Israelitter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mosaikkbilde fra en synagogevegg i Jerusalem som henviser til de tolv stammene til israelittene.

Israelitter var et hebraisktalende folk i oldtidens Midtøsten som var bosatt i Israels land i løpet av den monarkiske tid (1000-tallet f.Kr. til 600-tallet f.Kr.). Israelitter er bokstavelig en sønn eller etterkommer av patriarken Jakob, også kalt for «Israel» i Bibelen. Andre navn for israelitter er «Israel sønner», og «hebreer». Merk at borgere av den moderne staten Israel kalles for israelere, ikke israelitter.

Ved en israelitt menes vanligvis et medlem av den generasjon som dro ut av Egypt under ledelse av Moses og Aron. Israelittene vandret i Sinaiørkenen i førti år før de nådde Det hellige land og Moses døde. I følge Bibelen var israelittene oppdelt i tolv stammer som til sammen besto av rundt 600 000 menn foruten kvinner og barn. Før utgangen av oldtidens Egypt var israelittene kjent som hebreer fra hebraisk ivri som betyr «fra den andre siden» (av Jordanelven). Senere ble israelittenes tolv stammer sendt i eksil fra Det hellige land og kun to av disse stammene, Juda og Levi, har overlevd i form av jøder.

Ordet «israelitt» er avledet fra bibelsk hebraisk ישראל, Yisraʾel. Den hebraiske Bibelen gir selv en etymologi av navnet fra yisra, «å seire over», og el, «Gud», se artikkel El (guddom).[1][2] Ordforklaringen er attestert så tidlig som 1200-tallet f.Kr. i en egyptisk inskripsjon. Den eponymiske bibelske patriark for israelittene er som nevnt Jakob, som fikk tilleggsnavnet «Israel» etter å ha kjempet med en engel. Jakob krevde en velsignelse fra engelen som han til sist fikk, derav «seiret over det guddommelige».[3]

Det bibelske begrepet «israelitter» (eller «de tolv stammene» eller «Israels barn») betyr både et folk, etterkommere av stamfaren Jakob/Israel, og den historiske befolkningen i kongedømmet Israel.[4]

Navnet «hebreer» er tidvis brukt synonymt med «israelitter». For perioden etter landflyktigheten, fra og med 400-tallet f.Kr., ble levningene av israelittene referert til som jøder, avledet fra kongedømmet Judea. Denne endringen er direkte uttrykt i Esters bok i Det gamle testamente (300-tallet f.Kr.).[5] Dette begrepet erstattet begrepet Israels barn.[6] Selv om de fleste litterære referanser til dette folket er lokalisert i Den hebraiske Bibelen finnes det også rikelig med ikke-bibelsk, arkeologisk og historisk bevis for oldtidens Israel og Judea.

Terminologi[rediger | rediger kilde]

Patriarken Jakob, og hans brytekamp med en engel, har en særskilt betydning for israelittisk historie.

Israel var det navn som ble gitt til den bibelske patriark Jakob etter at han hadde vært i brytekamp med en engel ved bredden av Jabbok, en sideelv av Jordanelven, før han møtte sin bror Esau. Jakob var i en rivalisering med sin bror, og denne konfrontasjonen med engelen har en særskilt betydning i fortellingen om israelittene.[1][2] Gjennom resten av Tora er Jakob referert til som både Jakob og Israel, avhengig av hvilket aspekt av hans figur som teksten vil bibringe.

På moderne hebraisk kan B'nei Yisrael («Israels barn») bety det jødiske folk uansett hvilken historisk epoke, og benyttes hovedsakelig til å framheve jødisk religiøs identitet. Fra perioden med Misjná (men antagelig fra før denne perioden fikk begrepet yisrael («en israel») en smalere tilleggsmening som henviste til lovmessig fødte jøder framfor andre enn levittiske og aronittiske prester (kohanim). På moderne hebraisk er dette kontrahert i begrepet yisraeli, en borger av den moderne staten Israel, uansett religion eller etnisitet, reflektert i det norske skillet mellom israelitt (jøder i bibelsk tid) og israeler (borgere av landet Israel).

Begrepet jøde referer historisk til et medlem av Judas stamme som utgjorde kjernen i kongedømmet Judea. Begrepet hebreere, kanskje beslektet med navnet til habirufolket, en nomadisk folkegruppe mellom 1800 f.Kr. og 1100 f.Kr. og bevitnet i blant annet sumersk, egyptiske, akkadiske og ugarittiske kilder, og som har Eber som en eponymisk bibelsk stamfar. Det er benyttet synonymt med «israelitter», eller som etnisk-språklig begrep som henviser til historiske talere av det hebraiske språket generelt.

Den tidligste benevnelsen av navnet «Israel» utenfor Torah som hittil er funnet er fra en seierstale til farao Merneptah som styrte i tiden 1213-1203 f.Kr. Stelen feiret et krigstokt mot Libya i 1208 f.Kr. og i en tilleggsliste nevnes ysrỉ3r («Israel») som blant de som ble beseiret i Kanaan.[7] Disse ysri3r er fulgt av hieroglyfer som betyr «fremmed folk», og er plassert i den nordlige delen av sentrale høylandene, løselig i samsvar med lokaliseringen av det senere kongedømmet Israel.[8]

Israelittenes opprinnelse[rediger | rediger kilde]

De golde områdene i Negevørkenen.
Skogsområdene i distriktet rundt Jerusalem.

