Hopp til innhold

Pindar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pindaros
Πίνδαρος
Pindaros, romersk kopi av gresk byste fra 400-tallet f.Kr. (Museo Archeologica Nazionale, Napoli)
Fødtca. 522 f.Kr.
Kynoskefalai ved Theben
Dødca. 543 f.Kr.
Argos
BeskjeftigelseLyrisk poet
EktefelleMegakleia
Partner(e)Theoxenus of Tenedos[1]
BarnDafantos, Eumetis og Protomakhe
NasjonalitetGresk
Pindar på Commons

Pindar (gresk: Πίνδαρος, Pindaros, latin: Pindarus) (født ca. 522, død 443 f.Kr.), også kjent som Pindaros, var en av de kanoniserte «ni lyriske poeter» i antikkens Hellas; av dem er det hans verker som er best bevart, og han ble i antikken beundret som en av de aller største dikterne noensinne. Han er særlig kjent for sine epinikia, korsanger til hyllest for vinnerne av idrettsleker, men mestret også sjangre som paean («triumfsang») og dityrambe («jubelhymne»).

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Pindar ble født i nærheten av Theben i Boiotia, muligens i landsbyen Kynoskefalai, som sønn av Daifantus og Kleodike, tilhørende en fremstående thebansk slekt som mente å spore sine aner tilbake til Aigevs og Kadmos. Pindar tok sin utdannelse i Athen, der hans familiebakgrunn sikret ham adgang til de øverste samfunnslagene og ga ham bedre utløp for sine poetiske talenter enn hjemtraktene Boiotia. I Athen har han nok studert korlyrikere som Alkman og Stesikhoros og de samtidige Simonides fra Keos og Lasos fra Hermione, og fått kjennskap til Homer og Hesiod. På den tiden Pindar var i Athen var den greske tragedie i ferd med å utvikle seg fra ritualene knyttet de dionysiske festene. Han skal ha fått undervisning i aulos-spill av en Stesikhoros i Theben, og studerte musikk videre da han kom til Athen, under musikerne Apollodor (eller Agathokles) og Lasos fra Hermione.

Pindars kone het Timoxene eller Megakleia; sønnen het Dafantos og de to døtrene Eumetis og Protomakhe. Dette var aristokratiske navn, og Pindar hevdet selv å være en av Magna Maters prester.[2]

I 476 f.Kr. til 473 f.Kr. oppholdt han seg på Sicilia. Her hersket tyrannene Hieron I av Syrakus og Theron IV av Agrakas, som begge fikk hylningsdikt diktet til seg av Pindar. Ved hoffene deres møtte han de betydelige korlyrikerne Simonides fra Keos og hans søstersønn Bakkhylides; Pindar beskyldte de to for å baktale ham overfor Hieron, «som to ravner som skratter mot ørnen». Bakkhylides stilte attpåtil Pindar i skyggen fordi Bakkhylides' dikt var så mye enklere og dermed lettere tilgjengelige. Heller ikke belærte han Hieron om hvordan han burde styre landet, slik Pindar gjorde.

Politisk stod han i en spent situasjon, siden hjembyen Theben allierte seg med Stor-Hellas' fiender, de inntrengende perserne. Pindar ville ikke vise seg illojal mot sin hjemby, men fikk det vanskelig etter at perserne var beseiret. Som aristokrat var han heller ikke positiv til fremveksten av Athens demokrati, men skrev likevel en hyllest til byen som ironisk nok ofte siteres:

O du skimrende og fiolbekransede,
sangombruste, herlige Athen,
Hellas' bolverk, guddommelige by![3]

