NKPs presse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ungdomsforbundet og dets avis Klassekampen fulgte NKP i 1923.

NKPs presse utgjorde en viktig del av det norske avisbildet fra Norges Kommunistiske Parti ble stiftet i 1923, og fram til partiets siste dagsavis måtte gi opp i 1967. I denne perioden sto partiet bak utgivelsen av om lag 40 aviser.

Fra partistiftelsen fram til andre verdenskrig slet partiet for å opprettholde mange og fattige aviser. De fleste bukket etter hvert under. Når partiet opprettet nye, forsvant de gjerne like raskt som de dukket opp. Da krigen kom, stanset tyskerne de siste. Under okkupasjonen bygde partiet opp en stor illegal presse og skaffet seg mot slutten av krigen mye støtte i befolkningen. Etter frigjøringen opplevde NKP en kortvarig avisboom, med skyhøye opplagstall. Under den kalde krigen snudde snart stemningen. Fra 1946 er historien om NKP-pressen stort sett historien om en lang nedtur.

Utgangspunktet[rediger | rediger kilde]

Arbeiderpartiets landsmøte i 1923 førte til splittelse i partiet, – og i partipressa.

Da et stort mindretall av delegatene på Arbeiderpartiets landsmøte i november 1923 marsjerte ut og dannet NKP, startet ikke bare et kappløp for å vinne velgerne, medlemmene og grunnorganisasjonene. Det innledet også en bitter strid om partiets aviser. Selv om NKP-mindretallet på landsmøtet var stort og hele 7 av 16 redaktører i partiets dagsaviser sto på NKP-linja, fikk det nye partiet kun med seg 11 av de i alt 41 partiavisene. AP hadde styringen over avisenes fellesorganisasjon, Arbeiderpressens Samvirke,[1] og kunne dermed kontrollere økonomien i mange aviser. I 13 aviser ble NKP-redaktører og NKP-journalister tilsidesatt ved hjelp av økonomisk press og konkurstrusler.[2] NKP tapte avisene i nord og i sør, men beholdt de viktige Arbeidet i Bergen og Ny Tid i Trondheim.

Det ble snart startet nye NKP-aviser for å dekke tapene. NKP sto uten avis i Kristiania og startet umiddelbart Norges Kommunistblad, som de første årene ble partiets sentralorgan.[3] NKP startet også nye aviser i Drammen, Harstad, Svolvær, Tromsø og Vardø, og opprettet Kommunistpressens Samvirkelag i et forsøk på å styrke partiets presse.

Rett etter partistiftelsen satt partiet med 16 aviser – 17 om man teller med NKUs Klassekampen. Det var tilsynelatende en sterk presse om man regnet i antall titler, og avisene i Bergen og Trondheim hadde uten tvil en viss tyngde. Gjennomgående var imidlertid NKP-avisene preget av svak økonomi. Opplagene var ofte lave, og mange kom bare en eller to ganger i uka.

Aviser i krise[rediger | rediger kilde]

Arbeideren, NKPs hovedorgan gjennom 1930-tallet.

Det viste seg snart at partiet ikke var i stand til å aksle alle avisene.[4] Partiets oppslutning blant velgerne sank utover 1920- og 1930-tallet, og partiets organisatoriske kraft ble mindre. Partiets røde aviser kunne heller ikke håpe på stor annonsestøtte fra den norske handelsstanden.

NKP var underlagt Komintern, også deres retningslinjer for avisdrift. I teorien var Komintern-kravene harde og linjene krystallklare: Alle avisene skulle underordnes NKPs sentralkomite. Avisressursene skulle underordnes partiet sentralt. I den norske virkeligheten ble praksisen en annen. Mens NKPs sentrale aviser slet for å opprettholde driften, satset ofte partiavdelingene lokalt på egne aviser – prosjekter tuftet mer på entusiasme enn realisme. Både i Brevik, Kristiansund, Lørenskog, Moss, Porsgrunn, Sauda, Skien, Stavanger, Stord og Åsnes dukket det opp nye NKP-aviser som fikk et kort liv. Flere andre steder hadde NKP-ere lignende planer.

