Pindar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pindaros
Πίνδαρος
Bust of Pindar.jpg
Pindaros, romersk kopi av gresk byste fra 400-tallet f.Kr. (Museo Archeologica Nazionale, Napoli)
Fødtca. 522 f.Kr.
Kynoskefalai ved Theben
Dødca. 543 f.Kr.
ArgosRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Lyrisk poet
EktefelleMegakleia
Partner(e)Theoxenus of Tenedos[1]
BarnDafantos, Eumetis og Protomakhe
Nasjonalitet Gresk
Pindar på Commons

Pindar (gresk: Πίνδαρος, Pindaros, latin: Pindarus) (født ca. 522, død 443 f.Kr.), også kjent som Pindaros, var en lyrisk poet fra antikkens Hellas. Han er en av de kanoniserte ni lyriske poeter fra antikkens Hellas; av dem er det hans verker som er best bevart, og han ble i antikken beundret som en av de aller største dikterne noensinne. Han er særlig kjent for sine epinikia, korsanger til hyllest for vinnerne av idrettsleker, men mestret også sjangre som paean («triumfsang») og dityrambe («jubelhymne»).

Pindar ble født i nærheten av Theben i Boiotia, muligens i landsbyen Kynoskefalai, som sønn av Daifantus og Cleodice, inn i en fremståene thebensk slekt som mente å spore sine aner tilbake til helten Aigevs og Kadmos. Familien eide et hus i Theben som på Aleksander den stores ordre ble spart da makedonerne la resten av byen i ruiner i 335 f.Kr. som en anerkjennelse av Pindars dikt om Aleksander I av Makedonia. Han tok sin utdannelse i Athen. Hans familiebakgrunn ga ham adgang til Athens øverste samfunnslag, der han kunne få bedre utløp for sine poetiske talenter enn i hjemtraktene Boiotia. I Athen har han nok studert korlyrikere som Alkman og Stesikhoros og de samtidige Simonides fra Keos og Lasos fra Hermione, og fått kjennskap også til Homer og Hesiod. På den tiden Pindar var i Athen var den greske tragedie i ferd med å utvikle seg fra ritualene knyttet de dionysiske festene. Han skal ha fått undervisning i aulos-spill av en Stesikhoros i Theben, og studerte musikk videre da han kom til Athen, under musikerne Apollodor (eller Agathokles) og Lasos fra Hermione. Pindar var gift med Megakleia, og fikk en sønn, Dafantos, og to døtre, Eumetis og Protomakhe.

I 476 f.Kr. til 473 f.Kr. oppholdt han seg på Sicilia. Her hersket tyrannene Hieron I og Theron IV, som begge fikk dikt komponert til seg av Pindar. Ved deres hoff møtte Pindar dessuten de betydelige korlyrikerne Simonides og hans nevø Bakkhylides; Pindar var allikevel den viktigste av de tre. Etter oppholdet på Sicilia arbeidet han blant andre for Arkesilas av Kyrene og kongen av Rhodos. Fra denne tiden finnes fragmentet av en paean.

Seierssangene[rediger | rediger kilde]

Lærde ved biblioteket i Aleksandria delte arbeidene hans inn i 17 bøker[2]:

  • 1 bok med humnoi – «hymner»
  • 1 bok med paianes – «paeaner»
  • 2 bøker med dithuramboi – «dithyramber»
  • 2 bøker med prosodia – «preludier»
  • 3 bøker med parthenia – «sanger for unge kvinner»
  • 2 bøker med huporchemata – «sanger til dans»
  • 1 bok med enkomia – «lovsanger»
  • 1 bok med threnoi – «klagesanger»
  • 4 bøker med epinikia – «seierssanger»
Pindar (fra Nasjonalgalleriet i Oslo)

