Mykene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Løveporten i Mykene

Mykene var et viktig økonomisk og militært maktsentrum i Hellas i bronsealderen. I bronsealderen var Mykene en av de viktigste byene i Hellas, og den dominerte både Peloponnes og øyene i Egeerhavet, inkludert Kreta. Mykenes akropolis ble trolig befestet så tidlig som 1500 f.Kr. Løveporten, som ble bygget ca. 1250 f.Kr, var hovedinngangsporten til den befestede byen, og er blitt stående som et symbol på den mykenske kongemakten.

Perioden fra ca. 1600 f.Kr til 1100 f.Kr kalles for den mykenske tidsalder på grunn av de mykenske kongenes ledende stilling i den greske sivilisasjonen. Minnene om mykenes makt ble bevart i gresk folklore. Forfatteren Homer skildrer i Iliaden og Odysseen hvordan Agamemnon, Mykenes konge, ledet det greske krigstoget mot Troja.

Stedet er i dag et arkeologisk minnesmerke nordøst på halvøya Peloponnes.

Navnet[rediger | rediger kilde]

Det rekonstruerte mykensk greske navnet på stedet er Mukanai (lang a) som er en flertallsform som Athanai. Endringen fra a til e er en utvikling i senere attisk-jonisk.

Festningen ble bygget av grekerne, men det er antatt at navnet ikke er gresk, det er heller et av de mange før-greske stedsnavnene som de hellenske immigrantene arvet. Forskningsautoriteten John Chadwick skrev:

«Navn som...Mukanai...stammer sikkert fra ett eller flere ukjente språk som tidligere ble snakket i Hellas.»

Det før-greske språket forblir ukjent, men der er ingen bevis som utelukker at det var et medlem av den indoeuropeiske språkfamilien.

Forhistorisk tid[rediger | rediger kilde]

Neolitikum[rediger | rediger kilde]

Det er bare funnet spredte skår fra forstyrrede rester som kan dateres til denne perioden før rundt 3500 f.Kr. Stedet ble bebodd, men lagene er ødelagt av senere bebyggelse.

Bronsealder[rediger | rediger kilde]

Det har blitt funnet spredte skår fra tidlig bronsealder, 2100 til 1700 f.Kr. De første begravelsene med kister begynte vest for akropolisen rundt 1800-1700 f.Kr. Akropolisen var på denne tiden minst delvis omgitt av de tidligste murene.

Synet fra akropolisen, eller den «høye by».

Bosetningsmønsteret i sen bronsealder var en befestet høyde omringet av skur og eiendommer. De tette urbane områdene som lå ved kysten som ved Argos manglet. Siden Mykene var hovedstaden i en stat som hersket eller dominerte mye av den østlige Middelhavsverdenen, må herskerne ha plassert sin festning i denne fjerne og tynt befolkede regionen på grunn av dens defensive verdi. Der var få elementer på stedet som kan dateres (som for eksempel egyptiske skarabéer), og siden ingen dendrokronologiske undersøkelser foreløpig er foretatt av trevirke herfra, er hendelsene listet etter helladisk periode som tar for seg materiell kultur.

Dette nødvendiggjør dessverre at årstallsdatering blir vanskelig i det følgende; vi må følge en epokeinndeling som vel bare fagfolk er fortrolige med.

Senhelladisk I[rediger | rediger kilde]

Utenfor muren inneholdt gravsirkel B ti kistegraver i mellomhelladisk stil og fire sjaktgraver som lå dypere og som også inneholdt kister. Rikere gravgods tyder på at gravene kan ha vært kongelige. Jordhauger over toppen som inneholdt ødelagte drikkekar og ben fra et måltid vitner om mer enn et ordinært farvel. Stelae stod på toppen av jordhaugene.

Et avgrenset område med murer rundt, gravsirkel A, inkluderte ytterligere seks gravsjakter med åtte menn, ni kvinner og to barn. Gravgodset var rikere enn i sirkel B. Nærværet av graverte sverd og dolker sammen med spydspisser og pilspisser etterlater liten tvil om at dette var krigerhøvdinger og deres familie. Noen kunstobjekter som ble hentet ut av gravene er Agamemnons maske, Nestors kopp og Silver Siege Rhyton og våpen, både votivgaver og praktiske.

