Alkaios

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sapfo og Alkaios av Mytilene, ved Lawrence Alma-Tadema (1881).

Alkaios fra Mytilene (gresk Ἀλκαῖος) (ca 620 f.Kr. – 600-tallet f.Kr.) var en lyrisk poet fra øya Lesbos i Egeerhavet. Etter sigende skal han oppfunnet alkaisk versemål. Han ble inkludert i den kanonske liste med ni lyriske poeter som ble satt sammen av lærde i hellenistiske Alexandria. Han var en eldre samtidig og den påståtte elskeren til poeten Sapfo som han kan ha utvekslet dikt med. Han ble født inn i den aristokratiske herskerklassen i byen Mytilene, hovedbyen på Lesbos, hvor han var involvert i politiske strider og feider.

Med sangene i drikkelag oppsto den egentlige lyrikken i form av visen (melos), sang til musikkinstrumentet lyre. Med Alkaios og Sapfo, hvor kun fragmenter av deres dikt er bevart, skiftet versemålene, linjene ble kortere og innedelt i strofer, som regel firelinjete. Alkaios' styrke er hans naturfølelse og umiddelbarheten i det direkte uttrykket. Diktene var viser, diktet for å bli framført, ofte for lystige lag, og med den faste oppfordringen: «La oss drikke!»

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Alkaios
«En antagelig autentisk mynt fra Lesbos som på dens ene side... har profilen til Alkaios, og på den motsatte side... profilen til Pittakos. Det er sagt at denne mynten har tilhørt Fulvius Ursinus. Den har gått gjennom ulike hender og samling til det kongelige museum i Paris, og ble gravert av Chevalier Visconti.» – J. Easby-Smith[1]
Pittakos

Det brede omrisset av Alkaios' liv er godt kjent.[2][3][4] Han ble født inn i den aristokratiske krigerklassen som dominerte Mytilene, den sterke bystaten på øya Lesbos og mot slutten av 600-tallet f.Kr., den mest innflytelsesrike av alle de antoliske greske bystatene (polis) med en sterk marine og kolonier som sikret dens handelsruter inn i Hellespont og videre inn i Svartehavet. Byen hadde lenge blitt styrt av konger som var født i dynastiet Penthilid, de påståtte etterkommerne av mytologiske Orestes,[5] men i løpet av Alkaios' liv hadde herskerdynastiet blitt svakt, og rivaliserende aristokrater og deres fraksjoner utfordret hverandre om makten. Alkaios og hans eldre brødre var heftig involvert i maktkampen, men oppnådde liten framgang. Deres politiske vågestykker kan bli forstått ved at tre eneveldige tyranner kom og gikk etter hverandre:

  • Melankros; som ble veltet en gang mellom 612 f.Kr. og 609 f.Kr. av en fraksjon som i tillegg til brødrene til Alkaios også omfattet Pittakos (som senere ble kjent og omtalt som De syv vise i Hellas. Alkaios selv var for ung til å bli aktivt involvert.
  • Myrsilos; det er ikke kjent når han kom til makten, men den del vers av Alkaios (fragment 129) indikerte at poeten, hans brødre, og Pittakos gjorde planer for å velte ham ned fra makten og at Pittakos deretter forrådte dem. Alkaios og hans brødre flyktet utenlands hvor Alkaios senere skrev en drikkesang i feiring av nyheten om tyrannens død (fragment 332).
  • Pittakos; den dominerende politiske figur i sin tid, han ble ved avstemming gitt øverste makt av den politiske forsamlingen på Mytilene, og synes å ha styrt godt i tiden 590-580 f.Kr., og tillot selv Alkaios og hans fraksjon å komme tilbake i fred.

En gang før 600 f.Kr. gikk Mytilene i krig mot Athen over kontrollen av den greske byen Sigeion på Mytilenes side av Egeerhavet. Alkaios var gammel nok til å delta i kampene. I henhold til historikeren Herodot,[6] kastet poeten vekk sitt skjold for å kunne lettere slippe unna de seierrike athenerne og feiret deretter sitt eget liv i et dikt som han senere sendte til side venn Melanippos.

