Handelens historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Crystal Clear app messenger.pngUoversatt: Denne artikkelen er delvis på rester av engelsk, og ikke fullstendig oversatt til norsk.
Handelen med røkelse gikk gjennom Midtøsten, og ørkenbyer som Negev knyttet handelsrutene mellom Østen med Vesten i oldtiden.

Handelens historien refererer begynnelsen av varebytte, og framveksten av handelsnettverk, utviklingen av teknologier for å utnytte råvarer, og oppfinnelsen av pengesystemer som abstrakte verdier, og fremmet de store oppdagelser i tidlig moderne tid på jakt etter råvarer, opprettelser av kolonisystemet, slavehandel, og dagens moderne økonomi med banker og børs i en global økonomi.

Handel har eksistert siden sivilisasjonenes begynnelse. Lenge før det var direktekontakt mellom kulturer har varer blitt fraktet over utstrakte handelsveger og gjennom adskillige bytter. Handel var en forutsetning for spesialisering av håndverksyrker og bidro industri som kunne framstille større produksjonsenheter, noe som allerede skjedde i steinalderen. Handel bidro til utvikle store skip som kunne tilbakelegge store strekninger og frakte gods.

Handelens historiske utvikling[rediger | rediger kilde]

Forhistorisk tid[rediger | rediger kilde]

Et smykkekjede av rav.

Handel har sin opprinnelse ved begynnelsen av kommunikasjon i forhistorisk tid. Handel var en vesentlig ferdighet hos forhistoriske folk. De byttet varer og tjenester fra hverandre før penger ble oppfunnet. Enkelte handelsvarer vandret over store strekninger, ikke nødvendigvis i ett bytte, men gjentatte bytter inntil varene dekket store områder over hele Europa. Forskeren Peter Watson har datert langdistansehandel til rundt 150 000 år siden.[1] Hva som var av verdi å bytte var de varer som det var knapphet på. Østersjøen produserte rav som var sjeldne andre steder i Europa, og i England var det tilgang på tinn, men også forseggjorte redskaper som bestemte steinøkser kan man se i de arkeologiske sporene at de ble spredt over store områder.

Båtøks fra Tutaryd sogn i Småland.
Samme båtøks sett fra ovenfra.

En av de mest informative sporene er den polerte steinøks som det er funnet flere tusener av langs den europeiske kysten mot Atlanterhavet. For arkeologer er stein hendige ved at de ikke forvitrer over tid, men også at steinen i seg selv ved at hver øks kan bli identifisert og ofte også det steinbruddet hvor den opprinnelig kom fra. Det er også betydelig antropologisk dokumentasjon av bruken av økser som mønster for gavebytte over hele verden. Studier i Ny-Guinea og Salomonøyene har vist at forseggjorte polerte steinøkser ble gitt som brudepris, betaling for begravelser og andre seremonielle hendelser. Disse byttene av steinøkser av bestemte steinsorter hadde stor verdi og var delaktig i dype sosiale systemer slik som man kan se hvordan de neolittiske øksene langs Atlanterhavet bevegde seg fra dens kilde og til dens siste hvilested.[2]

Kopi av forhistorisk keramikkvase, tilknyttet Klokkebegerkulturen, gjort av svart leire mellom 1970/1470 f.Kr., funnet i Spania.

Klokkebegerkulturen betegner en steinalderkultur i tiden 2400– 800 f.Kr. i vestlige Europa som utmerket seg med særskilte keramiske drikkekar som besto av store, buete og klokkeformede begre eller vaser, dekorert med geometriske mønstre i horisontale felter. Denne keramikken er funnet spredt fra Spania i sør og Danmark i nord, Skottland i vest og Böhmen og enkelte tilfeller i Russland i øst. De arkeologiske sporene viser graver med gjenstander som den karakteristiske keramikken uten håndtak og dekorert i intrikate mønstre, samt polerte steinøkser. Spredningen har blitt forklart i flere teorier, en av dem er folkevandring, og en annen at det var kulturell pakke av enkeltgraver og gravutstyr som ble spredt ved emulering (etterligning). Ser man på 3000-tallet f.Kr. var det betydelige handelsnettverk hvor steinøkser ble produsert i Bretagne og derfra spredt, slik de arkeologiske sporene viser, i store kvanta langs de store elvene i Frankrike, som Loire, Oise, Marne, Yonne og Aube.[3]

