Skandinaviske romanifolk

Denne artikkelen omtaler skandinaviske romanifolk. For informasjon om Romfolket og sigøynerne, se egne artikler om disse.

Jenny Emilie Pettersen, kjent som «Tater-Milla»

Foto: Dagfinn Grønoset

Skandinaviske romanifolk eller tatere, også kalt de reisende, er en minoritet i Norge og Sverige med bakgrunn i innvandring til Vest-Europa i begynnelsen av 1400-tallet og til Norge på 1500-tallet. Opphavet til folket er usikkert men de fleste er nå enige om at de er en tidligere innvandring fra samme del av verden som romfolket/sigøynere kom fra rundt 300 år senere, det vil si at de har røtter i India og Pakistan. De to gruppenes ble etter hvert svært ulike særlig på grunn av at romanifolket gjennom flere hundre år har tilpasset seg og blitt påvirket av livet i Skandinavia.

Romani, også kalt norsk romani, er språket de snakket i Norge og Sverige. Studier av språk og migrasjonshistorie tyder på at romanifolket og romfolket har felles opphav i India. Det var lenge omstridt at romani hadde et slikt opphav.

De har tradisjonelt hatt et nomadisk levesett og har sannsynlig også tatt opp i seg andre med kulturer i Skandinavia. Enkelte mener at betegnelsen «Tater» kan komme fra krigerfolket tatarene, som hadde invadert Russland og deler av Europa noen hundre år tidligere, og at etterkommer kan ha blandet seg med romanifolket.

Mange av de voksne var analfabeter og de deltok ikke i arbeidslivet, barna fikk mangelfull skolegang, og giftemålsalderen er lav. Voksne og barn ble mobbet og trakassert på grunn av etnisk opphav, og fremmedfrykt var stor blant både av fastboende og autoriteter.

Romanifolket fikk hardhendt behandlet av myndighetene helt frem til ut på 1970-tallet. Med hjemmel i lovverket forsøkte man å begrense livsførselen deres og utslette kulturen. Forvisning fra landet, tvangsintegrering, tvangssterilisering, lobotomi, tvangsbortsettelse av barn og dødsstraff for lederne av reisefølger er noen av virkemidlene som norske myndigheter benyttet gjennom tidene.

8. april er den internasjonale romfolk dagen, mange romanifolk i Norge velger å holde denne dagen som sin merkedag. I Sverige feirer flere 29. september som sin merkedag, denne dagen er første gang folkegruppa er nevnt i svenske dokumenter i forbindelse med mikkelsmesse i 1512.

I 1999 fikk romanifolk/tatere i Norge status som nasjonale minoriteter, sammen med rom (sigøynere), jøder, kvener og skogfinner Det eksakte antallet romanifolk/tatere i Norge er vanskelig å fastslå nøyaktig, da det ikke føres offisiell etnisk statistikk, og mange velger å ikke stå frem offentlig med sin bakgrunn på grunn av historisk diskriminering.

Betegnelse

Tater og de reisende brukes i samme betydning som romani eller mer korrekt Skandinaviske romanifolk. I resten av Europa brukes ofte betegnelsen romani på folket vi i Norge omtaler som romfolk.

I Stortingets innstilling fra 2020-2021 Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Nasjonale minoriteter i Norge – En helhetlig politikk avsnitt 1.3.5 Romanifolk/tatere står det:

Det vises i meldingen til at det som tradisjonelt har kjennetegnet romanifolk/tatere, er deres livsform som reisende. En stor del av romanifolket/taterne er i dag bofaste og jobber innenfor ulike typer yrker.

Romanifolk/tatere har vært en del av det norske samfunnet siden 1500-tallet. Gruppen har blitt utsatt for grove overgrep av norske myndigheter, både i form av forfølgelser, landsforvisninger, tvangssterilisering, bortadoptering av barn og andre assimileringstiltak. Mange har også opplevd mobbing, trakassering og overgrep i lokalsamfunnene de bor i. Tidligere tiders forfølgelser har ført til at en del av minoriteten har ønsket å holde identiteten sin skjult.

Det er ulike syn blant romanifolket/taterne om hvilken betegnelse som skal brukes på minoriteten. Noen foretrekker å kalles tatere, mens mange mener ordet tater er en nedsettende betegnelse, og ønsker å bli omtalt som romanifolk eller reisende. Myndighetene har derfor valgt skråstrekbetegnelsen romanifolket/taterne.

Det gis videre i kapitlet en omtale av romanifolkets/taternes språk og kultur, organisering blant romanifolket/taterne samt av Latjo drom (fast utstilling på Glomdalsmuseet).

Romanileier i Sverige

Romanifolk i Bohuslän

Betegnelsen tater (svensk tattare) skriver seg trolig fra forestillingen om at de reisende kom fra landet "Tataria" eller Taterland. "Tartar" var en vanlig betegnelse på mongolske eller tyrkiske folkeslag som hadde kom til Europa østfra. I moderne tid brukes "tartar" om krimtartarer (en mongolsk folkegruppe) og om volgatartarer (en tyrkisk folkegruppe). Da medlemmer av den østeuropeiske grenen av romfolket ankom Norden på slutten av 1800-tallet, ble betegnelsen «sigøynere» brukt om dem. Før slutten av 1800-tallet, referte betegnelsen "sigøynere" derimot til romani eller sinti. I nyere historie brukes imidlertid betegnelsen ikke om romanifolk, men om den gruppen som nå kalles sigøynere. Taterne hevder ofte at de kan gjenkjenne hverandre basert på utseendemessige trekk, dialekt, klesstil, fremferd og andre særpreg.

I Norge og i Sverige opplevd man mobbing, trakassering og overgrep i lokalsamfunnene de bodde i, og ordet tater og taterunge har blitt brukt som et skjellsord. I Sverige velger mange å kalle seg selv resande romer eller resandefolket istede for «tattare», men i Norge er det mange som fremdeles kaller seg tatere og fremmer språket og kulturen.

