Åre (redskap)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kapproerne Alf (født 1948) og Frank Hansen (født 1945) med roårer 1971.

Åre er et redskap som brukes til enten å styre en farkost med, eller til fremdrift av en farkost (men en styreåre er noe helt annet enn et sideror.) En åre består av to hoveddeler, åreskaft og åreblad. Opprinnelig ble årer lagd av tre, noe som fortsatt er forholdsvis vanlig. Men andre materialer som glassfiber, plast og metall er også vanlige i dag.

Utformingen på de forskjellige delene varierer avhengig av hvilken farkost åren er lagd til.

Tre typer[rediger | rediger kilde]

Årer kan deles inn i tre typer med til dels svært ulik utforming, men samme formål. Åren skal brukes til fremdrift og å styre farkosten.

Roåre[rediger | rediger kilde]

Åreskaftet til en robåt deles inn i håndtak, lunn, legg og hals. Lunnen er den tykkeste, innerste delen av åreskaftet, og det av åren som ligger i årefestet. (Ordet lunn bruke også om stokker på tvers i en båtstø til å dra båter på, og om den delen av en keip som åren ligger på.) Håndtaket kalles også lom. Årebladet som er plassert ytterst på åren utgjør ca. 1/3 – 1/4 av årens totale lengde.

Åre til en robåt

Årebladets form varierer fra sted til sted. Noen steder var det vanlig med smale blad, andre steder dominerte brede blad. Årebladet er oftest tykkest langs den vannrette midtlinjen og smalner av mot over- og underkanten, for at det skal skjære rent i vannet og ha god balanse. Formen på bladet fra denne midtlinjen og ut til kantene kan variere; noen årer er her litt innhule, slik at midten av årebladet fremstår som en kjøl, mens andre er ganske plane på baksiden og jevnt buet på forsiden (sett i båtens fartsretning).

For konkurranseroing er årens utforming noe annerledes, men består fortsatt av de samme elementene. Den største forskjellen er materialet, og årebladets form. Årebladets form er ofte kortere, bredere og tynnere.

For robåter til arbeidsformål, ble ofte åren utformet etter arbeidets formål. Årelunnen er som oftest rund, men den kan også være kantet, ha nærmest trekantet tverrsnitt. Lunnen har i så fall en rett vinkel på forsiden, og en bue eller to stumpe vinkler på baksiden. Kantede årer kalles ofte vestlandsårer og er mest brukt på robåter med keip og hamlebånd. Men de kan godt brukes sammen med tollepinner. De kantede årene ligger mer i ro enn de runde, fordi de ikke kan rulle; dette gjør dem også mer praktiske under fiske fordi årebladene blir stående loddrett i vannet mens man trekker dorg, snøre eller garn, og at man også kan løsne på grepet rundt håndtaket mens man ror, og slik myke opp fingrene en del.

Åre til en kano

Runde årer er mest brukt på båter med tollegang (tollepinner) og på båter med hull for årene. De passer også mer moderne åregafler laget i metall eller plast. Disse årene er gjerne runde fra håndtaket og til et stykke nedenfor tollegangen (lunnen). Deretter får de en oval form (leggen) som gir en myk overgang (halsen) til årebladet.

Håndtaket har ofte sirkelrundt tverrsnitt med diameter på fra 3 til 4 cm, men dette gir ikke noe godt grep; man blir gjerne trett i hånden av at fingrene må gå ut fra håndflaten i en vinkel; leddene ved fingerknokene bør være rette. Formen på håndtaket på mange vestlandsårer er tilpasset dette; det har et ovalt tverrsnitt og ser nokså "flattrykte" ut ovenfra og nedenfra. Skal det være riktig bra, skal håndtaket også være tynnest innerst ved årelunnen – siden lillefingeren faktisk er den korteste av fingrene – og håndtaket skal også peke litt oppover ut fra åren, og litt bakover, for å være bedre tilpasset håndens naturlige stilling. Ytterst på håndtaket skal det helst være en avrundet fordypning for tommelfingeren. Lengde på håndtaket er gjerne 12-15 cm.

Kanoåre[rediger | rediger kilde]

Skaftet til en kanoåre består av et tverrgående håndtak ytterst, slik at det er bekvemt å holde åren med begge hender. Den ene hånden på håndtaket, og den andre hånden et stykke ned på skaftet. Årebladet føres loddrett ned i vannet og skyves bakover for fremdrift.

Kajakkåre[rediger | rediger kilde]

En kajakkåre har to åreblad, ett i hver ende av skaftet. Disse årebladene er vinklet litt i forhold til hverandre (se figur b i illustrasjonen under). Når man fører det ene årebladet opp av vannet, er det andre bladet vinklet slik at det kan føres ned i vannet uten ekstra vridning av åren. Men såkalte "eskimoårer" har ikke denne vridningen av årebladene, og en del padlere foretrekker dette. Slike årer er også gjerne kortere enn "moderne" padleårer, og bladene er både smalere og lengre enn på de "moderne".

Hendene plasseres i hver ende av åreskaftet, ca. 10 cm fra årebladene, noe som gir en god stabilitet, og en god kraft til fremdrift.

Åre til en kajakk

Historikk[rediger | rediger kilde]

Svensk gutt i båt med åre på 1910-tallet.

Osebergskipet ble rodd med 30 årer, Gokstadskipet med 32. Årene til Gokstadskipet var laget av furu og var fra 5,3 til 5,85 m lange. De lengste årene ble brukt nærmest stevnene der høyden over vannspeilet var høyest. Vikingskipene hadde hull i sidene for årene. Hullene er plassert ca. 60 cm over vannflaten. Hullene har utsparinger slik at årebladene kan føres ut og passere uhindret. Bordgangen med årehull er tykkere og altså sterkere enn de øvrige.

I forhold til moderne årer er selve årebladet på vikingskipenes årer lite. Dette kan henge sammen med at denne åretypen egner seg best for roing med korte, huggende tak – den gamle måten å ro på. Det er antatt at to mann rodde hver åre, slik at disse skipene hadde henholdsvis 60 og 64 roere.

De største årene var i bruk på galeier. Hver åre ble rodd av 4 mann og det kunne være opptil 500 roere fordelt på opptil 3 dekk, altså hadde disse båtene mer enn 100 årer.

Se også[rediger | rediger kilde]