Vest-Europa er i tillegg til harde steinsorter også rik på metaller, fra Portugal og Spania, Bretagne, Cornwall i sørlige England, Wales og sørlige Irland. Straks det ble behov for disse metallene ble de også utnyttet. Handel fremmet rikdom, og rikdom fremmet ulike samfunnslag. Den første halvdelen av 2000-tallet f.Kr. viser at høvdinggraver i Wessex og Armorica besto av meget rike gravgods, og med et økende grad av eksotiske prestisjegjenstander. Hvordan eliten i det som kalles for Wessex-kulturen hadde i sin besittelse slike rike graver kan forklares i geografisk beliggenhet. Kulturen lå strategisk langs den viktigste handelsruten over sørlige delen av de britiske øyer. Bortsett fra innlandsrutene, hovedsakelig langs elvene, ble sjøvegen langs Atlanterhavskysten en viktig transportetappe. Middelhavsfolk som fønikere og oldtidens grekere reiste lange strekninger på jakt etter kostbare råvarer som var av verdi for dem.

Bronsealderen[rediger | rediger kilde]

Ruinene av palasset i Knossos på Kreta.
En mykensk begravelsesmaske kjent som «Agamemnons maske» av gull.

Perioden fra rundt 2800 f.Kr. til 1300 f.Kr. var en tid med store endringer i Europa. Ved slutten av perioden hadde de første sivilisasjoner i Europa oppstått, den minoisk kulturKreta og mykenske på det greske fastlandet. Over hele Europa begynte en større regionale forskjeller samtidig som Europa trakk tettere sammen på samme tid. Hva som lå bak var en stabil økonomi basert på matproduksjon med innføringen av jordbruket: produksjon av ull og melk, men også blod, en kilde for salt, som ble tappet fra levende dyr. Det var antagelig i denne perioden som den europeiske befolkningen, særlig i nord, utviklet laktosetoleranse.[4] I henhold til de arkeologiske sporene var det også større tid til sosiale aktiviteter, seremonier og seremonielle bygningsaktiviteter i reisverk som antagelig også fungerte som tidsmarkører og utviklet egenbevissthet. I sivilisasjonene utviklet hierarkiske samfunnssystemer, og et trekk ved slike samfunn er at eliten skiller seg fra de lengre nede på rangstigen ved deres kontroll av attraktive varer, kontroll av kunnskap, og fysiske makt i krig. Det førte til større tilstrømning av attraktive gjenstander, særlig edle metaller.[5]

Våpen, smykker og ornamenter fra bronsealderen.

Bronsealderen hadde flere handelssoner. Den østlige Middelhavssone dekket Egypt, Midtøsten, Kreta, Hellas, Egeerhavet, sørlige Italia, Sicilia, og Libya. Innenfor denne var den minoriske-mykenske sone som utgjorde Kreta, det greske fastland med Mykene, øyene i Egeerhavet, og det joniske området langs kysten av Anatolia. Tyrrenhavet mellom og med Korsika, Sardinia, Sicilia og vestsiden av Italia var en egen sone som overlappet delvis Den østlige Middelhavssone. I vestlige Middelhavet var en egen sone bestående av den nordafrikanske kysten, og Iberia, sør-øst-siden. I midtre Europa var en egen handelssone i særlig Frankrike med området ved dagens Paris et midtpunkt som lå sentralt i forhold til de franske elvene. I nord var den nordiske sone bestående av den nordtyske kystregionen mot Østersjøen, Danmark, sørlige delen av Norge, den sørlige delen av Sverige, og de baltiske områdene inklusiv dagens Polen for produksjon av rav, som var et viktig for produksjon av smykker, og kalt for «Nordens gull». Rav ble fraktet sørover, gjennom Tyskland og over Alpene og ned i Italia, og over Polen og over Den pannoniske slette som i seg selv utgjorde en handelssone.[6]

Handelsnettverkene var blitt etablert allerede i steinalderen, hva som endret seg i bronsealderen var at mengden handelsvarer økte voldsomt. Viktigst var bronse som var en blanding av tinn og kobber, noe som ga et attraktivt metall som skinte som gull før det irret grønt. Den tidligste bronseøkonomi i vestlige Europa er funnet på de britiske øyer. Hele vestsiden av Iberia (Spania og Portugal) var en del av det metallrike Vesten hvor også Bretagne, sørenden av England (Cornwall), Wales og sørenden av Irland var en del av. Ettersom bronse er vanskelig å finne i naturlig form, og tinn er sjeldent, ble bronse et av de varer med størst verdi. Også andre metaller ble fraktet langs handelsrutene og solgt: gull, sølv, rav, pelsverk, hester, tekstiler, olje og eksotiske steiner som lasurstein (blåaktig) og ametyst (purpuraktig), noe som er bevist av arkeologien.[6]

Tilnærmet omfang av Klokkebegerkulturen.