Midtøsten, og i særdeleshet Israels land er både et relativt lite område, og samtidig med et mangfold av svært forskjellige økologiske nisjer. Geografisk har det blitt beskrevet som et «møtested» hvor tre betydelige naturlige vegetasjonssoner møtes, og krysningspunkter mellom både svært tørre som svært våte områder. De geografiske forskjellene omfatter dramatiske forskjeller i terreng, høyde, sesongmessig regnfall, jord og vegetasjon fra region til region. Det er også ulik meteorologisk mønster fra nord til sør, fra kystområdene til innlandet, fra de lavtliggende til de høyereliggende strøkene. Disse variasjonene påvirket de lokale befolkningenes vesen og mønstre for produksjon og kultur, og fremmet en bred rekke av forskjellige økonomier og livsstiler blant befolkningen. En del av dette bakgrunnsteppet er også den sentrale plasseringen for handel mellom store sivilisasjoner i Egypt og Mesopotamia, og viktig transport av internasjonale varer gikk gjennom Midtøsten, særlig Jordandalen, noe som ikke bare påvirket lokal økonomi, men førte også til etableringen og utviklingen av allianser, diplomati, og ikke minst konflikter.[9]

Etnisitet involverer opprettelsen og bevarelse av sosiale grenser, ofte basert på faktorer som geografisk nærhet, felles verdier og religion, felles måter å kommunisere på som språk og dialekt, kles- og ernæringskoder, materielle symboler, eller kombinasjoner av disse og andre faktorer. I den grad man kan lete etter svar på hvem israelittene var og hva som definerte de første israelittene, og i hvilken grad de selv oppfattet seg som israelitter i den tidligste periode, er det i dag enighet om at forskningen ikke lenger kan gi svar på disse ved utelukkende å henvise til bibelske tradisjoner. Samtidig må forskningen være oppmerksom på at gruppeidentifikasjon er i sitt vesen flytende, slik at hva som definerte en «israelitt» i tiden før den monarkiske tid i tidlig jernalder var antagelig forskjellig fra kongetiden eller den persiske tiden.[10]

Gitt referansen til Merneptah-stelen rundt 1207 f.Kr. synes det som om at en gang under den tidlig jernalder begynte befolkningen å identifisere seg selv som «israelitter» gjennom en prosess av etniske grensemarkører, selv om hva denne etnisiteten i seg selv besto kunne være flytende. Det er klare hentydninger i bibelske fortellingene, selv om disse er skrevet på et senere tidspunkt, at israelittene ikke var kanaanitter og ikke skulle gifte seg med disse, og forskjellen i familiehistorie, kulturarv og religion ble framhevet. Antagelig, avhengig av tolkningen, var den tidlige grensesettingen og fellesskapet til folket i høylandet mer basert på sosiale og økonomiske faktorer, og at sosialiseringen og dyrkelsen av Jahve framsto senere.[11]

En rekonstruert israelittisk bolig fra kongetiden, ca. 900-600-tallet f.Kr. Eretz Israel Museum, Tel Aviv, Israel.

De arkeologiske undersøkelsene som hittil er gjort indikerer at kongedømmene Israel og Judea ble slått sammen i tidlig jernalder fra den kanaanittiske bystatkulturen i sen bronsealder på samme tid og i de samme omstendigheter som nabostatene Edom, Moab, Aram, og de filistiske og fønikiske bystatene.[12] Gjennom hele den formative perioden (1200-1000 f.Kr.) manglet høylandene noen tegn på en sentralisert autoritet; religiøst manglet de ethvert tegn på templer, helligdommer, eller sentralisert dyrkelse generelt (skjønt kultobjekter assosiert med den kanaanittiske guden El har blitt funnet); levninger av keramikk er godt befestet i den lokale tradisjonen fra sen bronsealder; og alfabetet er tidlig kanaanittisk. Det mest markante etniske markøren som skiller israelittiske landsbyer fra kanaanittiske steder er fraværet av bein fra griser og svin, skjønt i hvilken grad dette kan blitt oppfattet som en etnisk markør er diskutert.[13] Uansett er det i omfattende grad anerkjent at identifikasjonen av israelittene som en særskilt gruppe er mulig ved hjelp av arkeologiske bevis som matskikker (de kulturelle, sosiale og økonomiske praksis og utøvelse knyttet til produksjon og forbruk av mat),[14] arkitektur,[15][16] kultpraksiser,[17][18][19][20][21] og den materielle kulturen som keramikk og store lagringskar for vann, pithoi.[22][23][24][25]