Livstilen med å reise fra sted til sted var vesentlig for deres økonomiske tilpasning og en grunnleggende del av deres identitet. De reiste med hele familien, til fots og sov under åpen himmel, eventuelt gikk de med drakjerre eller hadde hest og vogn hvor alt de eide var. Langs kysten brukte de båt og ble omtalt som fant mens de selv omtalte seg som båtreisende. De hadde med seg ei lærskreppe med sengetøy og klær, og ei kaffekiste hvor kaffekjel, kaffe- og sukkerboks, tørrmat og bestikk ble oppbevart. Fra 1930-tallet og utover ble hesten byttet ut med bil og fra slutten av 1950-tallet og utover byttet mange ut teltet med campingvogn. Om sommeren slo de seg ned på steder med tilgang til drikkevann og om vinteren fikk de ofte lov til å sove i koier, hytter eller på låver hos gjestfrie bønder.

Tollekniver med sølvslirer

Handlagd blikkspann

De solgte gjenstander de hadde laget eller byttet til seg, tigging forekom også i dårlige tider. Vareutvalget varierte ut fra hva de kunne lage og hva de fikk tak i, og var også påvirket av skiftende markedsbehov. Mange av dem ble regnet som dyktige håndverkere og laget lær, kobber, messing og enkelte også sølvarbeid. De solgte redskaper til bruk av bonden og på kjøkken som kjeler, kanner, kakeformer, sleiver og andre kjøkkenredskaper. Andre gjenstander de laget var kurver, kammer, kniver, smykker og de foretok reparasjonsarbeid. Kvinnene produserte ofte husflidsartikler, solgte småvarer og noen solgte skillingstrykk med nyheter eller viser. Spådomskunst var en vanlig inntektskilde blant kvinner som kunne håndlesing eller kortspådom. Romanifolket var kjent for å ha god kunnskap om dyrehold, og de drev ofte med hestehandel på de mange lokale markedene. Noen tok også på seg stell av hover og sår på bøndenes hester. Etter hvert som industrien tok over produksjonen av verktøy og husflidsartikler, på 1900-tallet, måtte romanifolket finne annet arbeid å tjene penger på. Mange drev med blikkenslagerarbeid som takrenner og pipebeslag, noen var skorsteinsfeiere, andre handlet med sølv, gull og ulike antikviteter.

Familien er meget viktig hos romanifolket. Romanifolket levde i storfamilier eller reisefølger som tradisjonelt hadde en patriarkalsk ledelsesstruktur, der den eldste og mest erfarne mannen i slekten ofte fungerte som leder. Han tok viktige avgjørelser om reiseruter, handel og konflikter. Kvinner hadde også en sentral rolle, særlig i økonomiske aktiviteter og som kulturbærere, men den formelle ledelsen lå som regel hos mennene. Eldre kvinner som «Tater-Milla» kunne ha stor innflytelse i miljøene, selv om den formelle ledelsen ofte lå hos menn. Hun ble et symbol på romanifolkets kultur og livsform, og hennes historie viser hvordan kvinner kunne være både økonomiske drivere og kulturelle lederskikkelser. Sang og musikk er også viktig for romfolk. Romanisanger, ofte kalt taterviser, ble fremført rundt bålet og gikk i muntlig arv fra generasjon til generasjon.

Klesdrakten hadde noen særtrekk men bar preg av det som til enhver tid var mulig å få tak i, i likhet med klærne til de fastboende på den tiden. Kvinnene dekket til håret med sin diklo, et hodetørkle knyttet på en spesiell måte, de bar gjerne fargerikt sjal, lange skjørt med flere lag, stor sølje og andre smykker. Kvinnene oppbevarte verdisakene i en løslomme under skjørtet, kalt posikka. Mennene hadde bukse, skjorte og ofte vest med sølvknapper. De brukte hatt eller andre hodeplagg, i halsen brukte de et fargerikt halstørkle av silke eller annet tøy. Tørkle var holdt sammen med en tung ring av edelt metall. I knappbelte med hadde de tollekniv, ofte med sølvslire, og fra slutten av 1800‑tallet var det vanlig med et lommeur med sølvlenke i vesten. Senere brukte flere av mennene mørk dress.

Det var store forskjeller i hvor godt de ble behandlet av de fastboende. Noen steder var de velkomne, andre steder ble de jaget vekk. Det var en generell oppfatning blant den øvrige befolkningen at tatere var late og enkelte mente også at de var tyvaktige. De som hadde dårlig inntrykk av dem hadde ofte lite kontakt med dem. Folk syntes kulturen med familier som ikke hadde fast bopel eller fast arbeid og så ut til å trives med det virket merkelig og fremmed. Det at romanifolkene var fattige men allikevel valgte å holde på kulturen sin kunne virke skummelt på noen, at de også kunne spå gjorde ikke frykten for dem mindre.

Romanifolket ble utsatt for en hardhendt assimileringspolitikk fra norske myndigheter. Lover og forordninger hadde et diskriminerende formål, noe som også skapte negative fordommer, frykt og mistillit mellom romanifolk og resten av befolkningen. De ble en tid nektes adgang til riket, de ble regnet som en «dysfunksjonelle kultur» og ble utsatt for tvungen bosetting. Barn ble tatt fra foreldrene og plassert i barnehjem og fosterhjem, hvor mange av barna ble utsatt for omsorgssvikt, mishandling og overgrep. Politikken med omsorgsovertagelse for romanibarn hadde som mål å bryte familiebånd og fjerne den reisende livsformen og kulturen. Tvangssterilisering og lobotomi ble også utført på romanikvinner og menn. Familier ble tvangsflyttet til en arbeidskoloni, med trussel om å miste barn eller annen straff, der de skulle vennes til å bli fastboende. Utover 1900-tallet fungerte den private organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse mer og mer som statens «taterdirektorat» og stod for forfølgelsen av romanifolk inntil organisasjonen ble avviklet i 1989.

Romanifolket i Skandinavia har bånd til en undergruppe av den nordvesteuropeiske gren av romanifolket, romanisael. De har dermed slektskap til og sterke likhetstrekk med tilsvarende grupper i andre land, bla. annet Arli, Lovara, Cascarots og ikke minst romanichals som lever i England.

Etter noen spede forsøk på organisering, ble Romanifolkets Landsforening (RFL) etablert i 1995, som etter hvert skiftet navn til Taternes Landsforening. Senere er flere organisasjoner opprettet som Landsorganisasjonen for romanifolket, Romanifolkets Kystkultur og Romanifolkets Riksforbund.

