Den greske antikkens litteratur

Homer avbildet med lyre av den franske klassisisten Philippe-Laurent Roland (1746-1816).

Den greske antikkens litteratur er litteraturen i oldtidens Hellas som ble skrevet på klassisk gresk, det vil si fra Homer og fram til senantikken. Den greske litteraturen er en sentral del av den klassiske litteraturen, og har fått meget stor betydning for dannelsen av den vesteuropeiske kulturen. I litteraturhistorien følges den greske antikke litteraturen av middelalderens litteratur i Vest-Europa og av bysantinsk litteratur i sørøstlige Europa.

Til den greske litteraturen fra antikken hører epos som Homers Iliaden og Odysseen, det antikke greske dramaet, lyrikk samt filosofiske og vitenskapelige skrifter. Denne litteraturen ble selv påvirket fra hettittene og fra den øvrige Orienten. Grekerne selv spredde deres særegne litteratur og kultur under den hellenistiske sivilisasjon til landene rundt den østlige delen av Middelhavet, Midtøsten, Anatolia, og landene i den vestlige delen av Asia så langt unna som til India, men framfor alt påvirket grekerne romersk litteratur og kultur, som ble deres direkte arvtagere. Studier i den greske antikke litteraturen er en hovedkomponent i dagens klassiske studier og forskning.

Den førklassiske antikken

Alkaios og Sapfo avbildet på en vase av Brygosmaleren, omkring 470 f.Kr.

Homère et son guide («Homer ledet av sin sønn»), maleri av William Bouguereau (1874)

Denne perioden i gresk litteratur strekker seg fra Homer og fram til 300-tallet f.Kr. og til Aleksander den store. Den engelske matematikeren og filosofen Alfred North Whitehead uttalte en gang at all filosofi er bare en fotnote til Platon. Å antyde at all vestlig litteratur ikke er mer enn en fotnote til skriftene i oldtidens Hellas er en overdrivelse, men det er like fullt sant at den greske verdens tanker var så omfattende at det knapt er en idé som blir diskutert i dag som ikke allerede ble debattert av oldtidens forfattere.

Førklassisk tid, eller den arkaiske tid, også kalt for «de mørke århundrer», er preget av «analfabetisme», men ikke uten kultur og diktning. Levninger fra denne bronsealderen er de homeriske dikt, som ble fremført og videreført av skalder. Det var en muntlig litteratur, preget av sosiale konvensjoner og strenge grenser. Emne og form var gitt, språket rikt og stilisert, emnet var heroisk fortid. «Ti du har sunget saa livfuldt og sandt om akhaiernes skjæbne, om hvad de gjorde og led og alt hva de hist maatte døie...» sier Odysseus til skalden Demodokos i Odysseen.

De tidligste kjente greske skriftene er mykenske, skrevet på Linear B, en stavelsesskrift på leirtavler. Disse dokumentene inneholder prosaiske nedtegnelser som hovedsakelig omhandler handel (lister, lagerbeholdninger, oppskrifter og lignende); ingen virkelig skjønnlitteratur har blitt avdekket. Flere teorier har blitt fremmet for å forklare dette merkelige fraværet. En er at mykensk litteratur, som verkene til Homer og andre episke dikt, ble framført muntlig ettersom stavelsesskriften Linear B ikke var velegnet for å nedtegne greske lyder (se ortofoniske prinsipp). En annen er at litterære verker, da de var forbeholdt en elite, ble nedskrevet på finere materialer som pergamenter, og av den grunn ikke har overlevd.

De fantes en rekke myter, sagn og epos som ble formidlet, men det meste har gått tapt, skjønt selv i antikken var grekerne selv enige om at Iliaden og Odysseen måtte rangeres over alt annet. At disse er langt eldre enn den tilskrevne opphavsmannen Homer gjenspeiles i de bevarte anakronismene, blant annet beskrivelsene av den foreldete teknikken med stridsvogner som ettertiden skjønte lite av og blant mykenernes bronsevåpen snek det seg inn beskrivelser av jern. Dette har betydning for historikerne, men ikke for litteraturviterne, for også William Shakespeares historiske skuespill strutter av unøyaktigheter som har liten betydning for sammenhengen.

Et særtrekk ved gresk litteratur er de guder som opptrer i de homeriske epos; aldri har det eksistert en slik ekstrem antropomorfisme, hverken før eller senere har guder vært mer lik mennesker, både i det ytre og i det indre, bortsett fra at de ikke kunne dø. De greske diktere opphøyde i praksis mennesket slik at de var gudenes speilbilde. Men det var først da grekerne fikk en skriftkultur at de var i stand til en systematisk undersøkelse av sin egen religion og religiøse forestillinger. Homer var da bare begynnelsen. Den egentlige teogonien er tilskrevet Hesiod som ifølge Herodot «laget gudenes genealogi og tildelte de forskjellige guder spesielle navn og funksjoner, og uttalte seg om hvordan de så ut.»

Den klassiske antikken

Skriftlitteraturen

Den restaurerte stoa til Attalos i Athen.

Utdannelse i oldtidens Hellas var privat, ikke det offentliges ansvar. Det eksisterte private lærere, eller man var henvist til individuell veiledning fra eldre eller jevnaldrende, skjønt sofistene reiste rundt og tilbød undervisning i talekunst, filosofi og statsmannskunst for høy betaling. Undervisning var et forhold lærer-disippel.