En kilde fra sen bronsealder, Amarna-brevene, har kastet lys over israelittenes tidligste historie. Rekonstruksjonen av en rekke brev fra 1300-tallet f.Kr. i Amarna i oldtidens Egypt (ca. 1390-1362 f.Kr.). Disse er skrevet av en rekke syrisk-palestinske ledere, og blant dem brev som inneholder appeller til de egyptiske overherrer for garnisoner og militær støtte, noe som antyder at sen bronsealder i Midtøsten var preget av uro, maktkamper og konflikter over ressurser og politisk makt i området. En rekke av brevene referer til truende aktiviteter til en gruppe kalt for apiru eller habiru. I henhold til sammenhengen refereres det ikke til et sted eller nasjon, men til et sosialt segment som synes å bestå av nomadiske folk og røverflokker. Selv om det ikke har blitt helt etablert at habiru språklig kan knyttes til begrepet «hebreer», synes det som om disse utgjorde en vesentlig del av befolkningen i Palestina i sen bronsealder og kanskje tidlig jernalder, eller tok del i en israelittisk «bevegelse».[26]

Den knelende mannen, er en av de svært få mulige samtidige avbildninger av en israelittisk konge, muligens Jehu, beskrevet som «sønn av Omri», eller kanskje Jehus ambassadør, knelende for Salmanassar IIIDen svarte obelisk (British Musem).

Befolkningen i de sentrale høylandene i løpet av den samme perioden var meget sparsommelig, med rundt 25 landsbyer og en befolkning som telte kanskje opp mot 12 000 mennesker. Ved rundt år 1000 f.Kr. hadde antallet landsbyer økt til 300 og befolkningen til 55 000.[27] Undersøkelser og utgravninger av disse landsbyer på høylandet på 1100-tallet f.Kr. har indikert at de fleste av dem ikke støttet mer enn hundre mennesker, og de største opptil tre hundre. Disse tallene står i kontrast til de bibelske tallene, som eksempelvis i Andre Mosebok 12:37 som hevder at «Så brøt israelittene opp fra Ramses og drog til Sukkot. De var omkring 600 000 mann til fots, foruten kvinner og barn.» Sistnevnte vil indikere at det totale antallet som flyktet fra Egypt utgjorde noen rundt to og en halv millioner mennesker.[27]

Arkeologiske undersøkelser har vist at etablering av befolkningsgrupper i løpet av sen bronsealder var sparsommelig, kun rundt 24 kjente steder er blitt avdekket. Men mot slutten av tidlig jernalder var det etablert rundt 300 steder. Nye bosetninger ble også etablert på marginale jordbruksområder som i utkanten av de østlige og sørlige ørkenområdene på motsatt side av Jordanelven (Transjordan) og i de golde områdene Negevørkenen sør i dagens Israel. Bosetningen var mest omfattende i regionene til Efraim (nord for Judea) og Manasse (langs Jordanelven), og den østlige delen av Benjamin (nord for Judea og sør for Efraim). En del mindre i Galilea og langt mer sparsommelig i Judea og de arbeidskrevende områdene mot ørkenområdene.[27]

Tel Dan-stelen (ca. 850 f.Kr.)

Ved rundt 850 f.Kr. indikerer inskripsjoner som på Tel Dan-stelen og Mesjastelen at et regionalt betydningsfylt kongedømme referert til dets naboer som «Omris hus», etter det herskende dynasti, og tidvis som Samaria (hebraisk Shomron), etter hovedstaden, hadde framstått i området til det sentrale høylandet. Det er ingen nedtegnelser av hvilket navn dette kongedømmet selv hadde, skjønt en assyrisk nedtegnelse referer til en konge kalt «Akab israelitten». Nedtegnelser knyttet til Israel, i henvisning til dette nordlige kongedømmet, fortsatte ned til det ble ødelagt av assyrerne mot slutten av 700-tallet f.Kr.

Den tidligste antagelige benevnelsen av det sørlige kongedømmet er på Tel Dan-stelen (ca. 850 f.Kr.), hvor det i henhold til forskerkonsensus,[28][29][30][31] er «Davids hus» nevnt ved siden av Omris hus sammen med referanse til dødsfallet til en konge hvis rekonstruerte navn kan bli likestilt med navnet til en konge nevnt i Bibelen. Der er ingen ytterligere arkeologiske bevis før de babylonske nedtegnelsene referer til det (som Yehud, den arameisk ekvivalenten til Judea) mot slutten av 600-tallet f.Kr. De arkeologiske fortegnelsene indikerer også at Jerusalem, fra å være ikke noe mer enn en liten landsby, gjennomgikk en brå og betydelig vekst i perioden rett før den påfølgende ødeleggelsen av Israel en gang rundt 722 f.Kr.

Det er tre hovedteorier på hvordan en gruppe av folk kom til å bli kjent som israelitter:

  1. Rask erobring
  2. Gradvis infiltrering
  3. Opprørske bønder
Debora ved palmetreet, en av de karismatiske lederne som sto fram da israelittene var trengt av ytre trusler, i henhold til Dommernes bok.

