Erkehertug Johann av Østerrike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Erkehertug Johann av Østerrike
Leopold Kupelwieser 001.jpg
Født 20. januar 1782
Firenze
Død 10. mai 1859
Graz
Ektefelle Anna Plochl
Far Leopold II av Det tysk-romerske rike
Mor Maria Luisa av Spania
Bror
Totalt 9
Ludvig av Østerrike, Frans II av Det tysk-romerske rike, Ferdinand III av Toscana, Josef Anton av Østerrike, Rainer av Østerrike, Antonio Vittorio d'Asburgo-Lorena, Archduke Alexander Leopold of Austria, Karl av Østerrike-Teschen, Rudolf von Habsburg-Lothringen
Barn Franz, Count of Meran
Nasjonalitet Østerrike
Medlem av Royal Society, Bayerische Akademie der Wissenschaften, Kungliga Vetenskapsakademien
Utmerkelser ridder av ordenen Det gylne skinn, Kommandør av den militære Maria Teresia-ordenen, Storkors av den militære Maria Teresia-ordenen, Den hvite ørns orden, Storkorset av Leopoldsordenen, Den sorte ørns orden, Order of Saint Anna, 1st class, Order of the White Eagle

Erkehertug Johann av Østerrike (født 20. januar 1782 i Firenze, død 11. mai 1859 i Graz) var medlem av Huset Habsburg.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Johann var sønn av Leopold II og bror av Frans II, begge tysk-romerske keisere. Johann var født i Firenze der faren var storhertug. Da Leopold ble tysk-romerske keiser i 1790, fulgte Johann med til Wien.

Offiser[rediger | rediger kilde]

Johan skulle først slå inn på den militære løpebane. Under Napoleonkrigene var Johan feltmarskalk og generaldirektør for ingeniørs- og befestningsvesenet. I september 1800 fikk han, med general Franz von Lauer ved sin side, befalet over den mot Jean Victor Moreau oppsatte østerriksk-bayerske hær, men ble beseiret i slaget ved Hohenlinden den 3. desember sammr år. Under krigen i 1805 førte han befal i Tyrol. Der støttet han opprøret mot Napoleon i 1809 og overtok befalet over den sørlige armé. I Italia seiret han i slaget ved Sacile den 16. april 1809, men led nederlag ved Raab to måneder senere. Eyter at opprøret i Tyrol var slått ned, og på grunn av hans tysk-nasjonale sympatier, ble han forbust å oppholde seg i Tyrol.

Steiermark[rediger | rediger kilde]

Etter de mange nederlag mot Napoleon, konsentrerte Johann seg om styret av hertugdømmet Steiermark. Der virket han frem til sin død. Han bidro meget til utviklingen og moderniseringen av landet. I år 1811 skjenket han sine private naturvitenskapelige samlinger til landet med åppdraget å underlette innlæringen og vekke kunnskapstærsten, og la dermed grunnen til et teknisk-naturvetenskapelig lærested (forgjenger til det tekniske universitet i Graz) og museum (Joanneum).

Han initierte grunnleggingen av ytterligere innretningwr som for eksempel Steiermarks landsarkiv, undervisningsanstalten for gruvedrift (idag et universitet, Steiermarks sparebank, Steiermarks landbruksforening med mere. En viktig medarbeider i disse bestrebelser var hans privatsekretær Johann Zahlbruckner. Han ervervet i 1818 godset Brandhof nær Mariazell og skapte et mønstergods. Han kjøpte også jernbruk og kullgruver i Steiermark samt en platefabrikk.

I 1829 giftet han seg med Anna Plochl (1804-1885), datter til postmesteren i Aussee. På grunn av ekteskapet kom han i konflikt med hoffet og ble utelatt fra tronfølgen. I 1850 ble hun til sist utnevnt till grevinne av Meran. Erkehertug Johan og Anna Plochl hadde en sønn, Frans, greve von Meran (1839-1891). I 1841 kjøpte han godset Stainz som hjem til familjen.

Under den borgerlige revolusjon i 1848 vendte erkehertug Johan tilbake til politikken. Keiser Ferdinand som hadde flyktet fra sin opprørske hovedstad utnevnte sin farbror til sin stedfortreder, og i Wien ble han mottatt som motstander av Klemens von Metternichs politikk med glede. I juni 1848 utnevnte Frankfurtparlamentet Johann til riksforstander i den tyske staten parlamentet forsøkte å etablere. Han gikk av året etter, etter at forsøket på en fellestysk stat feilet.

Johann døde i 1859, og ligger gravlagt i Schenna.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]