Forskjellene i det greske samfunn var store. I Sparta synes det som om kun eliten hadde ferdigheter i skrift, mens det i Athen var langt bedre, og mot slutten av 400-tallet f.Kr. kunne de fleste lese, slaver og kvinner unntatt. Enkelte i Nikias' hær på Sicilia kunne ikke bare lese og skrive, men endog undervise i det. Ved begynnelsen av 300-tallet f.Kr. synes det som om det var en viss bokproduksjon, og det er påvist eksport av bøker til Sicilia, Svartehavet og Kypros.

Bøker ble framstilt av strimler med ark av papyrus klistret sammen kant i kant til de dannet en rull, og teksten skrevet i spalter. Bøker slik vi kjenner dem kom først langt senere. Å lese var tungt tilgjengelig. Det fantes ingen tegnsetting og ingen mellomrom mellom ordene. Handel med bøker skjedde i beskjedent omfang. Å legge for sterk vekt på det skrevne ord i gresk litteratur er således misvisende. Grekerne holdt taler og lyttet. Til og med deres arkitektur var preget av det talte ord, de store utendørsteatrene, forsamlingshallene som det karakteristiske ved alle greske byggverk, den overbygde, åpne søylegangene, stoaen. Begrepet for filosofien til stoikerne har sitt navn fra stoaen.

Lyrikk ble skapt på tanke på offentlig framføring, ofte med kor, og selv ved prosa var det tilfelle, Herodot holdt offentlige opplesninger fra sitt historieverk, og Platon, som selv var en produktiv forfatter, ga åpent uttrykk for mistro til skriftlitteraturen da man ikke kunne stille den spørsmål. Sokrates dyrket samtalen og skrev aldri en linje.

Episk poesi

Akilles pleier den sårete Patroklos, identifisert ved inskripsjoner på den øvre delen av vasen. Attisk rødfigur, ca 55 f.Kr.

Begynnelsen på gresk litteratur er preget av to monumentale episke verker; Iliaden og Odysseen. Den antatte forfatteren selv, Homer, er innhyllet i mystikk. Selv om bøkene er kreditert ham er det sikkert at deres røtter strekker seg langt tilbake før hans tid. Iliaden er den berømte fortellingen om den ti år lange Trojakrigen fra den greske bronsealderen. Den er sentrert om guden Akilles som har verdsliggjort det greske heroiske idealet.

Mens Iliaden er ren tragedie er Odysseen en blanding av både tragedie og komedie. Det er fortellingen om sjøfareren Odyssevs, en av krigerne fra Trojakrigen. Etter å ha kjempet ti år i krigen tilbringer han ytterligere ti år på å seile hjem til sin hustru og familie. I løpet av denne ti år lange sjøreisen mister han sitt skip, sine kamerater og kommer til sist hjem til Ithaka forkledd som en tigger.

Romersk bronsebyste, den såkalte Pseudo-Seneca, nå muligens identifisert som Hesiod.

I gresk mytologi sto gudinnen Nyx ved eller nær begynnelsen av skapelsen.

Som det første verket i den greske antikke litteraturen benyttet Homer epos på heksameter i Iliaden. Den ble nedtegnet på 700-tallet f.Kr., men bygger på muntlig tradisjon. Verkets avhengighet av Homer og dets forhold til faktiske historiske hendelser har blitt livlig diskutert, også det homeriske spørsmål om hvordan opphavet skal bedømmes. Begge disse verkene er basert på gamle legender. Fortellingene er forkledd i et språk som er enkelt, direkte, uttrykksfullt og veltalende. Begge verkene er like lesbare i dag som de var i oldtidens Hellas. Med disse to verkene har Homer blitt karakterisert som den vestlige litteraturens far.

Eposet, dramatiske og opphøyde fortellinger i bundne vers og med formellspråk, er en av de eldste litterære sjangre og som fantes allerede i Orienten med Gilgamesjeposet og andre, noe som også er et belegg for en østlige innflytelse. Formellspråket i eldre epos ble hos Homer de typiske stående epitetene, skjønt en del former ble overtatt direkte («så han talte og satte seg ned»). Mens eldre orientalske epos kunne strekke seg over et langt tidsrom, utspiller Iliaden seg i løpet av 53 dager og Odysseen på 40 dager. Materialet i de homeriske epos ble anvendt allerede under antikken, og har fortsatt blitt benyttet som emne for litterære verk i vår samtid, dels i form av intertekstualitet, og dels gjennom å bearbeide motivene.

Nesten samtidig som Homer nedtegnet sine epos skrev Hesiod sitt læredikt Theogonien (Gudenes tilblivelse) på heksameter, samt Arbeid og dager, et dikt på rundt 800 vers. Selv denne sjanger har sitt orientalske lån, og minner om eldre litteratur fra andre land på andre språk. På samme måte som det diskuteres om Homer noen gang har eksistert har den samme omtalen også kommet Hesiod til del, men Arbeid og Dager inneholder også en del biografiske opplysninger om Hesiod selv, noe som styrker teorien om at han var en faktisk person. Han var en bonde fra Boiotia i sentrale Hellas, og det er antatt han levde og skrev i tiden rundt 700-600 f.Kr. Arbeid og Dager er en troverdig beskrivelse av det fattige landelivet han kjente godt og det fremmet prinsipper og regler for bønder. Theogonien er en systematisk redegjørelse av skapelsen og om gudene. Livfullt beskrives menneskehetens tidsaldre, begynnelsen på gullalderen for lenge siden, og sammen med Homers verker er dette det nærmeste grekerne kommer en bibel; Homer fortalte om en heroisk ikke altfor fjern fortid mens Hesiod beriket grekerne med skapelsesfortelling og på den motsatte side av skalaen, en redegjørelse av samtiden og hverdagslivets praktiske regler.