Bevis for disse teoriene kommer både fra bibelske som ikke-bibelske kilder. Imidlertid kan ingen av teoriene redegjøre fullstendig for alle dataene. Modellen for rask erobring ble fremmet av William Albright og George E. Wright for å kunne kombinere arkeologisk bevis med den bibelske fortellingen. Generelt følger denne modellen fortellingen i Josvas bok 1-12 i Det gamle testamente med å definere særpreg av forente stammer som triumferte i militær erobring.[32] Moderne arkeologi og akademisk forskning har imidlertid siden kritisert denne teorien, særlig ettersom fortellingene i Dommernes bok henviser til uavhengig handlinger mellom de ulike stammene framfor en forent nasjonal identitet.[33]

I respons til fortellingen i Dommernes bok fremmet Albrecht Alt og Martin Noth[34][35] teorien om gradvis infiltrering for israelittisk framkomst. De foreslo at isteden for en rask militær erobring, skjedde en gradvis bosetning av nomader og deres sauer i høylandene som etter hvert kom i konflikt med kystområdene. Til sist forente de enkelte stammene seg under karismatiske ledere, som Gideon og Debora,[36] og delte kulturarv og religiøs praksis.[37]

En eldre innvending er kommet fra George E. Mendenhall (1962), som har skrevet at selv om det er plausibelt, hadde forvandlingen fra en eksistens som nomader til en av fastboende vesen ingenting med Israels stamme å gjøre.[38] Alternativt foreslo Mendenhall, og siden forsvart av Norman K. Gottwald, at bondeklassen gjorde opprør mot de øverste klassene etter å ha hørt fortellinger om tilsvarende undertrykte folk som kom ut av Egypt. Drivkraft for at de enkeltstående stammene slo seg sammen til et folk var ikke bare alene av likhetstankegangen, men også som grep for å skape fred. Ikke-bibelske bevis på politisk ustabilitet og uro er blitt framhevet av Amarna-brevene, som nevnt over, som synes å indikere at bystatene hele tiden var i krig med hverandre.[39]

Israelittene i Bibelen[rediger | rediger kilde]

Tora (Pentateuk)[rediger | rediger kilde]

Tora, det hebraiske navnet for de fem Mosebøkene, sporer israelittene tilbake til patriarken Jakob, sønnesønn til Abraham, som fikk det nye navnet Israel etter en mystisk hendelse hvor han var i brytekamp hele natten med en av Guds engler. Jokobs tolv sønner (i rekkefølge), Ruben, Simeon, Levi, Juda, Dan, Naftali, Gad, Asjer, Issakar, Sebulon, Josef og Benjamin, ble stamfedre til de tolv stammene, unntatt Josef, hans to sønner Manasse og Efraim ble stammemessige eponymer.

Jakob og hans sønner ble tvunget av sult til å flytte til Egypt. Da de kom fram talte de og deres familier 70 i antall, men i løpet av fire generasjoner skal de økt til 600 000 menn i voksen, militær alder, og Egypts farao ble alarmert. Første gjorde han dem til slaver og deretter beordret han at alle guttebarn skulle bli drept. Israels Gud avslørte sitt navn for Moses, en hebreer fra Levis slekt. Moses ledet israelittene ut av fangenskapet og inn i ørkenen hvor Gud ga dem deres lover og israelittene sa seg enig i å bli hans folk. Til tross for dette manglet israelittene fullstendig tro på Gud, og den generasjonen som hadde forlatt Egypt fikk ikke tillatelse til å komme inn i Det lovete land.

Tidligere profeter[rediger | rediger kilde]

Kong Salomo innvier tempelet i Jerusalem.

Etter generasjonen til Moses kom en ny generasjon, ledet av Josva fra Efraims stamme, som gikk inn landet Kanaan og tok landet i besittelse i henhold til en forbannelse som var lagt på Kanaan av Noah. Likevel manglet selv denne generasjonen av israelitter stor nok tro på Gud i møtet med folket i Kanaan og perioder med svekkelse og tilbakeslag vekslet med perioder med utholdenhet under en rekke dommere (høvdinger). Til sist ba israelittene om en konge, og Gud ga dem Saul. David, den yngste sønnen Isai fra Betlehem, ble foretrukket av Gud og etterfulgte Saul. Under David etablerte israelittenes Guds kongedømme, og under Davids sønn og etterfølger Salomo bygde de det første tempelet i Jerusalem hvor Gud hadde sin jordiske bolig blant dem. På grunn av Salomos synder ved å tillate sine utenlandske hustruer å dyrke sine egne guder ble kongedømmet delt etter hans død.

Kongene i det nordlige kongedømmet Israel var gjennomgående dårlige, de tillot dyrkelsen av andre guder og sviktet i å gjennomtvinge dyrkelsen av Gud alene, og tilsist lot Gud dem bli erobret og spredt blant andre folk på Jorden. I deres plass fikk fremmede bosette seg i det nordlige landet. I kongedømmet Judea var en del konger gode og håndhevet dyrkelsen av Gud alene, men mange andre var dårlige og tillot andre guder, selv i tempelet i Jerusalem, og til sist lot Gud Judea bli erobret av deres fiender. Folket ble ført i fangenskap til Babylon og landet etterlatt tomt og avfolket, og tempelet ble ødelagt.

