Poetikken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Aristoteles, kopi av en skulptur av Lysippos.

Poetikken (gresk Περὶ ποιητικῆς, Peri poietikes) er en bok av Aristoteles skrevet en gang rundt 335 f.Kr. som har til hensikt å gi en redegjørelse av hva forfatteren kaller «poesi» (for ham omfatter begrepet det lyriske, eposet og dramaet). Aristoteles forsøker å forklare «poesi» ved «første prinsipper» og ved å skjelne mellom dets ulike sjangrer og bestanddeler. Hans analyse av tragedien utgjør kjernen i hans diskusjon.[1] Poetikken er oversatt fra gresk til norsk av Sam. Ledsaak under tittelen Om diktekunsten (1961) og av Øivind Andersen (2008).[2]

Estetikk[rediger | rediger kilde]

Boken er en håndbok i dikterkunsten. Aristoteles legger vekt på det håndverksmessige i diktningen, han observerer og analyserer dikterverket og plukker det fra hverandre i dets enkelte bestanddeler. Det kommer fram allerede i første setning: «La oss tale (1) om dikterkunsten som sådan og om dens arter, om hvilken virkning hver av dem har og (2) om hvordan man må sette sammen fablene hvis diktningen skal bli skjønn; videre om hvor mange og hva slags deler et dikterverk består av og likeledes om alt som forøvrig faller inn under samme undersøkelsesområde...».[3]

Aristoteles gir dog ikke en ren teknisk instruksjonsbok for diktningen er mer enn technes (håndverk, teknikk, kunst). Det historiske, beskrivende og fortolkende utgjør en viktig del av verket og danner grunnlaget for hva som er «skjønt» og eller «ikke skjønt», sett opp mot de beste kunstverk som finnes i historien og målt mot publikums dom. Eposet var skjønt hos Homer og dramaet var det samme under Sofokles. «Skjønt» er hos Aristoteles synonymt eller mer treffende forklart med «vellykket» eller «virkningsfullt». «Skjønt» (gresk kalos) er altså definert utfra sin virkning og funksjon.

Poetikken i kombinasjon med Retorikken utgjør Aristoteles' tanker og verker om estetikk. Til Aristoteles' tapte ungdomsverker hører tre bøker Om diktere som også omhandlet hans behandling av estetiske spørsmål. Antagelig analyserte han dikterne Euriodes, Empedokles og Homer. Andre tapte verk består av seks bøker kalt Homerproblemer og i tillegg av en antagelig enklere Homerutgave som han skrev for den unge Aleksander.[4]

Det meste i Poetikken er gått tapt, det som står igjen er et skoleskrift på knappe 50 sider. På grunn av sin knapphet er boken språklig og innholdsmessig problematisk. Det er visse tegn på at det er gått tapt en «bok II» hvor jambisk diktning (spottevers) og komedien er blitt analysert.[5]

Kjernebegreper[rediger | rediger kilde]

  • Mythos eller handling, plot
  • Ethos eller karakter, rollefigur
  • Dianoia eller tanke, tema
  • Lexis eller diksjon, tale, språkføring
  • Melos eller melodi
  • Opsis eller skue, oppmerksomhet, spetakkel
  • Pathos eller lidelse, innlevelse

Innhold[rediger | rediger kilde]

Første side av Poetikken, gresk utgave fra 1837

Aristoteles lærte at poesi kunne bli delt inn i tre sjangrer: tragedien, komedien, og episke vers. Poetikken fokuserer hovedsakelig på tragedien; et annet verk av Aristoteles som fokuserer på komedien kan ha blitt skrevet og deretter gått tapt i årenes løp. Det har blitt spekulert om at manuskriptet Tractatus coislinianus har vært en disposisjon av hans forelesninger om emnet, eller om det er notater av en filosof i Aristoteles' tradisjon. Poetikken inneholder den berømte hypotese at komedien har sin opprinnelse fra «de som ledet an i de falliske opptogene» som fortsatt var vanlige i mange greske byer på Aristoteles’ tid.[6]

Aristoteles nevner mot slutten av kapittel 25 mulige innvendinger mot diktningen. Kunstverket er i seg selv et fullverdig ergon (verk) som tilhører en egen techne, den poietisk som benytter egne midler og følger egne regler. Diktverket etterligner virkeligheten, og er samtidig ikke virkeligheten, men har egenverdi som original. «Det gjelder ikke de samme regler for korrekthet for diktekunsten som politikken eller for en hvilken som helst annen kunst». Eksempelvis er en feil om legekunsten i et diktverk, uansett hvilken art feilen er, angår ikke diktkunstens vesen. Om diktkunsten lyver om gudene betyr det at diktkunst ikke er teologi. Det nedverdige og forkastelige i en karakter eller en handling i diktkunsten forsvares i henhold til den sammenheng det står i. «Umuligheter» rettferdiggjøres i henhold til virkning innenfor diktverket. Aristoteles bedømmer diktningen på dens egen premisser.

