Hyrdediktning
Hyrdediktning, også kalt pastoral diktning eller bukolisk diktning, er en betegnelse for litterære sjangre i bunden eller ubunden form, det være seg poesi, epikk eller drama, som har som felles tema hyrdelivet, det idylliske landlivet, fred og gleder, gjete sauer i henhold til sesongene, enkle menneskers idealiserte gjøremål i landlige omgivelser.
Etymologi[rediger | rediger kilde]
Hyrdediktningen blir betegnet med flere synonyme begreper: bukolisk eller pastoral, fra henholdsvis det greske og den latinske ordet for hyrde, bukolos og pastor. Pastoral kommer fra latinske pāstōrālis, igjen avledet fra greske pāstor = hyrde. Ordet går igjen i den kristne betegnelsen pastor som er den som gjeter menigheten, og således også synonymt med den eldste eller prest.[1] At hyrdedikt også blir kalt for ekloger, som betyr «utvalgte dikt», har sin bakgrunn i at Vergils hyrdedikt gikk under dette navnet. Tilsvarende ble Theokrits dikt kalt for idyller, fra gresk eidyllion, «lite bilde», det vil si sjangerbilder.[2] Med det siste var den opprinnelige meningen et lite dikt og ikke et dikt om idyllisk liv, skjønt i moderne tid har den sist meningen blitt gjeldende.
Pastoral litteratur[rediger | rediger kilde]
Pastoral betegner i litteraturen en henvisning til landet og bygdene, og dets aspekter i livet blant gjetere og sauer og andre former for gårdsarbeid som er blitt romantisert. Her blir hyrdene diktere og sangere. En typisk stemning er gitt av den engelske poeten og dramatikeren Christopher Marlowe i noen kjente linjer fra «The Passionate Shepherd to His Love» («Den lidenskapelige hyrde til sin elskede»):
- Come live with me and be my Love,
- And we will all the pleasures prove
- That hills and valleys, dale and field,
- And all the craggy mountains yield.
- There will we sit upon the rocks
- And see the shepherds feed their flocks,
- By shallow rivers, to whose falls
- Melodious birds sing madrigals.
.jpg)
Pastorale gjetere og gjeterpiker har vanligvis greske navn som Corydon eller Philomela, noe som er en refleksjon av sjangerens opprinnelse. Pastorale dikt er plassert i vakre, stemningsfulle landskap, det litterære begrepet er «locus amoenus», latin for «vakkert sted», som Arkadia, et landskap i Hellas, midt på Peloponnes, og som er hjemstedet for guden Pan. Poetene beskrev Arkadia som en form for paradis. Hensikten med sauer og andre landsens aktiviteter er at det er lite krevende og etterlatt i bakgrunn. Å hengi seg til hyrdinnene og gjeterjentene og deres beilere er en tilstand av det perfekte tidsfordriv. Det gjør dem tilgjengelig for å formgi en vedvarende erotisk fantasi. Gjeterne tilbringer sin tid med å jage vakre piker, og stundom, som i den greske og romerske versjonen, også vakre gutter. Erotikken i Vergils andre eklog, «Formosum pastor Corydon ardebat Alexin» («Gjeteren Corydon brant av lidenskap for den vakre Alexis») er åpenbart ikke heterofil.
Felles emner innenfor hyrdediktningen er kjærlighet og forførelse, poesiens verdi, død og sorg, byens elendighet i motsetningen til landets «renhet». Et poetisk tema i hyrdediktningen er eklog (dialog mellom to gjetere), eksempelvis mellom en hyrde og en hyrdinne som han elsker eller forsøker å forføre; en «sangkonkurranse» for å avgjøre hvilken hyrde som er den beste poeten; eller en sofistikert disputt mellom to hyrder om en kvinne, deres flokk, eller samtidig hendelse, en sørgesang for en død venn (elegi), eller lovprisning av en høytstående person.
Viktig var den pastorale sørgesang som uttrykte tapet av en tapt venn og hvor gjerne musen ble påkalt, uttrykk for poetens sorg, lovprisning av den døde, forbannelse av døden, og til slutt poetens erkjennelse av dødens uunngåelighet. De pastorale sørgesanger eller elegier ble fortsatt praktisert på 1800-tallet av romantiske og viktorianske poeter, eksempelvis Percy Bysshe Shelleys Adonais (1821) som ble skrevet ved John Keats' død.[3]
Antikk opprinnelse[rediger | rediger kilde]
Allerede i antikken ble sjangeren dyrket, da kalt for bukolisk diktning, fra greske βουκóλος i betydningen gjeter, noe som reflekterer den greske opprinnelsen til den pastorale diktningen. Diktningen begynte med poesien til den hellenistiske Theokrit (Theokritos), en greskskrivende poet fra Sirakusa (Syrakus) på 200-tallet f.Kr.[4], og som han skrev om landskapet på østkysten av Sicilia for den urbane befolkningen i Alexandria.