Esra og Nehemja-krønikene[rediger | rediger kilde]

Til tross for disse hendelsene hadde Gud likevel ikke glemt sitt folk, men sendte Kyros, konge av Persia, som sin Messias for frigjøre dem fra lenkene. Israelittene fikk lov til å komme tilbake til Judea og Benjamin, templet ble oppbygd igjen, prestene gjeninnsatt, og offertjenesten gjenopptatt. Via tjenestene til Esra fortsatte Israel som et hellig samfunn, adskilt fra andre folk, og knyttet sammen av Loven.

Bibelen som historisk kilde[rediger | rediger kilde]

Den bibelske fortellingen utgjør en kompleks og motstridende kilde i vurderingen av verdien av hva den forteller om israelittenes opprinnelse og utvikling. I henhold til Første Mosebok var Gud aktiv og ansvarlig for opprettelsen av folket israelittene. Det begynte med et løfte til Abraham, et løfte som ble videreført gjennom påfølgende generasjoner og til sist innfridd ved frigjøringen av Abrahams etterkommer fra fangenskapet i Egypt. Med Josva angrep israelittene landet Kanaan i en rekke seiersrike slag, og etter at kanaanittene var blitt beseiret ble landet fordelt mellom de tolv israelittiske stammene.

Det er enighet blant historikerne at det er ikke noe i Første Mosebok som uomtvistelig kan bli knyttet til historien i eller rundt Kanaan tidlig på 1000-tallet f.Kr. Ingen av kongene som er nevnt er kjent fra andre kilder. Abimelek som en konge av filisterne kan ikke være historisk korrekt da filisterne ikke kom til området før langt senere. Den farao som ansetter Josef er forblitt anonym, Abraham er identifisert som kom fra «Ur i Kaldea»,[40][41] men babylonerne ble ikke kjent som kaldere før ved et langt senere tidspunkt. Laban, sønnesønn av Nakor, broren til Abraham, er identifisert som arameer, men det er ingen bevis for arameere var en identifiserbar politisk enhet før 1100-tallet f.Kr.[42]

I boken The Bible Unearthed av Israel Finkelstein og Neil Asher Silberman blir denne fortellingen utfordret. Til tross for moderne arkeologiske undersøkelser og de omstendelig nedtegnelsene i oldtidens Egypt fra perioden til Ramses II er det en mangel på historiske og arkeologiske bevis for en innvandring av semittiske folk som krysset Sinaihalvøya,[43] unntatt for Hyksos. Selv om Hyksos, et folk beskrevet av den hebraiske historikeren Josefus, passer inn bildet, gir det fortsatt problemer da disse ble beskrevet som herskere, og ikke som slaver i Egypt. Og isteden for å flykte, ble de jaget vekk.[44] Forfatterne hevder at den arkeologiske sannheten om historieskrivning i Det gamle testamente må justeres på flere avgjørende punkter: jødene var bare én av flere kanaanistiske stammer og noen stamfar Abraham, som kom fra Irak til Kanaans land, finnes det intet historisk belegg for har eksistert.[45] Noe fangenskap i Egypt som førte til en form for flukten fra Egypt kan heller ikke ha skjedd. Av den grunn kan heller ikke Sinaifjellet ha blitt passert og heller ingen steintavler og de ti bud. Landet ble ikke erobret under Josva, og noen etnisk utrenskning av den opprinnelig kanaanittiske befolkningen kan ikke påvises.

Framfor at israelittene angrep og erobret Kanaan argumenterer Finkelstein og Silberman for at de fleste av dem allerede var der. Israelitter var ganske enkelt kanaanitter som utviklet en særegen kultur. Undersøkelser av bosetningsmønstre over flere perioder i de sentrale israelittiske områdene viser ingen tegn på voldelig invasjon eller selv fredfylt infiltrering, men heller en brå demografisk endring en gang rundt 1200 f.Kr. hvor det opprettes landsbyer i det tidligere ikke befolkede høylandet.

I hvilken grad historien om flukten fra Egypt har ført til framveksten av Israel har gitt betydelig diskusjon blant forskerne. En del mener den har en historisk kjerne eller en form for vag historisk minne i tradisjonene rundt Moses. Sammenlignet med andre folkeslags opphavsmyter er det mange som hevder historisk innvandring, selv for de hvor de finnes tilgjengelig bevis som antyder stedegen opprinnelse. Det er mulig, gitt mangelen på ikke-bibelske bevis, at tradisjonene med Moses' lederskap hadde til hensikt å legitimere visse politiske og religiøse funksjoner og posisjoner i det senere Israel.[46]

Framveksten av jødedommen[rediger | rediger kilde]

Hasmonsk konvertering[rediger | rediger kilde]

Etter den persiske erobringen av Babylon i 539 f.Kr. forble Judea en provins i det persiske riket. Dette fortsatte inn i den påfølgende hellenistiske perioden da Judea ble en provins tidvis under Ptolemeerdynastiets Egypt og tidvis under Selevkid-dynastiets Syria. Tidlig på 100-tallet f.Kr. førte et opprør mot selevkiderne til etableringen av et uavhengig jødisk kongedømme under hasmoneerdynastiet. Hasmoneerne tilpasset en bevisst politikk som etterlignet og rekonstituerte kong Davids kongedømme, og som en del av dette ble naboene til Israels land tvunget til å konvertere til jødedommen. De nye israelittene omfattet nabateiske grupper som sabadeere og itureenere, folkene i de tidligere filistiske byene, folket i Galilea, og moabittene, ammonittene og edomittene.