Det er antatt at Alkaios reiste omfattende i de årene han var landflyktighet, inkludert minst en reise til Egypt. Hans eldre bror Antimenidas synes å ha tjenestegjort som leiesoldat i hæren til Nebukadnesar II av Babylon og tok antagelig del i erobringen av Judea og ødeleggelsen av Jerusalem i år 587 f.Kr. Alkaios skrev vers i feiring av Antimenidas' hjemkomst, og hvor han blant annet nevnte hans mot i en tvekamp mot en Goliat-lignende motstander (fragment 350), og han beskrev med stolthet de militære gjenstandene som ble hengt opp som pynt i deres families hjem (fragment 357).

«Alkaios var i en del respekt ikke ulik en rojalistisk soldat i Stuartenes tidsalder. Han var ærekjær og dumdristig munter, kjærlighet til hjemlandet bundet opp i troen i ens stand, tillatelse herdet av sjenerøsitet og tidvis av ømhet, av en kavaler som hadde sett gode og onde dager.» — Richard Claverhouse Jebb[7]

Alkaios var en samtidig og en landsmann av den kvinnelige poeten Sapfo, og ettersom de begge diktet for å underholde deres venner i Mytilene, hadde de mange muligheter til å samarbeide med hverandre på fast grunnlag, eksempelvis ved Kallisteia, den årlige festivalen som feiret øyas føderasjon under Mytilene, holdt ved Messon (referert til som temenos i fragmentene 129 og 130) hvor Sapfo framførte offentlig sammen en med et kvinnekor. Alkaios' referanse til Sapfo i begreper som er mer typisk for en guddom, som hellig/ren, honningsmilende Sapfo (fragment 384), kan ha sin inspirasjon fra hennes framføringer ved festivalen.[8] Den lesbiske eller aeoliske poesiskolen «nådde i sangene til Sapfo og Alkaios det høyeste punkt av åndfullhet som den aldri siden oppnådde»[9] og det ble antatt av senere greske litteraturkritikere og løpet av de første århundrene av den kristne tiden at de to poetene faktisk var elskere, et tema som ble et yndet emne i kunsten, som i bildet på urnen vist til høyre.

Poesi[rediger | rediger kilde]

Alkaios og Sapfo, Attisk rødfigur kalathos, ca. 470 f.Kr., Staatliche Antikensammlungen (Inv. 2416)

Alkaios' poetiske verker ble samlet i ti bøker med omfattende kommentarer av de alexandrianske lærde Aristofanes fra Bysans og Aristarchos fra Samothrake en gang på 200-tallet f.Kr., og dog eksisterer hans vers i dag utelukkende i fragmentarisk form, varierende i størrelse fra et enkelt strofe, slik som «vin, vinduet til en mann» (fragment 333) til komplette grupper av vers, som de sitert nedenfor. De lærde i Alexandria nummererte Alkaios i deres kanonske liste på ni, en lyrisk poet per muse. Blant disse ble Pindar framholdt av mange litteraturkritikere i antikken for å være den fremste av dem,[10] men andre ga forrang til Alkaios.[11] De ni på den kanonske listen er tradisjonelt inndelt i to grupper hvor Alkaios, Sapfo, og Anakreon er "monodister" eller solosangere, og med følgende trekk: [12]

  • De diktet, komponerte og framførte personlig for venner og kollegaer om emner som var av umiddelbar interesse for dem.
  • De skrev på deres medfødte dialekt; Alkaios og Sapfo på aiolisk dialekt, Anakreon på jonisk.
  • De foretrakk ganske korte, metrisk enkle vers eller strophes som de gjenbrukte i mange dikt, derav «alkaisk» og «sapfiske» vers, betegnet etter de to poetene som perfeksjonerte verseformen eller muligens oppfant den.