Flere av hans Idyller er plassert på landet, kanskje for også å reflektere landskapet på øya Kos i Egeerhavet hvor han også levde. Diktenes innhold handlet om dialogene til gjeterne.[5] Pastoralt blir ofte definert som romantisk i motsetning til realistisk, men Theokrits diktning var ektefølt og konkret, og ikke preget av den kunstige overfladiskhet som senere hyrdediktning har vært preget av. Hyrdene er ekte gjetere og språket er stundom saftig, og antagelig kan Theokrit ha vært inspirert og trukket materiale fra autentiske folketradisjoner blant de sicilianske gjeterne. Han skrev på en dorisk dialekt, men versemålet han valgte var daktylisk heksameter assosiert med den mest prestisjetunge form for gresk poesi, epikken. Denne blandingen av enkelhet og raffinement ville komme til å spille en betydelig rolle i den senere hyrdediktningen.
Theokrit ble etterlignet av de greske poetene Bion fra Smyrna og Moskhus. Den romerske poeten Vergil tilpasset sjangeren til latin med hans meget innflytelsesrike Bucolica eller Eclogae, som består av ti hyrdedikt. Vergil presenterte en mer idealisert visjon av landets liv enn Theokrit og var den første å plassere sine dikt til Arkadia, og som siden ble et favorittsted for senere pastoral diktning. Han inkluderte også elementer av politisk allegori.[6]
I prosa er Dafnis og Chloë, skrevet av Longos, antagelig på 200-tallet e.Kr, et utmerket eksempel på en tidlig hyrderoman. Det er også det eneste kjente verk som etterlatt etter Longos, som har handling fra øya Lesbos som man antar også var dikterens hjem. Stilen er både retorisk som pastoralsk, dens hyrder og hyrderinner er konvensjonelle, men forfatteren bibringer menneskelig interesse til den idealiserte verden. Dafnis og Chloë er mer lik en moderne roman enn samtidens øvrige erotiske romanseverker.
Italienske poeter gjenopplivet den pastorale diktningen på 1300-tallet og framover, først på latin, blant annet av Petrarca, Jovianus Pontanus og Baptista Mantuanus, og deretter på italiensk ved blant annet Matteo Maria Boiardo. Moten med hyrdediktningen spredde seg gjennom hele renessansens Europa. I Spania var Garcilaso de la Vega en viktig foregangsdikter. Ledende franske pastorale diktere var blant annet Clément Marot og Pierre de Ronsard.
De første engelske pastoraler var Eclogues (ca. 1515) av Alexander Barclay, som var tungt påvirket av poeten Baptista Mantuanus. En milepæl i engelsk hyrdediktning var Edmund Spensers Shepheardes Calender (Hyrdens kalender), først utgitt i 1579. Spensers verk består av tolv ekloger, en for hver måned i året, og skrevet på dialekt. Den består av elegier, fabler og en diskusjon om poesiens rolle i samtidens England. Spenser og hans venner framsto under ulike dekknavn, Spenser selv er «Colin Clout»/«Kalle Klut». Spensers eksempel ble etterlignet av andre poeter som Michael Drayton (Idea, The Shepherd's Garland) og William Browne (Britannia's Pastorals).
Det mest berømte pastorale elegi på engelsk er John Miltons Lycidas (1637), skrevet ved Edward Kings død, en medstudent ved University of Cambridge. Milton brukte diktformen både til å utforske sin egen profesjon som dikter og til å angripe det han så på som kirkens misligheter. Det formelle engelske, pastorale dikt døde ut på 1700-tallet, ett av de siste kjente eksempler er Alexander Popes Pastorals (1709). Formen ble deretter parodiert av forfattere som John Gay (i hans Shepherd's Week), kritisert for dens kunstferdighet ved Samuel Johnson og angrepet for dens manglende realisme av George Crabbe, som selv forsøkte å gi et sannferdig bilde av livet på landet i sitt dikt The Village (Landsbyen, 1783). Hyrdediktningen overlevde uansett mer som en stemning enn som en sjanger, noe som kan bli sett i verker som Matthew Arnolds Thyrsis (1867), en sørgesang over dødsfallet til hans medpoet Arthur Hugh Clough.
Pastorale romanser[rediger | rediger kilde]
_-_The_Shepherdess_(1889).jpg)
Italienske forfattere oppfant en helt ny sjangre, den pastorale romanse som blandet hyrdediktet med en fiktiv fortelling i prosa. Selv om det ikke eksisterte en klassisk forløper til formen trakk den en del inspirasjon fra antikkens greske romaner hvor handlingen var plassert på landet, eksempelvis som ved Longos’ Dafnis og Chloë. Den mest innflytelsesrike italienske eksempelet var Jacopo Sannazaros Arcadia (1504). Den pastorale romansen spredte seg over hele Europa og skapte viktige verker som Jorge de Montemayors Diana (1559) i Spania, Philip Sidneys Arcadia (1590) i England, og Honoré d'Urfés L'Astrée (Astreas historie, utgitt i årene 1607–1627) i Frankrike.