Senhelladisk II[rediger | rediger kilde]

Alan Wace delte de ni tholosgravene i Mykene i tre grupper på tre hver basert på arkitektur. Hans tidligste, den kyklopiske grav, Epano Fournos og greven til Aegisthos, dateres til IIA.

Gravlegging i tholoser ses på som en erstatning for gravlegging i sjakter. Møyen som er lagt ned i disse sjaktgravene vitner om at de var en del av den kongelige arven, graver til de gamle heltene. Tholosene er mer synlige og var alle plyndret, enten i antikken eller i senere historisk tid.

Senhelladisk III[rediger | rediger kilde]

Palasset i dag.

På et konvensjonelt tidspunkt, 1350 f.Kr., ble festningsverkene på akropolisen og andre omliggende høyder gjenoppbygget i en stil kjent som «kyklopisk». Steinblokkene som ble brukt var så massive at de i senere tider ble tenkt å være arbeidet til de enøyde kjempene kjent som kykloper. Innenfor disse murene, hvor deler fremdeles kan sees, ble monumentale palasser bygget. Palasset (det som er igjen av det) som for tiden er synlig på akropolisen i Mykene dateres til starten av perioden som arkeologene kaller Senhelladisk IIIA:2. Tidligere palasser må ha eksistert, men de har blitt ryddet unna eller blitt bygget over.

Tidsklassifiseringer som «senhelladisk», romertall og bokstaver kan synes klønete for ikke-arkeologer – hvorfor ikke benytte årstall? En viktig grunn er at at det ofte er mye lettere å komme frem til en epokeinndeling ut fra kjennetegn ved funnene som stort sett alle arkeologer kan bli enige om, samtidig som de kan fortsette å være uenige om årstallene. Det mangler ofte materiale som kan dateres sikkert ved karbontesting eller lignende.

Konstruksjonen av palasser på den tiden med en lignende arkitektur ble vanlig i det sørlige Hellas. De har alle en megaron, eller tronerom, med et opphevet sentralt ildsted under en åpning i taket som ble støttet av fire søyler i en firkant rundt ildstedet. En trone ble plassert mot midten av en vegg. Freskomalerier pyntet gipsveggene og gulvet.

I tempelet i festningen var et merke av dronning Teje av Egypt som var gift med Amenhotep III, plassert i «idolenes rom», ved siden av minst en statue av fra senhelladisk epoke IIIA:2 eller B:1. Amenhotep IIIs relasjoner med m-w-k-i-n-u, *Mukana, har støtte fra inskripsjonen ved Kom al-Hetan, men Amenhoteps styre er antatt å stemme med sen senhelladisk A:1. Det er sannsynlig at Amenhoteps herold gav merket til en tidligere generasjon som så hadde ressursene til å gjenoppbygge festningen som kyklopisk og så flytte merket hit.

En kom inn i rommet fra et gårdsrom med en overbygning med søyler. Ved Mykene ledet en stor trapp fra en terrasse nedenfor til gårdsrommet på akropolisen. En kan enkelt forestille seg Klytaimnestra rulle ut det røde teppet på den, men der er ingen bevis bak fortellingene til poetene og skuespillforfatterne hvor hun kunne ha rullet det ut eller om hun virkelig gjorde det.

Waces andre gruppe av tholoser dateres mellom IIA og IIIB: Kato Fournos, Panagia Tholos og løvegraven. Den siste gruppen, Atrevs' skattkammer, Klytaimnestras grav og Geniigraven dateres til IIIB av et skår under inngangen til Atreus' skattekammer. Den største ble oppdaget av den tyske arkeologen Heinrich Schliemann. Siden det er lenge siden den ble plyndret, innså han ikke at det var en grav og kalte den Atreus' skatt.

Løveporten (detalj).