Det grunnprinsipp som det antikke greske verseskjema var bygget opp med var som med alle språkgrupper, oppbygd rundt språkenes særegne egenart. Grekernes kvantifiserende vers bygget på stavelsenes lengde slik at rytmen kom fram som ordning mellom korte og lange stavelser. I kontrast bygde de romanske språkene på en forestilling om stavelsenes likeverd slik at det var deres samlede antall som hadde betydning, og i germanske språk var det stavelsenes dynamiske aksent, trykket, som var viktig, foruten også vekslingen mellom sterke og svake trykk. Grekernes vers er regelmessig rimløse. De regnet sine versemål i «føtter» som besto av lange og korte stavelser i ulike sammenstillinger, og kunne være meget kompliserte. Av den grunn er det også vanskelig å oversette greske dikt fra oldtiden til eksempelvis norsk.

Lyrisk poesi

Sapfo og Alkaeos av Mytilene, ved Lawrence Alma-Tadema (1881).

Den formen for gresk poesi som ble kalt for lyrisk har sitt navn fra at den opprinnelig ble sunget av en sanger eller et kor akkompagnert på strengeinstrumentet lyren og siden av en fløyte. Hva som skiller den antikke litteraturen fra dagens moderne litteratur er formidlingen. Den antikke lyrikk ble ikke formidlet som visuell lesning, men som en forestilling for tilhørere, enten disse besto av en person eller en forsamling. Diktningens funksjon var grunnleggende didaktisk, og mest eksplisitt når den fungerte i drikkelag, som for eksempel Alkaios' eller Theognis' diktning ved mannlige komoi eller vennelag, og Alkmans og Sapfos diktning kan synes knyttet til kvinners sammenkomster, nær tilknyttet til innvielsesritene før ekteskapet.

Fra 600-tallet f.Kr. finnes den eldste bevarte greske poesien, fra øyene i Egeerhavet. Versemål og sjangre hører sammen; jamber ble benyttet for satirer og elegier til klageviser. Den egentlige sanglyrikken kunne bli skrevet på ulike versemål. Poetene synes å ha tilhørt adelige kretser, og til forskjell fra eposet er sanglyrikken ikke heroisk. Den første av de lyriske poetene var antagelig Arkhilokhos fra Paros fra en gang rundt 700 f.Kr. Kun fragmenter gjenstår fra hans verker, noe som også er tilfelle de fleste andre poeter fra oldtiden Hellas. Det som man har kunne lese seg fra de bevarte tekstene antyder at han var en forbitret eventyrer som hadde et meget turbulent liv. Til de tidlige greske poetene hører foruten Arkhilokhos også Sapfo, Anakreon og Alkaios.

Sang ble benyttet under de fleste viktige faser av livet, til religiøse seremonier, bryllup og begravelser, og til arbeidet. På øya Lesbos gjorde sangen musikalsk framskritt og ble utviklet til kunst ved at man fikk faste melodier, og det kvantitative verset med avvekslende korte og lange stavelser var velegnet for et musikalsk system med hele og halve toner. Den kvinnelige dikteren Sapfo er omgitt av uklare legender, men mange av hennes dikt er bevart og de taler for seg selv, og noen av dem tilhører de mest verdifulle fra den greske litterære arven. Hennes språklige myke musikalitet og forfinelse, og hennes nære evne til å gi personlig uttrykk for smerte og lykke, avskjed og samvær, ble beundret i antikken og i århundrene etter inntil hennes aioliske dialekt gjorde hennes dikt vanskeligere tilgjengelig.

På 400-tallet oppsto korlyrikken i Sparta, i sin grunnform en vekselspill mellom en korleder og et kor, en utvikling av arbeidsviser og danser. Korlyrikken hadde større publikum enn lyrikken og ble framført på større festivaler. Til sangen danset koret. Den første poeten man kjenner til er Alkman, andre sentrale navn er Pindaros, Simonides og Bakchylides. Korlyrikken var polykoral (se antifon, «motlydende») og ble skrevet i satser av strofer, motstrofer og etterstrofer. Selv om de ble framført på festivaler kunne de inneholde sterke sublime lyriske stykker, som eksempelvis Alkmans naturlyrikk. Pindaros er kjent for siner oder, dityramber, paeaner, threnoi, og epinikier. Dette er framfor alt en poesi for å hylle helter, idrettsmenn og guder. Fra korlyrikken utviklet etter hvert det antikke greske dramaet seg.

Fabeldiktningen var utbredt under klassisk tid. Det finnes dog intet bevart av den mest berømte av fabeldikterne, Aisopos eller Æsop fra antagelig 500-tallet f.Kr.

Det greske drama

Ruinen av et gresk orkestra eller utendørsteater i Epidauros.

Grekerne oppfant eposet og de lyriske formene og benyttet dem med dyktighet. Som ikke det var nok oppfant de også dramaet og produserte mesterverker som fortsatt er anerkjent som dramaets fremste bedrifter.