De andre seks av de kanonske ni dikterne komponerte vers for offentlige anledninger, framført av kor og profesjonelle sangere og hadde typisk komplekse metriske arrangementer som aldri ble reprodusert i andre vers. Imidlertid har denne antikke inndelingen i to grupper blitt betraktet av moderne litteraturforskere som en forenkling og at det er ofte praktisk umulig å vite om en lyrisk komposisjon ble sunget eller resitert, om den ble eller ikke ble fulgt av musikalske instrumenter og dans. Selv Alkaios' private refleksjoner, tilsynelatende sunget ved middagsselskaper, beholdt en offentlig funksjon.[13]

Portrettbyste av Sapfo, renessansekopi etter gresk oldtidsoriginal. Identifisert ved blant annet hårfrisyren.

Litteraturforskningen forsøker ofte å forstå Alkaios i sammenligning med Sapfo:

«Om vi sammenligner de to, finner vi ut at Alkaios er allsidig, mens Sapfo er smalere i hennes rekkevidde; at hans vers er mindre polert og mindre melodiøs enn hennes; og at de følelser som han velger å vise fram er mindre intense.» — David Campbell[14]
«Den aiolisk sang er brått avslørt som et modent kunstverk i de åndelige versene til Alkaios. Den ble løftet opp til en fremragende dyktighet av hans yngre samtidige Sapfo, hvis melodi er uovertruffen, kanskje makeløs, blant alle levningene fra gresk poesi.» — Richard Jebb[15]
«I mangfoldet av hans emner, i den utsøkte rytmen i hans metrikk, og i den feilfrie perfeksjon i hans stil, alt som står fram selv i de skamferte fragmentene, han overgikk alle andre poeter, selv hans mer intense, mer delikate og mer virkelig inspirerte Sapfo.» — James Easby-Smith[16]

Den romerske poeten Horatius som også sammenlignet de to, beskrev Alkaios som «mer fullhals-syngende».[17] Alkaios selv synes å ha framhevet forskjellen mellom hans egen «jordnære» stil og Sapfos mer «himmelske» kvaliteter da han beskrev henne som bortimot en gudinne (sitert overfor), og likevel har det blitt argumentert at begge poetene var opptatt av balansen mellom de himmelske og det profane, hver av dem framhevet ulike elementer i denne balansen.[13]

Dionysios fra Halikarnassos har formanet leseren eller tilhøreren til å «observere hos Alkaios det opphøyde, kortheten og søtheten koblet med en barsk makt, hans framstående figurer, og hans klarhet som var usvekket av hans dialekt; og over alt hans uttrykksmåte markerte hans sinnelag for samfunnets affærer,»[18] mens den romerske retorikeren Quintilianus etter å ha kommentert Alkaios for hans utmerkede egenskaper «i de delene av hans verker hvor han gjør narr av tyranner og bidrar til den gode moral; i hans språk er han konsis, oppstemt, omsorgsfull, og ofte som en taler,» skjønt han legger til: «men han synker ofte ned i hensynsløshet og kjærlighetsaffærer selv om det var bedre passende for høyere ting.»[19]

Poetiske sjangrer[rediger | rediger kilde]

Kanskje en framstilling av Sapfo, sittende med lyren, og Alkaios stående. Plakett fra ca. 460 f.Kr.

Verkene til Alkaios er konvensjonelt inndelt i fem sjangre:

  • Politiske sanger: Alkaios skrev ofte om et politisk emne, omtalte maktkampene på Lesbos med lidenskapen og kraften til en partisan, forbannet sine motstandere (fragment 129), gledet seg over deres død (som i drikkesangen i fragment 332), utdelte blodkoagulerende kommentarer på konsekvensene av manglende politisk handling (fragment S262 side), og formante sine kamerater til heroisk trass (som i en av hans allegori «skipet-som-samfunnet», fragment 6). I sin kommentar over Alkaios som en politisk poet observerte den lærde Dionysios fra Halikarnassos at «...hvis du fjernet versemålet ville du finne politisk retorikk.»[20]
  • Drikkesanger: I henhold til grammatikeren Athenaios benyttet Alkaios enhver anledning som unnskyldning for å drikke og han har gitt flere sitater for å vise det.[21] Alkaios oppmanet sine venner til å drikke i feiringen av en tyranns død (fragment 332), å drikke bort deres sorger (fragmentene 335, 346), å drikke ettersom livet er kort (fragment 38A), og i ånden av faste uttrykk som «i vinen er sannheten» (latin: in vino veritas), som Alkaios er den eldste kjente for (fragment 333), å drikke seg gjennom vinterstormene (fragment 338) og drikke seg gjennom varme sommerdager (fragment 347). Det sistnevnte diktet er en parafrase av vers fra Hesiod,[22] omstøpt i askepiadisk versemål og på aiolisk dialekt.
  • Hymner: Alkaios sang om gudene i ånden til de homeriske hymner, men tilsynelatende som underholdning for hans venner framfor å ære og lovprisning av gudene og i de samme versemål som han benyttet for sin «verdslige» lyrikk.[23] Det finnes for eksempel fragmenter i sapfisk versemål som lovpriset dioskurerne (fragment 34a), elven Evros (fragment 45), den lengste elven som bare renner innenfor Balkan, men betydningsfull i mytologien på Lesbos ettersom det var nedover denne elven hvor hodet til Orfeus fløt nedover mens det fortsatt sang, eventuelt krysset havet til Lesbos hvor det til sist ble oppbevart i et Apollon-tempel som et symbol på Lesbos overlegenhet i sangkunsten.[24] og Hermes (fragment 308b), en gud i henhold til gresk mytologi sto for blant annet musikken. I henhold til Pomponius Porphyrion ble den siste hymnen senere imitert av Horatius i en av hans sapfiske oder (C.1.10: Mercuri, facunde nepos Atlantis).[25]
  • Kjærlighetssanger: Bortimot alle de erotiske diktene eller kjærlighetssangene til Alkaios, de som ble omtalt med misbilligelse av Quintilianus ovenfor, har forsvunnet uten et spor. Det er en kort referanse til hans kjærlighetsdikt i et avsnitt av Cicero.[26] Horatius, som ofte skrev i etterligning av Alkaios, skisserte i et vers et av poeten fra Lesbos favorittemner – Lycus med det sorte hår og øyne (C.1.32.11-12: nigris oculis nigroque/crine decorum). Det er mulig at Alkaios skrev mer amorøst om Sapfo, slik det er indikert i et tidligere sitat (fragment 384), men at disse har gått tapt.
  • Forskjellige emner: Alkaios skrev om en rekke ulike emner på måter som gjør at de tidvis er selvmotsigende for de som ønsker å lese hans karakter ut av diktene. Grammatikeren Athenaios siterte en del vers om parfymerte salver for å vise hvor lite soldataktig dikteren kunne være (fragment 362)[27], og han siterte Alkaios’ beskrivelser av hvordan veggene i huset var dekorert med våpen (fragment 357) som tegn på hvor uvanlig soldataktig han kunne være for en lyrisk poet.[28] Andre eksempler på hans ferdigheter innen både krigerske og fredelige emner er lyrikk som feiret brorens dåder som babylonsk leiesoldat (fragment 350) og lyrikk på et sjeldent versemål, nemlig sapfisk versemål på jonisk, presentert som stemmen til en ulykkelig pike (fragment 10B), «Ulykkelige meg, som deler all denne ulykke!». Det er muligens imitert av Horatius i samme versemål (C.3.12: Miserarum est neque amori dare ludum neque dulci).[29] Han skrev også sapfiske vers om homeriske temaer, men i en uhomerisk stil hvor han sammenlignet Helena fra Troja på ufordelaktig vis med Thetis, mor til Akilles (fragment 42).