Keramikkperiodene som det relative dateringsystemet er basert på (Tidlig helladisk, mellomhelladisk, senhelladisk osv.) tillater ikke en svært presis datering, selv ved sammenligning med de få eksisterende C-14 dateringene. Byggingen av det imperielle Mykene er omtrent som følger. På begynnelsen av senhelladisk III:B, rundt 1300, ble den kyklopiske muren forlenget mot den sørlige bakken og inkluderte gravsirkel A. Hovedinngangen gjennom muren ble gjort storslått gjennom det velkjente særtrekket til Mykene, løvegaten. Gjennom denne passerte man en rampe som ledet forbi sirkel A og opp til palasset. Den gikk forbi noen hus som regnes for verksteder, skjoldhuset, huset til oljehandelen, huset til sfinksene og det vestlige huset. En udekorert port ble også konstruert gjennom den nordlige veggen.

Noe senere, på senhelladisk B:1/2-grensen, rundt 1250, ble et annet renoveringsprosjekt satt i gang. Muren ble igjen utvidet på den vestlige siden med en fremsprunget port og også en hemmelig passasje gjennom og under muren som ledet nedover av 99 trappetrinn til en vanntank skåret ut av stein 15 meter under overflaten. Den ble fylt av en tunnel fra en kilde som lå høyere et stykke unna. Atreus' skattkammer ble konstruert på denne tiden.

Allerede i senhelladisk A:1 kjente Egypt til *Mukana som hovedstad på nivå med Theben og Knossos. Under senhelladisk III:B strakte Mykenes politiske, militære og økonomiske innflytelse seg sannsynligvis så langt som til Kreta, Pylos i det vestlige Peloponnes og til Athen og Theben. Hellenske bosetninger ble allerede plassert langs kysten av Anatolia. En kollisjon med hettitterriket over deres til tider avhengighet av et strategisk sted, Troja, var forventet. I folkloren hersket den mektige pelopide-familien i mange greske stater, en gren var atreide-dynastiet i Mykene.

Forfall[rediger | rediger kilde]

Innen 1200 f.Kr. begynte makten til Mykene å forfalle, under det 12. århundre f.Kr. kollapset den mykenske dominansen.

LHIIIB ender i universell katastrofe. Innen en kort tid brant alle palassene i det sørlige Hellas, inkludert palasset i Mykene. Dette blir tradisjonelt forklart med en dorisk invasjon av Hellas fra nord, men noen historikere tviler nå på at en slik invasjon fant sted. Slik den opprinnelig ble oppfattet, skjedde den definitivt ikke. Ingen doriskspråklige dorere gikk inn i Hellas.

En teori er at deler av den mykenske befolkningen som senere kom til å snakke doriske dialekter, vendte seg mot den svekkede mykenske strukturen og raserte den og slo seg ned i mange regioner som tidligere var kontrollert av den. Fortrengte befolkninger flyktet til de tidligere koloniene til mykenerne i Anatolia og andre steder hvor de kom til å snakke den joniske dialekten.

En annen teori er at tørke førte til det mykenske forfallet og at frustrasjonen i forhold til makten førte til brenningen av kornlagre og palasser. Evakueringen av området skyldtes også tørken. Selv om der ikke er noen klimatiske bevis for den annet en mangelen på bevis for en invasjon. Men ingen sikre bevis har blitt ført frem som kan bekrefte hvorfor den mykenske festningen og andre rundt den falt på denne tiden.

I perioden LHIIIC, også kalt «ettermykensk», var ikke Mykene lenger en makt. Keramikk og dekorative stiler forandret seg raskt. Håndverk og kunst forfalt. Festningen ble forlatt på slutten av det 12. århundre, siden den ikke lenger var et strategisk sted og avsidesliggende.

Gjenopprettelse og slutt[rediger | rediger kilde]

Under den tidlige klassiske perioden var Mykene igjen bebodd, men det fikk aldri igjen sin betydning. Mykenerne kjempet ved Thermopylene og Plataiai under perserkrigene. Styrker fra Argos tok Mykene i 462 f.Kr. og kastet ut innbyggerne. I hellenistisk og romersk tid, var ruinene ved Mykene en turistattraksjon, akkurat som de er nå. En liten landsby vokste opp for å betjene turisthandelen. Men innen sen romertid var stedet forlatt.

