Koiné

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Mørkeblå: flertall av gresktalende, lyseblå: helleniserte områder: Antatt spredning på 300-tallet f.Kr.

Koiné (koiné gresk: ἡ κοινὴ διάλεκτος, «felles dialekt» eller «fellesspråk»), også tidvis karakterisert som aleksandrinsk dialekt, felles attisk, eller hellenistisk gresk (Ελληνιστική Κοινή), var felles greske språket som utviklet seg i kjølvannet av Aleksander den stores erobringer, basert i stor grad på attisk gresk framfor andre greske dialekter. Det ble lingua franca blant alle i den hellenistiske verden i den østlige delen av Middelhavet og den vestlige delen av Asia. Etter mønster fra koiné-gresk blir koinéspråk brukt i lingvistikken om standardspråk eller dialekter som har oppstått på lignende måter.

Det utviklet seg gjennom spredningen av gresk som følge av erobringene på 300-tallet f.Kr., basert på attisk, men med en del jonisk former, samt ulike tilsetninger som kom fra lokale dialekter.[1] Koiné viste et bredt spektrum av ulike stiler, fra mer konservative litterære former til talte folkespråk i lokale områder.[2] Som det dominerende språket for Det bysantinske riket, utviklet det seg videre til middelaldergresk (bysantinsk gresk), som siden ble til moderne gresk.[3]

Litterært koiné var språket for mye av den greske litterære og akademiske skrivingen, som i verkene til Plutark og Polybios.[1] Koiné er også språket til Septuaginta, den greske oversettelsen av Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) gjort av jøder i Alexandria på 200-tallet f.Kr., av det kristne Det nye testamente, og av det meste av tidlig kristne teologiske skrifter av kirkefedrene. I denne sammenhengen er koiné gresk også omtalt som bibelsk gresk eller kirkegresk.[4] Det fortsatte å være benyttet som liturgisk språk i den gresk-ortodokse kirke. Et forslag på å innføre moderne gresk i liturgien ble avvist så sent som 2002.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Bubenik, V. (2007): «The rise of Koiné» i: Christidis, A. F.: A history of Ancient Greek: from the beginnings to late antiquity. Cambridge: University Press. s. 342–345.
  2. ^ Horrocks, Geoffrey (1997): Greek: a history of the language and its speakers. London: Longman. «4–6».
  3. ^ Horrocks, Geoffrey C. (2010): Greek: a history of the language and its speakers, 2. utg., London: Longman. ISBN 978-1-4051-3415-6. s. xiii.
  4. ^ Chritē, Maria; Arapopoulou, Maria (2007): A History of Ancient Greek: From the Beginnings to Late Antiquity, Cambridge University Press, s. 436
  5. ^ Roudometof, Victor; Makrides, Vasilios N. red. (2010): Orthodox Christianity in 21st Century Greece, Ashgate Publishing.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Allen, W. Sidney (1987): Vox Graeca: A Guide to the Pronunciation of Classical Greek, 3. utg., Cambridge University Press, ISBN 0-521-33555-8
  • Bruce, Frederick F. (1963): The Books and the Parchments: Some Chapters on the Transmission of the Bible. 3. utg., Westwood, N.J.: Revell, kapitlene 2 og 5.
  • Chritē, Maria; Arapopoulou, Maria (2007): A History of Ancient Greek: From the Beginnings to Late Antiquity, Cambridge University Press
  • Conybeare, F.C.; Stock, George (2001). Grammar of Septuagint Greek: With Selected Readings, Vocabularies, and Updated Indexes, Baker Academic.
  • Smyth, Herbert Weir (1956): Greek Grammar, Harvard University Press, ISBN 0-674-36250-0.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]