Aspekter fra Alkaios' diktning[rediger | rediger kilde]

Vinens pris[rediger | rediger kilde]

Kyliks, drikkeskåltype som ble brukt i finere selskaper i antikkens Hellas, ca. 500 f.Kr., fra British Museum

Det er drikkevisene som har karakterisert Alkaios for ettertiden. Som nevnt over synes han å være den eldste kilden til den latinske frasen In vino veritas, «i vinen ligger sannheten». Vinen er nesten alltid med i ham, uansett hvilken anledning. I en oversettelsen fra den finlandssvenske poeten Emil Zilliacus lyder et vers:

Och blanda till i kruset en riklig
dryck,
en honungssöt, och låt din
tinning
mjukt mot den dunmjuka kudden vila.

«Fukt lungen med vin» lyder en anatomisk sett forunderlig setning da meningen er neppe at vinen skal settes i vrangstrupen.[30] Et annet drikkedikt (fragment 346) demonstrer en del nøkkeltrekk i hans diktning (klammeparentesene indikerer usikkerheter i oldtidsteksten):

πώνωμεν· τί τὰ λύχν' ὀμμένομεν; δάκτυλος ἀμέρα·
κὰδ δ'ἄερρε κυλίχναις μεγάλαις [αιτα]ποικίλαισ·
οἶνον γὰρ Σεμέλας καὶ Δίος υἶος λαθικάδεον
ἀνθρώποισιν ἔδωκ'. ἔγχεε κέρναις ἔνα καὶ δύο
πλήαις κὰκ κεφάλας, [ἀ] δ' ἀτέρα τὰν ἀτέραν κύλιξ
ὠθήτω...[31]
La oss drikke! Hvorfor venter vi på lampene? Kun en strime dagslys igjen.
Løft ned de store begre, mine venner, de malte;
for vinen var gitt til menn av sønnen til Semele og Zeus
til hjelp mot deres plager. Bland en del med vann til to deler vin,
hell det opp til kanten, og la den ene koppen skubbe den andre avsted...[32]

Det greske versemål er her ganske enkel, bestående av askepiadisk versemål, smidig benyttet for å befordre eksempelvis rytmen av klirrende kopper (ἀ δ' ἀτέρα τὰν ἀτέραν). Diktets språk er karakteristisk direkte og kortfattet og består av korte setninger. Den første linjen er en modell for sammentrengt mening, bestående av et utbrudd, «La oss drikke!», et retorisk spørsmål: «Hvorfor venter vi på lampene?» og et rettferdiggjørende utsagn; «Kun en strime dagslys igjen». Meningen er klar og ukomplisert, emnet er tatt fra dikterens egne erfaringer, og det er et fravær av poetiske utsmykning. Som mange av Alkaios' dikt (jf. fragmentene 38, 326, 338, 347, 350) begynner det med et verb, i dette tilfellet «La oss drikke!» og inkluderer et fast uttrykk, «Kun en strime dagslys igjen», og det er mulig at den ble aller først uttrykt av ham.<refname = "campbell287" />

Skipet som allegori[rediger | rediger kilde]

Avbildning av greske skip på keramikk fra antikken.

I et diktfragment på hans eget versemål synger Alkaios om et skip i havsnød. Stormen raser, seilene rives opp og bølgene velter over skipskanten. I Sigmund Skards oversettelse:

I fælske ser eg vindane rase vilt
Storbåra velter, no på mi eine led,
no på mi andre. Midt i ròket
driv vi omkring i vår svarte farkost.[33]

Men diktet handler om noe mer en ensomt skip i nød. Alkaios som selv har opplevd de heftige stormkastene i Mytilenes politikk benytter seg av en allegori. Det er den første kjente allegori hvor skipet framstilles som bilde for samfunnet, samfunnets hersker som skipsføreren, og skipets mannskap er likt samfunnets folk. Den samme allegorien om statsskipet har gått videre gjennom historien i mangfoldige variasjoner. Den ble benyttet av Aiskylos i De syv mot Theben, Sofokles i Antigone, og Horatius ga den romersk form,[33] og moderne tid ble den eksempelvis benyttet i romanene Ulf Larsen (1906) av Jack London, og i Haiene (1974) av Jens Bjørneboe, og den fant også sin mørke lignelse i Adolf Hitlers slagord «Ein Volk, ein Reich, ein Führer».

