelklassen. Fra 1919 til 1933 mistet partiet omkring 20 % av deres opprinnelige stemmeandel i Sauerland. Likevel forble partiet generelt den ledende politiske kraften i de katolske områdene, og kunne endog lett vinne i Münster under Riksdagsvalget i 1930. Partiets størrelse, kombinert med lokalpatriotiske følelser, gjorde at Heinrich Brüning fra Münster ble utnevnt til Rikskansler den 29. mars 1930.

Sosialdemokrater og kommunister

Sosialdemokraten Wilhelm Hasenclever (1837–1889) i 1884

Følgene av den politiske dominansen til Zentrum i Westfalen, medførte at den politiske liberalismen, konservatismen og sosialdemokratiet hovedsakelig ble innskrenket til de protestantiske regionene. Førende sosialdemokrater som Carl Wilhelm Tölcke og Wilhelm Hasenclever kom fra det katolske Sauerland, men gjorde deres politiske karriere i tilgrensende protestantiske områder.

De tidligere området til grevskapet Mark i Sauerland, og områdene omkring Bielefeld ble tidlig høyborger for sosialdemokratiet. I Mark-områdene stod Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein (ADAV) sterkt, under ledelse av Ferdinand Lassalle og hans etterfølgere. Spesielt Tölckes virke medførte at bevegelsen i 1875 hadde lokale avdelinger i Iserlohn, Hagen, Gelsenkirchen, Bochum, Minden og Oeynhausen. Etter sammenslåingen av ADAV og Sozialdemokratische Arbeiterpartei, stilte Töcke som første kandidat for det nye Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands fra Westfalen. I Bielefeld hadde personligheter som Carl Severing stor innflytelse på det politiske livet fra keiserriket frem til de første årene av Weimarrepublikken.

Det westfaliske Ruhrområdet ble ikke et «hjertekammer» for SPD før 1933. Den 1. august 1889 ble det sosialdemokratiske «gamle forbund» grunnlagt i Dorstfeld, som idag er en del av Dortmund. Dets egentlige navn var «Forbundet for vern og fremming av gruvearbeidernes interesser i Rhinland og Westfalen» (Verbandes zur Wahrung und Förderung der bergmännischen Interessen in Rheinland und Westfalen). Dette var riktignok den første bergverksarbeiderfagforeningen, men ved overgangen til 1900-tallet greide den ikke å svekke de konkurrerende kristne strømninger som hadde betydelig innflytelse. Bare i de overveiende protestantiske delene av provinsen – liksom i Dortmund, kunne SPD oppnå en betydelig styrke før første verdenskrig. I Ruhrområdet var bergarbeiderlederne Otto Hue og Fritz Husemann på samme tid sentrale personer for sosialdemokratiet.

På en mer direkte måte enn Zentrum, ble SPD rammet av krisene under Weimarrepublikken. Skuffelsen over partiets holdning under Ruhroppstanden (1920), nøden under hyperinflasjonen i Weimarrepublikken og den store depresjonen, førte mange arbeidere over til det ekstreme venstre, først i dets syndikalistiske og senere i dets kommunistiske form. I Ruhrområdet var kommunistpartiet KPD før verdenskrisen blitt et masseparti, mens SPD i mange tilfeller ble skjøvet i bakgrunnen.

Liberale og konservative

Eugen Richter (1838–1906)

Under keiserriket greide ikke SPD å monopolisere sin makt i voksende byer som Dortmund og Bielefeld, som hadde et betydelig borgerskap og en forholdsvis sterk middelklasse. Sosialdemokratene ble ikke bare motarbeidet av den prøyssiske treklassestemmeretten, men også av sterke liberale og konservative krefter.

Disse hadde endog delvis støtte hos arbeiderbevegelsen. I Siegerland var den protestantiske arbeiderbefolkningen i lange tider konservative eller tilhengere av Christlich-Sozialen Partei, som ble grunnlagt av teologen og antisemitten Adolf Stoecker. I 1881 fikk det sistnevnte inn et riksdagsmandat fra valgkretsen Siegen-Wittgenstein-Biedenkopf. Først under Weimarrepublikken var de sosialistiske partiene i stand til å oppnå oppslutning.

Valgkretsen Minden-Ravensberg forble en høyborg for Deutschkonservative Partei frem til 1912. Da havnet valgdistriktet Minden-Lübbecke hos det venstre-liberale Fortschrittliche Volkspartei.

