Polybios

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Polybios
Stele des Polybios.jpg
Stele av Polybios, mulig representasjon
Født Πολύβιος, Polýbios
Ca. 200 f.Kr.
Megalopolis, Arkadia
Død Ca. 118 f.Kr.
Nasjonalitet Greker
Språk Gresk, latin

Polybios (gresk: Πολύβιος, Polýbios; ca. 200 – ca. 118 f.Kr.) var en gresk historiker i hellenistisk tid, kjent for sitt verk Historier, som dekket perioden mellom 264 f.Kr. og 146 f.Kr.. Verket beskrev framvekten til den romerske republikk og til dens dominerende status i verden rundt Middelhavet, og inkludert hans egen fortelling som øyevitne fra ødeleggelse av Kartago i 146 f.Kr. Polybios er særlig av betydning for hans analyse av den sammensatte konstitusjonen, eller maktdelingen i den romerske regjering. Analysen inspirerte Montesquieus L'Esprit des Lois, Lovenes ånd, fra 1748 og påvirket også utformingen av USAs grunnlov.[1][2]

Polybios var en romanisert greker av høy byrd som satte seg som mål å skrive historien for sine greske landsmenn om Romas framvekst til dets herredømme over hele Middelhavet. Hans fokus var kampen mot Kartago i vestlige Middelhavet, men omfattet også romernes seier over Makedonia og Hellas. Romas framvekst førte til at den daværende verdens politiske senter endret seg fra Hellas, Makedonia og Anatolia og til Roma, og et av Polybios’ mål var å utdanne seg greske landsmenn om realitetene i den romerske verdensmakt.[3]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Som den tidligere mentoren til Scipio Aemilianus, barnebarnet til den berømte generalen Scipio Africanus, ble Polybios en venn og rådgiver av mannen som beseiret kartagerne i den tredje punerkrig. Scipio den yngre invaderte til slutt Kartago og tvang dem til å overgi seg betingelsesløst.

Polybios var et medlem av den styrende klassen med førstehånds mulighet til å få dyp innsikt i militære og politiske affærer. Hans politiske karrière var hovedsakelig rettet mot uavhengigheten til det akhaiske forbund. Som hovedrepresentant for nøytralitetspolitikken under krigen til romerne mot Perseus av Makedonia, fikk han romernes mistanke rettet mot seg og var en av de 1000 adelsmennene som i 166 f.Kr. ble transportert til Roma som gisler og holdt der i 17 år. I Roma ble han sluppet inn i de mest distingverte hus på grunn av hans kulturelle bakgrunn. Særlig ofte var han hos Aemilius Paulus, erobreren i den første makedonske krig, som stolte på ham til å utdanne sine sønner, Fabius og den yngre Scipio. I 150 f.Kr. fikk han reise hjem, men allerede neste år reiste han med sin venn til Afrika og var til stede ved erobringen av Kartago som han beskriver.

Etter ødeleggelsen av Korint samme år, reiste han tilbake til Hellas og brukte sine romerske forbindelser til å lette tilstanden der. Polybios ble betrodd oppgaven med å organisere det nye styret i de greske byene og i dette embetet skaffet han seg de høyeste anerkjennelser.

De etterfølgende årene ser det ut til han har tilbrakt i Roma, opptatt med å fullføre sitt historiske verk, og i mellom tok han lange turer gjennom landene ved Middelhavet i sin historieinteresse, hovedsakelig for å skaffe seg førstehånds kunnskap om de historiske stedene. Det ser også ut til at han lette etter og intervjuet krigsveteraner for å klargjøre detaljer om hendelsene han skrev om. Han ble gitt tilgang til arkivmateriale for samme formål. Etter at Scipio døde, reiste han igjen tilbake til Hellas hvor han døde 82 år gammel etter å falt av hesten sin.

Historikeren[rediger | rediger kilde]

Titus Livius brukte ham som referanse, og Polybios hadde glimrende kilder. Polybios fortalte om hendelser som kom innenfor hans egne erfaringer. Han er en av de første historikerne som forsøkte å presentere historie som en sekvens av årsaker og effekter basert på nøye undersøkelser av tradisjoner satt sammen med ivrig kritikk, delvis på grunn av det han hadde sett selv og på grunnlag av øyenvitner og deltakere i hendelsene. I en klassisk fortelling om menneskelig atferd, fanger Polybios alt: Nasjonalisme, rasisme, tvetydig politikk, forferdelige slag, brutalitet osv, sammen med lojalitet, mot, intelligens, grunner og god bruk av ressurser. Med hans øye for detaljer og karakteristiske fornuftige stil, gav Polybios et forent syn på historie fremfor en kronologi.

Han er regnet av noen som etterfølgeren av Thukydides i objektivitet og kritisk tenkning, og er forfar av lærd, nøyaktig historisk forskning i dagens vitenskapelige tenkemåte. Etter hans syn satte han opp hendelsesforløpene med klare, analytiske og fornuftige begrunnelser, og blant de årsakene som påvirket resultatet, la han særlig vekt på de geografiske forholdene. Verket hans tilhører derfor de største verkene i antikk historieskrivning. Skribenten av Oxford Companion to Classical Litterature (1937) lovpriste ham for sin «ærlige trofasthet mot sannheten» og for sin systematiske leting etter hendelsenes årsaker.

På 1900-tallet har Polybios sitt forfatterskap kommet under mer kritisk bedømmelse. I Peter Greens syn (Alexander to Actium) er han ofte en partisan som har som mål å rettferdiggjøre sin og sin fars karrière. Han portretterer usaklig den arkenske politikeren Kallikrates i et dårlig lys og leder leseren til å mistenke at Kallikrates er ansvarlig for at han blir sendt til Roma som gissel. Mer fundamentalt, da han først var gissel i Roma, så klient for scipioene og til slutt som kollaboratør med romersk styre etter 146 f.Kr., er han ikke fri til å uttrykke sine sanne meninger. Green antyder at vi alltid må huske at han forklarte Roma til et gresk publikum og behovet for å overbevise sine landsmenn om nødvendigheten av å akseptere romersk styre som han mener er uunngåelig. Likevel forblir historiene til Polybios uunnværlige for Green og den beste kilden for epoken han dekker.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Constitution of the United States, Mlloyd.org
  2. ^ Champion, Craige: Polybius on Political Constitutions, Interstate Relations, and Imperial Expansion, Academia.edu
  3. ^ Burrow, John (2009): A History of Histories, Penguin, s. 67

Referanser og eksterne lenker[rediger | rediger kilde]