Omstreifere

Se også hovedside: Omstreifere

Omstreifer er en eldre, ofte nedsettende betegnelse på personer uten fast bosted som vandret rundt. Historisk ble ordet brukt av myndighetene som en juridisk sekkebetegnelse på folk uten fast bopel.

I Norge fantes det andre reisende eller nomadiske folk som fantefolk, fantefølge, farker, fusser, splinter, skøyerne, sigenere, strippere, strygere, røvere, reisende, farere, sigøynere og tatere. Noen av disse var forskjellige folkegrupper men de fleste var lokale betegnelser på samme folk. Den øvrige befolkningen skilte ofte ikke mellom disse forskjellige folkegrupper og kalte oftest alle tatere eller sigøynere. Det ble skilte skarpt mellom disse og landstrykere som trolig var nordmenn som av en eller annen årsak var begynt å reise. Slike folk fikk en mye mer human behandling.

Omstreifere er tradisjonelt blitt svært negativt vurdert av myndighetene, og fra omkring år 1500 ble omstreiferi direkte kriminalisert.

Siden 1500-tallet har betegnelsen tater ofte blitt brukt på Østlandet om personer med et fremmed utseende, mørkt hår og mørke øyne. På Sørlandet har betegnelsen fant, blitt brukt, mens splint ble brukt på Vestlandet. I Nord-Norge var de kjent som fark. Fuss og røver har også vært brukt. Norsk misjon blant hjemløse foretrakk "omstreifer" som fellesbetegnelse uavhengig av etnisk bakgrunn.

Selv benevner romanifoket seg tatere, de reisende, vandringsfolket, vandriar eller romanisæl, i senere tid er det mange som foretrekker romani. I Sverige brukte de også resande, dinglare, tavringar eller skojare. I dag er resandefolketet et samlebegrep i Sverige for det vi i Norge kaller romani eller tatere.

Et stykke ut på 1700-tallet begynte man også og omtale omstreifere etter yrkesbetgnelser som kjelepinker, eller kjeleflikker, som var en person som reiste rundt og reparerte eller fortinnet kjeler og kobberartikler. Heglemaker var en håndverker som laget eller reparerte hegler som er et redskap brukt til å bearbeide lin og hamp til tekstiler, bråkemaker laget bråker til å knekke linstråene, skakemaker laget skaker brukt til å fjerne trevler i linen, rokkemaker laget rokker til spinning. Hestehandlere eller hestekjøpere drev med kjøp og salg, hestekjørere drev med transport med hest, og hesteskjærere stelte og behandlet hester, som stell av hover og sår og også kirurgiske inngrep, før dyrlegenes tid. Spillemann var også en yrkesbetegnelse, de reiste rundt og underholdt med sang og musikk.

Romanifolket kalte seg med navn etter følge de tilhørte som Skoufamilien, Holmfamilien, Grisilla-følge, Florentine eller Steffens-følge, Guri-følge, Graut-Lars-følge osv. De hadde også navn på vandringene de brukte og benevnelser som storvandringer, teknovandringer eller småvandringer, barovandringer, vestvandringer, østvandringer og de nordreisende kommer sansynlig fra dem selv.

Befolkning i Skandinavia

Taterkvinne med sitt barn på heia, Hans Smidth

Romanifolket i Norge, Sverige og Danmark utgjør den samme gruppen. Første gang romanifolk/tatere nevnes er i Danmark i 1505, da kong Hans av Danmark, Norge og Sverige mottok et brev fra sin onkel, kong Jakob IV av Skottland, som ba ham ønske velkommen en tropp ledet av Antonius Gagimo fra «lille Egypt», som var på «pilegrimsreise» i Europa. Ingenting er kjent om denne troppens opphold i Danmark, men i 1512 omtales de i Stockholm som en gruppe på rundt 30 par med både spebarn og eldre barn, her blir det skrevet at lederen deres Antonius var greve og han hadde med seg sin kone, grevinnen. Gruppen omtales som tatere, og dette ordet ble den vanligste betegnelsen for romanifolk i Norden i de påfølgende århundrene. Selve ordet tater kommer fra tatarene. Tidlig på 1500-tallet ble begrepet ofte brukt for å referere til flere folk som kom fra orienten eller fra Asia generelt. Kong Frederik II sitt åpne brev av 1584 er det første tegn til romanifolk i Norge. Her beskrives de som en gruppe som kommer til Norge «tidt og ofte» i store flokker på «over hundredtal». Kongen befalte at de skulle jages ut av landet og det skulle også være forbudt å gi dem husrom og mat. I Norge og Sverige var det de samme slektene er representert på begge sider av grensen.

Romanifolk ble undertrykt og forfulgt i alle tre landene men graden og formen var noe ulik. I Sverige ble romanifolk sett på som uønsket og utsatt for sosial kontroll, assimilering og også tvangssterilisering. I 1536 krevde kong Christian III at alle skulle forlate landet inne 3 måneder. Danmark og Norge hadde fra 1589 en lov som sa at tatere/romanifolk som utførte bedrageri, løgn, tyveri og trolldom skulle arresteres, eiendelene deres beslaglegges, deres ledere skulle henrettes, og resten skulle forlate landet. Disse drastiske tiltakene ble opprettholdt helt fram til 1845. Christian Vs norske lov av 1687 la opp til taterne skulle fordrives. Dette førte til at de ble en meget liten minoritet i Danmark.

Det finnes ingen eksakt oversikt over hvor mange med romanibakgrunn som bor i Norge, da det ikke føres registre basert på etnisk tilhørighet. Ved folketellinger i 1845 og 1855 ble antall tater i Norge angitt til 1145 og 738, de fleste var håndtverkere særlig blikkenslagere av yrke. Folketellingen i 1865 har ikke egne tall for tatere og omstreifere. I St.meld. nr. 15 (2000-2001) ble folketallet anslått til noen tusen. Det nyeste anslaget, gjort av Europarådets kommissær for menneskerettigheter, Nils Muižnieks, estimerer antallet til et sted mellom 4000 og 10 000. Men om man inkluderer alle med taterslekt, vil tallet trolig tidobles. I Sverige anslår man antallet "resande-romer" (romanisel/sinti) til å være mellom 15 000 og 20 000. I Danmark er det fremdeles noen romanifolk men her er kulturen mer forsvunnet og de er på et tidligere tidspunkt mer integrert.

