Rav
Rav (C10H16O) er forstenet harpiks (gjerne kvae fra bartrær). For at rav skal dannes, må harpiksen ende i havet og ligge der i minst 30–50 millioner år. Etter denne lange perioden uten oksygen, og under trykk, forandrer plantesaften seg, og oljeinnholdet reduseres slik at ravet dannes. Overgangsformer mellom harpiks og rav kalles «kopal», som er et mer porøst materiale enn rav.
Den eldste kjente forekomsten av rav er 235–231 millioner år gammel, og ble funnet i Østerrike og Bayern. Danmarks eldste ravfunn er omkring 170 millioner år gammelt.
Rav var (og er) et verdifullt materiale, som kan brukes til å lage smykker og andre pyntegjenstander. Det fineste ravet er det som skylles opp på stranden, siden dette gjerne er renere enn det som graves opp fra jorden, men i motsetning til andre materialer er ofte urent rav mer verdifullt, siden urenhetene ofte består av insekter eller barnåler (eller deler av slike) som ble innkapslet for millioner av år siden.
Ved sliping til smykker varmes ravet opp, slik at det blir mykere. Oppvarmingen kan også forårsake fargeendringer. Kontakt med hud gjør at ravet holder seg blankt, mens det ved lagring blir matt. Materialet har vært brukt i Skandinavia siden steinalderen, spesielt til smykker og spillebrikker. I bronsealderen var rav etterspurt overalt i Europa, men de eneste funnstedene lå ved Vesterhavet og Østersjøen. Bronsealderrav man har funnet i Hellas, stammer fra Østersjøen, og det samme gjelder langt på vei rav funnet i Italia og på Balkan. I Skandinavia brukte folk bare unntaksvis ravet selv, en sjelden gang som håndtak på en liten syl, eller som pynt på en gjenstand av bronse. Grunnen kan være at det hovedsakelig ble ansett som et byttemiddel for å få tak i bronse.[1]
Rav kan brennes, og avgir da en behagelig duft (det er nært beslektet med røkelse). Når man gnir på rav, dannes statisk elektrisitet.
Verdens største samling av ravgjenstander finnes på Ravmuseet i Oksbøl i Jylland i Danmark.
Inklusjoner[rediger | rediger kilde]
Fordi rav er lufttett har det en evne til å bevare objekter som har vært fanget i kvaen som dannet ravet, såkalte inklusjoner. Dette kan være mineralpartikler, planterester inkludert pollen og frø, og dyrerester. Særlig kjent er insekter i rav; slike fossiler er kjent fra helt tilbake til trias. Insektenes overflate er gjerne bevart ned til minste detalj, men dersom man løser opp ravet finner man ikke noe komplett insekt inne i det. Noen ravfossiler er så gode at man kan beskrive artene med samme presisjon som for nålevende arter. Det har vært hevdet at DNA har vært bevart i enkelte av disse fossilene, men nyere forskning tyder på at dette er svært lite sannsynlig.{tr} Den rikeste kilden til ravfossiler er baltisk rav fra området rundt Østersjøen; dette stammer fra eocen-tiden. Omtrent 3500 arter av insekter og edderkoppdyr er registrert fra baltisk rav[2].Andre kjente ravforekomster er fra Den dominikanske republikk (miocen), Chiapas, Mexico (miocen), New Jersey (kritt), Myanmar (kritt), Oise, Frankrike (eocen) og Libanon (nedre kritt).
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Andres J.Boyle: Solskip og stjerneguder (s. 173-4), forlaget Opphav, Fredrikstad 2008, ISBN 978-82-997845-0-4
- ^ D. Penney og J.E. Jepson (2014) Fossil Insects. An introduction to palaeoentomology. Siri Scientific Press, Manchester. ISBN 978-0-9574530-6-7.