Av disse er det bare seierssangene som er bevart i sin helhet, ettersom de ble valgt ut av en lærer som lærebok i det 100-tallet e.Kr.[3] Resten er kjent gjennom omtale i andre verker eller fra funn av papyrusruller i Egypt. Seierssangene ble skrevet til unge, aristokratiske atleter som seiret i de fire mest fremstående festivalene i det tidlige antikke Hellas: de olympiske, pythiske, istmianske og nemeiske leker. Lyrikken er tett av paralleller mellom seierherren, hans berømte forfedre og myter om gudene som var opphav til lekene. Sangene holder dog en noe dempet tone i hylningene for å ikke forarge gudene (hybris). I tråd med thebensk tradisjon berører Pindar ofte pederastiske forhold; se for eksempel de olympiske odene (seierssanger til vinnere av de olympiske leker) I og IX. Pinar benyttet seg av avanserte greske metrum, og videreutviklet odesjangeren med en særlig kompleks metrisk struktur kalt en «pindarisk ode». Hans diktning var høyt beundret i antikken, blant annet av Horats. William Shakespeare henviser flere steder til Pindar i sin diktning.

Pindar skrev etter all sannsynlighet med musikalsk akkompagnement i tankene; denne musikken er gått tapt, men ut ifra kvaliteten på poesien er det grunn til å anta at i Pindars tilfelle som i de meste av den greske diktningen, var ordene viktigst. Det er allikevel umulig å gjenskape – eller forestille seg – hvordan Pindars diktning kan ha hørtes ut. Den greske kortradisjonen var, i likhet med aristokratiet, utdøende på Pindars tid. Han tok den til et avsluttende høydepunkt.

Den pindariske ode[rediger | rediger kilde]

Også i nyere tid har forfattere skrevet såkalte pindariske oder, blant dem Ronsard, John Milton, Keats og Shelley; «såkalte» ettersom man i stor grad har misforstått Pindars stil og teknikk.[3] En pindarisk ode hadde en tredelt struktur: en strofe av to eller flere linjer som gjentas, ble fulgt av en antistrofe i metrisk harmoni, fulgt av en epode (en avsluttende linje) i et annet metrum. De tre delene korresponderes med bevegelser på scenen i det greske drama. Etter at Pindars seierssanger ble utgitt i England på 1600-tallet, forsøkte flere diktere å etterlikne hans stil; noen av disse diktene har fått stor anerkjennelse og regnes blant de beste engelskspråklige dikt. Blant dem er John Drydens «Alexander's Feast», William Wordsworths «Ode: Intimations of Immortality» og John Keats' «Ode on a Grecian Urn».

Kronologi for seierssangene[rediger | rediger kilde]

På grunnlag av antikke kilder (og muligens antagelser) har redaktører i nyere tid (særlig Snell og Maehler, i Bibliotheca Teubneriana) forsøkt å tidsbestemme seierssangene. Resultatet er en oversikt over Pindars virke som epinike-dikter (med usikre momenter angitt med et spørsmålstegn):

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Suda[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Willcock, M.M. (1995): Pindar: Victory Odes, Cambridge UP, s. 3.
  3. ^ a b Fotopoulou Sophia: Pindaros Arkivert 10. oktober 2007 hos Wayback Machine., Newsfinder

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Carne-Ross, D. S. (1985): Pindar, New Haven
  • Campbell, David A. (1992): Greek Lyric IV: Bacchylides, Corinna and Others. Loeb Classical Library. ISBN 0-674-99508-2.
  • Currie, Bruno (2005): Pindar and the Cult of Heroes, Oxford University Press ISBN 0-19-161516-1
  • Linnér, Sture (1989): Den gyllene lyran, Stockholm
  • Revard, Stella P. (2010): Politics, Poetics, and the Pindaric Ode 1450-1700, Turnhout, Brepols Publishers, ISBN 978-2-503-52896-0
  • Zilliacus, Emil, overs. og kommentert (1939): Chorus: Studier över grekisk körlyrik, 2. utg.,Stockholm

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikisource: Pindar – originaltekst
Wikisource-logo.svg Wikikilden: Pindaros – originaltekster av og om forfatteren
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pindar&oldid=22516565»