Historie

Romanifolket utvandret trolig fra det nordlige India for omkring 1000 år siden. De har et språklig opphav som har mye til felles med sanskrit (et dødt, men ikke utdødd indisk språk) og flere asiatiske og europeiske språk. Romanifolket/Taterne kom til Europa på 1300-tallet. De tilhører den såkalte «første vandring»; dvs. den vestlige gren av romanifolket som – til forskjell fra rom – ankom Vest-Europa på 1400- og 1500-tallet.

Tidlig historie i Europa

Regjeringen til Henrik VIII mottok i 1540 en rapport fra borgermesteren i en engelsk kystby, Boston, om en gruppe personer som han kalte "egyptere". De ble forvist fra England og sendt med båt til Norge. Det finnes ingen kilder som beskriver deres ankomst til Norge men man antar at mange romanifolk kom til Vestlandet fra de britiske øyer, i tillegg til de som kom fra andre deler av Europa gjennom Danmark eller Sverige.

I midten av 1500-tallet endret den politiske vinden seg i Europa og en nasjonalistisk politikk begynte å bre seg. Dette førte til at alle som utmerket seg som «fremmende», ble oppfattet som en trussel mot landet. Fremmedfrykten begynte å bre seg helt opp til Norden og Norge. Dette førte til en massiv forfølgelse av blant annet romanifolket. Romaniene ble stemplet som syndebukker i samfunnene de oppholdt seg i. Både kirken og myndighetene forfulgte dem med forbud og straff, og de hadde ikke den samme rettssikkerheten som andre borgere.

Det var offentlig ansatt ordensbetjenter, kalt stodderkonger eller ståterkonger, som hadde som hovedoppgaven var å jage romanifolk og andre omstreifere ut av by eller ei bygd hvor de ikke hadde hjemstavnsrett. Stodder er et dansk ord som betyr fattig stakkar eller tigger.

Før 1860 var det passtvang i Norge. De som skulle reise, måtte få utstedt pass av myndighetene. Med slike restriksjoner var det vanskelig for romanifolket, hvor reising var en vesentlig del av kulturen. Selv når det ble lempet på passtvangen overfor befolkningen, gjaldt dette ikke romanifolket. Opp gjennom århundrene var folket stadig på flukt fra kirken og myndighetene, som begge stod for å undertrykke og forfølge dette folket.

Assimileringspolitikken i Norge før andre verdenskrig

På 1900-tallet ble en sterk assimileringspolitikk satt i verk. «Omstreifere», herunder både tatere, sigøynere og andre reisende folk, ble ansett som en moralsk trussel mot resten av samfunnet. Foreninger som Foreningen til Modarbeidelse av Omstreifervæsenet, senere Norsk misjon blant hjemløse, ble etablert. Staten overlot i all hovedsak gjennomføringen til den private organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse. Fra 1907 til 1986 ble Misjonen i praksis enerådende på dette feltet, og offentlige instanser fikk instruks om å samarbeide med den. Foreningen startet i 1908 arbeidskolonien Svanviken arbeidskoloni, der omstreiferfamilier skulle lære å leve et fastboende liv. Fra 1928 skulle embetsmenn som førte fødselsregistre og kirkebøker, registrere alle «omstreifere» samt bofaste av «omstreiferslekt» og sende oppgavene til misjonen og Statistisk sentralbyrå, og fra 1935 skulle politiet bistå vergerådene i bortsettingen av «omstreiferbarn». Mellom 1900 og 1960 ble over 1500 barn tatt fra foreldrene sine og plassert på egne barnehjem.

Fra slutten av 1920-årene ble også flere kvinner tvangssterilisert. Man mente «omstreiferkvinner» var uskikket som mødre. En lov om sterilisering av personer som var uskikket til å få barn kom i 1934, men denne nevnte ikke omstreifere spesielt. Under 2. verdenskrig kom det derimot et tillegg til denne loven med bestemmelser om omstreifere. Spesielt foreningen Norsk misjon blant hjemløse og legen Johan Scharffenberg var pådriver for sterilisering av omstreifere.

Romanifolk ble utestengt fra landet fra 1920-tallet og frem til 1956. I 1935 ble det foreslått å forby tatere å holde hester, under dekke av en ny lov om dyrevern. Man mente omstreiferne mishandlet hestene sine. Det var likevel tydelig at forslaget var et forsøk på assimileringspolitikk. Forslaget ble da avvist av Stortinget.

Andre verdenskrig

Nazismen under andre verdenskrig definerte hele romanifolket som en mindreverdig rase. Bortsett fra jødefolket var de det eneste folket som – på rasemessig grunnlag – skulle utryddes fullstendig. Dette gjaldt de norske taterne og sigøynere, hvorav enkelte ble utsatt for arrestasjoner, internering i fengsler og anleggsarbeid i tyske leiere. Under Quislings regjering foreslo Sikkerhetspolitiets sjef Oliver Møystad å deportere romanifolk til tyske konsentrasjonsleirer kort tid etter deportasjonen av de norske jødene i 1943. Sommeren 1944 kom Politidepartementet med et utkast til en lov for å bringe aksjonen inn i ordnete former, men loven ble ikke innført. Man nedsatte heller et utvalg i Justisdepartementet som skulle finne en løsning på problemet. Utvalget kom til at romanifolket skulle registreres og interneres i atskilte leirer for kvinner og menn, og fremtidig «omstreifing» skulle hindres ved at omstreiferne ble sterilisert. I april 1945 skulle Justisdepartementet utføre en stor aksjon mot romanifolket, som blant annet bestod av disse tiltakene:

• registrering og meldeplikt
• forbud mot å eie eller besitte hest, båt eller motorvogn som kunne brukes i «omstreiferøyemed»
• inntil tre års plassering i tvangsarbeidsleir av samtlige personer over 18 år som «streifer om på tatervis»
• plikt for vergeråd til å omplassere barn etter politivedtak
• systematisk sterilisering

Andre verdenskrig sluttet før de rakk å sette planene i verk. I Norge ble det altså ingen deportering av taterne som gruppe. Dette skjedde imidlertid i flere andre europeiske land.

Etter å ha blitt nektet innreise til Norge i 1934, bodde norske romanifamilier i Belgia og Frankrike, under streng statlig overvåking. Med den tyske okkupasjonen av disse Belgia og Frankrike i 1940 havnet majoriteten av disse romanifolkene i konsentrasjonsleirer i Frankrike, og ble senere sendt til Auschwitz. Bare 4 av de 66 norske romanifolkene som ble sendt til dødsleiren overlevde.

