Hugo Grotius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hugo Grotius

Hugo Grotius (Hugo de Groot, av samtidige av og til kalt Huigh de Groot) (født i Delft 10. april 1583, død i Rostock 28. august 1645) var en humanistisk utdannet nederlandsk jurist som med verket De iure belli ac pacis (Om krigens og fredens rett) fra 1625 systematisk og omfattende videreutviklet ideen om at det finnes rettsnormer basert på naturrett som er forpliktende for både individer og nasjoner til alle tider. Hans første publiserte naturrettsverk Mare liberum (Det frie hav) fra 1609 ble basis for teorien om det åpne hav og den senere havretten.

I nevnte verker unnlot Grotius å bruke Bibelen som grunnlag for sitt naturrettssystem (men han var i stand til å bruke Bibelen mot dem som forsvarte prinsipper som ikke var i samsvar med naturretten), og sammen med sitt arbeid for fred og forsoning i religiøse og konfesjonelle spørsmål, irenisme, ble han en sentral forløper for opplysningstiden.

Med sine tanker om at mennesket har visse universelle og naturgitte egenskaper, eller rettigheter, som er uavhengig av både religion, tid og sted, fikk Grotius spesielt stor innflytelse på tyske og engelske naturrettstenkere som Samuel Pufendorf og John Locke, videre på de skotske moralfilosofene Francis Hutcheson og Adam Smith, og derved den senere politiske liberalismen.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]