Kinas kommunistparti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Kinas kommunistiske parti»)
Kinas kommunistparti
LandKina
Leder(e)Xi Jinping (15. november 2012–)
GeneralsekretærXi Jinping
Stående komitéXi Jinping
Li Qiang
Zhao Leji
Wang Huning
Cai Qi
Ding Xuexiang
Li Xi
Grunnlegger(e)Chen Duxiu[1]
Grunnlagt23. juli 1921
HovedkvarterZhongnanhai
PartiavisFolkets dagblad
MilitærfløyFolkets frigjøringshær & Folkets væpnede politi
Ungdomsorg.Kinas kommunistiske ungdomsliga
Antall medlemmer95 148 000 (5. juni 2021)[2]
IdeologiSosialisme med kinesiske særtrekk gjenforening av Kina sosialistisk patriotisme kommunisme Xi Jinping tanker Vitenskapelig syn på utvikling De tre representasjonene Dengisme
SlagordTjen folket
HymneInternasjonalen
Nettstedcpc.people.com.cn (forenklet kinesisk)
www.12371.cn (forenklet kinesisk)
Den Nasjonale Folkekongress
2 094 / 2 987
(når?)
Flagg

Kinas kommunistparti (KKP), også kjent som Det kinesiske kommunistparti, er det statsbærende parti i Folkerepublikken Kina (FRK). FRK ble grunnlagt av partiet. KKP er landets eneste lovpålagte styrende parti, men det finnes regler for samarbeid med åtte andre partier som tilsammen utgjør Enhetsfronten. Partiet ble etablert i 1921, hovedsakelig av Chen Duxiu og Li Dazhao. Det vokste raskt, og i 1949 beseiret KKP Kuomintang-regjeringen ledet av Chiang Kai-shek. Slutten på den kinesiske borgerkrigen førte til etableringen av Folkerepublikken. KKP etablerte det som er nå er Folkets frigjøringshær (FFH) som en partiorganisasjon under borgerkrigen. FFH er verdens største væpnede styrke.

KKP drives etter prinsippene for demokratisk sentralisme, et styringssystem oppfunnet av den russiske marxisten Vladimir Lenin. Demokratisk sentralisme innebærer ifølge partiet demokratisk og åpen diskusjon om politikk før iverksettelsen. Deretter må alle uansett oppfatning bli med på iverksettelsen av partiets beslutning. Sentralisme betyr at partiet må etterfølge sentralkomiteen, og at partimedlemmer og lavere nivåer må støtte opp om partiledelsens vedtak. Dette innebærer at partiet styres ovenfra. For eksempel avgjøres utvelgelsen av kandidater til valg på lavere nivåer, av nivået over.

Partiets høyeste organ er nasjonalkongressen. Mellom partikongressene er sentralkomiteen partiets høyeste organ. Siden sentralkomiteen normalt innkalles til kun ett møte per år, er dens oppgaver delegert til politbyrået og dens stående komité, som innkalles til møter mer regelmessig. KKPs leder holder blant annet vervene som generalsekretær, formann i Den sentrale militærkommisjon (forsvarssjef) og statspresident (en seremoniell stilling). Ved å besitte disse stillingene kalles partiets leder også landets «lederkjerne» (reelle leder). Dagens partileder er Xi Jinping. Han ble valgt etter partiets 18. nasjonalkongress avholdt i oktober 2012.

KKP arbeider offisielt for opprettelsen av et kommunistisk samfunn og deltar på møtene til Den internasjonale sammenkomsten av kommunist- og arbeiderpartier. Partiets ideologi er ifølge partiets egen grunnlov, marxisme-leninisme, Mao Zedong tanker, Deng Xiaoping teori, de tre representasjonene, vitenskapelig syn på utvikling og Xi Jinping tanker om sosialisme med kinesiske særtrekk for den nye æra. Den offisielle forklaringen på Kinas økonomiske reformer, kalt reform og åpning, er at landet gjennomgår en historisk periode kjent som sosialismens primære stadium, et utviklingsstadium som ligner den kapitalistiske produksjonsmåten. Planøkonomien etablert under Mao Zedong ble erstattet med den sosialistiske markedsøkonomien, dagens økonomiske system, med utgangspunkt i at «praksis er det eneste kriteriet for sannheten».

Siden kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa i 1989-1990 og Sovjetunionens oppløsning i 1991 har KKP prioritert å forbedre og styrke sitt forhold til de statsbærende partiene i de gjenværende sosialistiske statene. KKP fortsetter å opprettholde og å opprette nye, partiforhold med ikke-styrende kommunistpartier rundt om i verden. Samtidig arbeider partiet med å etablere forbindelser med ikke-kommunistiske partier, særlig med regjerende partier i ettpartistater (uansett ideologi), dominerende partier i demokratier (uansett ideologi) og sosialdemokratiske partier.