Assimileringspolitikken i Norge etter krigen

Målet med assimileringspolitikken var å få slutt på reisingen og de reisendes kultur, og gjøre omstreiferne fastboende. Assimileringspolitikken kom under kritikk på 1970-tallet, og avviklet i 1986.

Etter krigen ble det foreslått at taterne ikke skulle få lov til å ha hester. I 1951 ble forslaget vedtatt av Stortinget, selv om flere politikere var kritiske. Formålet med loven var ikke primært dyrevelferd, men et ledd i myndighetenes assimileringspolitikk for å tvinge taterne til å oppgi sin tradisjonelle, reisende livsstil og bli fastboende. Hestehold og hestehandel var en sentral del av taternes tradisjonelle næringsvei og kultur. Myndighetene mente at denne livsformen var uønsket. Ved å forby bruken av hest som transportmiddel og handelsvare, fjernet staten det praktiske grunnlaget for å reise rundt. Målet var å tvinge dem til å bosette seg permanent. Den offisielle begrunnelsen for lovparagrafen var bekymring for dyrevelferd, men det reelle målet var å regulere og stoppe "omstreifervirksomhet". Loven kom etter mange års press fra enkelte kommuner og lokalsamfunn (spesielt i Solør-området), som ønsket å bli kvitt det de kalte "taterplagen". Forbudet ble opphevet først i 1974.

Skammens stein på Ris kirkegård

I perioden 1965–1989 ble pasienter fra Gaustad sykehus gravlagt anonymt i massegraven ved Ris kirkegård. Her ligger 55 pasienter, 28 er kvinner og 27 menn. Romanifolk og mange andre pasienter ble lobotomert på Gaustad sykehus fra 1941 og fram til 1974, og de som ligger i graven er ofre for lobotomi. Kort tid etter at de siste var gravlagt ble det reist en minnesteinen ved massegraven, den er senere kjent som Skammens stein. Man trodde først at flesteparten av dem som var gravlagt her var av romanifolket, men nyere opplysninger viser at kun en er romani. På 2000-tallet, før man viste at kun en var romani, ble en årlige markering 7. mai etablert for å minnes overgrepene som har blitt begått mot dette folket opp gjennom historien.

I 1994 begynte romanifolket i Norge å organisere seg. De ble tett fulgt av tilsvarende forsøk i Sverige, der romanifolket har blitt utsatt for en forfølgelse lik den de fikk gjennomgå i Norge. I 1999 ble romanifolket anerkjent som nasjonal minoritet i Norge, på lik linje med jøder, kvener, rom (sigøynere) og skogfinner gjennom Norges tilslutning til Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Romanifolk har en 500 år lang historie i Norge, med et eget språk og særpreget kultur. Som en del av minoritetsgruppene ble også det mange romanifolk oppfattet som norske skøyerslekter medregnet. Den nasjonale minoriteten romanifolket/taterne ønsker ikke å bli forvekslet med romfolket/sigøynerne. Fra slutten av 1990-åra tok myndighetene et oppgjør med sin behandling av romanifolket. Blant annet kom kommunalminister Ragnhild Queseth Haarstad i 1998 med en offisielle unnskyldning: På vegne av norske myndigheter beklager jeg sterkt fortidas overgrep. Noe lignende må aldri skje igjen. Norske myndigheter har mye å skamme seg over overfor romanifolket. I 2000 ba også Den norske kirke romanifolket om unnskyldning for sin medvirkning i Norsk misjon blant hjemløse og annen diskriminering.

Forsker Per Haave fremla høsten 2000 rapporten Sterilisering av tatere 1934-1977. En historisk undersøkelse av lov og praksis. Steriliseringsloven fra 1934 åpnet for sterilisering på tre grunnlag, alle basert på offentlig tillatelse. I rapporten blir det dokumentert at 125 personer av romanislekt – 109 kvinner og 16 menn – ble sterilisert med hjemmel i steriliseringsloven av 1934 og folkeættloven av 1942. Romanikvinner som ble definert som «omstreiferkvinner», ble oftere enn andre kvinner underkastet sterilisering, mer eller mindre med tvang. Haave konkluderte med at mer enn 230 romanikvinner ble sterilisert utenfor lovens rammer, og at over 300 romanikvinner ble sterilisert fra 1930- til 1970-årene.

I Norge har man siden 2004 gitt offentlig støtte og oppreisning til befolkningen via stiftelsen Romanifolket/taternes kulturfond, også kjent som «RT-fondet». I 2013 besluttet derimot både Stoltenberg- og Solbergregjeringene å legge ned fondet, som da hadde 75 millioner kroner i fondskapital.

Over 1 200 mennesker med romanibakgrunn har fått rettferdsvederlag fra Statens sivilrettsforvaltning, fordi de enten har opplevd mobbing på grunn av sitt opphav, tvangssterilisering eller opphold på Svanviken arbeidskoloni.

På Regional- og kommunaldepartementets offisielle nettsider, skrev de i 2004: «Romanifolkets historie er ikke noe norske myndigheter har grunn til å være stolt av. Den omhandler tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av romanifolkets livsform. Politikken som har vært ført har bidratt til å undergrave romanifolkets levesett og kultur, og har ført til at mange selv i dag ikke ønsker å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn. Norske myndigheter har ved flere anledninger de siste årene tatt et moralsk oppgjør med tidligere tiders politikk overfor gruppen, og ba i 1998 offisielt om unnskyldning for de grove overgrep romanifolket ble utsatt for».

I 2005 besluttet regjeringen Bondevik å opprette et fond som skulle benyttes av romanifolket. Dette var en kollektiv oppreisning for de overgrepene romaniene/taterne var utsatt for gjennom historien. Men diskrimeringen fortsatte, for eksempel meldte avisen Glåmdalen i 2014 om antatt diskriminering mot en som søkte jobb som drosjesjåfør, der situasjonen ble politianmeldt.

