Heinrich Brüning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Heinrich Brüning
Heinrich Aloys Elisabeth Maria Brüning
Bundesarchiv Bild 183-1989-0630-504, Heinrich Brüning.jpg
Heinrich Brüning, 1939
Født26. november 1885
Münster
Død30. mars 1970 (84 år)
Norwich
GravlagtZentralfriedhof Münster
Utdannet ved London School of Economics, Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität
Yrke Politiker, samfunnsøkonom, fagforeningsleder
Parti Deutsche Zentrumspartei
NasjonalitetTyskland
LivssynKatolisisme
Medlem avAmerican Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser Jernkorset
Tysklands kansler
30. mars 1930–30. mai 1932
RegjeringBrüning I og II
ForgjengerHermann Müller
EtterfølgerFranz von Papen
Tysklands utenriksminister
10. oktober 1931–30. mai 1932
RegjeringBrüning II
ForgjengerJulius Curtius
EtterfølgerKonstantin von Neurath

Heinrich Aloys Elisabeth Maria Brüning (født 26. november 1885 i Münster, død 30. mars 1970 i Norwich i Vermont i USA) var en tysk økonom og politiker fra Det katolske sentrumspartiet. Han var Tysklands 21. rikskansler fra 1930 til 1932, da han ble etterfulgt av Franz von Papen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Brüning studerte historie, jus og nasjonaløkonomi i München og Strasbourg, og ved London School of Economics.[1] Han tjenestegjorde i første verdenskrig som maskingeværskytter, ble tildelt jernkorset og etter hvert utnevnt til offiser. Han tok doktorgrad i økonomi med en avhandling om nasjonaliseringen av den engelske jernbanen.

I valget i 1924 ble han innvalgt i riksdagen for Det katolske sentrumspartiet, hvor han representerte Breslau i Schlesien.[1] I 1929 ble han partiets formann. Han ble regnet for å tilhøre høyrefløyen innen Sentrumspartiet.

Han var anerkjent for sin innsikt i finanspolitikk, og ble utnevnt til rikskansler etter at den sosialdemokratiske regjeringen til Hermann Müller kollapset i 1930. Hans forslag til å løse den krisen landet befant seg i som følge av den økonomiske depresjonen, høyere skatter og budsjettkutt, ble imidlertid avvist av riksdagen, og ble først satt i verk da president Paul von Hindenburg begynte å regjere ved dekreter basert på § 48 i Weimar-forfatningen. Tiltakene var imidlertid uten den ønskede effekt, og Brüning gikk av som kansler.

I 1934 flyktet han fra Tyskland for å unnslippe nasjonalsosialistenes forfølgelse av sine politiske motstandere. Han dro via Sveits til USA, hvor han ble engasjert som gjesteprofessor ved Harvard University. I 1937 ble han fast ansatt som professor i offentlig administrasjon ved Harvard Business School.

Han reiste tilbake til Tyskland først i 1951, hvor han underviste som professor i statsvitenskap i Köln.[1] Men på grunn av misnøye med politikken til Konrad Adenauer, som han hadde hatt et dårlig forhold til allerede på 20-tallet, reiste han i 1955 tilbake til USA. Der skrev han sine memoarer fra perioden 1918-1934, som ble publisert i 1970. I memoarene fremstilte han seg som en kjølig strateg med en klar plan for å hindre nazistene i å komme til makten, et synspunkt han også tidligere hadde gitt uttrykk for i samtaler med blant andre Harry Kessler, Winston Churchill og Hindenburg-biografen Wheeler-Bennett.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Werner Conze: «Zum Sturz Brünings» i Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, 1953, s. 261–288 (pdf)
  • Klaus Jaitner: Deutschland, Brüning, und die Formulierung der britischen Außenpolitik, 1980 (PDF; 2075 kB)
  • Detlev Junker: Heinrich Brüning (1885–1970). I Wilhelm von Sternburg (red.): Die deutschen Kanzler. Von Bismarck bis Schmidt. Frankfurt am Main 1987, ISBN 3-596-24383-1, s. 311–323.
  • Rudolf Morsey: Biografi over Heinrich Brüning, i prosjektet Westfälische Lebensbilder, Westfälische Geschichte 9. mars 2004. Med lenker til en mengde online-ressurser om Brüning.
  • Rudolf Morsey: Heinrich Brüning. I Lothar Gall (red.): Die großen Deutschen unserer Epoche. Komet, Frechen 2002, ISBN 3-89836-216-7.
  • Gerhard Schulz: Von Brüning zu Hitler. Der Wandel des politischen Systems in Deutschland 1930–1933 (= Zwischen Demokratie und Diktatur. Verfassungspolitik und Reichsreform in der Weimarer Republik. Bind 3). Walter de Gruyter, Berlin/New York 1992, ISBN 3-11-013525-6.
  • Heinrich August Winkler: Weimar 1918–1933: Die Geschichte der ersten deutschen Demokratie. Beck, München 1993, ISBN 3-406-37646-0.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Heinrich Brüning – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Heinrich Brüning 1885-1970». LeMO - Deutsches Historisches Museum. Besøkt 2. desember 2015. 


Forgjenger:
 Julius Curtius 
Tysklands utenriksminister
Etterfølger:
 Konstantin von Neurath