Kirkeprovins

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

En kirkeprovins er i Den romersk-katolske kirke et område med felles erkebiskop eller metropolitt (i oldkirken en betegnelse for en biskop i en provinshovedstad). En kirkeprovins omfattet flere bispedømmer.[1]

Den nordiske kirkeprovins[rediger | rediger kilde]

Inntil 1104 var engelske og tyske erkebisper i strid om overhøyheten over de nordiske katolikker. De nordiske kirkene var i utgangspunktet underlagt erkebispedømmet i Hamburg-Bremen.

I 1104 ble det opprettet en nordisk kirkeprovins med den danske biskop Asser i Lund som erkebiskop.

I 1153 ble Norge (med Isle of Man, Orknøyene, Shetland, Færøyene, Island og Grønland) utskilt som en egen norsk kirkeprovins. Biskopen i Nidaros i Trondheim ble erkebiskop.[2]

I 1164 fikk biskopen av Uppsala en fortrinnsstilling fremfor de andre svenske biskopene. Erkebiskopen av Lund bevarte dog sin stilling som primas (den første) både for den svenske og den danske kirkeprovins.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kirkeprovins. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 1. februar 2017.
  2. ^ Hamburg Bremen. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 1. februar 2017.
religionsstubbDenne religionsrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.