Et diktfragment fra en annen skildring av et skip i storm er muligens også ment allegorisk avsluttes slik:

Så driver skipet styrløst. Men jeg vil nå
ei tenke på det, nei, med dere vil jeg
o venner, nyte og med Bycchis...

Horatius' hyllest[rediger | rediger kilde]

Få andre diktere var mer begeistret for den greske dikteren enn den romerske poeten Horatius som modellerte sine egne lyriske komposisjoner på Alkaios, både i emnevalg, variasjoner på Alkaios' egne vers, og i Alkaios' og Sapfos versemål, og som kom til uttrykk i Horatius' presise latin i hans tredje bok med oder.[34] I Horatius' andre bok, i en ode komponert i alkaisk versemål over et nesten fatal ulykke han hadde på sin gård, diktet han en visjon hvor han møtte Alkaios og Sapfo i Hades. I sin jubelode over Kleopatras død (1,37) etterlignet han sitt greske forbilde, og avsluttet diktet som var karakteristisk for Alkaios: Nunc est bibendum — «Nå må det drikkes!»<refname="Beyer268" />

Fragmenter og kilder[rediger | rediger kilde]

En papyrus fra Oxyrhynchus, skrevet på gresk fra 100-tallet e.Kr. av «Thais» til «Tigrius», rådet ham (blant andre ting) å ikke selge grisene uten først å rådføre seg med henne..Det var midt i slipt skrap av kassert søppel at verdifulle fragmenter av arkaisk poesi har blitt funnet, inkludert vers av Alkaios.

Historien om Alkaios er delvis også historien om de forskere som reddet hans verk fra glemsel.[35][36] Hans poesi har ikke blitt videreført til ettertiden via tradisjonen med manuskript hvor generasjoner av skrivere har kopiert en forfatters samlede verker og ledes videreført dem intakt til den moderne verden slik tilfellet var med Pindars oder. Lyrikken til Alkaios er videreført på tilfeldig vis og fragmentarisk, samlet fra blant annet sitater fra lærdes skrifter i oldtiden og kommentatorer, hvis verker som har overlevd århundrenes slitasje, og i frynsete levninger av papyrus som ble avdekket fra en søppelfylling fra oldtiden ved Oxyrhynchus, et område rundt 160 km sør for Kairo i Egypt. Ved å legge samme de ulike kildene har moderne forskere studert og korrigert med grundighet, lagt til bit for bit fra historiens levninger av poetiske fragmenter.

Oldtidens lærde siterte Alkaios som støtte for ulike argumenter. Således siterte eksempelvis Heraclitus «allegoristen» (fra 100-tallet e.Kr.)[37] fragment 326 og deler av fragment 6 om skipene i storm i hans studie av Homers bruk av allegorier.[38] Hymnen til Hermes, fragment 308(b), ble sitert av Hephaestion grammatikeren[39] og både ham og Libanios retorikeren siterte de to første linjene av fragment 350,[40] feiringen av hjemkomsten fra Babylon av Alkaios' bror. Resten av fragment 350 ble parafrasert i prosa av historikeren og geografen Strabo.[41] Mange av fragmentene ble gitt i sitater av Athenaios, retoriker og grammatiker fra Egypt, hovedsakelig i emner som angikk drikking av vin, men fragmentet 333, «vin, vinduet inn i en mann», ble sitert langt senere av en bysantinsk grammatiker, Johannes Tzetzes.[42]

Den første tidlig moderne utgivelse av Alkaios' poesi kom i en utgave på gresk og latin fra fragmenter samlet med de kanonske lyriske poetene ved Michael Neander, utgitt i Basel i Sveits i 1556. Denne ble fulgt av enda en utgave av de ni poetene, samlet av Henricus Stephanus (Henri Estienne) og utgitt i Paris i 1560. Fulvius Ursinus satte sammen en mer fyldig utgave med de ni poetene og fragmenter av Alkaios' poesi, inkludert en kommentar, som ble utgitt i Antwerpen i 1568. Den første særskilte utgaven av Alkaios ble gjort av Christian David Jani, og utgitt i Halle i 1780. Den neste separate utgivelsen ble utgitt av August Matthiae i Leipzig i 1827.

