Snorre Sturlason

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Snorre)
Gå til: navigasjon, søk
Snorre Sturlason tegnet av maleren og tegneren Christian Krohg til den illustrerte 1899-utgaven av Heimskringla, Snorres kongesagaer. Skaldedikteren er framstilt nesten som et selvportrett av kunstneren.
Den yngre Edda, også kalt Snorre-Edda, gjengitt i et islandsk håndskrift fra 1666. Tittelsida viser Odin, Hugin og Munin, Heimdall, Sleipner og andre skikkelser fra norrøn mytologi.

Snorre Sturlason (norrøn: Snorri Sturluson) (født 1178/79, død 23. september 1241) var en islandsk høvding, forfatter og skald. Han er mest kjent som forfatter av Heimskringla, Snorres kongesagaer, et av Norges viktigste bokverk. Snorre medvirket også til Island kom under den norske kongen i 1263.[1]

Oppvekst og familie[rediger | rediger kilde]

Snorre ble født på Hvamm (Kvam) på Island 1178/79. Foreldrene var Sturla Þórðarson og Guðný Böðvarsdóttir, men Snorre ble oppfostret i lærdom hos sin fosterfar Jón Loftsson (112497) – datidens fremste høvding, og omtalt som Islands klokeste mann. Han kom fra en mektig familie som stammer tilbake til Halvdan Svarte, og bodde da på gården Odde, som var et kultursentrum på Island. Der lærte Snorre å lese og skrive, og fikk opplæring i latin, teologi, geografi og islandske lover. Hans fostermor var norsk dronningdatter. Det kan spekuleres i at det var av betydning når han siden samlet de norske kongesager. I 1206 flyttet han til gården Reykholt.

Snorre på Island[rediger | rediger kilde]

Snorre var høvding og en av Islands mektigste personer i sin tid. Han var representant i det islandske Alltinget i periodene 121518 og 122231. Han hadde det høyeste embetet på Alltinget, som lovseiemann. Han bodde hele tiden på Island bortsett fra årene 121820 og 123739, da han var i Norge.

Gjennom sitt ekteskap med Hallveig Ormsdatter, enke etter Bjørn Torvaldsson,[2] ble Snorre en av Islands rikeste menn. Som høvding brukte han systematisk sine tre døtre Hallbera, Tordis og Ingebjørg til å underbygge sin maktposisjon. Uten dem er det vanskelig å tro at han kunne blitt så mektig. Hallbera ble gift med Arne Magnusson i 1218. Seks år senere ble Tordis gift med Torvald Vatnsfjording og Ingebjørg med Gissur Þorvaldsson, den svigersønnen som senere utførte kongens ordre om å få Snorre drept. Hallbera ble samme året skilt fra Arne, men bortgiftet på nytt vinteren 1227/8, denne gang til høvdingen Kolbein unge, og i en slik hast at etter bryllupet, som ble holdt på Snorres gård, dro svigersønnen hjem til gården sin uten at få med seg sin nye kone. Snorre måtte selv på et senere tidspunkt få sendt henne etter. En viktig grunn til Snorres reduserte maktstilling på Island omkring 1230, var nettopp at døtrenes ekteskaper sluttet å fungere til hans fordel, som pant på hans vennskaper med andre høvdinger. Hallbera døde i 1231, samme året ble Ingebjørg skilt, og Tordis, som var blitt enke i 1228, nektet å gi etter for sin fars krav om gjengifte.[3]

Snorre i Norge[rediger | rediger kilde]

Snorre var i Norge to ganger. Første gang var i 12181220 da kong Inge (Inge Bårdsson 11851217) var død, og hans halvbror Skule jarl (Skule Bårdsson, 11881240) regnet med å overta tittelen. Imidlertid hadde birkebeinerne i 1217 valgt Håkon 4 Håkonsson («Håkon den gamle») som konge, bare 13 år gammel.

Senere ble det til en kamp mellom Skule og Håkon om hvem som skulle være konge. Snorre støttet Skule, og gikk også i all hemmelighet inn i hirden hans som lendmann.

Andre gang han var i Norge var i 123739. Dette var delvis for å komme unna Island, på grunn av forholdene der under Sturlingtida. Snorre hadde mange fiender på Island på grunn av sin makt og rikdom. Han oppsøkte sin venn Skule, men siden sist hadde Håkon formelt blitt valgt til konge, på riksmøtet i Bergen i 1223. Skule planla et opprør mot Håkon, og siden Snorre støttet Skule, ble han stemplet som forræder. Snorre forlot Norge i 1239, mot kongens forbud. Året etter gikk Skule til åpent opprør mot kongen, men tapte og ble drept. Deretter ga kong Håkon Snorres uvenn og tidligere svigersønn Gissur Þorvaldsson i oppdrag å drepe Snorre. Gissur og en flokk andre menn oppsøkte Snorre på gården Reykholt og drepte ham den 23. september 1241.

Diktning[rediger | rediger kilde]

Snorre Sturlassons mest kjente verker er Heimskringla og (den yngre) Edda, og det er spekulert på om han også skrev Egils saga.

  • Heimskringla (ca. 1220–35) er en samling av kongesagaer – en historiebok som handler om Norges konger fra Halvdan Svarte (850), Olav Tryggvason og til kong Sverre (1177). Verket har sitt navn etter åpningsordene i verket, Kringla Heimsins (= den runde jordskiva). Heimskringla har betydd veldig mye for å skape en norsk nasjonalfølelse.
  • Snorres Edda (ca. 1220–30), også kalt den yngre Edda, er en lærebok eller håndbok i diktekunst (må ikke forveksles med Den eldre Edda). Den handler om de norrøne gudemytene rundt blant andre Odin og Tor. Boka starter med en prolog hvor verdens skapelse beskrives sammen med religionens opphav og tilblivelsen av de gamle gudene, æsene.

I tillegg er det blitt fremmet som en teori at Egils saga (1226) også er skrevet av Snorre, men det er ennå ikke bevist. Det er en saga om Egil Skallagrimson. Handlingen foregår i årene 850–1000, for det meste i Norge og på Island.

Jon Gunnar Jørgensen mener Edda er Snorres viktigste verk fordi det til forskjell fra Heimskringla (som er et flere verk med kongesagaer) er enestående. Edda gir en innføring i den norrøne gudlæren og skaldekunsten som ellers hadde manglet.[4]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Snorres gate i Oslo fikk sitt navn i 1896 og er oppkalt etter Snorre Sturlason.

Gustav Vigelands statue av Snorre ble reist i Bergen i 1948. En kopi ble reist på gården Reykholt i 1947.

Snorremonumentet i Slottsparken i Oslo var en åtte meter høy bauta i granitt som ble satt opp av NS-regjeringa i 1941, men revet ved frigjøringa i 1945.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jørgensen, Jon Gunnar: Snorre Sturlason. Kva ville han med livet? Dag og Tid, 21. mars 2014.
  2. ^ Finnur Magnússon, Carl Christian Rafn, Jacob Hornemann Bredsdorff (1838): Grönlands historiske mindesmærker, K. Nordiske oldskrift-selskab, København,
  3. ^ Jón Vidar Sigurdsson: Den vennlige vikingen (s. 130), forlaget Pax, Oslo 2010, ISBN 978-82-530-3359-4
  4. ^ Jørgensen, Jon Gunnar: Snorre Sturlason. Kva ville han med livet? Dag og Tid, 21. mars 2014.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Snorri Sturluson – bilder, video eller lyd
Wikisource-logo.svg Wikikilden: Snorre Sturlason – originaltekster av og om forfatteren