Norges hovedstad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Norges hovedstad er en oversikt over hvilke byer som er regnet som Norges hovedstad gjennom tidende.

Kongens sete og kongsgårder[rediger | rediger kilde]

I de første århundredene av rikssamlingen hadde ikke Norge noen formalisert hovedstad, kongsmakten ble i praksis utøvd fra kongens ambulerende seter rundt i kongeriket. Dette var oftest ikke byer som sådan, men regionale kongsgårder på sentrale steder i landet der kongen oppholdt seg. Eksempelvis hadde Harald Hårfagre kongesete på AvaldsnesKarmøy, Alrekstad kongsgård ved senere Bergen, muligens også på Alvheim i senere Østfold. Det blir følgelig flere steder i landet som kan regnes med i en slik oppstilling.

Utover 1100-tallet blir det en markert endring ettersom kongenes ambulerende virksomhet ble mer sentrert rundt byene og mindre rundt regionale kongsgårder. Det mer sentraliserte systemet rundt kongen var utover 1100-tallet såpass godt utviklet at kongene fikk skattene sine inn på de mer sentrale kongsgårder, slik at oppholdsfrekvensen ble høyere enn på de mer perifere gårdene. Kongsgårdene fikk større betydning i og etter borgerkrigstiden (1130-1240).

Residensbyer vokser frem[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av rikssamlingen ble kongemakten sentralisert til byer som vokste frem i ulike deler av riket, hvilket blir å regne som kongens setebyer. Eksempelvis flyttet Øystein Magnusson sin residens fra kongsgården Alrekstad til Holmen ved innløpet til Vågen i Bergen på begynnelsen av 1100-tallet og hadde sannsynligvis mer å si for byens utvikling enn grunnleggeren Olav Kyrre.

Borg blir også av enkelte regnet som Norges første hovedstad,[trenger referanse] ifølge tradisjonen grunnla Olav den hellige byen i 1016 og gjorde den til sitt kongssete. Det er likevel spørsmål om ikke Nidaros gjør Borg rangen stridig: Olav Tryggvason ble kronet som Norges konge i 995 i Trondheimen, og grunnla byen Nidaros i 997 og lot bygge sin kongsgård ved Skipakrok. Etter Olavs død i 1000 ble landet til dels styrt av ladejarler som hadde sine seter i Trondheimen (ikke alltid Nidaros) frem til 1015.

Det blir først meningsfullt å snakke om at Norge har en hovedstad fra rundt midten av 1200-tallet, da det etableres en stedfast sentraladministrasjon for riket. I denne tiden var Bergen utstedersted for hovedtyngden av offentlige dokumenter frem til ca. 1310, deretter blir de fleste brev utstedt fra Oslo. Kongesetet flytter til Oslo ved Eirik II Magnussons død i 1299, men det ser ut til at Bergen og Oslo har parallelle hovedstadsfunksjoner noen år etter dette. Det er vanlig at Oslo regnes som hovedstad fra 1314, da Håkon V Magnusson bestemte at prosten ved Mariakirken til evig tid skulle være rikets kansler. Kanslerembedet ble dermed knyttet til byen, ikke til kongen.

Unionstid[rediger | rediger kilde]

Kort etter, i 1319 gikk Norge inn i personalunion med Sverige under Magnus VII Eriksson, som i stor grad styrer riket sitt utenfor Norges grenser. Da sønnen Håkon VI Magnusson overtar Norges trone i 1355 er kongemakten tilbake på norsk jord. Dog kun for en kort periode, ettersom Norge allerede i 1380 gikk inn i union med Danmark, og fra 1397 Kalmarunionen (med Sverige til 1523). I unionstiden med Danmark (1380-1537) fikk kanslerembetet ved Mariakirken snart vesentlig redusert administrativ betydning, det norske riksseglet ble flyttet fra Oslo og ble forvaltet av monarken i København, som de facto ble Norges hovedstad. Den dansk-norske kongen oppholdt seg i Danmark, bare avbrutt av få og korte besøk i Norge. Kansleren i Oslo beholdt imidlertid visse funksjoner når det gjaldt rettsoppgjørene etter drap.