Stilen hans var så høystemt at den kvinnelige dikteren Korinna rådet ham til «å så med én hånd, og ikke hele sekken».[4] Han hengte adjektiver og apposisjoner på substantivene i en slik grad at disse este ut så verbene nærmest er redusert til bindeord. I likhet med sin landsmann Hesiod - begge kom fra Boiotia - var han religiøst anlagt, opptatt av sagn og myter, rettferd og straff; Pindar minner sin tilhører om aforismen «mot to onde ting skjenker oss gudene kun en enkelt ting som er god» - men en avgrunn åpner seg mellom den enkle bondedikteren Hesiod og den ordflinke aristokraten som omgikkes samfunnseliten, tyranner som Hieron og hans bror Gelon,[5] og tidens førende lyrikere.[6]

Selv om både Pindar og Bakkhylides hyller Hierons seire på veddeløpsbanen, nevner ingen av dem at Gelon ved en anledning også vant kappkjøringen i de olympiske leker.[7]

Et svært viktig historisk dokument er Pindars første pythiske (dvs. delfiske; Delfi het Pytho den gang) ode, skrevet for Hieron i 470 f.Kr., med sin unike beskrivelse av de sicilianske seirene over kartagenere og etruskere i 480 f.Kr. og 474 f.Kr.[8] Etter oppholdet på Sicilia arbeidet han blant andre for Arkesilas av Kyrene og kongen av Rhodos. Fra denne tiden finnes fragmentet av en paean.

Pindars diktning var høyt beundret i antikken, blant annet av Horats som kalte ham «Thebens sangsvane» i en av sine oder, og av Aleksander den store, som lot Theben brenne ned i 335 f.Kr., men ga ordre om å skåne Pindars hus[9] - hans anerkjennelse av Pindars hyllestdikt til Aleksander I av Makedonia.

Som Pindars testamente regnes hans siste korsang, der tanken om livet som en drøm presenteres for første gang:

Døgnfluer!
Hva er vår væren? Hva er vår ikke-væren?
En skygges drøm er mennesket.[10]

Seierssangene

[rediger | rediger kilde]

Lærde ved biblioteket i Aleksandria delte arbeidene hans inn i 17 bøker:[11]

  • 1 bok med humnoi – «hymner»
  • 1 bok med paianes – «paeaner»
  • 2 bøker med dithuramboi – «dithyramber»
  • 2 bøker med prosodia – «preludier»
  • 3 bøker med parthenia – «sanger for unge kvinner»
  • 2 bøker med huporchemata – «sanger til dans»
  • 1 bok med enkomia – «lovsanger»
  • 1 bok med threnoi – «klagesanger»
  • 4 bøker med epinikia – «seierssanger»
Pindar (fra Nasjonalgalleriet i Oslo).

Av disse er det bare seierssangene som er bevart i sin helhet, ettersom de ble valgt ut av en lærer som lærebok i det 100-tallet e.Kr.[12] Resten er kjent gjennom omtale i andre verker eller fra funn av papyrusruller i Egypt. Seierssangene ble skrevet til unge, aristokratiske atleter som seiret i de fire mest fremstående festivalene i det tidlige antikke Hellas: de olympiske, nemeiske,[13] pythiske og isthmiske leker. Lyrikken trekker paralleller mellom seierherren, hans berømte forfedre og myter om gudene som var opphav til lekene. Sangene dempes litt i hyllesten for å ikke forarge gudene (hybris). I tråd med thebansk tradisjon berører Pindar ofte pederastiske forhold; se for eksempel de olympiske odene (seierssanger til vinnere av de olympiske leker) I og IX. Pinar benyttet seg av avanserte greske metrum, og videreutviklet odesjangeren med en særlig kompleks metrisk struktur kalt en «pindarisk ode».

Pindar skrev etter all sannsynlighet med musikalsk akkompagnement i tankene; denne musikken er gått tapt, men det er grunn til å anta at i Pindars tilfelle (som i det meste av gresk diktning), var ordene viktigst. Det er allikevel umulig å gjenskape – eller forestille seg – hvordan Pindars diktning hørtes ut. Den greske kor-tradisjon var, i likhet med aristokratiet, utdøende på Pindars tid. Han tok den til et avsluttende høydepunkt.