Midt på 1920-tallet satset også partiet sterkt på organisering med partilag i form av bedriftsceller og brukte ressurser på egne bedriftsaviser. Ved årsskiftet 1926–1927 hadde NKP om lag 20 slike bedriftsaviser.[5] Mange forsvant mot slutten av 1920-tallet, men tidlig på 1930-tallet satset NKP igjen på bedriftsavisene. Rundt 1932 var antallet trolig rundt 30.[6]

Samtidig manglet man krefter til de viktigste avisene.[7] NKP sto svakt i Oslo, og i 1929 gikk sentralorganet Norges Kommunistblad inn.[8] Man måtte dra i gang en ny avis i hovedstaden og hentet denne gangen navnet fra NKPs Hamar-avis, som hadde innstilt måneden før: Arbeideren.

Etter hvert gikk Komintern og NKP sentralt hardt inn for å prioritere sentralorganet, til og med på bekostning av partiets Bergens- og Trondheims-avis.[9] Arbeidet skrantet, hadde opphold i utgivelsene og kom mindre hyppig de siste årene før krigen. Den gamle, etablerte Ny Tid bukket til slutt under. Den gikk inn i mars 1939.

De avisene man klarte å få ut, var dessuten sterkt preget av NKPs mer eller mindre permanente aviskrise. Sidetall ble redusert, utgivelser ble mindre hyppige – og noen ganger uteble rett og slett avisene i kortere eller lengre perioder.

Aviser i krig[rediger | rediger kilde]

Alt for Norge var en av de største illegale NKP-avisene.

I NKPs pressehistorie er både førkrigstid og krigstid dramatisk. Mot slutten av 1930-tallet mobiliserte NKP-avisene stort mot fascismen, til støtte for de Spania-frivillige som sloss mot Franco-regimet. Det var en sak som hadde bred støtte i arbeiderbevegelsen. Men etter ikkeangrepspakten mellom Sovjet og Tyskland ble verden vanskeligere å forstå, ikke minst for NKP-avisenes lesere. Da Sovjet gikk inn i Finland, vendte mange seg mot kommunistene.

Ved den tyske okkupasjonen av Norge i april 1940 var fortsatt flere NKP-aviser i drift, og det første halvåret lot okkupantene både parti og aviser fortsette virksomheten. I avisene rettet NKP nå kritikk mot London og Paris, mobiliserte til støtte for Moskva og manet til enhet i den norske fagbevegelsen. NKUs avis proklamerte at ingen norsk ungdom hadde «interesse av å gi sitt liv og blod hverken for den ene eller den annen part i den imperialistiske stormaktskrig».[10] Partiet og NKP-avisene ble til slutt forbudt i august 1940.

NKP-ere ble etter hvert stående fremst i kampen mot okkupantene i Norge og startet en rekke illegale aviser. Blant disse var Alt for Norge og Friheten de mest sentrale.[11] Mens de fleste illegale aviser var nokså primitive stensilerte trykksaker i lavt opplag, klarte NKP å få ut sine aviser i trykt versjon, etter hvert i opplag på titusener. Prisen var imidlertid høy – en rekke av partiets folk ble fengslet, torturert og drept i forbindelse med avisutgivelsene.

Avisboomen[rediger | rediger kilde]

Den illegale avisa Friheten ble dagsavis og NKPs hovedorgan etter frigjøringen.

Ved frigjøringen i 1945 hadde kommunistene mye sympati i arbeiderbevegelsen. Den røde armé hadde slått Hitler. Stalin var en alliert, og offisielle bilder av den store Sovjet-lederen prydet Karl Johans gate i Oslo. Samtidig høstet de norske NKP-ere bred anerkjennelse for sin innsats i motstandskampen. For første gang opplevde NKPs presse regelrett suksess.

Friheten ble lansert som dagsavis i mai 1945 og erstattet Arbeideren som partiets hovedorgan. Avisa nøt godt av NKPs popularitet, og sensommeren 1945 steg det månedlige brutto snittopplaget til rundt 100 000, bare begrenset av papirrasjoneringen.[12] I forkant av stortingsvalget 1945 ble enkeltnummer trykt i hele 130 000. Avisa hadde over 65 000 faste abonnenter.[13] På dette tidspunkt var avisa Nordens største arbeideravis – og landets nest største avis, etter Aftenposten.

I Bergen hadde Arbeidet opplagsmessig suksess, og i Trondheim startet man på ny frisk utgivelsen av nedlagte Ny Tid. Nordland Arbeiderblad kom ut igjen, og i Odda ble driften av Hardanger Arbeiderblad gjenopptatt i 1946, nå i forsoningens ånd som et prosjekt både NKP-ere og AP-folk sto bak.