Formelt kan en likevel si at det frem til 1537 fortsatt fantes en egen norsk statsmakt, med riksrådet som håndhever av denne myndigheten, blant annet ved å velge konge og formulere hans styringskontrakt (håndfestning). Riksrådet var sammensatt av verdslige adelsmenn og geistlige prelater. Det siste norske riksmøtet ble avholdt i fiskeværet Bud i Romsdal i 1533, ledet av erkebiskop Olav Engelbrektsson.

Dansketiden[rediger | rediger kilde]

Avskaffelsen av den norske middelalderstaten ble vedtatt høsten 1536 på et møte i København mellom Christian III og det danske riksrådet. Det norske riksrådet ble formelt oppløst og Norge skulle være «et ledemod af Danmarks rige» til evig tid.[trenger referanse] Norge ble imidlertid aldri et dansk «ledemot». Det ble riktignok integrert i den danske staten, men med status som et eget rike. Denne integreringen ble gjennomført med militærmakt i Norge, og den siste rest av motstand ble eliminert da erkebiskop Olav Engelbrektsson rømte landet i 1537. Da Norge ble lagt direkte under det danske riksrådet ble landet også de jure styrt fra kongens by og dansketiden ble innledet. Københavns stilling som statens hovedstad ble ytterligere styrket ved innføringen av det kongelige eneveldet i 1660. Det ble gjennomført en stadig økende sentralisering av statsstyret til kongen og regjeringskontorene i København.

I krisesituasjoner kunne imidlertid Christiania (Oslos navn fra 1624) fungere som en provisorisk hovedstad for Norge, når forbindelsene til København ble vanskelige eller situasjonen fordret raske avgjørelser. I første rekke krigsperioder som under den store nordiske krig, og i større grad under Napoleonskrigen (1807-1814), den siste krigen i dansketiden. I 1807 opprettet kongen Den Kongelige interimistiske Regjerings-Commission for Norge i Christiania, som fikk delegert styringsoppgaver som kongen og kollegiene ikke kunne utføre fra København under den britiske blokaden av Norge. Så snart den akutte krigssituasjonen var over i 1810, la imidlertid Frederik 6 ned regjeringskommisjonen og all styringsmakt lå igjen i København.

Unionen med Sverige og Norges selvstendighet[rediger | rediger kilde]

Som en følge av danskekongens støtte til Napoleon I og dennes tap i Napoleonskrigene ble Norge som følge av Kieltraktaten avstått til Sverige i 1814. Det lyktes imidlertid å få etablert Norge som eget rike med egen regjering og hovedstad i Christiania. Det var første gang i historien at Norge hadde en egen og formalisert hovedstad innenfor rikets grenser.

Kristiania (skrivemåte fra 1877) ble det selvstendige Norges hovedstad i 1905, og byens navn ble endret til Oslo i 1924.

Historisk oversikt[rediger | rediger kilde]

Bynavn Fra Til Kommentar
Nidaros (Trondheim) 997 1016 Grunnlagt av Olav Trygvason i 997.
Borg (Sarpsborg) 1016 1028 Grunnlagt av Olav den hellige i 1016.
Nidaros (Trondheim) 1028 1067
Alrekstad (Bergen) 1067 1110-tallet Flyttet til Alrekstad av Olav Kyrre, Bergens grunnlegger.
Holmen (Bergen) 1110-tallet 1123 Flyttet til Bergen av Øystein Magnusson
Konghelle 1111/1123 1150-tallet Sigurd Jorsalfares residensby etter hans hjemkomst fra Bysants. Enekonge fra 1123.
Nidaros (Trondheim) 1150-tallet 1217
Bjørgvin (Bergen) 1217 1314
Oslo 1314 1536 Prosten ved Mariakirken i Oslo ble rikets kansler.
København 1536 1814 Det norske riksrådet avskaffet og riksstyret underlagt det danske riksråd.
Christiania 1814 1924 Norge igjen egen stat, i union med Sverige. Skrevet Kristiania fra 1877.
Oslo 1924 - Kristiania omdøpt til Oslo.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Dan André Fiskum Velle, Middelalderens hovedsteder i nyere norsk historieskriving, Mastergradsavhandling i historie, UiB, 2012
  • Øystein Rian, Datering av Oslos status som hovedstad, (udatert, fil datert 24.03.2009)
  • Riksmøtet i Bud
  • - Bergen har aldri vært hovedstad