Intertekstualitet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Intertekstualitet er en litterær teori om forholdet mellom to eller flere tekster som siterer fra hverandre, hentyder til hverandre, eller på andre måter er forbundet.

I verkene til Roland Barthes er intertekstualitet en sammenheng hvor meningen i det kunstneriske verket ikke nødvendigvis ligger plantet i verket, men hos tilskueren eller leseren. I verkene til Julia Kristeva (som skapte begrepet i 1966, Kristeva forkastet senere begrepet på grunn av dets assosiasjoner med kildestudier. I senere verker bruker Kristeva begrepet transposisjonalitet) er intertekstualitet tekstenes gjensidig avhengighet, og den mening som oppstår i en forlengelse mellom og via tekstene.

Et eksempel på intertekstualitet er når Det nye testamentet siterer fra Det gamle testamentet. Umberto Eco nevner et eksempel på intertekstualiteten og medienes innbyrdes dialog, «er den scenen i E.T. hvor romvesenet (Spielbergs oppfinnelse) blir tatt med til byen under Halloween og møter en annen person utkledd som dverg fra The Empire Strikes Back (Lucas’ oppfinnelse). Det går et sett gjennom E.T., og den forsøker å kaste seg om halsen på dvergen og omfavne ham, som om den var en gammel venn.»

I følge Eco skal tilskueren kjenne til en annen film (intertekstuell viten), vite forbindelseslinjene mellom filmene, ha en viten om tekstene, men også ha en viten om verden, altså om omstendigheter utenfor tekstene. Siden scenen også er absurd, settes den i anførselstegn ved at filmen stoler på det som Eco kaller leserens ekstratekstuelle viten.

Noen postmoderne teoretikere liker å snakke om slektskapet mellom intertekstualitet og hypertekstualitet. Det finnes også mer nylige poststrukturalistisk teori slik som det er formulert i Daniela Casellis Beckett's Dantes: Intertextuality in the Fiction and Criticism (MUP 2005) som undersøker intertekstualitet som en produksjon innfor tekst heller enn som en serie av slektskap mellom ulike tekster.

Intertekstualitet i populærkulturen[rediger | rediger kilde]

Intertekstualitet er alltid allestedsnærværende i dagens moderne populærkultur (som i Ecos eksempel overfor) ettersom den resonerer med et ungdommelig publikum som er kjent for sin kynisme.

Intertekstualitet opptrer hyppig i populære media som TV-show, filmer, romaner og ikke minst i interaktive dataspill. I disse sammenhengene er intertekstualitet ofte benyttet for gi dybde til fiktiv virkelighet hvor en figur kan referere til en annen figur i et annen fiktiv virkelighet, for eksempel at en figur fra en TV-serie forholder seg til en figur i en annen TV-serie. Den animerte TV-serien Familien Simpson er basert totalt på referanser til fiktiv som reell virkelighet i en slik grad at reelle personer opptrer som semi-fiktive figurer i serien.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Umberto Eco, Den nye middelalderen, (side 141), Oslo 2000
  • William Irwin, Against intertextuality. Philosophy and Literature 28(2): 227-242. (2004) (Utdrag online)
  • Julia Kristeva, «Bakhtine, le mot, le dialogue et le roman», artikkel i magasinet «Critique», April 1967
  • Julia Kristeva, «La Révolution du langage poétique : l'avant-garde à la fin du XIXe siècle», Lautréamont et Mallarmé, Paris, 1974