Bevegelsen av materialer i større mengder krevde bedre effektivitet. Over korte avstander ble kjerrer med solide hjul, pakkhester og esler var i vanlig bruk, men transport med båter langs de store elvene var mest vanlig. Transport til havs på skip var det som var mest effektivt. Sjøgående skip er dokumentert på bilder i form av relieffer i Egypt og Mesopotamia, på gresk keramikk og minoriske freskoer, og helleristninger i Norden. Seil ble introdusert en gang rundt 2000 f.Kr., først i oldtidens Egypt, deretter tatt opp av kulturene i Midtøsten som spredte den videre, blant annet til grekerne. Homers Odyssevs vendte hjem etter en lang sjøreise, antagelig også med handelsvarer, men også med kunnskap tillært i utlandet. Mobilitet brøt ned tidligere regional isolasjon, noe som bevitnes i spredningen av bestemte kulturgjenstander, som eksempelvis særegne keramikkgjenstander, som Klokkebegerkulturen vitner om i form av gravgods. En utveksling av varer og kultur karakteriserte Europa på denne tiden.[7]

Antikken[rediger | rediger kilde]

Det er antatt at handel har skjedd i det meste av menneskelig historie. Det er bevis på bytte av obsidian (naturlig glass i form av stein) og flint (meget hard steinsort, og derfor egnet som verktøy) i steinalderen. Materialer benyttet for å skape smykker var handelsvare i oldtidens Egypt siden 3000 f.Kr. Det er i denne tiden at man finner spor av at gull ble benyttet i Midtøsten, og den samme tiden hvor de store sivilisasjoner i oldtiden oppstår. Langtransporterte handelsruter oppsto på 3000-tallet f.Kr. da sumere i Mesopotamia handlet med den harappansk kulturen i Indusdalen i India. Nedtegnelser fra 1800-tallet f.Kr. har dokumentert eksistensen av assyriske handelskolonier ved Kanesj (dagens Kaneš) i Kappadokia og den østlige delen av Anatolia.[8] Temming av kameler gjorde det mulig for arabiske nomader å kontrollere langdistansehandelen fra Østen til Middelhavet.[9]

Handelsvegen for krydder og røkelse i antikken besto av et nettverk av handelsveger som knyttet verden i det østlige Middelhavet med østlige, asiatiske kilder. Den strakte seg fra havnene i Middelhavet, over Midtøsten og Egypt, gjennom Arabia og til India. Handelen med røkelse blomstret fra Sør-Arabia til Middelhavet mellom fra 300-tallet f.Kr. og til 200-tallet e.Kr.[10] Denne handelsruten tjente som en kanal for handel av varer som arabisk virak (velluktende harpiks) og myrra. Sistnevnte nevnes ofte i Bibelen, eksempelvis i Første Mosebok 37:25.[11] Dette viser at den var en betydelig handelsvare allerede for 3500 år siden. Den ble brukt i israelittenes hellige smurning, til parfyme og røkelse.[12] Indisk krydder, ibenholt, silke og kostbare tekstiler[13] og østafrikanske sjeldne tømmersorter, fjær, dyreskinn og gull.[14]

Oldtiden[rediger | rediger kilde]

Oldtidens Egypt drev handel i Rødehavet og importerte krydder fra «landet Punt» og fra Arabia.[15] «Punt» var en handelspartner som neves flere ganger i egyptiske inskripsjoner, kjent for å ha produsert og eksportert gull, aromatiske harpiks, tømmer fra grenadillatreet, elfenbein, ibenholt, slaver og ville dyr. Hvor dette Punt lå er mer uklart, det kan ha vært på den arabiske halvøya, Etiopia, eller så langt unna som India. Varer fra India ble fraktet i arabiske fartøyer til Aden i Jemen. Fra Aden ble det spredt videre, også mot handelsstasjoner ved Middelhavet.