Tragedien

I tiden som fulgte perserkrigene (500-448 f.Kr.) ble den våknende nasjonalånden i Athen uttrykt i hundrevis av storslåtte tragedier basert på heroiske og legendariske temaer fra fortiden. Dramaet i den greske antikken utviklet seg delvis fra korlyrikken, delvis fra religiøse riter. Det forekom dramatiserende spill i religiøse ritualer i oldtidens Egypt og India, og det kan ha vært en inspirasjon fra disse tradisjonene som påvirket det litterære dramaet som oppsto i Attika på 400-tallet f.Kr.. Men det som vokste fram i oldtidens Hellas var verken rituell dans og korsang for gudene, eller en kobling av disse, men noe nytt: teateret. I de teatralske framføringene, skuespill og skuespillere, kunne enkeltmennesker uten annen prestisje eller opphøyd klassebakgrunn rette offentlig kritikk eller latterliggjøring av samfunnet, eller belyse menneskers skjebne og kommentere den.

Dionysos rir på en leopard, 300-tallet f.Kr., mosaikkbilde fra Pella.

Dionysos hadde en særegen posisjon i den greske gudeverden. Han ble oversett av Homer og er ikke regnet blant de olympiske guder til tross for at han var sønn av Zevs. Han var først og fremst en folkelig gud, dels offisiell statsreligion, og dels en farlig og ukontrollerbar gud ved at han var vinens, ekstasens, raseriets og orgienes gud. I antikkens Hellas var det hovedsakelig Dionysos som ble dyrket ved dramatiseringer. Dionysoskulten ble institusjonalisert av Peisistratos i 534 f.Kr. og besto av årlige teaterforestillinger hvor tre tragedier ble satt opp, et satyrspill og en komedie. Hvilke forfattere som kunne få sine stykker framført ble avgjort ved en konkurranse. Dramaframføringen skjedde ved store utendørsteatre i Athen. Rike borgere ble valgt til bekoste utgiftene til kostymer og trening av korene som en offentlig og religiøs plikt. Å være til stede ved framføringene ved disse festivalene ble sett på som en form for andakt.

Som i epikken ble dramaet skrevet på bunnet vers uten rim, hvilket fortsatte å være normen til langt inn i moderne tid. Stoffet til de greske dramaene kommer delvis fra gresk mytologi, delvis fra historien. Å dikte opp en fiktiv fortelling var et fremmed konsept. Gudene ble benyttet som fortellerteknikk for å løse moralske dilemma som oppsto i fortellingene, noe som har gitt til deus ex machina ved at de kunne komme inn på scenen i en maskin. Foruten karakterroller var koret en del av rollebesetningen. Dramaene ble framført med sang til musikkakkompagnement, men ingen noter er blitt bevart. Forestillinger om det musikalske antikke dramaet ga senere opphavet til operaene.

Komedien

Thalia, muse for komedie, stirrer på komediemaske (detalj fra Muses' Sarcophagus)

Dionysos strekker ut sitt drikkebeger, kantharos, sent på 500-tallet f.Kr.

Som tragedien oppsto også komedien fra et ritual til ære for Dionysos, men i dette tilfellet var stykket fylt med frilynte uanstendigheter, fornærmelser og utskjellinger. I Athen ble komediene en offisiell del av festivalfeiringene i år 486 f.Kr. og priser ble gitt til de beste produksjonene. Som med tragedieforfatterne er det få verker som er blitt bevart av de største komedieskribentene.

Av verkene til de tidligste forfatterne har bare noe stykker av Aristofanes (død 385 f.Kr.) blitt bevart for ettertiden. Disse er en skattekiste av komisk presentasjon. Han gjorde narr av alle og enhver. For fantasiens mot, for de nådeløse fornærmelsene, for uforbeholdne uanstendigheter, og for skandaløs og grov politisk kritikk, det er knapt noe å sammenligne komediene til Aristofanes med. I Fuglene (414 f.Kr.) holdt han opp demokratiet i Athen for latterliggjørelse. I Skyene (423 f.Kr.) angrep han filosofen Sokrates ved å beskrive en fuglestat i skyene. I Lysistrata (411 f.Kr.) fordømte han krigen i seg selv i en tid da Peloponneskrigen raste mellom Athen og Sparta. I alt har 11 stykker av ham blitt etterlatt ettertiden.

Komedien hentet sitt materiale fra samtidens mangfold: politikk, skikker, moter, manerer, laster, døde tradisjoner, bønder, hærførere, slaver og kvinner. Komediedikterne var ikke hemmet med de samme faste bånd som tragikerne, men tok i bruk alle stilistiske effekter tilgjengelig og øste ut hån, forakt og skjellsord, tidvis kamuflert, andre ganger sjokkerende åpent hvor selv ikke gudene gikk fri. Selv under krigen var komedien populær, og det må ha hatt en sterk effekt da en aristofanisk figur som Dikaiopolis i Akharnarerne slynger ut: «Jeg er kommet hit for å skrike, avbryte og slynge ut skjellsord hver gang noen taler om annet enn fred.»

En del kjente dramatikere og deres verk er Aiskhylos (Orestien), Sofokles (Kong Oidipus, Antigone), Evripides (Bakkantinnene, Medea), samt nevnte Aristofanes (Lysistrata). I alt ca 30 tragedier er bevart, men det er kjent at det ble skrevet mange hundre.

Religion, filosofi, samfunn, vitenskap

Herodots statue i Bodrum, oldtidens Halicarnassus. Han har blitt karakterisert som «historieskrivningens far», først kreditert av Cicero, men også «løgnhistorienes far». Som disse tilnavnene antyder har det vært en lang debatt om nøyaktigheten av hans historieskrivning.