Mykene i mytologien[rediger | rediger kilde]

Perseidedynastiet[rediger | rediger kilde]

Perseus, fra Stabiae

Legenden går ut fra at Mykene ble grunnlagt av Perseus, barnebarn av kong Akrisios av Argos, sønn av Akrisios' datter, Danae. Perseus drepte ved et uhell sin bestefar og kunne ikke eller ville ikke arve tronen i Argos. Istedet byttet han kongerike med sin halvbror, Megapenthes, og ble konge av Tiryns, mens Megapenthes tok Argos. Derfra grunnla han Mykene og hersket over kongedømmene fra Mykene.

Perseus giftet seg med Andromeda og fikk mange sønner, men til slutt gikk han til krig mot Argos og ble drept av Megapenthes. Hans sønn Elektryon ble den andre i dynastiet, men arvefølgen ble dratt i tvil av tafiene under Pterelaos, en annen perseide som angrep Mykene og trakk seg tilbake med kveget da han tapte. Kveget ble tatt tilbake av Amfitryon, et barnebarn av Perseus, men han drepte sin onkel med en klubbe ved et uhell i en uregjerlig hendelse med kveget og måtte dra i eksil.

Tronen gikk til Sthenelos, den tredje i dynastiet, som var sønn av Perseus. Han la grunnlaget for fremtidig storhet ved å gifte seg med Nikippe, en datter av kong Pelops av Elis, den mektigste staten i regionen på den tiden. Med henne fikk han en sønn, Eurysthevs som var den fjerde og siste i perseidedynastiet. Da en sønn av Herakles, Hyllos, drepte Sthenelos, ble Eurysthevs kjent for sitt fiendskap mot Herakles og den nådeløse forfølgelsen han satte i gang mot herakleidene, etterkommerne til Herakles.

Dette er det første man hører om i legendeform om disse kjente sønnene som ble et symbol for de hatede dorerne. Herakles hadde vært en perseide. Etter hans død bestemte Eurysthevs seg for å drepe disse rivalene til tronen i Mykene, men de fant tilflukt i Athen, og i krigens gang ble Eurysthevs og alle hans sønner drept. Perseidedynastiet var slutt. Folket i Mykene satte Eurysthevs onkel på morssiden, Atreos som var pelopide, på tronen.

Atreidedynastiet[rediger | rediger kilde]

Folket i Mykene tok i mot et orakel som sa at de skulle velge en ny konge fra pelopidene. De to utfordrerne var Atreos og hans bror Thyestes. Sistnevnte ble valgt først. På dette tidspunktet blandet naturen seg inn. Solen så ut til å trekke seg tilbake og gå ned i øst. Siden solen hadde snudd retning, hevdet Atreos, skulle valget av Thyestes snus. Atrevs ble konge. Hans første handling var å forfølge Thyestes og hele hans familie, men Thyestes klarte å flykte fra Mykene.

Agamemnons hjemkomst

I legenden fikk Atrevs to sønner, Agamemnon og Menelaos, kalt «atreidene». Aigisthos, sønnen til Thyestes, drepte Atrevs og gjeninnsatte Thyestes på tronen. Med hjelp fra kong Tyndareos av Sparta, drev atreidene Thyestes igjen i eksil. Tyndareos hadde to døtre, Helena og Klytaimnestra som henholdsvis Menelaos og Agamemnon giftet seg med. Agamemnon arvet Mykene og Menelaos ble regent i Sparta.

Mordet på Agamemnon

Helena flyktet med Paris av Troja. Agamemnon førte en tiårig krig mot Troja for å få henne tilbake for sin bror. På grunn av manglende vind, ofret Agamemnon sin datter Ifigeneia ved Tauris. Gudene var fornøyd med et slikt offer, vindene startet å blåse og krigsflåten seilte av sted.