I 2015 kom en rapport fra regjeringen, Assimilering og motstand. Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag, som viste at det fortsatt var variasjoner i utdanningsnivå, helse og levekår blant romanifolk. Diskriminering og utstøting har medført at en del romanifolk fremdeles har en svak kobling til det ordinære arbeidslivet, og ikke har utdanning utover grunnskolen, dette gjaldt særlig de over 50 år. Dette kan komme av negative holdninger i dagens samfunn, både blant representanter for myndigheter og fra befolkningen ellers. Rapporten viste også at flere av romanifolk med høyere utdanning, og gode fast jobb, holdt sin etniske tilhørighet skjult for de fleste utenfor familien, og er redde for at den skal bli kjent.

I 2015 beklaget daværende statsminister Erna Solberg, på vegne av den norske regjeringen, den rasistiske ekskluderingspolitikken som ble ført overfor norske romer i tiårene før og etter andre verdenskrig. Som en del av den statlige oppreisningen ble det romske kultur- og ressurssenteret Romano kher opprettet i 2018. På romanes betyr Romano kher «romenes hus». Senteret har flere ulike aktiviteter, slik som for eksempel Brobyggertjenesten som blant annet tilbyr dialogforedrag til skoler gjennom prosjektet «Rom viser vei».

Språkloven som kom i 2020 fastslo at det offentlige Norge har ansvar for nynorsk og bokmål, norsk tegnspråk, samiske og de nasjonale minoritetsspråkene– kvensk, romanes og romani.

Selv om de aller fleste av romanifolket nå har fast bosted og ordinære yrker reiser noen få fremdeles, særlig sommerstid. Mye av kulturen lever videre, flere utøve tradisjonelt håndverk og andre viderefører kulturelle uttrykksformer som språk og musikk. Mange er stolte av sin tilhørighet til romanifolket, andre kan være forsiktige med å vise sin identitet utad og noen vil ikke vedkjenne seg det. Kulturen og livet deres er kommet mer frem i lyset og blant annet har Glomdalsmuseet en utstillingen, Latjo drom, hvor romanifolkets historier og liv er i sentrum.

Kjente romanifolk

• Elias Akselsen – romanisanger og tradisjonsformidler
• Veronica Akselsen – romanisanger
• Åge Aleksandersen – sanger og låtskriver
• Nils Bakke – spelemann
• Erik «Erik-Fante» Dahl – kjent skikkelse i romanimiljøet
• Karl Johan «Stor-Johan» Algodt Fredriksen – kjent skikkelse i romanimiljøet
• Jim Richard Hartmann – kjent for sitt engasjement i kultur, slektshistorie og musikk
• Lasse Johansen – vokalist i Ole Ivars
• Hilmar «Hulder-Jørgen» Jørgensen – spelemann
• Lena «Fante-Lena» Larsdatter – kjent skikkelse i romanimiljøet
• Ludvig Karlsen – evangelisentergründer
• Jim Karlsen – vekkelsepredikant og sanger
• Fredrik «Fidde» Larsen – spelemann
• Jenny Emilie «Tater-Milla» Pettersen – kjent skikkelse i romanimiljøet
• Soraya Post – svensk menneskerettighetsforkjemper, politiker, medlem av Europaparlamentet
• Karl «Fant-Karl» Johansen Rosenberg – spelemann
• Hilmar «Bussi» Karlsen Rosenborg – trubadur og kulturbærer
• Robert Rydberg – romanipolitiker, aktivist og språkforsker
• Ingebrikt «Tater‑Ingebrikt» Størkersson – kjent skikkelse i romanimiljøet, beskyldt for trolldomskunster

Akademikere og romani-forskere

Eilert Sundts arbeid

Eilert Sundt fotografert i 1860

Faksimile av tittelbladet på Fante- eller Landstrygerfolket i Norge: Bidrag til Kundskab om de laveste Samfundsforholde, Adolph Tidemands tegning «Et fantefølge i en bondestue» er trolig inspirert av Sundts bok

Eilert Sundt var interessert i taterne og det han kalte «fantefolket». Han fattet interessen under studietiden i Christiania hvor også var lærer på Kristiania tukthus. Her ble Sundt kjent med Christian Fredriksen, han ble overrasket da Fredriksen fortalte at deres språk var «rommani» og at deres «hellige forfedre» flere hundre år tidligere hadde tatt med seg dette språket fra byen «Assas» i «Assaria», Assyria i oldtidens Mesopotamia. Sundt noterte ned noen gloser fra «rommani» og hans venn Hartvig Nissen kunne til Sundts overraskelse konstatere slektskap med sanskrit. Sundt var forundret over at disse fattige og utstøtte fanter snakket et språk beslektet med det fornemme sanskrit. Han ble senere også kjent med Fredriksens søskenbarn Frederik Larsen Hartman som var dømt for knivstikking. Hartman var mer snakkesalig enn Fredriksen og innviet Sundt i taternes livsstil og lærte ham romani. Sundt var kjent med internasjonal litteratur om sigøynere og det Hartman fortalte stemte med beskrivelsen av sigøynerne. Sundt noterte mange romaniord og fikk et visst ordforråd til bruk i samtale med tatere. Da Hartman ble sluppet fri slo han seg ned i Sundts hjemby Farsund.

Sundt tilbragte mye tid sammen med de såkalte fantene. Drevet av nysgjerrighet oppsøkte Sundt tatere og fantene rundt om i Norge. Sommeren 1847 besøkte han «fantereder» på Vestlandet, om høsten besøkte han fanter som da befant seg på Romerike. Sommeren 1848 var fantene borte fra Romerike og Sundte begynte, med finansiering fra regjeringen, å lete etter dem i Kongsvinger, Solør, Finnskogen og oppover Østerdalen. Sundt reiste til Trondheim, Namdalen og Molde, gjennom Romsdalen og Gudbrandsdalen, til Land og Ringerike. Han fant ingen fanter på denne lange rundturen, men kartla folks erfaring med og oppfatninger om fantene. Sundt konkluderte med at synet på fantene/tatrene var motstridende og forvirrende. I strid med vanlig oppfatning at fantene/tatrene var utskudd av den norske almue, konkluderte Sundt med at fantene var etterkommere av folk som hadde innvandret flere hundre år tidligere. Sundt fremholdt at fantene var bevisst sin fjerne herkomst, hadde eiendommelige tradisjoner og et eget fremmed språk.

