Dannelsesborgerskap

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Dannelsesborgerskap (tysk: Bildungsbürgertum) er betegnelsen på et nytt samfunnsskikt oppstått på midten av 1700-tallet, opprinnelig i Tyskland, som har utmerket seg gjennom humanistisk dannelse, litteratur, vitenskap og engasjement i staten. Akademiske og frie yrker er sterkt representert i dannelsesborgerskapet: Professorer, prester, leger, advokater, dommere, kjøpmenn, musikere, kunstnere, ingeniører, lektorer, høyere embedsmenn. Alle disse yrkesgruppene hadde et felles kjennetegn: Personene hadde oppnådd sine posisjoner som følge av sin egen innsats, de var ikke født til den.

Det var den senabsoluttistiske forvaltningsstaten som trengte et stort antall velutdannede embeds- og tjenestemenn for å gjennomføre reformer. Disse kunne ikke det gamle systemet frembringe. De kulturelle ideene fra den såkalte Weimarklassisismen, særlig Goethe og Schiller, hadde stor innflytelse på fremveksten av dannelsesborgerskapet. For å unngå en voldelig revolusjon, som i Frankrike, måtte borgerklassen få adgang til kulturell dannelse som gav dem adgang til politiske posisjoner. Som følge av dette ble det opprettet mange utdannelsesinstitusjoner, de var betydelig mer tallrike i Tyskland enn i andre land. Universitetene opprettet i Tyskland, blant annet Humboldt-universitetet, ble forbilde for moderne universiteter også i andre land. Den nye klassen som oppstod definerte seg ikke politisk eller økonomisk, men kulturelt.

Dannelsesborgerskapet på 1800-tallet hadde ifølge Klaus Vondung følgende karakteristika:

  • akademisk utdannelse
  • gruppeopptreden; dannelsesborgerskapet avgrenset seg fra andre sosiale skikt, av noen sett som reetablering av ny-aristokratisk tenkning (særlig når det gjaldt stand og avstamning)
  • høy selvrekruttering
  • samfunnsprestisje viktigere enn materiell rikdom
  • overveiende protestantisk
  • regnes som «kulturell elite»
  • dominerer enkelte yrker

I Tyskland utviklet dannelsesborgerskapet seg først, først med industrialiseringen fra ca. 1850 vant handelsborgerskapet innflytelse. I Frankrike og Storbritannia utviklet derimot handelsborgerskapet seg først, og kunne i kraft av sin økonomiske makt gjøre krav på politisk makt. I Tyskland begynte dannelsesborgerskapet først i første halvdel av 1800-tallet å være politisk aktivt. Det spilte en avgjørende rolle for revolusjonen i 1848, som likevel mislyktes.

Kjente eksempler på dannelsesborgere i det 20. århundre er forfatteren Thomas Mann eller familien Weizsäcker.

I Norge[rediger | rediger kilde]

Også i Norge var begrepet «den dannede klasse» innarbeidet. Det var en allmennt akseptert oppfatning at medlemmene av de ulike samfunnsklassene hadde ulike behov. Dette avspeilet seg i ulike muligheter til utdanning, ulike arbeidsmuligheter, og så videre. Men klasseforskjellene ble også gjenspeilet i at det på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet ble opprettet institusjoner som ga sosialhjelp eller annen støtte kun til medlemmer av den dannede klasse. Mogens Thorsens og Hustrus Stiftelse i Kristiania, ofte bare kalt Mogens Thorsens stiftelse, er et av eksemplene på dette; dette var opprinnelig en stiftelse med formål å gi 50 enker eller ugifte kvinner av den dannede klasse fri bolig. I Bergen hadde man tilsvarende Frøkenstiftelsen. I begrunnelsen for å opprette spesielle boligtilbud kun for kvinner tilhørende dannelsesborgerskapet, var også at disse kvinnene i enda mindre grad enn kvinner av arbeiderklassen hadde muligheter til å ta lønnet arbeid for å forsørge seg selv. Disse begrensningene skyldtes både at det fantes færre stillinger som i det hele tatt var åpne borgerskapets kvinner, og dels at de ikke var kvalifisert for slike stillinger som faktisk stod åpne for kvinnelige arbeidstagere. Forfattere som Amalie Skram, Sigrid Undset, Henrik Ibsen og Ninni Roll Anker har beskrevet hvilke vanskeligheter ubemidlede kvinner av dannelsesborgerskapet kunne oppleve.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Werner Conze, Jürgen Kocka (red.): Bildungsbürgertum im 19. Jahrhundert. Klett-Cotta, Stuttgart 1985 ff.
    • 1. Bildungssystem und Professionalisierung in internationalen Vergleichen. 1985, ISBN 3-608-91254-1.
    • 3. Lebensführung und ständische Vergesellschaftung. 1992, ISBN 3-608-91558-3.
  • Lothar Gall: Bürgertum, liberale Bewegung und Nation. Ausgewählte Aufsätze. Orbis-Verlag, München 2000, ISBN 3-572-01175-2.
  • Michael Hartmann: Der Mythos von den Leistungseliten. Spitzenkarrieren und soziale Herkunft in Wirtschaft, Politik, Justiz und Wissenschaft. Campus Verlag, Frankfurt/M. 2002, ISBN 3-593-37151-0.
  • Malte Herwig: Eliten in einer egalitären Welt. wjs-Verlag, Berlin 2005, ISBN 3-937989-11-0. (Website zum Buch)
  • Oskar Köhler: Bürger, Bürgertum. I: Staatslexikon. Herder, Freiburg/B.
  • Mario R. Lepsius (red.): Das Bildungsbürgertum als ständische Vergesellschaftung. In: Ders.: Lebensführung und ständische Vergesellschaftung. Klett-Cotta, Stuttgart 1992, ISBN 3-608-91558-3.
  • Pia Schmid: Deutsches Bildungsbürgertum. Bürgerliche Bildung zwischen 1750 und 1830. Dissertation, Universität Frankfurt/M. 1984.
  • Klaus Vondung (red.): Das wilhelminische Bildungsbürgertum. Zur Sozialgeschichte seiner Ideen. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1976, ISBN 3-525-33393-5.