Legenden forteller oss at den lange trojanerkrigen, selv om den var en knepen gresk seier, førte med seg anarki, piratvirksomhet og ødeleggelse. Etter krigen ble den returnerende Agamemnon kongelig hyllet med et rødt teppe rullet ut foran ham, og han ble så myrdet i sitt badekar av Klytaimnestra som hatet ham bittert for å ha ofret deres datter. Klytaimnestra fikk hjelp av Aigisthos som ble konge etterpå, men Orestes, Agamemnons sønn, ble smuglet ut til Fokis. Han kom tilbake som voksen mann for å drepe Klytaimnestra og Aigistheos. Han flyktet så til Sparta for å unngå dom og ble sinnssyk for en stund. I mellomtiden gikk tronen i Mykene til Aletes, Aigistheos' sønn, men ikke for lang tid. Etter at Orestes kom seg igjen, vendte han tilbake til Mykene, drepte Aletes og tok tronen.

Orestes etablerte så en større stat i Peloponnes, men han døde av et slangebitt i Arkadia. Hans sønn, Tisamenos, den siste av atreidedynastiet, ble drept av herakleidene da de returnerte til Peloponnes. De krevde retten som perseider til å arve de forskjellige kongedømmene i Peloponnes og kastet lodd om herredømmet over dem.

Atreidene i Lille-Asia?[rediger | rediger kilde]

Hettittenes rike, 1300 f.Kr.

Der var faktisk en total solformørkelse ved Egeerhavet den 5. mars 1223 f.Kr. som Atreus kan ha trodd var en solnedgang i øst. Men denne datoen løser ikke alt det ukjente.

En sen dato er antydet for Trojanerkrigen som i så fall ville ha vært krigen mot Troja VIIa. Perseidene ville hatt makten rundt ca. 1380, datoen på fundamentet til en statue fra Kom el-Heitan i Egypt som har detaljerte nedtegnelser om reisen til en egyptisk utsending til Egeerhavet på Amenhotep IIIs tid. M-w-k-i-n-u (fonetisk: «Mukanuh»?) var en av byene de besøkte, en sjelden tidlig dokumentasjon på navnet til Mykene. Det var en av byene til tj-n3-jj («Tinay»?)[1], homerisk Danaans som i følge legenden var oppkalt etter Danae, noe som antyder at perseidene faktisk hadde et slags herredømme.

I det 14. århundre begynte også «ahhiya» å bli problematisk for tallrike konger i hettittenes imperium. Ahhiyawa eller ahhiya som forekommer noen få dusin ganger på hettittiske tavler i løpet av århundret, er antagelig Achaiwia, rekonstruert mykensk gresk for Akhaia. Hettittene brukte ikke «Danaja» slik som egypterne, selv om den første referansen i «anklageskriftet til Madyattes»[2] er fra tiden før korrespondansen mellom Amenhotep og en av Madyattes' etterfølgere i Arzawa, Tarhunta-Radu. De eksterne LHIIIA:1-kildene er likevel enige i deres tale om en «stor konge» eller annen samlende struktur bak Tinay/Ahhiya.

I «anklageskriftet til Madyattes» angrep Attarissiya, «mannen av Ahhiya» (dvs hersker), Madduwatta og drev ham fra hans land. Han skaffet seg tilflukt og militær støtte fra den hettittiske storkongen Tudhaliya. Etter Tudhaliyas død og i styret til hans sønn Arnuwanda, allierte Madduwatta seg med Attarissiya og sammen med en annen hersker, plyndret de Alasiya, dvs Kypros.

Dette er den eneste kjente kilden til en mann ved navn Attarissiya. Forsøk på å forbinde hans navn til Atreus har ikke fått bred støtte, ei heller er der noen bevis for en mektig pelopide som het Atreus på den tiden.

I løpet av LHIIIA:2 utvidet Ahhiya, nå kjent som Ahhiyawa, sin innflytelse over Milet, befolket kysten til Anatolia og konkurrerte med hettittene om innflytelsen og kontrollen i det vestlige Anatolia til f.eks. Uhha-Zitis Arzawa og gjennom ham Manapa-Tarhuntas Seha-elveland. Disse dokumentene skapte like mange problemer som de løste, selv om de etablerte troverdigheten til de mykenske grekernes historiske makt.