Pastorale skuespill[rediger | rediger kilde]
Det pastorale drama vokste også fra i løpet av renessansens Italia. Igjen var det få klassiske forløpere, med det mulige unntak i de greske satyrspill. Angelo Polizianos Orfeo (1480) viste begynnelsen på den nye formen, men den nådde sitt høydepunkt på slutten av 1500-tallet med Torquato Tassos Aminta (1573) og Giovanni Battista Guarinis Il pastor fido (1590).
John Lylys Endimion (1579) brakte den italiensk-inspirerte pastorale stilen til England. John Fletchers The Faithful Shepherdess (Den trofaste hyrdinne) og Ben Jonsons The Sad Shepherd (Den sørgmodige hyrde) er sene eksempler. Noen av William Shakespeares skuespill inneholdt pastorale elementer, mest merkbart i Som dere vil ha det, 1599 (As You Like It), hvor handlingen var tatt fra Thomas Lodges pastorale romanse Rosalynde, og Vintereventyret, 1611 (The Winter's Tale) hvor Akt 4, Scene 4 er en lengre pastoral digresjon.
Hyrdediktning i norsk litteratur[rediger | rediger kilde]
_-_Roma,_Crypta_Balbi_-_Foto_Giovanni_Dall%27Orto,_marzo_2005.jpg)
Den som har fått æren for det første norske hyrdediktet er Hallvard Gunnarssøn (død 1608) som skrev Akrostichis på latin.
Edvard Storm, som ble født i Vågå i Gudbrandsdalen i 1749, og døde i København i 1794, er heller ikke blant de mest sentrale norske forfattere, men mye av det han skrev representerte interessante brytninger i samtiden, mellom norsk og dansk identitet, mellom hjemlige og fremmelige impulser.[7]
Kristian Elster mente at da Storm skrev sine Gudbrandsdalsdikt på lokal norsk dialekt, vågåmål, da ble hans lyriske beskrivelser sanne og realistiske, og hadde han gjort det samme på dansk, noe han oftest gjorde, «skulde det ha blit hyrdepoesi av dem».[8] Storm var belest i antikkens poeter, spesielt Horats som han gjorde flere frie gjendiktninger av i Samlede Digte.
Pastorale stemninger finnes også i Maurits Hansens noveller. Det samme hos Bjørnstjerne Bjørnson, kanskje spesielt i hans tidligste bondefortellinger, men mest i stemningen, ikke nødvendigvis som et bevisst sjangertrekk. Grunnen til at man ikke finner sjangeren mer dyrket i Norge kan være at den kulturelle eliten var lenge orientert mot Danmark og kontinentet, og når de først begynte å se på det norske samfunnet ble de mer opptatt av å gi en mer realistisk fremstilling av det norske bondesamfunnet. Pastoraldiktning ligger likevel i en form for romantisering av bondelivet, skjønt ofte med realismens skjær over det hele selv i romantikkens storhetstid.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Bibelen: Jeremia 3,15: «Så gir jeg dere hyrder, slike som jeg vil ha, og de skal vokte dere med kunnskap og forstand».
- ^ Beyer, Edvard et al: Verdenslitteraturhistorie, bind 1. Oslo 1972. Side 401
- ^ «Percy Bysshe Shelley: Adonais». Arkivert fra originalen 3. mars 2015. Besøkt 6. februar 2008.
- ^ Østbye 1922. Østbye, P., Teokrit: Utvalgte idyller, Kristiania (Oslo) 1922
- ^ Introduksjon (side 14) til Virgil: The Eclogues, oversatt til engelsk av Guy Lee (Penguin Classics)
- ^ Artikkel om «Bucolic poetry» i The Oxford Companion to Classical Literature (1989)
- ^ Olav Solberg: Hyrdedikting på norsk? Edvard Storms lyriske dikting Arkivert 21. september 2007 hos Wayback Machine.
- ^ Elster, Kristian: Illustreret norsk litteraturhistorie, side 530-533. Kristiania 1923.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Apollon: Arkadia – lykkens land
- Idylls, to idyller av Theokrit (engelsk)
- Eclogues av Virgil
- De komplette verkene til Christopher Marlowe
- Shepheardes Calendar av Edmund Spenser
- La Castità Conquistata: The Function of the Satyr in Pastoral Drama, Funksjonen av satyr i det pastorale drama, av Meredith Kennedy Ray (University of Chicago)