Avisdøden[rediger | rediger kilde]

Nedgangen kom imidlertid raskt. NKP-avisene ble konfrontert både med praktiske vanskeligheter og politisk motbør. Etter tøværet ved frigjøringen fulgte den kalde krigen, der kommunismen – og NKP – var den nye fienden. Samtidig ble partiet snart preget av opprivende indre strid og splid, i det såkalte Furubotn-oppgjøret.

Sin første, alvorlige knekk fikk Friheten alt høsten 1945. DNA kontrollerte trykkeriet og presset NKPs eneste riksavis over fra morgenavis til ettermiddagsavis, siden Arbeiderbladet skulle bli morgenavis.[14] Friheten kunne dermed ikke nå landet rundt samme dag, og mange ville ikke ha «gamle» nyheter. I 1946 var opplaget nede i 40 000, i 1947 31 000 og i 1948 24 000.

I Trondheim måtte Ny Tid gi opp i 1947, mens Arbeidet i Bergen holdt det gående til 1949, før den bukket under.[15] Der ble det også kjørt landssviksak mot avisens tidligere redaktør, Johanna Bugge Olsen, fordi den hadde trykket «unasjonalt» stoff i 1940. Saken endte i dom, og bidro åpenbart til å svekke avisen.

Da Nordland Arbeiderblad måtte gi opp i oktober 1958, var kun Friheten tilbake.[16] Den hadde for lengst trappet ned sine ambisjoner som landsomfattende daglig avis. For å spare distribusjonskostnader startet den i 1954 ukentlig «landsutgave» under navnet Ny Tid. I hovedstaden holdt imidlertid Friheten det gående som dagsavis helt fram til 1967, da den ga opp og gikk over til ukentlige utgaver.[17]

Avisoversikt[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Side 164. Einhart Lorenz: Det er ingen sak å få partiet lite. NKP 1923–1931, Pax, Oslo (1983) ISBN 82-530-1255-1
  2. ^ Side 167. Just Lippe: Norges Kommunistiske Partis historie, Bind 1, Oslo 1963
  3. ^ Side 85. Ole Martin Rønning: «Norges Kommunistiske Partis presse» i Arbeiderhistorie 2004. Årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. ISBN 82-90759-21-5
  4. ^ Side 194. Just Lippe: Norges Kommunistiske Partis historie, Bind 1, Oslo 1963
  5. ^ Side 87. Ole Martin Rønning: «Norges Kommunistiske Partis presse» i Arbeiderhistorie 2004. Årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. ISBN 82-90759-21-5
  6. ^ Side 88. Ole Martin Rønning: «Norges Kommunistiske Partis presse» i Arbeiderhistorie 2004. Årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. ISBN 82-90759-21-5
  7. ^ Side 240. Just Lippe: Norges Kommunistiske Partis historie, Bind 1, Oslo 1963
  8. ^ Side 89. Ole Martin Rønning: «Norges Kommunistiske Partis presse» i Arbeiderhistorie 2004. Årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. ISBN 82-90759-21-5
  9. ^ Side 92. Ole Martin Rønning: «Norges Kommunistiske Partis presse» i Arbeiderhistorie 2004. Årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. ISBN 82-90759-21-5
  10. ^ Klassekampen 20. april 1940
  11. ^ Side 97. Ole Martin Rønning: «Norges Kommunistiske Partis presse» i Arbeiderhistorie 2004. Årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. ISBN 82-90759-21-5
  12. ^ Side 151. Per Selle: NKP : Norges kommunistiske parti 1945-1950, Universitetsforlaget 1983. ISBN 82-00-06544-8
  13. ^ Side 149. Per Selle: NKP : Norges kommunistiske parti 1945-1950, Universitetsforlaget 1983. ISBN 82-00-06544-8
  14. ^ Side 76, side 150. Per Selle: NKP : Norges kommunistiske parti 1945-1950, Universitetsforlaget 1983. ISBN 82-00-06544-8
  15. ^ Side 99. Ole Martin Rønning: «Norges Kommunistiske Partis presse» i Arbeiderhistorie 2004. Årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. ISBN 82-90759-21-5
  16. ^ Side 100. Ole Martin Rønning: «Norges Kommunistiske Partis presse» i Arbeiderhistorie 2004. Årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. ISBN 82-90759-21-5
  17. ^ Side 101. Ole Martin Rønning: «Norges Kommunistiske Partis presse» i Arbeiderhistorie 2004. Årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. ISBN 82-90759-21-5