På lignende vis skrev en hettittisk konge det såkalte Tawagalawabrevet[3] til storkongen i Ahhiyawa om udådene til den luwiyanske eventyreren Piyama-Radu. Navnet til storkongen nevnes ikke. Hettittkongen kunne enten vært Muwatalli II eller hans bror Hattusili III som i det minste daterer brevet til LHIIIB etter mykensk standard. Men hverken Atreus eller Agamemnon i legenden hadde noen brødre som het *Etewoclewes (Eteoklos). Dette navnet assosieres i stedet med Theben som under den følgende LHIIIA-perioden ble sett på som likeverdig med Mykene av Amenhotep III.

Muwatalli II (regjerte 1296–1272) inngik en avtale med Alaksandu (muligens Aleksander), konge av Wilusa (Ilium, et alternativt navn for Troja), og i et annet dokument har Wilusa sverget ved Appaliuna (Apollon). Men Alaksandu i avtalen er for tidlig til å være kongen av en by som ble angrepet av Agamemnon, og dessuten var Priam kongen i den byen.

Det finnes ingen tilfredsstillende måte å forene de hettittiske tavlene med senere greske legender.

Turisme[rediger | rediger kilde]

I dag er Mykene et populært turistmål noen få timers kjøring fra Athen. Stedet er godt bevart, særlig når en tenker på at det ble bygget ett tusen år før monumentene til det klassiske Hellas, og de massive ruinene av de kyklopiske murene og palassene på akropolisen blir fremdeles beundret av besøkende.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ For en mer utfyllende diskusjon om fundamentet på denne statuen, navnene på den og uttalen, Tinay, som ser ut til å være knyttet til Danaj-, se Dokumentasjon og arkeologiske bevis på minoisk handel
  2. ^ Oversettelse av anklageskriftet til Madyattes til engelsk
  3. ^ Oversettelse av Tawagalawabrevet til engelsk

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • John Chadwick, The Mycenaean World, Cambridge University Press, 1976, ISBN 0-521-21077-1 hardcover or ISBN 0-521-29037-6 paperback
  • Emily Vermeule, Greece in the Bronze Age, the University of Chicago Press, 1964, LC 64-23427
  • Martin P. Nilsson, The Mycenaean Origin of Greek Mythology, 1932, reissued by the University of California Press, ISBN 0-520-01951-2 Cloth, ISBN 0-520-02163-0 Paper
  • George E. Mylonas, Mycenae's Last Century of Greatness, Sydney University Press, 1968, SBN 424-05820-3
  • Leonard R. Palmer, Mycenaeans and Minoans, 1961, 2nd ed. 1965
  • M. I. Finley, Early Greece, The Bronze and Archaic Ages, W. W. Norton & Company, 1981, ISBN 0-393-01569-6 Hard, ISBN 0-393-30051-X Paper
  • Reid Bryson and Thomas J. Murray, "Climates of Hunger", University of Wisconsin Press, 1977, ISBN 0-299-07370-X

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Emneoversikt for oldtidens Hellas
Steder: Egeerhavet | Hellesponten | Makedonia | Sparta | Athen | Korint | Thermopylene | Antiokia | Alexandria | Pergamon | Milet | Delfi | Olympia | Troja
Dagligliv: Økonomi | Landbruk | Kosthold | Slaveri | Prostitusjon
Personligheter: Alkibiades | Perikles | Aspasia | Thrasybulos | Theramenes | Nikias | Aleksander den store
Filosofi: Aristoteles | Epikur | Euklid av Megara | Hippias av Elis | Platon | Sokrates
Litteratur: Homer | Hesiod | Pindar | Aiskhylos | Sofokles | Evripides | Aristofanes | Herodot | Thukydid | Xenofon | Polybios
Arkitektur: Parthenon | Artemistempelet i Efesos | Akropolis | Zevsstatuen i Olympia | Kolossen på Rhodos | Hefaisteion | Athens agora
Kriger: Perserkrigene | Peloponneskrigen | Korintkrigen | Makedonerkrigene
Kronologi: Egeisk sivilisasjon | Mykene | Mørke århundrene | Antikkens Hellas | Hellenismen | Romersk Hellas