Den sørlige delen av det gamle grevskapet Mark, og da spesielt riksdagsvalgkretsen Hagen-Schwelm, var en høyborg for liberalisme, fremfor alt for det venstreliberale Deutsche Freisinnige Partei under ledelse av Eugen Richter, som frem til 1906 hadde det lokale setet i Riksdagen.

Under den store depresjonen gikk de tidligere liberale og konservative velgerne hovedsakelig over til nasjonalsosialistene.

Litteratur

• Arnsberg Regierungs Und Medizinal-Rath, red. Schönfeld (2010). Erster Gesammtbericht Über Das Öffentliche Gesundheitswesen Im Regierungsbezirk Arnsberg, Insbesondere Die Jahre 1880 Bis 1882 Umfassend. 11. februar 2010. ISBN 978-1144194206. ISBN 1144194202. 
• Aubin, Hermann (1931). Raum Westfalen, Bd 1: Grundlagen und Zusammenhänge im Auftrag der Provinz Westfalen, Bd. 2: Untersuchungen zu seiner Geschichte und Kultur, Bd. 4: Wesenszüge seiner Kultur, Bd. 5: Untersuchungen zur anthropologischen Gliederung Westfalens. R. Hobbing Verlag, Berlin. 
• Behr, Hans-Joachim (1983). «Rheinland, Westfalen und Preußen in ihrem gegenseitigen Verhältnis 1815–1945». Westfälische Zeitschrift. 133. Bd., side 37ff. Verlag Bonifacius-Druckerei, Paderborn. 
• Beine, Jürgen; Briesen, Detlef; Brunn, Gerhard og Elkar, Rainer S. (1995). Gesellschafts- und Wirtschaftsgeschichte Rheinlands und Westfalens. von Detlef Briesen ... [et al.]... und einer Dokumentation mit Graphiken und Tabellen von Jürgen Beine, Schriften zur politischen Landeskunde Nordrhein-Westfalens ; Bind 9. Landeszentrale für Politische Bildung Nordrhein-Westfalen, Düsseldorf, ASIN B0049FEWY2; ny utgave, Kohlhammer W., Köln, mai 2001. ISBN 978-3-170-13320-4. ISBN 3-17-013320-9. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Blank, Ralf (2005). «Kriegsendphase und „Heimatfront“ in Westfalen». Westfälische Forschungen - Zeitschrift des Westfälischen Instituts für Regionalgeschichte des Landschaftsverbandes Westfalen-Lippe, Band 55, 13. desember 2005, side 361–421. ISBN 3-402-09235-2. 
• Engel, Gustav (1968). Politische Geschichte Westfalens. Köln, Grote Verlag, 1968, 3. reviderte opplag 1969 (Grote Verlag), 4. utvidede opplag 1980 (Grote Verlag). ISBN 978-3-774-56442-8. ISBN 3-7745-6442-6. 
• Falter, Jürgen Falter; Lindenberger, Thomas, Schumann Siegfried; Hänisch, Dirk; Lohmöller, Jan-Bernd; de Rijke, Johann (1986). Wahlen und Abstimmungen in der Weimarer Republik. Materialien zum Wahlverhalten 1919 - 1933. C.H. Beck Verlag, november 1986. ISBN 978-3406315831. ISBN 3406315836. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Faust, Anselm; Andernach, Norb; Lück, Dieter (1993). Nordrhein-Westfalen. Landesgeschichte im Lexikon. Patmos Verlag, 2. opplag 1993. ISBN 978-3-491-34230-9. ISBN 3-4913-4230-9. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Keinemann, Friedrich (1987). Westfalen im Zeitalter der Restauration und der Julirevolution 1815–1833. Quellen zur Entwicklung der Wirtschaft, zur materiellen Lage der Bevölkerung und zum Erscheinungsbild der Volksstimmung. Münster, Aschendorffsche Verlagsbuchhandlung. ISBN 978-3-402-06068-1. ISBN 3-4020-6068-X. 
• Klueting, Harm (1998). Geschichte Westfalens. Das Land zwischen Rhein und Weser vom 8. bis zum 20. Jahrhundert. Paderborn, Bonifatius Druckerei, November 1998. ISBN 978-3-897-10050-3. ISBN 3-89710-050-9. 
• Kohl, Wilhelm (red) (1983). Westfälische Geschichte. Bd.2: Das 19. und 20. Jahrhundert. Politik und Kultur (Veröffentlichungen der Historischen Kommission für Westfalen, Reihe XLIII).