En del av fragmentene som ble sitert av oldtidens lærde ble tolket av forskere på 1800-tallet. Således er eksempelvis to adskilte sitater fra Athenaios[43] forent av Theodor Bergk for utgjøre fragment 362.</ref> Tre adskilte kilder ble kombinert for utgjøre fragment 350, som nevnt over, inkludert en parafrase på prosa fra Strabo som først trengte å ble restaurert tilbake til dets opprinnelige versemål, en syntese oppnådd ved felles anstrengelser av Otto Hoffmann, Karl Otfried Muller og Franz Heinrich Ludolf Ahrens.

Oppdagelsen av papyrusene ved Oxyrhynchus på slutten av 1800-tallet økte dramatisk omfanget av forskningen. Det har blitt satt sammen hele åtte viktige fragmenter fra papyrusene, fragmentene 9, 38A, 42, 45, 34(a), 129, 130 og aller senest også S262. Disse fragmentene har fylt lacunae eller hull som forskerne hadde fylt med kvalifisert gjetting, inkludert for eksempel et briljant utvidelse ved Maurice Bowra i fragment 34(a), en hymne til Dioscuri som omfattet en beskrivelse av fenomenet Sankt Elms ild i skipets rigg.[44] Arbeidende med kun åtte bokstaver (pro...tr...ntes), manet Bowra fram en frase som genialt utviklet diktets mening og velklang (proton' ontrechontes), beskrev den luminescens som «gikk langs fokkestagene». Bowras egenskap til trekke ut betydningsfull informasjon er legendarisk og er demonstrert i en anekdote om hans dager ved Oxford. Sammen med en del kollegaer hadde svømt naken i elven da de ble overrasket av en gruppe spaserende kvinner. Bowras kollegaer skjulte raskt sine edle deler mens Bowra skjulte kun ansiktet. Spurt om dette etterpå kunne forskeren slå fast: «Jeg vet ikke hvordan det er med dere, mine herre, men i Oxford er jeg i det minste kjent ved mitt ansikt.»[45]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Easby-Smith, J. (1901): The Songs of Alcaeus, W.H.Lowdermilk and Co.
  2. ^ Mulroy, David (1992): Early Greek Lyric Poetry, University of Michigan Press, ss. 77-78
  3. ^ Campbell, David. A. (1982):Greek Lyric Poetry, Bristol Classic Press, ss. 285-287
  4. ^ Easby-Smith, James S. (1901): The Songs of Alcaeus, W.H.Lowdermilk and Co., Washington Digitalisert versjon
  5. ^ Alcaeus – David Mulroy (essay date 1992)
  6. ^ Herodot: Historier 5.95
  7. ^ Jebb, R. C. (1878): Greek Literature, MacMillan and Co., ss. 59 Googles forhåndsvisning
  8. ^ Nagy, Gregory (2007): 'Lyric and Greek Myth' i: The Cambridge Companion to Greek Mythology, red. R. D. Woodward, Cambridge University Press, ss 19-51 Digitalisert versjon
  9. ^ Easby-Smith, James S. (1901): The Songs of Alcaeus, W.H.Lowdermilk and Co., Washington
  10. ^ Quintilian 10.1.61; cf. Pseudo-Longinus 33.5
  11. ^ James Easby-Smith, The Songs of Alcaeus (digitalisert uten paginering)
  12. ^ Andrew M.Miller (overs.) (1996): Greek Lyric: an anthology in translation, Hackett Publishing Co., Intro. xiii
  13. ^ a b Nagy, Gregory (2007): «Lyric and Greek Myth» i: The Cambridge Companion to Greek Mythology, red. R. D. Woodward, Cambridge University Press, ss. 19-51