Hans forståelse av mimesis, etterligning, består i at diktkunsten står i avhengighetsforhold til den virkelighet som etterlignes, men diktningen er ikke en reproduksjon av virkeligheten ettersom dikteren skaper et eget verk, en original som står for seg selv. I kapittel 2 slår Aristoteles fast at dikteren etterligner tre ting:

  1. Tingene slik de er; eller menneskene slik vi er
  2. Tingene slik de er nå; eller menneskene slik vi er nå i motsetning til slik vi var før, mytenes heroiske figurer
  3. Tingene slik som de burde eller ikke være; eller menneskene slik at de er bedre eller verre enn vi er

Dikteren har i henhold til tredje punkt både lov og mulighet til skildre en annen virkelighet enn den som eksisterer, med andre ord avvike fra virkeligheten i et idealiserende øyemed. Diktningen skal stå i et bestemt forhold til virkeligheten, men ikke nødvendigvis være virkeligheten. I samme kapittel slår Aristoteles fast at diktningen etterligner ikke mennesker, men menneskenes handlinger. De som handler kan være

  1. Gode (som i tragedien)
  2. Slette (som i komedien), eller
  3. Slik som vi er (karakteren bestemmer om et menneske er godt eller slett).

Etterligning har egenverdi slik dikterkunsten har det. Ved kunnskap om etterligningen (dikterkunsten) vinner vi erkjennelse. «Og det å vinne erkjennelse er den største glede ikke bare for filosofene, men likeledes for alle andre, selv om de vare tar liten del i denne gleden».[7]

På samme måte som vi finner glede, som publikum, i erkjennelsen (ved etterligningen), har vi glede av melodi og rytme. De poietiske midler som rytme, ord og harmoni (melodi). Midler kan være musikk som fløyte- og lyrespill og dans, brukt hver for seg eller sammen, og kunst kan også være ord til musikk, sammen eller hver for seg, noe som understreker Aristoteles' vide definisjon av poiesis. Ord alene er bare ett av tre likeverdige midler.

Hoveddelen i Poetikken omhandler Aristoteles' undersøkelsen av dramaet. Utendørsteateret i Epidauros, Hellas.

Midtpartiet i Aristoteles’ bevarte verk er hans undersøkelse av tragedien:

«Tragedien er en etterligning av en alvorlig og avsluttet handling av en viss størrelse i forskjønnet språk, forskjønnet på forskjellige måte i de forskjellige delene; etterligningen skjer ved handlende personer og ikke gjennom fortelling og fører gjennom jammer og skrekk til renselse (katharsis) fra slike lidenskaper».[8]

Aristoteles' skilte mellom de tre sjangrene på tre måter: ulikheter i virkemidler, objektene og stilen av deres etterligninger. Virkemidlene dekket språk, rytme, og harmoni, benyttet hver for seg eller i kombinasjon. Objektene refererte til handling, rettskaffen eller lastefull, og virkemidlene, gode eller dårlige. Ettersom det fullstendige hele er i seg selv må ha en begynnelse, en midte og en avslutning, må hver tragedie inneholde seks deler:: handling eller «plot» (mythos), karakter eller rollefigur (ethos), tema (dianoia), språkføring (lexis), melodi (melos), og en oppmerksomhet (opsis).

Nøkkelelementene i handlingen («plot») er erindringen (peripeteia), erkjennelsen (anagnorisis) og lidelsen (pathos). Den beste formen for tragedie, argumenterer Aristoteles, har en handling som er hva han kaller «kompleks», den etterligner handlinger som vekker skrekk, frykt og medlidenhet, og heltens skjebne endres fra lykke til elendighet på grunn av tragiske feilgrep (hamartia) som han eller hun gjør. Den fryktelige dåd kan bli gjort bevisst og medvitende (som i Medea) eller ubevisst og med visshet om det i ettertid (som med Kong Ødipus); eller det kan forbli ugjort på grunn av den betimelige oppdagelsen, eller til det fulle ha visshet når dåden eller udåden utføres. Karakterene må være gode, hensiktsmessig, overensstemmende, eller i konsekvent uoverensstemmende, hevder han.

Tragediens kvantitative deler er dens bestanddeler: prolog, korsang, episode, exodus og videre. Tragediens seks kvalitative deler kan skjematisk settes opp fra det minst viktige til det mest viktige: Minst viktig er Scenebildet som er en måte. Deretter sangkomposisjon og tale som er midler, deretter tanke og karakterer som er gjenstander. Til slutt det viktigste som er handlingen eller fabelen (mythos). Om sistnevnte slår Aristoteles fast at «Handlingen (fabelen) er tragediens prinsipp og likesom dens sjel».[9]

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

«Selv om Aristoteles' Poetikken er universalt anerkjent i den vestlige litterære tradisjonen,» har Marvin Carlson forklart, «er bortimot hver eneste detalj om hans opprinnelige verk gitt avvikende meninger».[10]

Selv Poetikken ikke hadde en innflytelse i sin egen tid, og det ble generell forstått å samsvare med det mer kjente Retorikken ettersom på Aristoteles' tid ble retorikk og poesi ikke betraktet som adskilte slik de ble senere og var i en betydning forskjellige versjoner av det samme. I senere tid fikk Poetikken derimot meget stor innflytelse. Begrepsoppfatningen av tragedien under Opplysningstiden står i særlig stor gjeld til Poetikken og verket fikk en stor betydning for europeisk åndshistorie og han ble dominerende i all litteraturhistorisk diskusjon i Europa.