Han lærte seg romanispråket og i 1850 ga Sundt ut Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge. Det er et vitenskapelig essay på 400 sider der Sundt også appellerer til leserens følelser. Boken beskriver fantenes/taterenes språk, kultur og familieliv, og deres historie i Norge. Sundt drøftet tiltak for å hjelpe fantene ut av fantelivet og elendigheten, noe han mente ville være vanskelig. Sundts interesse for fantenes/taterenes selvforståelse var oppsiktsvekkende i samtiden. Sundt mente at de i Norge var to ulike «stammer av fanter». Sundt skrev at gruppen «storvandringene» brukte språket «rommani» og på dette språket kalte de seg «rommanisæl». I Sundts gjengivelse kom de fra et land øst for Russland hvor de ble fordrevet av tyrkerne for lenge siden og ble spredt over alle jordens land, inkludert Norge via Russland og Finland. Ifølge Sundt hadde storvandringene sin egen religion og dyrket månegudene Dundra og Alako. Storvandringene var det samme som tatere og Sundt mente at taterne stammet fra sigøynerne noe han begrunnet med likhet i utseende, livsstil og språk. Den andre stammen kalte Sundt «småvandringene» eller «skøierne». Disse utmerket seg ifølge Sundt med lysere hud og ikke med så utpregede særtrekk som taterne og trolig kom til Norge fra Tyskland i middelalderen. Småvandringene hadde ifølge Sundt ikke bevissthet om opphavsland, slekt eller rase. Skøierne hadde sitt eget språk kalt rodi som ifølge Sundt hadde mye til felles med det tyske omstreiferspråket Rotvelsch. Storvandringene så ifølge Sundt ned på småvandringene som i sin tur betraktet storvandringene med misunnelse og foraktet dem som sky villmenn. I Sundts livlige fremstilling hadde de to stammene sluttet fred og delt landet mellom seg, taterne skulle holde seg i innlandet og skøierne langs kysten. Den norske allmuen skjelnet på samme måte mellom tatere (ekte fanter) og skøiere. Sundt brukt også betegnelsen tater om sigøynere.

Sundt henvist til Erik Pontoppidan som 100 år tidligere skrev at fant er folkenavn for en viss klasse av mennesker. Ifølge Sundt ble fant stort sett bare brukt om personer født som fant. Han skrev at fantene var gjenstand for mye mistillit, frykt og uvilje blant allmuen. Sundt gikk inn for omstreifermisjon, skolegang, konfirmasjon og andre tiltak som kunne integrere taterne i samfunnet. Sundt mente at taterne levde i trass mot landets lover og at myndighetene måtte få slutt på deres ørkesløshet og lidderlighet. Sundt mente at taternes dårlige holdninger ble overført fra slekt til slekt, og mente at de lokket andre inn på fantestien. Sundt mente at taterne egentlig ikke var kristne og døpte barna bare for å få dåpsattest. Ifølge Sundt skyldes det lavere antallet tatere i 1855 enn i 1845 at de gjemte seg for folketellerne. Arbeidet med taterne ga ham tilnavnet «Fante-Sundt».

Arnvid Lillehammer

For å skille de reisende fra den øvrige norske befolkningen, viste Arnvid Lillehammer særlig til forestillingen om et felles opphav, giftermålsmønsteret med mye inngifte, nomadisk livsstil med stadig reising, særpregede yrker som hesteskjæring, kobber- og messingarbeid, vevskei- og kammakeri, og et eget språk.

Ian Hancock

Romani-eksperten professor Ian Hancock, som selv er romanichal/romungro, understreker at taterne og sigøynerne utgjør to forskjellige grener av samme folk – romanifolket. Han avfeier den norske diskusjonen om hvorvidt «sigøynere og tatere er samme folk».

«Taterne er helt klart et romanifolk fra det vi kaller «første vandring» på 1300-tallet. De har levd her og blitt tilpasset norske forhold gjennom århundrer. Grunnen til at både urbefolkningen i Norden og en del tater ser på sigøynere som et annet folkeslag, er at de har bodd i andre land og er preget av det helt frem til begynnelsen av 1800-tallet da de første av de i dag norske sigøynerne ble bofast her. Det er spesielt de som utvandret igjen fra Norge til Sør-Europa, og som etter et opphold fra Norge i mellomkrigstiden gjorde et forsøk på og komme tilbake, men ble stoppet i Danmark og sendt til Malines i Belgia til integreringsleirene og videre til Holocoust som er tilpasset disse kulturene. De er opprinnelige norske med de samme røtter som taterne eller reisende. Med så stor avstand i tid og kulturpåvirkning vil disse sørfra fortone seg som et helt annet folkeslag og man kaller dem iblant franske på grunn av aksenten på språket.»

«Det fikk jeg bevis for under min helg i Bergen. Jeg forsto som engelsk/amerikaner utmerket godt hva norske tatere sa til meg på romani, bortsett fra de lånord og språknyanser som var kommet inn fra nordiske språk.»

Kultur

Fortsatt står hesten allikevel sterkt i romanikulturen, som et symbol og et minne om fortiden. Mange romanifolk, også unge, driver med hestesport eller eier hest. De fleste tradisjonelle romanifamiliene forsøker å ha frie yrker, slik at de har muligheten til å reise om sommeren og være sine egne arbeidsgivere. I dag reiser mange romanifamilier i perioden april-oktober, andre er på farten hele sommerhalvåret (til snøen faller), mens andre kun er på farten i sommerferien. De fleste romanifamilier følger meget strengt skolenes ferier som de benytter til reiser og sammenkomst med familie og slekt.

Språk

Se også: Norsk romani

Romanifolket snakker sitt eget språk romani, og i Norge brukes tillegg av gruppen som kaller seg tatere en særegen form for norsk med innslag av romani som kalles «rotipa». Rotipa har grunnstamme fra sanskrit og har skandinavisk grammatikk med låneord fra blant annet gresk, armensk og tysk. Romanifolkets språk da de utvandret fra Sør-Asia var et mellom-indoiransk språk. Romanifolket har hatt kontakt med såkalte sigøynere og det har vært en viss kulturell påvirkning.

