Antikkens religionskritikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Parthenon i Athen er det mest minneverdige symbol på gresk religion.

Antikkens religionskritikk er noen av historiens eldste kjente eksempler på en avvising av religiøse forestillinger som menneskeskapte illusjoner. Religionskritikken i antikken innebar sjelden en total avvising av religion, men kom snarere til uttrykk gjennom kritisk holdning til tradisjonelle mytologiske fortellinger om begivenheter i en fjern urtid. Det betyr dog ikke at ateisme og radikal avvisning av religion aldri forekom.

Antikkens religionskritikk er blitt overlevert gjennom avskrifter av antikk litteratur, og de tekster som har blitt bevart avspeiler i vid utstrekning kun standpunkter fra en diskusjon hos en lærd elite. Utbredelse av religionskritiske tanker blant den alminnelige befolkningen er det vanskelig å danne seg et sammenhengende bilde av.

Religionskritisk strømning[rediger | rediger kilde]

Da de greske mytene ble nedskrevet og fortolket mistet de etter hvert sin kraft som en levende, religiøs strømning.

Den gresk satirisk og retoriker fra 100-tallet e.Kr., Lukian av Samosata, bidro i sine satiriske dialoger til den tradisjon av mytefortolkning som oppsto i oldtidens Hellas hvor filosofene allerede i 500-tallet f.Kr. begynte å interesse seg hva mytene «egentlig» handlet om – å tolke bilder og symboler i de tilsynelatende fantastiske historier i tradisjonelle myter. I Lukians tekster er åpenbart at han selv ikke har trodd på eksistensen av de guder han skriver om.

Lukian beskriver på en meget menneskelig måte gudenes hverdag på Olympen hvor gjenkjennbare dagligdagse hendelser gjerne utvikler seg til absurde situasjoner. Lukian tilhører den humoristiske enden av en religionskritisk understrøm som fantes gjennom hele den antikke periode ved siden av alminnelig religiøsitet.[1]

Andre kritikere var mer radikale, et eksempel stammer fra et fragment av et drama som ble skrevet av Platons onkel Kritias. Det fremgår ikke av den bevarte teksten om Kritias selv er enig i de synspunkter som kommer til uttrykk i stykket: at gudene og dyrkelsen av dem helt igjennom er skapt av mennesker, og skapt for å gi mening til samfunnsinstitusjonene og dets lover som regulerer menneskenes liv. Et synspunkt som kjennes fra Xenofanes fra begynnelsen av 400-tallet f.Kr. og hos den greske sofisten Prodikos et århundre senere.

Kritias avviste kanskje ikke gudenes eksistens, og en slik radikal avvisning var tross alt sjelden i antikken, men fragmentet viser at den forekom og var velkjent.

Erkjennelse og rasjonalisme[rediger | rediger kilde]

Til tross for sin logikk og rasjonalisme avviste ikke Aristoteles gudene, men bidro til å svekke dem (maleri av Francesco Hayez).

Den kritiske holdning til religion var et naturlig element i utviklingen av en rasjonalistisk naturfilosofi som søkte svaret på hva sannheten om verdens innretning var. Alle emner, også religiøse, var i denne debatten, men oppfattelsen av religionen hang i høy grad på oppfattelsen av den menneskelige erkjennelsens vesen.

Hvor Platon mente at erkjennelse av verden og dens iboende fenomener skjedde gjennom en subjektiv «gjenerindring» av tidligere opplevelser mente Aristoteles at mennesket rent faktisk har mulighet til å tilegne seg objektiv innsikt i «at» og «hvorfor» en gjenstand besitter en observert egenskap.