I hellenistisk og tidlig romersk tid (det vil på Jesus Kristus' tid), og til tross for eksklusiviteten som ble fremmet av Esras bok (som ble motsagt av andre bibelske bøker fra samme tid, eksempelvis Ruts bok), ble jødedommen en omvendelsesreligion. Da omvendete (og erobrete) grupper ble assimilert inn i den israelittiske avstamning falt de gamle stammedivisjoner ut av bruk, og de betydeligste divisjonene innenfor jødedommen ble da:

  • Kohanim (avstamning fra Arons slekt, den første yppersteprest på Moses' tid)
  • Levitter (andre etterkommere av Levi)
  • Israelitter

Den trefoldige fordelingen av det jødiske folket eksisterer den dag i dag. For å unngå forvirring med den bredere bruk av begrepet israelitt eller de moderne begrepet israeler, er et medlem av israelittene, i motsetning til levitter og eller aronitter, referert til som en yisael (en israeler) og ikke som en israelitt.

Moderne etterkommere av israelittene[rediger | rediger kilde]

Jøder[rediger | rediger kilde]

Jøder (hebraisk יְהוּדִים, yehudim) er en etnisk-religiøs gruppe som har sin opprinnelse hos israelittene i oldtidens Midtøsten. Den jødiske etnisiteten, nasjonaliteten, og religionen er meget sterkt innbyrdes forbundet, slik jødedommen er den tradisjonelle religion i den jødiske nasjon. Konvertitter til jødedommen, hvis antall har historisk vært meget liten, har samme status som jøder innenfor den jødiske nasjon som de som er født i den.

Askenasiske jøder[rediger | rediger kilde]

«Askenasi» er det hebraiske ordet for Tyskland. Det er flere jødiske befolkningsgrupper som har levd i Tyskland ved et tidspunkt i løpet av de siste tusen år og som faller innenfor paraplybegrepet for gruppen. En del askenasiske jøder er etterkommere av jøder som innvandret inn i nordlige Frankrike og Tyskland en gang rundt 800-1000 e.Kr. og ble senere sendt inn i Øst-Europa. Mange askenasiske jøder ble også sefardiske jøder i sin opprinnelse som et resultat av diaspora fra den spanske inkvisisjonen. I denne mening referer askenasisk til religiøs praksis, tilpasset over tid, enn direkte til en etnisk-geografisk divisjon.

Sefardiske jøder[rediger | rediger kilde]

Sefardisme er jøder som har forfedre som levde i Spania eller Portugal hvor de levde så lenge som to tusen år før de ble utvist i 1492 av de katolske monarkene. De utvandret da til Nord-Afrika og til det osmanske riket som den gang ble betraktet som trygt sted for jøder. I det osmanske riket bosatte de seg hovedsakelig i de europeiske områdene av riket, særlig de store byene som Konstantinopel, Thessaloniki og Bursa. En del dro til Nederlandene, Italia og Latin-Amerika. Blant de i Nederland var det en gruppe som utvandret til den nye verden og blant de første jødene som etablerte seg i USA.

Mizrahiske jøder[rediger | rediger kilde]

Mizrahisk jødedom er de jøder som nedstammer fra jødiske samfunn i Midtøsten, Nord-Afrika, Sentral-Asia og Kaukasus. Begrepet «mizrahisk» er benyttet i Israel i dag som jøder fra den arabiske verden, eksempelvis jøder fra Irak, Syria, Libanon, Persia, Jemen og videre.

Jemenittiske jøder[rediger | rediger kilde]

Jemenittiske jøder, eller temanim, er de jøder som levde i Jemen, i enden av den arabiske halvøya og ble geografisk og sosialt isolert fra jødiske samfunn i resten av verden. Ensomheten har over tid utviklet en annen liturgi og sett med praksis som er betydelig adskilt fra andre orientalske jøder.

Karaittiske jøder[rediger | rediger kilde]

Karaitter er jøder som levde hovedsakelig i Egypt, Irak, Krim, og Israel. Også disse skiller seg ut i den form av jødedom som de praktiserer. Karaittene kjennetegnes ved at de forkaster de muntlige tradisjoner (Misjná og Talmúd) som følges innen rabbanittisk jødedom. Navnet karaitter kommer fra qaraim, som betyr opplesere, det vil si opplesere av skriften. De er således mindre av en jødisk etnisk divisjon som de er medlemmer av en særskilt avdeling av jødedommen.