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kinas kommunistpartis historie

Grunnleggelse og tidlig historie (1921–1927)[rediger | rediger kilde]

KKPs 1. nasjonalkongress ble avholdt i denne bygningen i det som var Den franske konsesjon i Shanghai.

KKP har sin opprinnelse i 4. mai-bevegelsen i 1919, en begivenhet der radikale vestlige ideologier som marxisme og anarkisme fikk fotfeste i landets intellektuelle miljøer.[3] Dette kombinert med bolsjevik-revolusjonen var eksterne påvirkninger som bidro til etableringen av KKP.[4] På omtrent samme tidspunkt ble Li Dazhao den første kinesiske intellektuelle som offentlig støttet opp om leninismen og verdensrevolusjonen.[5] I motsetning til Chen Duxiu var Li åpen for å delta politisk, og arbeidet for å endre Republikken Kina.[6] Begge anså oktoberrevolusjonen i Russland som en banebrytende begivenhet som ville innlede en ny epoke for undertrykte land.[6] Studiesirkler ble etablert i stort antall og var ifølge Cai Hesen «grunnlaget [til vårt parti]».[note 1][7] Studiesirkler ble etablert rundt om i landet under Den nye kultur-bevegelsen, men «innen 1920 hadde skepsisen til deres egnethet som reform-virkemidler blitt utbredt».[note 2][8] KKP ville komme til å bryte med dette.[9] Partiet modellerte seg på Vladimir Lenins ide om et fortroppsparti.[9]

KKP ble etablert på partiets 1. nasjonalkongress som ble avholdt 23.–31. juli 1921.[10] Nasjonalkongressen ble opprinnelig avholdt i et hus i Den franske konsesjon i Shanghai. Det franske politiet avbrøt imidlertid møtet 30. juli, og det ble flyttet til en turistbåt på Sørsjøen i Jiaxing, Zhejiang-provinsen.[11] Kun tolv delegater deltok på møtet.[11] Verken Chen og Li deltok på møtet, men sistnevnte sendte en personlig representant i sitt navn.[11] Nasjonalkongressen vedtok etableringen av et kommunistparti som samarbeidet med Den kommunistiske internasjonalen.[11] Chen ble valgt som partiets første leder.[11] Ved utgangen av 1921 hadde partiet rundt 50 medlemmer, og partiorganisasjonen vokste raskt de følgende årene.[12]

KKP dominerte Kuomintangs (nasjonalistene, KMT) venstrefløy, et parti organisert på leninistisk grunnlag, og kjempet med partiets høyrefløy om dominans i KMT.[13] KMTs leder Sun Yat-sens død i mars 1925, påvirket maktforholdet til de to fløyene.[13] Hans etterfølger, Chiang Kai-shek handlet slik at KMTs venstrefløy ble marginalisert.[13] Dette ble etter nordekspedisjonen, igangsatt et militært felttog mot landets krigsherrer.[14] På dette tidspunkt hadde kommunismen utviklet seg til en nasjonal folkebevegelse.[14] Som en reaksjon igangsatte KMT-lederen Chiang en marsj mot Shanghai, og ignorerte ordrene til KMTs Wuhan-regjering om å stoppe.[14][15] Shanghai var på dette tidspunkt kontrollert av kommunistiske militser.[14][15] De ønsket Chiang velkommen, men han gjennomførte likevel en massakre av 5 000 mennesker med hjelp fra Den grønne bande.[14][15][16]

Etter hendelsene i Shanghai marsjerte Chiangs styrker mot Wuhan, men ble stoppet av KKP-generalen Ye Tings styrker.[17] KMTs høyrefløy var inspirert av Chiangs handlinger og startet et nasjonal angrep på landets kommunister.[18][19] I Beijing ble 19 ledende KKP-aktivister drept på Zhang Zuolins ordre, mens i Changsa ble hundrevis av bondemilitser drept på ordrene fra He Jian.[18][19] Flere titusener av kommunister og deres sympatisører ble drept på nasjonalistenes ordre dette året.[19] Omtrent 15 000 av KKPs 25 000 medlemmer ble drept i denne prosessen.[19]

KKP fortsatte å støtte opp om KMTs Wuhan-regjering.[19] Til tross for dette vedtok Wuhan-regjeringen den 15. juli 1927 å utvise alle kommunister fra KMT.[20] KKP reagerte med å opprette Arbeidernes og bøndenes røde arme for å bekjempe KMT.[20] Partiet reagerte ved å sende en bataljon ledet av general Zhu De med ordre om å ta byen Nanchang den 1. august 1927, en hendelse kjent som «Nanchangopprøret».[20] Inntoget var vellykket, men kommunistene under Zhu ble presset ut av byen etter fem dager.[20]