Den arabiske versjonen av Poetikken som påvirket middelalderen ble oversatt fra et gresk manuskript datert fra før år 700. Dette manuskriptet ble oversatt fra gresk til gammelsyrisk og er uavhengig av den nåværende aksepterte kilde fra 1000-tallet utpekt «Paris 1741».

Den gammelsyriske kilde ble benyttet for de arabiske oversettelsene som avvek meget i ordforrådet fra den opprinnelige Poetikken, og den fremmet en feiltolkning av Aristoteles' tanker som fortsatte gjennom hele middelalderen.[11]

Det er to ulike arabiske tolkninger av Poetikken i kommentarene til Abu Nasr al-Farabi og Averroës (i.e., Abu al-Walid Ibn Rushd). Al-Farabis avhandling bestrebet på å etablere poesi som en logisk evne til uttrykk, og da den gyldighet i den islamske verden. Averroës' kommentarer forsøkte å harmonisere hans bedømmelse av Poetikken med al-Farabis, men sluttligen var han ikke i stand til forlike sin tilskrivning av moralhensikten til poesi med al-Farabis logiske tolkning. Imidlertid ble Averroës' tolkning av Poetikken akseptert i Vesten ettersom den var relevant for deres humanistiske syn og over tid foretrakk middelalderens filosofer Averroës' kommentarer over Aristoteles' egentlige mening. Dette resulterte likevel at Aristoteles' Poetikken overlevde ved hjelp av den arabiske litterære tradisjon.

«Når Aristoteles’ fremdeles for en T.S. Eliot i høy grad bidrar til bildet av «the perfect critic», er det ikke minst i kraft av sin udogmatiske holdning og skarpe dømmekraft», slår Øivind Andersen fast i sin omtale av verket.[12]

Poetikken, både i form av den bevarte «bok I» og den antatte tapte «bok II», figurerte på fremtredende plass i Umberto Ecos roman Rosens navn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dukore (1974, 31).
  2. ^ Aristoteles: Poetikken, i Sam. Ledsaak sin oversettelse, Dreyers forlag 1989.
  3. ^ Sitert etter Andersen, Øivind: «Aristoteles’ Poetikk», i Winther, Truls & Langholm, Odd Inge (red.): Estetikk fra Platon til våre dager, Oslo 1977. Side 33-34.
  4. ^ Andersen, Øivind: «Aristoteles’ Poetikk». Side 32.
  5. ^ Andersen, Øivind: «Aristoteles’ Poetikk». Side 33.
  6. ^ Poetics, 1449a-b; The origins of comedy; Mastromarco, Giuseppe: (1994) Introduzione a Aristofane (Sesta edizione: Roma-Bari 2004). ISBN 8842044482 p. 3.
  7. ^ sitert fra Andersen, Øivind: «Aristoteles' Poetikk». Side 36.
  8. ^ Kapittel 6, 1449b 24 ff., sitert fra Andersen, Øivind: «Aristoteles' Poetikk». Side 39.
  9. ^ Sitert etter Andersen, Øivind: «Aristoteles’ Poetikk». Side 40.
  10. ^ Carlson (1993, 16).
  11. ^ Hardison, 81.
  12. ^ Andersen, Øivind: Aristoteles’ Poetikk. Side 53.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andersen, Øivind: «Aristoteles’ Poetikk», i Winther, Truls & Langholm, Odd Inge (red.): Estetikk fra Platon til våre dager, Oslo 1977
  • Belfiore, Elizabeth, S.: Tragic Pleasures: Aristotle on Plot and Emotion, Princeton, N.J. : Princeton University Press, 1992. ISBN 0691068992
  • Carlson, Marvin (1993): Theories of the Theatre: A Historical and Critical Survey from the Greeks to the Present. Utvidet og redi.. Ithaca and London: Cornell University Press. ISBN 0801481546.
  • Dukore, Bernard F. (1974): Dramatic Theory and Criticism: Greeks to Grotowski. Florence, KY: Heinle & Heinle. ISBN 0030911524.
  • Hiltunen, Ari (2001): Aristotle in Hollywood, Intellect Books, ISBN 1-84150-060-7
  • Hardison, O.B., Jr.: «Averroes». Medieval Literary Criticism: Translations and Interpretations. New York: F. Ungar Pub. Co. 1987. 81-88.
  • Sampson, C. Michael: Plot and Form in Aristotle's Poetics, The Classical Association of the Middle West and South (CAMWS), 2005.