Konverterte jøder[rediger | rediger kilde]

I løpet av den jødiske diaspora ble jøder som levde i kristne Europa i stor grad angrepet og forfulgt av den lokale befolkningen i mange land. Mange av jødene ble tvunget til konvertere til kristendommen for å unngå å bli mishandlet eller drept. Disse ble av jødene kalt for anusim («de tvungne»). Et annet begrep er «kyrptojøder». De fortsatte jødisk praksis i hemmelighet mens de utad levde som vanlige kristne. Også i muslimske land ble mange jøder tvunget til konvertere til islam etter hvert som islam vokste og ble mer intolerante for fremmede. De mest kjente eksemplene var mashadiske jøder som levde som vanlige muslimer i Persia, men i hemmelighet praktiserte jødedommen. Begrepet kommer fra en massakre i byen Mashhad1700-tallet som førte til at mange jøder valgte å konvertere. De greide til sist komme seg ut av Iran i 1946 og lever i dag som jøder i Israel.

Samaritanene[rediger | rediger kilde]

Samaritanere som en gang var en forholdsvis stor gruppe mennesker er i dag en meget liten etnisk og religiøs gruppe på ikke mer rundt 700 mennesker[47] som lever i Israel og på Vestbredden. De ser på seg selv som etterkommere av Efraims og Manasses stammer, som de selv kaller for henholdsvis Afrime og Manatsj. Samaritanere hengir seg til en egen versjon av Tora som skiller seg i en del henseende fra Den masoretiske bibelteksten, men mindre fra Septuaginta.

De betrakter seg selv som Bnei Yisrael («Barn av Israel» eller «israelitter»), men ikke som yehudim (jøder). Jøder betrakter samaritanere som etterkommere av nordlige stammer som assyrerne bosatte i det området de erobret fra kongedømmet Israel. Ettersom en av disse stammene kom fra Kaldea er «kaldeere» det navn som benyttes på samaritanere i Talmud. Både Bibelen som eksterne kilder som Josefus har vitnet om inngifte mellom jøder og samaritanere i den hellenistiske tiden. Moderne DNA-bevis har vist at de fleste jøder i verden og samaritanere har samme nedarvet avstamning til de historiske israelitter, hovedsakelig via den mannlige linje i begge tilfeller.[48][49]

Andre grupper[rediger | rediger kilde]

Andre grupper som identifiserer seg som etterkommer av israelittene er:

Israels tolv stammer[rediger | rediger kilde]

Landets oppdeling i tolv stammer

Israels (israelittenes) tolv stammer består av

  1. Ruben
  2. Simeon
  3. Levis stamme, «levittene»
  4. Judas stamme
  5. Dans stamme
  6. Naftali
  7. Gad
  8. Aser
  9. Issakar
  10. Zebulon
  11. Josef
  12. Benjamins stamme

Navnene på de tolv stammer svarer til Jakobs tolv sønner.