En betydelig andel av den førklassiske litteraturen trakk materiale fra gresk mytologi, naturlig nok, blant annet for uttrykke det religiøse livet, men den framvoksende greske litteraturen ble langt mer sekulært enn den orientalske. Theogonien fra 700-tallet er et rent mytologisk verk, men den øvrige greske litteraturen har ikke den samme sterke religiøse posisjon som tilsvarte de store religionsstifterne; som zoroastrismens Avesta, jødedommens Hebraiske Bibel, hinduismens Rigveda og videre. Selv om grekerne hadde sine religiøse forstillinger, var det også rom for filosofer og filosofier som fra rundt 500-tallet f.Kr. på flere måter kan oppfattes som fornuft og ateisme og som var i strid med religiøs absurdisme og folkereligionene. Se Antikkens religionskritikk.

Historiografi

Som med tekster av historisk art i de tilsvarende sivilisasjoner var den første historieskrivningen oppblandet med myter og har en krønikepreget stil. De greske kronikørene kalles for logografer, og de skrev i motsetningen til epikerne på prosa. Den reelle greske historieskrivningen begynner med Herodot på 400-tallet f.Kr. Med ham avtar de mytologiske og religiøse forklaringsmodellene, og et visst mål av kildekritikk kan skimtes. Herodot er blitt karakterisert som «historiens far», og hans verk Historie er den første reelle litterære bruken av prosa i vestlig litteratur. Historie er en ambisiøs nedtegnelse av oldtidens tradisjoner, politikk, geografi, og ulike kulturers stridigheter og kriger som var kjent rundt Middelhavet på hans tid, i særdeleshet den første og bevarte redegjørelse av framveksten av Perserriket som hadde stor betydning for kommende generasjoner av historikere.

Thukydids (ca. 400 f.Kr.) hovedverk omhandler Peloponneserkrigen mellom Athen og Sparta, og han var selv delaktig i krigen da han ble utnevnt til strategos (general) i 424 f.Kr. Thukydid hadde et strengt fokus på årsak og virkning, og var kresen i valget av observerbare fenomener, og skydde unna rykter og referanser til myter og gudene i sin røffe prosastil. Thukydid var den første historikeren som forsøkte å være fullstendig objektiv. Han ga en konkret, nøyaktig framstilling og tok tilbørlig hensyn til begivenhetenes rekkefølge og sammenheng. Mer enn noen andre forsto Thukydid hva som var Herodots hensikt, nemlig å avdekke drivkreftene bak menneskelig adferd.

En tredje historiker i oldtidens Hellas var Xenofon (død ca. 355 f.Kr.) som begynte sitt verk Hellenica der hvor Thukydid avsluttet sitt verk i år 411 f.Kr., og førte sin historie fram til 362 f.Kr. Hans forfatterskap var overfladisk sammenlignet med Thukydid, men han skrev med autoritet om militære emner. Han er derfor best i Anabasis (Ἀνάβασις, gresk for «gå opp») som i syv bøker beskrev den greske profesjonelle soldat. Han er opphavsmann til den første øyenvitneskildringen som kjennes fra et felttog i oldtiden. Xenofons språk er klart og tydelig, og har vært et stilistisk forbilde.

En gren av historieverket er biografier over kjente personer ble skrevet i løpet av antikken av eksempelvis Plutark og Diogenes Laertios.

Lovverker

Byste av Lykurg

Grekerne hadde også sin samfunnsbetraktninger, og vilje til å regulere samfunnet i lover. Gortyns lovkodeks (ca 450 f.Kr.) på Kreta er den eldste og best bevarte lovsamlingen fra den greske antikken. Lykurg var en lovgiver i Sparta på 600-tallet som etablerte reformer og la grunnlaget for Spartas konstitusjon og samfunnsordning som siden ga opphav til begrepet «spartansk». Drakon var den første lovskriveren i Athen på 600-tallet, og i henhold til Artistoles la Drakon sitt lovverk i 620 eller 621 f.Kr. Han erstattet det tidligere systemet med muntlige lover og blodhevn med en skriftlig kodeks som kun bare bli gjennomført i en rettssal. Den senere Solon (død 558 f.Kr.) har blitt husket som det athenske demokratiets far. Han forsøkte å skape juridiske reformer, Solons konstitusjon, for å motarbeide det politiske, økonomiske og moralske forfallet i Athen. Han er betraktet som en av Hellas' syv vise menn.

Geografi, natur og biologi

Klaudios Ptolemaios, eller astrologien som han symboliserte på et renessanserelieff i Firenze.

I oldtidens Egypt ble det framstilt en del vitenskapelig litteratur, noe som også skjedde i India og Kina. Den er også rikt representert i den greske litteraturen, særlig i tiden under hellenismen. Den utgjør blant annet av enkeltindivider som geografen Klaudios Ptolemaios som på egen hånd reiste til Egypt og Babylon og lærte seg hva vitenskapen der hadde kommet fram til, særlig innenfor naturvitenskap og matematikk.

Vitenskapen under den greske antikken var en del av filosofien, og vitenskapsmenn var i høy grad forfattere i moderne forståelse enn egentlige forskere, likevel var det grunnlaget som ble etablert her det som ble videre utviklet i de ulike fagdisiplinene i Europa i århundrene etter. Naturfilosofen Theofrastos regnes som botanikkens grunnlegger. Biologien ble blandet med geografi og historie, som hos Pedanius Dioskorides på 100-tallet e.Kr., som i sitt verk Peri' hyles iatrikés (Om legemidler) beskrev nær seks hundre planter og med beskrivelse av deres medisinske anvendelse. Den klare framstillingen og de oppmerksomme beskrivelsene førte til at dette arbeidet var standardverket i et halvt årtusen og veiledning i undervisningen i botanikk og farmakognosi.