  14. ^ Campbell, David A. (1982): Greek Lyric Poetry, Bristol Classical Press, s. 287
  15. ^ Jebb, Richard (1905): Bacchylides: the poems and fragments, Cambridge University Press 1905, ss. 29 (digitalisert av Google Books)
  16. ^ Easby-Smith, James: The Songs of Alcaeus (digitalisert uten paginering)
  17. ^ Michie, James (overs.) (1964): The Odes of Horace, Penguin Classics, s. 116
  18. ^ Imit. 422, sitert fra Easby-Smith i Songs of Alcaeus
  19. ^ Quintillian: 10.1.63, sitert av D. Campbell i Greek Lyric Poetry, s. 288
  20. ^ Imit. 422, sitert av Campbell i Greek Lyric Poetry, side 286
  21. ^ Athenaues 10.430c
  22. ^ Hesiod Op. 582-588
  23. ^ Campbell, David A. (1982): Greek Lyric Poetry, Bristol Clasical Press, s. 286
  24. ^ Campbell, David A. (1982): Greek Lyric Poetry, Bristol Clasical Press, ss. 292-293
  25. ^ Campbell, David (1985): «Monody» i: The Cambridge History of Classical Literature: Greek Literature, P.Easterling &E.Kenney (red.), Cambridge University Press, ss. 213
  26. ^ Cicero: Tusc.Disp. 4.71
  27. ^ Athenaeus 15.687d
  28. ^ Athenaeus 14.627a
  29. ^ Campbell, David (1985): «Monody» i: The Cambridge History of Classical Literature: Greek Literature, P. Easterling & E. Kenney (red.), Cambridge University Press, s. 214
  30. ^ Beyer, Edvard (1971): Verdens litteraturhistorie. Bind 1. Cappelen, Oslo. Side 268
  31. ^ Campbell, David A. (1982): Greek Lyric Poetry, Bristol Clasical Press, s. 60
  32. ^ Oversatt fra Miller, Andrew M. (overs.) (1996): Greek Lyric: an anthology in translation, Hackett Publishing Co., s. 48
  33. ^ a b Beyer, Edvard (1971): Verdens litteraturhistorie. Bind 1. Cappelen, Oslo. Side 267
  34. ^ Horace Od. 3.30
  35. ^ Campbell, David. A. (1982): Greek Lyric Poetry, Bristol Classic Press, ss 285-305
  36. ^ Easby-Smith, James S. (1901): The Songs of Alcaeus, W.H.Lowdermilk and Co., Washington, Digitalisert versjon
  37. ^ Russell, Donald. A. & Konstan, David (red., overs.) (2005): Heraclitus: Homeric Problems, Society of Biblical Literature, «Introduction», Googles forhåndsvisning
  38. ^ Heraclitus All.5
  39. ^ Hephaestion Ench. xiv.1
  40. ^ Hephaestion Ench. x 3; Libanus Or. 13.5
  41. ^ Strabo 13.617
  42. ^ Tzetzes Alex. 212
  43. ^ Athenaeus 15.674cd, 15.687d
  44. ^ Campbell, David.A. (1982): Greek Lyric Poetry, Bristol Classic Press, s. 290
  45. ^ Doniger, Wendy (2000): The Bedtrick: Tales of Sex and Masquerade, University of Chicago Press, s. 193

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Campbell, D. A. (red.) (1982): Greek Lyric Poetry. Bristol Classical Press, London. ISBN 0-86292-008-6
  • Campbell, D. A. (red.) (1982):Greek Lyric 1: Sappho and Alcaeus. Harvard University Press, Cambridge, Mass., 1982. ISBN 0-674-99157-5
  • Liberman, Gauthier (red.) (1999): Alcée. Fragments. Collection Budé, Paris. ISBN 2-251-00476-9
  • Barnstone, Willis (overs.) (1988): Sappho and the Greek Lyric Poets. Schoken Books Inc., New York. ISBN 0-8052-0831-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Alcaeus – bilder, video eller lyd