Bibelen nevner Tarsis flere ganger, og «skip fra Tarsis» var i oldtiden betegnelsen på et område vest i Middelhavet som folk i Midtøsten hadde kontakt med og omtaler som et viktig sted for sjøfart og handel. Det er ikke helt kjent nøyaktig hvilke(t) område(r) det omfattet, men antagelig var fønikere involvert, et folk med hovedbase i Tyr og som var knyttet til handel i Middelhavet. Fra de eldste tidene var Midtøsten sentralt da all handel mellom øst og vest gikk gjennom dette området. Den assyriske konge Tiglat-Pileser III Gaza for å få kontroll med den innbringende handelen med røkelse i Midtøsten.[16]

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

Tidlig moderne tid[rediger | rediger kilde]

  • 1500 I det 16. århundre var Antwerpen handelssentrum. Etter beleiringen av Antwerpen (1584–1585) flyttet handelen til Amsterdam.
  • 1580 Portugals tap av uavhengighet til Spania skaper et monopol for krydder fra de vestindiske øyer; uten konkurranse kunne spanjolene heve europeiske priser, og stenge den hollandske frihandelen.
  • 1592 Japan introduserte et system for utenlandske handelssertifikater for å unngå smugling og piratvirksomhet.
  • 1602 Dannelse av Det nederlandske Ostindiske kompani.
  • 1604 Hugo Grotius publiserer Mare liberum (Frie hav), som går inn for fri bruk av havet for handel for alle nasjoner. Det britiske parlamentet går inn for frihandel, men går imot hollendernes ønske om ubegrensede handelsveier; engelske og hollandske handelsmenn er bitre fiender.
  • 1651 Navigasjonsakten tillater bare engelske eller skip fra opprinnelseslandet å frakte varer til England.
  • 1654 Etter tapet i den første engelsk-nederlandske krig gikk hollenderne med på å respektere Navigasjonsakten i Westminster-avtalen.
  • 1685 Den første britiske utpost i de østindiske øyer var etablert på Sumatra.
  • 1713 Viktige internasjonale handelsretter er vesentlig opprettholdt ved monopolavtaler. I Utrecht-avtalen mottar britene Asiento avtale for slavehandel, og sikrer kanadisk pelshandel for Hudson's Bay Company.
  • 1751 Benjamin Franklin's Observations Concerning the Increase of Mankind, Peopling of Countries, &c. ([1]) hevder at konkurranse fra tredjeland ville hindre britisk handelsmenn fra å selge handelsvarer over markedspris til amerikanske kolonier, i liberal tradisjon av frihandel. Men samme dokument fremholder merkantile lover som "generative laws" som "strengthen a Country doubly". Merkantilisme var en nasjonalistisk teori som dominerte tanken om korrekt handelspolitikk i Europa på 1800-tallet: Eksporter mest mulig, men importer minst mulig for å skape gunstig handelsbalanse.
  • 1756 Richard Cantillon kritiserte den fremherskende merkantile tilnærming til handel som fokuserte på produksjon; fysiokratene fokuserte på den innenlandske jordbrukssektoren.
  • 1764 Sukkeravtalen innfører 3 pence per gallon avgift på molasse importert fra fransk Vestindia, for å gjøre Britisk Vestindia sukker mer konkurransedyktig i de amerikanske koloniene. Siden det ikke er tilstrekkelig med tilførsel fra British Vestindia New England handelsmenn er tvunget til å kjøpe det skattbelagte sukker fra French West Indies likevel, med skatten som en upopulær velstandsoverførsel til britisk exchequer fra konsumenter i koloniene.
  • 1770 Turgot's Lettres sur la liberté du commerce des grains markerer slutten på handelsrestriksjoner for korn, med begrunnelsen at alle parter dermed begunstiges.

1776 - 1841[rediger | rediger kilde]

Siden arbeidskraften var begrenset av markedet, mente han de landene som hadde tilgang til de største markedene ville være i stand til å fordele arbeidet mer effektivt og dermed bli mer produktive. Smith sa senere at han anså alle import- and export-restriksjoner "dupery", som skadet handelsnasjonen på bekostning av de enkelte industrigrener.