Geografien var av blant annet økonomiske grunner et emne som ble prioritert, og ble representert av navn som Pytheas fra Massalia som på 300-tallet f.Kr. gjorde sjøreiser for å utforske det nordlige Europa og seilte rundt De britiske øyer. Han beskrev sin reise i en periplus med tittelen På sjøen (Περι του Ωκεανου). Geografen Pausanias levde på 100-tallet e.Kr. og i et lengre verk, Beskrivelse av Hellas (Ἑλλάδος περιήγησις), beskrev han i detaljer av steder, omgivelser og kulturer i oldtidens Hellas. Strabon (død ca 24 e.Kr.) var også geograf, men også historiker og filosof, og hans hovedverk Geografika fylte 17 bind og var en utfyllende beretning om folk og steder fra forskjellige regioner i den kjente verden på hans tid.

Medisin

Galenos (Galen) og Hippokrates avbildet i krypten i Domkirken i Anagni

Hippokrates (død 377 f.Kr.) var den lege som har preget legevitenskapen i flere årtusener, og er således kalt for «legekunstens far». Han avviste overtro og magi i den primitive ‘medisinen’, og la fundamentet for medisinen som en vitenskapelig gren. Hippokratiske Corpus er 38 bøker om medisinske emner som ble tilskrevet Hippokrates.

En senere lege fra hellenismens tid er Galenos (død ca 200 e.Kr.) og hadde som Hippokrates en enorm betydning fram til moderne tid, men ikke utelukkende positiv. Hans kunnskaper om medisin var utvilsomt stor, men hans viten om anatomi og menneskekroppens indre og funksjon var begrenset grunnet forbudet mot disseksjon av mennesker. Isteden kom han fram til sin teori om kroppens væsker fra en ren teoretisk spekulasjon. Han tenkte seg at kroppen var gjennomstrømmet av fire væsker (humorer): svart galle, gul galle, blod og flegma (slim). Disse ble balansert av de fire elementene (ild, luft, vann og jord). Sykdom skyldtes en ubalanse i kroppsvæskene, og senere tiders utbredte bruk av årelating stammer fra Galenos, noe som har drept langt flere mennesker enn hva det har leget dem.

Matematikk

En rettvinklet trekant med katetene a og b, og hypotenusen c

Tilsvarende dominerende betydning som Hippokrates fikk også Pythagoras (død ca 500 f.Kr.), en mystiker, men også matematiker. Han mente at alle tings innerste vesen er tall, og husket særlig for Pythagoras' læresetning som slår fast at i en rettvinklet trekant er summen av kvadratene av katetenes lengder lik kvadratet av hypotenusens lengde. Euklides (død 265 f.Kr.) var en annen matematiker som er mest kjent for verket Elementa i 13 bind og som utgjør det mest innflytelsesrike verket i matematikkens historie og var lærebok i geometri i nærmere 2000 år i den vestlige verden.

Fysikk og astronomi

Filosofen Demokrit på 400-tallet f.Kr. satte en fram en teori om atomene (ἄτομος", átomos, udelelig/usynlig) som hevder at verden består av tomrom og et uendelig antall udelelige partikler. Alt i verden kan deles i stadig mindre stykker, inntil man når en nedre grense som er atomer (rom fylt av stoff) og tomrom (rom uten stoff).

Arkimedes (død 212 f.Kr.), fysiker, matematiker og oppfinner, men huskes særlig for å ha oppdaget loven om legemers oppdrift i vann (kjent som Arkimedes' lov), foruten å ha vært den første som gjorde en summering av en uendelig rekke med en metode som er i bruk fortsatt. Astronomen Hipparkhos sørget for at gresk astronomi utviklet seg fra ytre til beskrivelser til en vitenskap. Hans kvantitative og nøyaktige modeller for solens og månens bevegelser ble bevart for ettertiden, og kom med den første pålitelige metoden for å forutse solformørkelser, den første stjernekatalogen og den tidligste kjente trigonometriske tabellen.

Filosofi

Detalj fra Rafaels berømte freske «Skolen i Athen»; Platon til venstre peker oppover mot den åndelige verden, mens Aristoteles til høyre peker utover mot den menneskelige verden

Den største nyvinningen på 300-tallet f.Kr. var i filosofien. Det var mange greske filosofer, men tre navn ruver over de mange: Sokrates, Platon og Aristoteles. Det er umulig å beregne den enorme innflytelse disse tenkerne hadde på det vestlige samfunn. Sokrates (død 399 f.Kr.) selv skrev antagelig ingenting, men hans tanker (eller rimelige presentasjoner av dem) er gitt av Platons tidlige sokratiske dialoger. Platon (død 347 f.Kr.) var en student av Sokrates, og grunnla Akademiet i Athen, den første institusjon for høyere utdannelse i den vestlige verden. Platon bidro til å legge grunnlaget for vestlig filosofi og vitenskap, og hans litterære raffinement kom til uttrykk i hans dialoger, som har blitt benyttet til å undervise i en rekke emner, blant annet filosofi, logikk, etikk, retorikk og matematikk.

Aristoteles (død 322 f.Kr.), elev av Platon, er bortimot uten rivaler blant vitenskapsmenn og filosofer. Den første setningen i hans Metafysikken (τὰ μετὰ τὰ φυσικά) er: «Alle mennesker ved naturen ønsker å vite». Som Platon skrev han dialoger, men ingen av disse er blitt bevart. Hans hovedverker er hva som synes å representere forelesninger som han holdt i sin egen skole i Athen, Lyceum.