Tidvis er stammene Levi og Josef erstattet med Josefs sønner Efraim og Manasse.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Scherman, Rabbi Nosson (red.) (2006): The Chumash, The Artscroll Series, Mesorah Publications, LTD, ss. 176–77
  2. ^ a b Kaplan, Aryeh (1985): Jewish Meditation, Schocken Books, New York, ss. 125
  3. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 32:28-30
  4. ^ Mills, Watson E.; Bullard, Roger Aubrey (red): «Israelite», i: Mercer dictionary of the Bible, s. 420
  5. ^ Chouraqui, André (1975): The people and the faith of the Bible, Univ of Massachusetts Press, s. 43
  6. ^ Wylen, Stephen M. (2000): Settings of silver: an introduction to Judaism, Paulist Press, ISBN 0-8091-3960-X, s. 59
  7. ^ Stagger, Lawrence E. (1998): «Forging an Identity: The Emergence of Ancient Israel», i: Coogan Michael D. (red): The Oxford History of the Biblical World, Oxford UP, s.91
  8. ^ Lemche, Niels Peter (1998): The Israelites in History and Tradition, Westminster John Knox, ss.35–38
  9. ^ McNutt, Paula (1999): Reconstructing the Society of Ancient Israel, Westminster John Knox Press, ss. 36-37
  10. ^ McNutt, Paula (1999): Reconstructing the Society of Ancient Israel, ss. 33-34
  11. ^ McNutt, Paula (1999): Reconstructing the Society of Ancient Israel, ss. 35
  12. ^ Bloch-Smith, Elizabeth; Nakhai, Beth Alpert (1999): «A Landscape Comes to Life: The Iron Age I» i: Near Eastern Archaeology, Vol. 62, No. 2 (Juni. 1999), ss. 62–92
  13. ^ Killebrew, Anne E. (2005): "Biblical Peoples and Ethnicity" i: Society of Biblical Literature, s.176
  14. ^ Finkelstein, Israel (1997): «Pots and People Revisited: Ethnic Boundaries in the Iron Age I» i: N. A. Silberman & D. Small (red.): The archaeology of Israel: Constructing the Past, Interpreting the Present
  15. ^ Bunimovitz & Faust (2003): «Building Identity: The Four-Room House and the Israelite Mind», i: Dever & Gitin: Symbiosis, symbolism, and the power of the past: Canaan, Ancient Israel, and Their Neighbors from the Late Bronze Age Through Roman Palaestina : Proceedings of the Centennial Symposium
  16. ^ Dever (1997): «Philology, Theology, and Archaeology: What Kind of History of Israel Do We Want, and What Is Possible?» i: N. A. Silberman & D. Small (red.): The archaeology of Israel: Constructing the Past, Interpreting the Present
  17. ^ Ben-Tor (1997): «The Sad Fate of Statues and the Mutilated Statues of Hazor» i: Confronting the Past'
  18. ^ Ben-Tor (Mai/juni 1999): «Excavating Hazor, Part Two: Did the Israelites Destroy the Canaanite City?», BAR
  19. ^ Hendel (1988): «The Social Origins of the Aniconic Tradition in Early Israel», CBQ 50
  20. ^ Evans (1995): «Cult Images, Royal Policies and the Origins of Aniconism» i: S. W. Holloway & L. K. Handy (red.): The Pitcher is Broken: Memorial Essays for Gösta W. Ahlström
  21. ^ Biran (2001): «The High Places of Biblical Dan» i: Mazar (red.): Studies in the archaeology of the Iron Age in Israel and Jordan
  22. ^ Dever (1995): «Ceramics, Ethnicity, and the Question of Israel’s Origin», BA 58.4.200–13
  23. ^ Zertal (Sep/okt 1991): «Israel Enters Canaan — Following the Pottery Trail», BAR 17:05
  24. ^ Dever (2001): «What Did the Biblical Writers Know & When Did They Know It?»
  25. ^ Fritz (Juli/aug 2002): «Israelites and Canaanites: You can tell them apart», BAR 28:04
  26. ^ McNutt, Paula (1999): Reconstructing the Society of Ancient Israel, ss. 45–46
  27. ^ a b c McNutt, Paula (1999): Reconstructing the Society of Ancient Israel, ss. 47–48
  28. ^ Kitchen, Kenneth (2003): On The Reliability Of The Old Testament, ss. 452-453
  29. ^ Dever, William (2004): What Did The Biblical Authors Know, And When Did They Know It?, ss. 128-129
  30. ^ Lemche, N. P. (2003): «House of David': The Tel Dan Inscription(s)» i: T. L. Thompson & S. K. Jayyusi (red.): Jerusalem in Ancient History and Tradition (66). London; New York: T&T Clark.
  31. ^ Grabbe, L. L. (2007): «Reflections on the Discussion» i: L. L. Grabbe (red.): Ahab Agonistes: The Rise and Fall of the Omri Dynasty (333). London: T&T Clark.
  32. ^ Wood, L. J. (1986): A Survey of Israel's History, Grand Rapids, Zondervan, ss. 137-153
  33. ^ Merrill, E.H. (april/juni 1995): «The Late Bronze/Early Iron Age Transition and the Emergence of Israel» i: Biblitheca Sacra 152, s. 148
  34. ^ Alt, Albrecht (1968): Essays on Old Testament History and Religion, Garden City, NY Doubleday, ss. 175-221
  35. ^ Noth, Martin (1960): The History of Israel, New York Harper & Row, ss. 68-84
  36. ^ Nettbibelen: Dommernes bok 4 og 6
  37. ^ Merrill, E. H. (April-juni 1995): «The Late Bronze/Early Iron Age Transition and the Emergence of Israel» i: Biblitheca Sacra 152, ss. 149-150
  38. ^ Mendenhall, G. E. (1962): «The Hebrew Conquest of Palestine» i: Biblical Archaeologist 25 no 3 S, s. 69
  39. ^ Merrill, E. H. (April-juni 1995): «The Late Bronze/Early Iron Age Transition and the Emergence of Israel» i: Biblitheca Sacra 152, ss. 74, 77
  40. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 15:7: Så sa han til ham: «Jeg er Herren, som førte deg ut fra Ur i Kaldea for å gi deg dette landet til eie.»
  41. ^ Ur and Abraham: A Rejoinder to Tim Bulkeley
  42. ^ McNutt, Paula (1999): Reconstructing the Society of Ancient Israel, ss. 41
  43. ^ Finkelstein & Silberman (2001): The Bible Unearthed: Archaeology's New Vision of Ancient Israel and the Origin of Its Sacred Texts, Simon & Schuster. ISBN 0-684-86912-8, s. 62–63.
  44. ^ Finkelstein & Silberman (2001): The Bible Unearthed, s. 53.
  45. ^ Finkelstein & Silberman (2001): The Bible Unearthed, s. 33.
  46. ^ McNutt, Paula (1999): Reconstructing the Society of Ancient Israel, ss. 42
  47. ^ I henhold til statistikk av 2006
  48. ^ «Y Chromosome Bears Witness to Story of the Jewish Diaspora». New York Times. 9. mai 2000.
  49. ^ Reconstruction of Patrilineages and Matrilineages of Samaritans and Other Israeli Populations From Y-Chromosome and Mitochondrial DNA Sequence Variation (PDF), Hum Mutat 24:248–260, 2004.