  Hans-Joachim Behr: Die Provinz Westfalen und das Land Lippe 1813–1933, side 45–165, Alfred Hartlieb von Wallthor: Die landschaftliche Selbstverwaltung, side 165–210, Bernd Hey: Die nationalsozialistische Zeit, side 211–268, Karl Teppe: Zwischen Besatzungsregime und politischer Neuordnung, side 269–341, Düsseldorf. ISBN 3-590-34212-9. 
• Kohl, Wilhelm (1994). Kleine Westfälische Geschichte. Patmos Verlag, Düsseldorf. ISBN 978-3-491-34231-6. ISBN 3-491-34231-7. 
• Kosidis, Michael (1996). Marktintegration und Entwicklung der westfälischen Landwirtschaft 1780–1880: marktorientierte ökonomische Entwicklung eines bäuerlich strukturierten Agrarsektors, Bind 3 av Münsteraner Beiträge zur Cliometrie und quantitativen Wirtschaftsgeschichte. Lit Verlag, Münster, 1996; ny utgave Lit Verlag, Münster, februar 1999. ISBN 978-3825827526. ISBN 3825827526. 
• Nolzen, Armin (2005). «Die westfälische NSDAP im „Dritten Reich“». Westfälische Forschungen - Zeitschrift des Westfälischen Instituts für Regionalgeschichte des Landschaftsverbandes Westfalen-Lippe, Band 55, 13. desember 2005, side 423–469. ISBN 3-402-09235-2. 
• Preußisches Statistisches Landesamt (1920). Statistisches Jahrbuch für den Freistaat Preußen, Bd. 16–30 (1920–1934). Berlin, Landesamt. 
• Reinighaus, Wilfried (red); Conrad, Horst (red) (1999). Für Freiheit und Recht. Westfalen und Lippe in der Revolution 1848/49.
  Horst Conrad: Westfalen im Vormärz, side 5–13,
  Wilfried Reininghaus: Sozial- und wirtschaftsgeschichtliche Aspekte des Vormärz in Westfalen und Lippe, side 14–21,
  Axel Eilts: Fünfzehn Revolutionsmonate. Die Provinz Westfalen vom März 1848 bis Mai 1849, side 32-73
  Münster, Aschendorff Verlag. ISBN 978-3-402-05382-9. ISBN 3-402-05382-9. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Reinighaus, Wilfried (2000). Zwangsarbeit und Zwangsarbeiter in Westfalen 1939–1945. Quellen des Staatsarchivs Münster, Der Archivar 53/2000, side 114–121. 
• Ribhegge, Wilhelm (2008). Preußen im Westen. Kampf um den Parlamentarismus in Rheinland und Westfalen. Münster, Aschendorff Verlag, Sonderausgabe für die Landeszentrale für politische Bildung NRW. ISBN 978-3-402-05489-5. 
• Rohe, Karl (1987). «Vom sozialdemokratischen Armenhaus zur Wagenburg der SPD. Politischer Strukturwandel nach dem Zweiten Weltkrieg». Geschichte und Gesellschaft 4/1987, 13. årgang, H4, side 508-534. Vandenhoeck & Ruprecht (GmbH & Co. KG), 1987. 
• Schwerz, Johann Nepomuk Hubert von (1836). Beschreibung der Landwirtschaft in Westfalen, Bind 1: Beschreibung der Landwirthschaft in Westfalen, bind 2: Beschreibung der Landwirthschaft in Rheinpreußen. Bind 1: Landwirtschaftsverlag Münster-Hiltrup, Münster, bind 2: Rheinischer Landwirtschafts-Verlag, Bonn, faksimile 1980. 
• Teppe, Karl; Epkenhans, Michael (1991). Westfalen und Preußen. Integration und Regionalismus. herunder Michael Epkenhans: Westfälisches Bürgertum, preußische Verfassungsfrage und Nationalstaatsgedanke 1830–1871, Schöningh Paderborn, 1. januar 1991. ISBN 978-3-506-79575-5. ISBN 3-506-79575-9. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Wallthor, Alfred Hartlieb von (1984). «Die Eingliederung Westfalens in den preußischen Staat». I Peter Baumgart. Expansion und Integration. Zur Eingliederung neugewonnener Gebiete in den preußischen Staat, side 227ff. Köln / Wien, Neue Forschungen zur brandenburg-preußischen Geschichte 5. 
• «Beginn des "Kongresses für die Sache und Rechte der preußischen Nationalversammlung und des preußischen Volkes" in Münster». Westfälische Geschichte, no. 171, 31. desember 2003. 2003.