Med Aristoteles fikk grekerne og verden den første reelle litteraturteorien i verket Poetikken. Poetikken inneholdt både deskriptive og normative elementer, og ga opphav til den filosofiske estetikken og sekundært til kanondannelsen, det vil si «rettesnor» eller «forbilde» for litterære samlinger av hva som regnes som best ut fra bestemte kriterier. Med Aristoteles begynte ideer om skjønnlitteraturens kompliserte forhold til virkeligheten å bli diskutert. Aristoteles selv la vekt på det håndverksmessige i diktningen. Den aristoteliske estetikken verdsetter mimesis, det vil si kunst som imiterer eller etterligner virkeligheten eller annen kunst, mens dikternes originalitet i seg selv ikke hadde samme verdi. Diktkunsten står i avhengighetsforhold til den virkelighet som etterlignes, men diktningen er ikke en reproduksjon av virkeligheten ettersom dikteren skaper et eget verk.

Aristoteles var på måter en overveldende filosof som dominerte mange emner: fysikk, metafysikk, poesi, teater, musikk, logikk, retorikk, politikk, etikk, biologi og zoologi. Sammen med Platon er han en av de viktigste innen vestlige filosofi. Hans syn på fysikk strakte seg langt inn i renessansen. Innenfor biologien ble hans observasjoner først korrigert på 1800-tallet. Hans verker inneholder de første kjente formelle studiene av logikk. Innen metafysikk har «aristotelisme» hatt stor innflytelse på filosofien i jødedommen og islam under middelalderen, og fortsetter å påvirke kristen teologi. Hans interesseområder var enormt, og med hans død gikk den klassiske tid i gresk litteratur mot sin slutt.

Hellenistisk tid

• Se hovedartikkel, Hellenistisk sivilisasjon

Gullmynt preget av Ptolemaios I med avbioldningen av en elefant fra Kyrenaika.

Ved 338 f.Kr. var alle de greske bystatene unntatt Sparta erobret av Filip II av Makedonia. Filips sønn Aleksander den store utvidet sin fars erobringer i omfattende grad ved å erobre Persia, Egypt og flere andre riker, helt til grensene av India. Erobringene, spredningen av gresk kultur og blandingen av gresk kultur med mer østlig kultur, førte til den hellenske periode på flere kontinenter. Athen mistet sin framtredende posisjon som leder av gresk kultur, og ble erstattet midlertidig av Alexandria i Egypt.

Alexandria i det nordlige Egypt ble fra 200-tallet f.Kr. det mest framstående sentrum for gresk kultur. Byen trakk seg også en stor jødisk befolkning, og ble således det største sentrum for jødisk lærdom i oldtidens verden, og den hebraiske Bibelen ble oversatt til gresk, Septuaginta, som var fremste litterære produktet som kom ut av jødedommen og den hellenistiske kulturen. Se egen artikkel, Hellenistisk jødedom. I tillegg ble byen et betydelig brennpunkt for utviklingen av kristen tankegang. Museion, eller egentlig «Museenes helligdom» (som har gitt ordet museum), som innbefattet et bibliotek og en skole, ble grunnlagt av Ptolemaios I av Egypt. Denne institusjonen var fra begynnelsen påtenkt å være et stort internasjonalt lærested og samling av litteratur og bøker. Biblioteket kom til sist til å inneholde mer enn en halv millioner bind eller bokruller, de fleste på gresk. Det tjente som et oppbevaringssted for alle greske verker fra den klassiske tiden som kunne bli funnet.

Kontakten med andre kulturer førte til en synkretisme og innlån. Naturvitenskapen kom på alvor inn i den greske kulturen, tilsvarende med hermetisme, et begrep som viser til mystiske filosofen Hermes Trismegistos. Kjennetegnene for den greske litteraturen under hellenismen er at de sentrale sjangrene fra klassisk tid ble overgitt til fordel for nye, kortere formater som kortepos (epyllion), idyller (korte dikt) og epigram. Blant annet Meleagros av Gadara satte sammen antologier av epigrammer. Komedien kom tilbake mot slutten av hellenismen med blant annet Menander (død 291 f.Kr.), den fremste representant for den «nye komedie» i den athenske komedietradisjonen.

Hellenistisk poesi

«Hyrdinnen» som representant for den greske hyrdediktningen, maleri av William-Adolphe Bouguereau, 1889

Poesien blomstret i Alexandria i løpet av 200-tallet f.Kr. De fremste alexandrianske poetene var Theokrit fra Syrakus (død 250 f.Kr.), Kallimakhos (død ca. 240 f.Kr.) og Apollonios Rhodios (død ca 215 f.Kr.). Hyrdediktning, også kalt for pastoral diktning eller bukolisk diktning, en form for idyller som ble skapt av Theokrit var kanskje den viktigste nyskapelsen, en sjangre som den romerske dikteren Vergil senere kom til å etterligne i hans verk Bucolica.

