Otto I av Det tysk-romerske rike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Otto I av Det tysk-romerske rike
Otto Is grav i Magdeburg.

Otto I eller Otto den store (tysk Otto I. eller Otto der Große), født 23. november 912, død 7. mai 973, var den første tysk-romerske keiseren, etter gjenopprettelsen av det tysk-romerske rike i 962 og gav navnet til Det ottonianske dynasti.

Fra 936 var Otto I tysk konge og fra 951 konge av Italia. Han ble utnevnt til tysk-romersk keiser i år 962, et rike som offisielt besto fram til år 1806. I sine forsøk på å kristne Norden og de slaviske folkene, sendte han ut mange misjonærer, noe som senere førte til dannelsen av nasjonene Polen og Tsjekkia, tidligere kjent som Bøhmen. Ikke minst førte dette til at disse folkene ble katolske og ikke ortodokse slik som resten av de slaviske folkene. Han sørget dessuten for å sikre at kristenheten vedvarte i det tyske riket gjennom å underlegge seg ungarerne, og ble derfor kalt for «Europas befrier». Det avgjørende slaget, Lechfeldslaget, fant sted den 10. august 955.

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Tidlig styre[rediger | rediger kilde]

Otto ble gift med angelsaksiske Edith (Ædgyth) (910-946), datter av Edvard den eldre, konge av England, i 929. I 936 etterfulgte han sin far Henrik Fuglefangeren på tronen.

Han sørget for å bli kronet i Karl den stores tidligere hovedstad Aachen hvor han ble salvet av Hildebert, erkebiskop av Mainz, overhode av den tyske kirke. I henhold til den saksiske historikeren Widukind av Corvey var det fire andre hertuger fra riket til stede, fra Franken, Schwaben, Bayern og Lorraine, og som fungerte som hans personlige ledsagere: Arnulf I av Bayern som marskalk (stallmester); Herman I av Schwaben som munnskjenk; Eberhard III av Franken som hovmester, og Gilbert av Lothringen som kammerherre.[1] Fra begynnelsen av Ottos styre ga han klare signaler at han var en etterfølger av Karl den store, hvis siste arvinger til Østfrankerriket hadde dødd i 911, og at han hadde den tyske kirke med dens mektige biskoper og abbeder bak seg. Imidlertid var Vestfrankerriket fortsatt underlagt herskeren fra det karolingske dynasti.

Otto hadde til hensikt å dominere kirken og således kunne forene de tyske landområdene. Kirken tilbød rikdom, militære mannskaper og sitt monopol på lese- og skrivekunnskap. Han kunne til gjengjeld tilby beskyttelse mot adelen, løfte om økonomiske tilskudd, og en veg til makt som hans administrative tjenere. I 938 ble en sølvkilde oppdaget i Rammelsberg i Sachsen. Denne gruvedriften sørget til å finansiere Ottos aktiviteter gjennom hele hans styre, og den bidro for øvrig til å skaffe det meste av Europas sølv, kobber, og bly for de neste to hundre år. Årsaken til at tilkomsten var av betydning var at andre sølvkilder hadde tørket ut allerede på 820- og 830-tallet på grunn av politiske vanskeligheter i det muslimske Abbasidriket og som igjen hadde ført til krise i Europa.[2]

Opprør mot Otto[rediger | rediger kilde]

Ottos tidlige styre var markert med rekke opprør fra hertugene. I 938 hadde Eberhard, hertug av Bayern, nektet å betale ham hyllest. Otto svarte med å gå til krig to ganger, først i løpet av våren og deretter om høsten 938. Eberhard sto i ledtok med Ottos bror Henrik I av Bayern og deres søster Gerberga av Sachsen sin ektemann Giselbert av Lothringen. Otto beseiret imidlertid denne koalisjonen av motstandere. Eberhard ble forvist fra riket, Henrik flyktet til Vestfrankerriket, og Giselbert ble tatt til fange. Sistnevnte klarte siden å rømme og legge på flukt, men druknet i sitt forsøk på å krysse Rhinen. Berthold, bror av Arnulf, tidligere hertug av Kärnten, ble den nye hertug av Bayern.

Otto og Henriks mor Matilda av Ringelheim arrangerte en forsoning mellom sine to sønner. Henrik var hennes yndlingssønn, og hun skulle helst sett ham på tronen. Da Otto og Henrik hadde skværet opp, ble Henrik tildelt forvaltningsansvaret for Lothringen. Henrik forsøkte for andre gang å alliere seg med stormenn for å innsette seg selv som konge. Otto slo nok en gang ned opprøret. Henriks nærmeste allierte ble halshugget og Henrik selv ble fengslet. Da Henrik siden ba om tilgivelse atter en gang, gjorde Otto ham til hertug av Bayern. Etter dette forsøkte ikke Henrik seg på flere opprør, og han kjempet for riket sammen med sin bror til han døde i november 955.

Etter at Siegfried, greve av Merseburg, døde i 937, krevde Thankmar dette grevskapet, men Otto utpekte Gero, bror av Siegfried, som den nye greve. I løpet av denne striden gikk Eberhard III av Franken, og Wichmann den eldre til opprør mot Otto, og Thankmar slo seg sammen med dem. Thankmar og Eberhard erobret Belecke ved elven Möhne. Wichmann den eldre kom til en forsoning med Otto, og opprøret i Sachsen brøt sammen. Festningen Eresburg ble beleiret og til sist okkupert av Ottos hær. Thankmar ble drept ved alteret i kirken. Eberhard ble for en tid holdt fengslet ved Hildesheim, men ble senere sluppet fri. Han gikk siden inn i en sammenslutning med Ottos bror Henrik.[3]

Familie[rediger | rediger kilde]

Otto I var sønn av Henrik I Fuglefangeren og hans andre kone Mathilda den hellige av Sachsen. Han var først gift med Edith av England, (910 - 946), datter av Edvard den eldre av England, og gift på nytt i 951 med Adelheid av Det tysk-romerske rike (931 - 999), datter av Rudolf II av Burgund. Han hadde følgende barn:

  1. Ludolf
  2. Liutgard, gift med Konrad den røde av Lothringen
  3. Matilda av Quedlinburg, abbedisse
  4. Otto II

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Widukind av Corvey: Res gestae saxonicum, Bok 2, kapittel 2: «duces vero ministrabant. Lothariorum dux Isilberhtus, ad cuius potestatem locus ille pertinebat, omnia procurabat; Evurhardus mensae preerat, Herimannus Franco pincernis, Arnulfus equestri ordini et eligendis locandisque castris preerat; Sigifridus vero, Saxonum optimus et a rege secundus, gener quondam regis, tunc vero affinitate coniunctus, eo tempore procurabat Saxoniam, ne qua hostium interim irruptio accidisset, nutriensque iuniorem Heinricum secum tenuit.» Bibliotheca Augustana.
  2. ^ Holmes, George (1988): The Oxford Illustrated History of Medieval Europe, London, ss.106
  3. ^ Holland T. (2009): Millennium. London. Abacus. ss. 59.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Otto I. – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Henrik I fuglefangeren 
Konge av Tyskland
(936961)
Etterfølger:
 Otto II 
Forgjenger:
 Berengar av Ivrea 
Konge av Italia
(951961)
Etterfølger:
 Otto II 
Forgjenger:
 Ingen
Forrige som holdt tittelen
Berengar av Friuli 
Tysk-romersk keiser
(962973)
Etterfølger:
 Otto II