Begge land begunstiges når en totalt ineffisient produsent sender handelsvarer som det produserer minst dårlig til et land som er i stand til å produsere det mer effektivt hjemme.
  • 1828 "Tariff of Abominations" ble vedtatt som amerikansk lov med uttrykt hensikt om å heve innenlandske priser på britisk-produserte varer. Dette var i interesse for Nordstatene, men det var upopulært i Sørstatene; spesielt fordi England reduserte importen av jordbruksvarer som tilsvar.
  • 1832 USA senker avgiftene, men ikke nok til å hindre Nullification Crisis; South Carolina følte at avgiftene av 1828 og 1832 var imot deres vitale økonomiske interesser og forsøkte å få vedtatt Ordinance of Nullification, som både erklærte null føderale avgifter og åpne grenser mellom statene.
  • 1833 Avgiftssaken i USA rotes til av en proteksjonist, Henry Clay, som promoterer en trinnvis reduksjon av avgifter ned til nivå med 1816.
  • 1840 OpiumkrigenStorbritannia invaderer Kina for å omgjøre det kinesiske forbudet mot opiumsimport.
  • 1841 Friedrich List's Das Nationale System der Politischen Okonomie disputerte likheten mellom privat og offentlig handel. Innen et land vil et ideelt økonomisk system omfatte frihandel, men dette faller uheldig ut for land som har stor andel av landbruk. Han sammenlignet en periode med proteksjonisme for et land med lite industri med en periode med utdannelse for privatpersoner; dyrt på kort sikt men lønnsomt over tid.

1842 - 1889[rediger | rediger kilde]

  • 1842 slutten på den første opiumskrigen.
  • 1844 Innføring av frihandel var i starten basert på nasjonale fortrinn; spørsmålet dreide seg om hvorvidt det var i nasjonens interesse å åpne grensene for import. Ricardo og andre hadde vist at dette kunne være et fortrinn, men John Stuart Mill beviste at et land med monopol i det internasjonale markedet kunne manipulere handelslovene ved å opprettholde tariffer, og at følgen av dette kunne bli reciprocity i handelspolitikken.
  • 16. mai 1846Kornlovene vedtatt ved Underhuset (Storbritannia).

1889 - 1945[rediger | rediger kilde]

1946 - 1995[rediger | rediger kilde]

  • 1946 Bretton Woods-systemet settes i verk; det hadde vært planlagt siden 1944 som en internasjonal økonomisk struktur for å hindre repetisjon av den store depresjonen og kriger. Den omfattet institusjoner og regler var ment for å hindre nasjonale handelsbarrierer, siden manglende frihandel ble ansett av mange å ha vært en viktig årsak til den andre verdenskrig.
  • 1947 23 land blir enige om General Agreement on Tariffs and Trade for å rasjonalisere handel mellom landene. Lave avgifter er gunstig for landenes økonomi fordi det stimulerer importen, øker inntekten til regjeringen og gir lokal industri motivasjon til å effektivisere. Høye tariffer hindrer handel mellom landene, reduserer eller eliminerer regjeringens inntekter fra denne skattesektoren, og gir mer monopolmakt til lokal industri. Så lave tariffer er gunstig for verdensøkonomien men ikke frihandel. Frihandel betyr ikke nødvendigvis økt handel mellom landene. Nasjoner som ikke kan konkurrere på verdensmarkedet, vil få redusert levestandard som igjen vil hemme verdenshandelen. Free trade gir ikke regjeringer muligheten til å tjene inn skatter fra denne sektoren. Free trade overfører monopolmakt fra lokal industri til utenlandske selskaper og jobben til regjeringer som regulerer økonomien for fellesskapet går tapt. Utenlandske selskaper kan ikke reguleres av regjeringer fordi de er utenforstående til en lokal økonomi.
  • 1948 Ludwig Erhard's liberalisering av handel er av enkelte kreditert for å gjøre Tyskland hurtig konkurransedyktig i industriproduksjon etter ødeleggelsene under den andre verdenskrig.
  • 1948 International Trade Organization's charter ble nedtegnet ved FNs Havanna-konferanse om Trade and Employment, men blokkert i det amerikanske senatet.
  • 1951 Det europeiske kull- og stålfellesskap, forløperen til EU, oppretter et frihandelsområde for visse råvarer innen Europa.
  • 1959 Oxfam åpner den første Worldshop, som handler med utenlandske varer under fair trade-prinsipper.
  • 1960 EFTA etablert.
  • 1971 Zangger Committee dannet for å gi råd om tolkningen av varer tilknyttet kjernevåpen i relasjon til internasjonal handel og Ikke-spredningsavtalen (NPT).
  • 1971 Uten å akseptere doktrinene for free trade "Comprehensive Program for Socialist Economic Integration" moved the Comecon-landene til world prices in calculating the value of intra-Comecon trade. Fri markedspris ble observed i fem år og the mean of og disse prisene ble brukt for å gi relativ verdi for import og eksport mellom kommunistland i trading group over de påfølgende fem år.
  • 16. oktober 1973: OPEC hever Saudi oljeprisen, og varsler eksportkutt neste dag, samt embargooljeeksport til land som er alliert med Israel i Yom Kippur-krigen. Kartellets åpenbare mulighet til å manipulere priser ved å begrense tilgang ble brukt av mange oljeimportører som et eksempel på "reciprocity" violation av frihandel advanced av John Stuart Mill i 1848. Se: A detailed chronology of the embargo, og Fuel price chronology from NPR.
  • 1974 Oljeprissjokk over hele verden, fordi reduksjon av produksjon førte til prisstigning selv i det åpne markedet (for land utenfor OPEC). Enkelte importland innførte rasjonering av olje.
  • 1974 Nuclear Suppliers Group (NSG) ble etablert for å begrense internasjonal handel i atomkjerne-relaterte varer, etter eksplosjon av et kjernefysisk anlegg i et land som ikke hadde kjernevåpen.
  • 1975 Inter-Comecon handel knytet enda tettere til "verdenspris" i henhold til free trade.
  • 1985 Australia Group ble etablert for å begrense internasjonal handel i kjemiske og biologiske våpen og lignende varer.
  • 1987 Missile Technology Control Regime ble opprettet for å begrense proliferation ved levering av masseødeleggelsesvåpen, using international trade controls.
  • 1988 Solidaridad innfører "Fair trade"-merking ved salg av meksikansk kaffe som ble sertifisert for å møte etiske standarder for bærekraftig utvikling. Dette og andre initiativer fremmet ideen at noe handel mellom regioner kunne være sosialt beneficial (utenfor de økonomiske eliter). The movement is especially active in campaigning to remove agricultural subsidies in the developed world (which some see as campaigning for free trade).
  • 1992 EU fjerner avgifter for varer og tjenester innen unionen.
  • 1. januar1994 NAFTA settes i kraft.
  • 1994 GATTs Marrakech-avtalen vedtar å grunnlegge WTO.
  • 1. januar 1995 Verdens handelsorganisasjon grunnlegges for å øke frihandel, ved å avtale gjensidig best mulig handelsbetingelser mellom medlemmene.