Kallimakhos, som levde på samme tid som Theokrit, arbeidet hele sitt voksne liv i Alexandria, satte sammen en katalog av biblioteket. Kun fragmenter av hans diktning har blitt bevart for ettertiden. Det mest kjente verket var Aetia (Årsakene). Det er en form for poesi som er kalt elegi eller klagesang, og i fire bøker forklarer han den legendariske opprinnelsen til obskure, uklare skikker, festivaler, og navn. Dens struktur ble modell for arbeidene til den romerske poeten Ovidius. Av hans klagesanger for særskilte anledninger er det best kjente Berenices hårlokk, et stykke hofflyrikk som senere ble tilpasset av den romerske dikteren Gaius Valerius Catullus. Kallimakhos skrev også korte dikt for særskilte anledninger, og minst en kort epikk, Ibisene, som var rettet mot hans tidligere elev Apollonios Rhodios.

Apollonios fra Rhodes ble født en gang rundt 295 f.Kr. og huskes best for sitt epos Argonautika om Jason og hans skipskamerater på søken etter det gylne skinn. Apollonios studerte under Kallimakhos, men de ble uvenner. Han tjente også som bibliotekar i Alexandria i rundt 13 år. Bortsett fra Argonautika skrev han dikt om grunnleggelsen av byer foruten et antall epigrammer. Vergil var også sterkt påvirket av Argonautika under skrivingen av sitt store epos Æneiden. Mindre kjente poeter var blant andre Aratos fra Soloi og Herodas. Førstnevnte skrev Phaenomena, en poetisk versjon av en avhandling om stjernene av Eudoksos fra Knidos. Herodas skrev mimer som minnet om de til Theokrit. Hans verker antyder hva som var populært på hans tid. Mimer og pantomime var populær underholdning i tidlig romersk tid.

Hellenismen under Romerriket

Folio fra «Papyrus 46», som inneholder på gresk Paulus' andre brev til korinterne 11:33-12:9

Overgangen fra bystatene til imperiet påvirket filosofien i stor grad, fokuset skiftet fra politisk teori til personlig etikk, og gresk litteratur fortsatte å blomstre både under etterfølgerne, særlig Ptolemeerdynastiet, som siden under romersk styre. Romerske forfattere eller retorikere støttet seg på greske modeller, og gresk litteratur av alle typer fortsatte å bli lest og produsert av både de med gresk som morsmål som senere greskskrivende romere. Selv Marcus Aurelius (død 180 e.Kr.) skrev sin Meditasjoner på gresk framfor på morsmålet latin. En merkbar karakteristikk fra denne perioden er framgangen av litterær kritikk og vurdering som sjanger som særlig ble eksemplifisert av navn som Longinos (også referert til Pseudo-Longinus) og Dionysios fra Halikarnassos. Den greske roman er blant annet belyst med Kallirhoe av Khariton fra Afrodisias, og ble bevart for ettertiden med et nødskrik i et eneste manuskript.

De mest betydningsfulle historikere i tiden etter Aleksander den store var Timaios fra Tauromenion, Polybios, Diodorus Siculus, den før nevnte Dionysios fra Halikarnassos, Appian og særlig Plutark. Eratosthenes skrev om astronomi og geografi, men hans tekster kjennes hovedsakelig fra senere sammendrag. Den før nevnte Galenos la grunnlaget for medisinen på 200-tallet e.Kr., og hans medisinske tekster hadde mektig innflytelse på legekunsten i de neste 1400 år. Geografiske skisser av geografen og historikeren Strabo er likeledes bevart i kun et manuskript. Den før nevnte Klaudios Ptolemaios hadde stor innflytelse på romerne med verket Den matematiske samling, og som nær hadde gått tapt om det ikke hadde vært for en arabisk avskift. Filosofen Epiktetos, død ca 135 e.Kr. har blitt assosiert med moralfilosofien til stoikerne. Diogenes Laertios på 200-tallet e.Kr. var forfatteren bak et senantikt filosofihistorisk verk bestående av 10 bøker, som er den viktigste sekundærkilden som er på området.

Den kristne Bibelen med Det nye testamente, ble skrevet av forskjellige forfattere i varierende kvalitet på koiné gresk i løpet av de første hundre årene e.Kr., de viktigste tekstene var Evangeliene, og epistlene til Paulus. Som litterære tekster fikk disse enorm betydning i årene etter, men ble raskt oversatt til andre språk, og opphørte da å være utelukkende en unik gresk tekst.

Se også

• Gresk litteratur

Litteratur

• Finley, M. I. (1980): Grekerne i antikken. Et møte med mennesker og kultur. Universitetsforlag. ISBN 82-00-05351-2
• Vegetti, Mario (red.) (1997): Nytt lys på antikkens litteratur. Oversatt av Elling Valen. Cappelen. ISBN 82-456-0135-7.
• Olsson, Bernt; Algulin Ingemar (1990): Litteraturens historia i världen, Norstedt, Stockholm. ISBN 91-1-883862-6 (innb.). Libris 7155020.
• Beye, Charles Rowan (1987): Ancient Greek Literature and Society. Ithaca, New York: Cornell University Press. ISBN 0801418747.
• Easterling, P. E., & Knox, B. M. W. (red.) (1985): The Cambridge History of Classical Literature: Greek literature: Volume 1. Cambridge [Cambridgeshire]; New York: Cambridge University Press. ISBN 0521210429.
• Gutzwiller, Kathryn (2007): A guide to Hellenistic literature. Blackwell. ISBN 0631233229.
• Schmidt, Michael (2004): The first poets: lives of the ancient Greek poets. London: Weidenfeld & Nicolson. ISBN 0-297-64394-0.
• C. A. Trypanis (1981): Greek Poetry from Homer to Seferis. University of Chicago Press.
• Whitmarsh, Tim (2004): Ancient Greek Literature. Cambridge: Polity Press. ISBN 0745627927.