Romanifolkenes språk har en del ord fra romani som er nært beslektet med sanskrit, og har også felles ordtilfang med sigøynernes form for romani, ofte kalt «romanés». Norsk romani har imidlertid utviklet seg til å bli et nordiskpreget indo-arisk språk, siden det har fått et skandinavisk lyd- og bøyningsmønster. Det er flere prosjekter igangsatt for å tilbakeføre og gjenopplive den originale romanigrammatikken, slik at kommunikasjon mellom nordiske og utenlandske romanifolk kan foregå ubehindret på sitt eget språk. I det øvrige Europa brukes ikke begrepet tater, og både grupper som tilsvarer norske tatere og sigøynere omtales gjerne helhetlig som rom (både entall og flertalsord, også betegnende for et romanimenneske slik som engelsk «man» og i maskulin kontekst for mann).

Musikk

Se også: Romanisanger

I Norge har romanifolket fungert som kulturbærere, da de har bidratt til å holde deler av den norske folkemusikken i live. Noen var omreisende musikanter, romani var spesielt dyktige spillemenn som bevarte og spredte musikken utover landet. En av de mest kjente er spillemannen Fant-Karl. I nyere tid har romaniartistene Elias Akselsen og Laila Yrvum og Laila Yrvum engasjert seg for å bevare og spille inn romanifolkets egne, tradisjonelle viser som ofte er mollstemte versjoner av norske folkeviser, med et eget romanipreg.

Åge Aleksandersen er av romanislekt. Fant-Karl var Aleksandersens tippoldefar.

Religion

Sentralt i romanikulturen står også kristendommen, da gjerne en følelsesladet religionsform og et intimt, personlig forhold til bibelens Gud, samt konservative moralske verdier, som står i tråd med taternes tradisjonelle kultur. Svært mange romani er tilknyttet pinsebevegelsen, der de ofte har fått muligheten til å tilbe Gud og uttrykke sin kristentro innen rammen av sin egen kultur. Evangelisten Ludvig Karlsen, grunnleggeren av Evangeliesenteret, var romanisel og en sentral religiøs og kulturell lederskikkelse for hele Nordens romanifolk. Romano-/tatergruppen har som oftest tilhørighet til de mer etablerte kirkesamfunn.

Liknende folkegrupper

I en rekke europeiske land finnes vandrerfolk som har visse likhetstrekk med romanifolket.

Romanifolket kom til Europa tidlig på 1400-tallet, men allerede på 1100-tallet var det omreisende folk som jenischefolket. Jenische oppstod i Europa og var et omreisende folk av handelsmenn og håndverkere i Tyskland, Østerrike, Sveits og Frankrike. Det finnes likheter mellom jenische og skøyere i Norge.

Romanisael er en nord‑europeisk romani‑gren fra India som slo seg ned i Skandinavia og Baltikum på 1500‑tallet. Fra denne gruppen kom delvis taterne som kom til Norge, Sverige og Danmark. En annen gren fra romanisael er Kalé-rom som kom via Sverige til Finland på 1500‑talle. I dag bor de fleste i Finland men noen har slått seg til i Sverige. Finsk Kalé har samme dype opprinnelse som spansk Kalé og walisisk Kalé, de er tre separate romani‑grener som deler en felles rot, men som skilte lag svært tidlig i Europa.

Romanichals er en britisk romani-gruppe som kom til De britiske øyer på 1500‑tallet. De tilhører den samme gren av romanifolket som taterne men har utviklet en egen kultur, dialekt og identitet. De er i noen områder av Storbritannia, særlig i England og grener av folkegruppen kan også finnes i USA og i Australia. Arli er romani-gruppe i Nord-Makedonia. Et annet romanifolk er Lovara som spredte seg på 1700-tallet. De bor hovedsakelig i Ungarn, Polen, Slovakia, Tsjekkia, Tyskland, Romania, Kroatia og Nord-Serbia. Cascarots er et blandingfolk av romani og baskere som har levd i Spania og Frankrike fra 1500‑tallet.

Også blant romfolket har det vært flere omreisende grupper. Sinti kom til Sentral‑Europa tidlig på 1500-tallet og finnes stort sett i Tyskland, Frankrike, Italia og Sentral-Europa. En gren av sinti er manouche-rom som hovedsakelig lever i Frankrike og Sveits. Sigøynere kom til Europa på 1700-tallet og til Skandinavia på 1800-tallet. Kalderash fra 1800-taller finnes i dag blant annet i Sverige, Frankrike, Belgia, Russland, Polen, Romania, Serbia og også Nord‑ og Sør‑Amerika. Burgenland-rom er et romfolk fra regionen Burgenland i Østerrike, nær grensen til Ungarn, de har bodd der siden 1400–1500‑tallet. Servurja‑rom er en romgruppe fra Slovakia og Ungarn.

Se også

• Skøyere
• Jenischefolket
• Romanichals
• Romanifolket
• Sigøynere
• Stedsnavn på skandinavisk romani

Litteratur

• NOU 2015:7 Assimilering og motstand — Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag
• Schlüter, Ragnhild, De reisende – En norsk minoritets historie og kultur, 1993
• Ragnhild Schlüter (1990). De reisende: en glemt minoritet. Levanger: Høgskolen i Levanger. 
• Olav Rune Ekeland Bastrup og Aage Georg Sivertsen (1996). En landevei mot undergangen: utryddelsen av taterkulturen i Norge. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200227731. 
• Thor Gotaas (1999). Tatere i norsk folketradisjon. [Espa]: Lokalhistorisk forl. ISBN 8274040945. 
• Thor Gotaas: Taterne. Livskampen og eventyret, 2000. ISBN 82-7694-062-5
• FN International roma day: United nations expert urges full inclusion of roma in decision-making in Europe

Eksterne lenker

• Romanifolk, artikkel hos Store norske leksikon
• Norsk nettavis for Romanifolket / taterne. Arkivert 23. juli 2008 hos Wayback Machine.
• Foreningen Romanifolkets Kystkultur Arkivert 1. mai 2011 hos Wayback Machine.
• Landsorganisasjonen for Romanifolket Arkivert 27. januar 2005 hos Wayback Machine.
• Nytt om nasjonale minoriteter
• Romani Council Union (RCU) (Se også http://www.romanirad.no ) Arkivert 27. august 2018 hos Wayback Machine.
• Artikkel av Siri Haavie om påstander om tvangssterilisering
• Föreningen Resandefolkets Riksorganisation (FRFRO)
• Nettustilling fra Arkivverket

Historie

• Tatere/romanifolk, en folkegruppe med lange røtter i Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no

Autoritetsdata