Ametyst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ametyst
Ametyst – Priozersk, Balkhash, Kazachstan. 3.jpg
Ametyst
Generelt
Formel SiO2
Gruppe Nettverksilikat
Identifikasjon
Farge Lilla
Krystallsystem trigonal
Kløv Ingen
Hardhet (Mohs) 7
Strekfarge hvit
Tetthet 2,65
Andre mineraler
Liste over mineraler

Ametyst er en lilla variant av kvarts, SiO2. Den er den mest etterspurte varianten av kvarts og en populær edelsten som har vært brukt til smykker i lange tider. Ametyster finnes vanligvis i pegmatitter; i hulrom, druser, sprekker og geoder. Her kan ametysten vokse ut fra veggene og innover og på den måten utvikle fine krystaller. Ametyst får sin fiolette farge av jern (Fe3+) og titan (Ti4+). Geologisk forekommer de i både gamle og unge bergarter. I Norge er ametyst funnet på en rekke lokaliteter. Ametyst er lykkesteinen for februar måned.

Kulturhistorie[rediger | rediger kilde]

Ordet 'ametyst' kommer fra gresk, 'améthystos', og betyr 'uten rus'. Grekerne og romerne bar steinen fordi de trodde ametyst ville hindre dem i å bli berusede. Allerede i Oldtidens Egypt ble den mye brukt til smykker. Historisk har ametyst i perioder vært en svært eksklusiv edelsten og frem til det 18. århundre, ble ametyst regnet blant de mest verdifulle edelstener (sammen med diamant, safir, rubin og smaragd). I de norske kronjuveler, som konge- og dronningkronen er det flere fasettslipte ametyster. Den har blitt mye brukt som lykkestein og sies å beskytte mot trolldom. I den kristne mytologien er ametyst et symbol for altervin. Den er vigd til den hellige Valentin og forekommer iblant i bisperinger. I middelalderen ble ametyst ansett som et symbol på kongelige og den ble brukt til å dekorere engelske regalier. Middelalderens soldater i Europa brukte ametyst-amuletter som beskyttelse i kamp i den tro at ametyster kunne helbrede mennesker og holde dem avbalanserte. Tibetanere anser ametyst som hellig for Buddha og lager bønne-perler av den.

Farger[rediger | rediger kilde]

Slipte ametyster

Fargen på ametyst kan variere, fra lys rosa-fiolett til dyp lilla. På eksponering for langtids oppvarming, på over 300-400°C blir ametysten gul, oransje eller brun. Den kan også bli helt fargeløs. Og det finnes ametyst fra enkelte lokaliteter som etter varmebehandling blir grønn (Prasiolitt). Gule kvartssmykker, kalt citrin, er gjerne brent ametyst, men får da en mørkere gultone enn naturlig citrin. I tillegg finnes det også syntetisk ametyst på markedet.

Bestråling med UV-lys og/eller langvarig eksponering for sollys vil ofte føre til at fargen på ametyst kan bli gradvis svakere over tid.

Former og fasonger[rediger | rediger kilde]

Steinen har en hardhet på 7 i Mohs skala (hardhetsskala). Smeltepunkt:1650 ± 75 °C. Den har en 6 siders avsluttende pyramideform. Ametyst-krystaller blir ikke veldig store, krystaller lengre enn 30 cm er svært sjeldne. Krystaller blir funnet i mange forskjellige former og fasonger, de mest vanlige vekstformene er:

1. I druser som krystall-aggregater i hulrom; mest vanlig i vulkanske bergarter, men også i hydrotermiske årer, og til og med i hulrom i sedimentære bergarter;
2. Septer-vekst på andre farge varianter av kvarts (som f.eks røykkvarts); mest vanlig i høy til middels temperatur-miljøer som alpine sprekker og pegmatitter;
3. Split-vekst krystaller i hydrotermale årer i malmforekomster, men også i vulkanske bergarter.
4. Som enkelt velformede krystaller i små hulrom og sprekker, særlig i vulkanske bergarter.
5. Som hydrotermale fyllinger i vener, ofte med flere vekstfaser med variabel farge som forårsaker et båndet mønster.

Funn[rediger | rediger kilde]

Store mengder ametyst blir hentet ut fra delstaten Minas Gerais i Brasil, hvor den forekommer i store geoder i vulkanske bergarter. En stor del ametyst kommer også fra Uruguay. Andre land hvor det er gruvedrift etter ametyst er Sør-Korea, Østerrike, Finland, Russland, India, Madagaskar, Zambia, USA og Canada.

I Norge er ametyst funnet på en rekke lokaliteter, som Arendal, Drammen, Ertvågøygruppen, Feiring, Gjøvik, Hanekleivtunnelen, Hof, Holmenkollen, Batteriet (Nedre Eiker), Pasvik, Risør, Sotra, Stange og Sørøya

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Norsk steinbok: norske mineral og bergartar av Torgeir T. Garmo, Universitetsforlaget, 1995

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]