For Verdens handelsorganisasjon kronologi for frihandel se: WTO 1986 – 2005.

1996 - i dag[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Watson, Peter (2005): Ideas: A History of Thought and Invention from Fire to Freud. New York: HarperCollins Publishers. ISBN 978-0-06621-064-3. Se introduksjonen.
  2. ^ Cunliffe, Barry (2001): Facing the Ocean. The Atlantic and Its Peoples, Oxford Press, ss. 206
  3. ^ Cunliffe, Barry (2001): Facing the Ocean, ss. 219
  4. ^ Melk ga massive fordeler, Forskning.no 6. mars 2007
  5. ^ Cunliffe, Barry (2008): Europe between the Oceans: 9000 BC-AD 1000, Yale University Press, London. ss.179-180
  6. ^ a b Cunliffe, Barry (2008): Europe between the Oceans: 9000 BC-AD 1000,Yale University Press, London. ss. 181
  7. ^ Cunliffe, Barry (2008): Europe between the Oceans: 9000 BC-AD 1000,Yale University Press, London. ss.182
  8. ^ Stearns, Peter N.; William L. Langer (24. september 2001): The Encyclopedia of World History: Ancient, Medieval, and Modern, Chronologically Arranged. Houghton Mifflin Company. ISBN 0-395-65237-5. ss. 37
  9. ^ Stearns 2001: 41
  10. ^ «Incense Route - Desert Cities in the Negev». UNESCO.
  11. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 37:25
  12. ^ Nettbibelen: Andre Mosebok 30:23-24: «Ta krydder av beste slag: 500 sekel fin myrra, halvparten så mye eller 250 sekel velluktende kanel, 250 sekel kalmus og 500 sekel kassia, alt etter helligdommens vekt, og dessuten en hin olivenolje»
  13. ^ «Traders of the Gold and Incense Road». Embassy of the Republic of Yemen, Berlin.
  14. ^ O'Leary, De Lacy (2001): Arabia Before Muhammad. Routledge. ISBN 0415231884. ss. 30
  15. ^ Rawlinson, Hugh George (2001): Intercourse Between India and the Western World: From the Earliest Times of the Fall of Rome. Asian Educational Services. ISBN 8120615492. ss, 11–12
  16. ^ Edwards, I. E. S.; et al. (1969): The Cambridge Ancient History. Cambridge University Press. ISBN 0521227178. ss. 330
  17. ^ Freedom to Trade: Refuting the New Protectionism, omtale av boken

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(kinesisk silkehandel med Hellas til sjøs) fram til 1700