Aristoteles mente derfor at mennesket var i stand til rasjonelt og logisk at få innsikt i sannheten om verden omkring sig. Denne innsikt fant sted gjennom en vitenskapelig definisjon av det observerende på bakgrunn av almene og erkjennelsesprinsipper og logiske metoder, erkjennelse er derfor systematisk og deduktiv innsamling av kjensgjerninger og ikke lenger tilfeldige observasjoner. Det betyr at det guddommelige mistet sin betydning da åpenbaringer og overnaturlige hendelser ikke kan regnes som en ekte innsikt.[2]

Aristoteles trodde selv på det guddommelige idet han forklarte verdens endelige årsak som en gud som var den ubevegelige beveger som satte igang naturens prosesser. Selv om rasjonalismen ikke betydde at religionen ble avvist medførte den forandringer i periodens religiøse forestillinger. Den tradisjonelle religion ble til et primitivt motbilde på den rasjonelle filosofi. Dette førte i noen tilfeller til en total avvisning av religion, som hos eksempelvis Epikur og i Kritias drama.

Religiøse forandringer[rediger | rediger kilde]

I perioden mellom 500-tallet og 300-tallet f.Kr. begynte den tradisjonelle greske religion å miste sin betydning. Da mytene som nå ble nedskrevet fikk faste former opphørte de med en å være en del av en levende og muntlig tradisjon. I kunsten ble gudene menneskeliggjort, og ble ikke lenger fremstilt som opphøyde og fjerne vesener, men ble isteden værende på like fot med mennesket. Mange guddommer ble importert utenfra, en tendens som ble ytterligere forsterket i de påfølgende århundrer. De greske statene ble oppslukt og innlemmet i det romerske riket og den rasjonelle naturfilosofi vant hurtig innpass erobrerne og tendensen til en svekkelse av den tradisjonelle religionen til fordel for nye eller avvisning av all religion gjentar seg i Roma.

Keiser Julian, her avbildet på en mynt, var konvertert til kristendommen, men hans interesse for kunst, litteratur og gresk mytologi fikk ham likevel til å avvise religionen.

Samfunnet i de greske bystatene og i Roma i tiden like før vår tidsregnings begynnelse var kjennetegnet av en pluralisme, internasjonalisme og urbanisering. Det betydde at det gammelkjente verdensbilde ofte ble utfordret av fremmede uttrykk og at tilknytningen til den tradisjonelle kultur ble svakere da mange flyttet inn til byene.[3] Den rasjonalistiske filosofi opplevde i Roma i 100-tallet f.Kr. en oppblomstring, men da keiserdømmet kom og Augustus tok makten i Roma ble de religionskritiske strømninger undertrykt, blant annet gjennom en fast kontroll av religionsutøvelsen.

Den rasjonelle religionskritikk opplevde et kortvarig tilbakekomst under den senhellenistiske keiser Julian den frafalne som uten hell forsøkte å avskaffe kristendommen som den nye statsreligionen. I hans øyne var denne religionen ikke stort bedre enn de øvrige tradisjonelle og irrasjonelle religioner som de gamle filosofer hadde kritisert.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Chr. Gorm Tortzen, side 56
  2. ^ Höffe, Otfried: «Aristoteles», side 67
  3. ^ Warburg, Margit: New Age og gamle dage, Religion og globalisering i dag og i hellenistisk-romersk tid

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Höffe, Ottfried: «Aristoteles», i Ottfried Höffe red. (overs. Karsten Klint Jensen); Filosofi i antikken og middelalderen, fra førsokratikerne til Cusanus. Politikens forlag, 2. udg., 1985. ISBN 87-567-5085-4
  • Tortzen, Chr. Gorm: Antik Mytologi, Høst & Søn, 2005. ISBN 87-03-01064-3
  • Schou, Niels: Græsk religion i oldtiden, Gyldendal, 1985. ISBN 87-00-88695-5
    (En noe tendensiøs fremstilling da forfatteren tydeligvis ikke kan like de religiøse forandringer som skjedde i den hellenistiske tid)
  • Warburg, Margit: New Age og gamle dage, Religion og globalisering i dag og i hellenistisk-romersk tid, i Bilde & Rothstein ed.; Nye religioner i hellenistisk-romersk tid og i dag. Aarhus Universitetsforlag, 1999. ISBN 87-7288-761-3