Den pindariske ode

[rediger | rediger kilde]

Også i nyere tid har forfattere skrevet såkalte pindariske oder, blant dem Ronsard, John Milton, Keats og Shelley; «såkalte» ettersom man i stor grad har misforstått Pindars stil og teknikk.[12] En pindarisk ode hadde en tredelt struktur: en strofe av to eller flere linjer som gjentas, ble fulgt av en anti-strofe i metrisk harmoni, fulgt av en epode (en avsluttende linje) i et annet metrum. De tre delene korresponderes med bevegelser på scenen i gresk drama.

Kronologi for seierssangene

[rediger | rediger kilde]

På grunnlag av antikke kilder (og muligens antagelser) har redaktører i nyere tid (særlig Snell og Maehler, i Bibliotheca Teubneriana) forsøkt å tidsbestemme seierssangene. Resultatet er en oversikt over Pindars virke som epinike-dikter (med usikre momenter angitt med et spørsmålstegn):

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

William Shakespeare henviser flere steder til Pindar i sin diktning. Etter at Pindars seierssanger ble utgitt i England på 1600-tallet, forsøkte flere diktere å etterlikne hans stil; noen av disse diktene har fått stor anerkjennelse og regnes blant de beste engelskspråklige dikt, som John Drydens Alexander's Feast, William Wordsworths Ode: Intimations of Immortality og John Keats' Ode on a Grecian Urn.

Goethe lot seg inspirere av Pindar til to tidlige arbeider, Wanderers Sturmlied («Vandrerens stormsang»), men avskrev senere sitt ungdomsverk som «Halbunsinn» («halvt tøys», «halvt galskap»), like innfløkt og utilgjengelig som den andre Pindar-pastisjen hans, Harzreise im Winter («Harz-reise om vinteren»).[14]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Suda[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Basil L. Gildersleeve, professor i gresk ved Johns Hopkins-univesitetet, Baltimore: Pindar
  3. ^ Gerhard Bendz: «Gresk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 287), J.W. Cappelens forlag, ISBN 82-574-0062-9
  4. ^ Korinna laughed: Making Pindar better
  5. ^ https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclop%C3%A6dia_Britannica/Hiero «Heiro», 1911 Encyclopædia Britannica]
  6. ^ Gerhard Bendz: «Gresk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 286-88)
  7. ^ Monessa Finnerty Cummins: Sicilian tyrants and their victorious brothers II
  8. ^ Almut Fries: Pindar, Hieron and the Persian Wars
  9. ^ Gerhard Bendz: «Gresk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 288)
  10. ^ Hermann Fränkel: Man's «ephemeros» nature according to Pindar and others, Stanford University
  11. ^ Willcock, M.M. (1995): Pindar: Victory Odes, Cambridge UP, s. 3.
  12. ^ a b Fotopoulou Sophia: Pindaros Arkivert 10. oktober 2007 hos Wayback Machine., Newsfinder
  13. ^ Mæhle, Ingvar Brandvik: «nemeiske leker» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 13. november 2023 fra [1]
  14. ^ Jonas Jølle: The Pindaric Challenge: Goethe's «Wanderers Sturmlied»

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Carne-Ross, D. S. (1985): Pindar, New Haven
  • Campbell, David A. (1992): Greek Lyric IV: Bacchylides, Corinna and Others. Loeb Classical Library. ISBN 0-674-99508-2.
  • Currie, Bruno (2005): Pindar and the Cult of Heroes, Oxford University Press ISBN 0-19-161516-1
  • Linnér, Sture (1989): Den gyllene lyran, Stockholm
  • Revard, Stella P. (2010): Politics, Poetics, and the Pindaric Ode 1450-1700, Turnhout, Brepols Publishers, ISBN 978-2-503-52896-0
  • Zilliacus, Emil, overs. og kommentert (1939): Chorus: Studier över grekisk körlyrik, 2. utg.,Stockholm

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wikisource (el) Pindar – originaltekster fra den greskspråklige Wikikilden
Pindaros – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pindar&oldid=25073118»