Etter tilbaketrekningen marsjerte Zhus styrker videre til Shantou før de ble tvunget inn i Fujians villmark.[20] På dette punkt hadde Mao Zedong blitt utnevnt til Den røde armes øverstkommanderende, og fikk ordre om å lede fire regimenter mot Changsa i håp om igangsette et bondeopprør.[21][22][23] Denne hendelsen er kjent som «Høstoppstanden».[21][22][23] Planen var å angripe den KMT-kontrollerte byen fra tre sider den 9. september, men planen ble avlyst da hans fjerde regimentet deserterte til KMT og angrep hans tredje regimentet.[21][22][23] Maos hær nådde Changsha, men klarte aldri å ta byen.[21][22][23] Den 15. september aksepterte Mao sitt nederlag og iverksatte en marsj, med rundt 1 000 soldater, til Jianxi, til øst for Jinggangshan.[21][22][23]

Borgerkrigen og andre verdenskrig (1927–1949)[rediger | rediger kilde]

Flagget til Arbeidernes og bøndenes røde arme.

KMTs angrep lykkes nesten med å utrydde på KKPs organisatoriske apparat i byene.[24] Angrepet på partiet tvang fram interne endringer.[24] KKP vedtok å innføre demokratisk sentralisme, et styresett for revolusjonære partier. Dette innebar at det ble etablert et politbyrå som fungerte som sentralkomiteens stående komité når sistnevnte ikke var i møte.[24] Sluttresultatet var maktsentralisering i partiets øverste sjikt.[24] Disse organisatoriske endringene ble overført til alle nivåer i partihierarkiet, og de stående komiteene ble partiets nye styringsinstitusjonen.[24]

Li Lisan tok de facto kontroll over nasjonale partiorganer i 1929–30 i etterkant av Chen's oppsigelse.[24] Lis ledelse mislyktes, og KKP var nær ved å gå i oppløsning.[24] Da Komintern involverte seg tidlig i 1930, og ved utgangen av året, var Lis kastet fra sitt verv.[24] Etter flere år med strid ble Mao KKPs uformelle leder i 1935.[24] Zhou Enlai og Zhang Wentian som var partiets formelle ledere, fungerte som hans nestledere.[24] Konflikten med KMT førte til omorganiseringen av Den røde arme.[24] KKP etablerte politiske avdelinger for å overvåke Den røde arme som bidro til å styrke partiets kontroll over de militære styrkene.[24]

Den andre kinesisk-japanske krig satte en demper for konflikten mellom KKP og KMT,[25] og partiene etablerte Den andre enhetsfronten for å bekjempe den japanske invasjonen.[26] Den andre enhetsfronten eksisterte formelt frem til 1945, men i praksis ble samarbeidet avsluttet i løpet av 1940.[26] Til tross for alliansen brukte KKP våpenhvilen til å utvide og utarbeide uavhengige operasjonsbaser for å forberede seg på den kommende konflikten med KMT.[27] I 1939 begynte KMT å iverksette tiltak som begrenset KKPs mulighet til å utvide sitt maktområde.[27] Dette førte til hyppige sammenstøt mellom væpnede styrker tilhørende KKP og KMT.[27] Sammenstøtende ble møtt med stadig svakere mottiltak på grunn av krigen mot Japan.[27] Likevel benyttet KKP allerede i 1943 mulighetene krigen hadde gitt ved å aktivt utvide sitt territorium på bekostning av KMT.[27]

Fil:Mao proclaiming the establishment of the PRC in 1949.jpg
Mao Zedong kunngjør etableringen av Folkerepublikken Kina den 1. oktober 1949.

I perioden 1945 til 1949 var borgerkrigen redusert til to motstandere; KKP og KMT.[28] Denne fasen av borgerkrigen gikk gjennom fire stadier: Den første varte fra august 1945 (da Japan overgav seg) til juni 1946 (da fredsforhandlingene mellom KKP og KMT sluttet).[28] Ved krigsslutt i 1945 hadde KMT tre ganger flere soldater under sin kontroll enn KKP, og ble antatt å ha et overveldende overtak over KKP.[28] Med sitt samarbeid med USA og Japan hadde KMT klart å gjenerobre store deler av landet.[28] KMT-styre ble upopulært som følge av omfattende korrupsjon.[28] Til tross for sin tallmessige overlegenhet klarte ikke KMT å gjenerobre distriktene og landsbygda som utgjorde KKPs høyborg.[28] Rundt samme tid begynte KKP en invasjon av Manchuria støttet opp av Sovjetunionen.[28]

I den andre fasen, som varte fra juli 1946 til juni 1947, utvidet KMT sin kontroll over storbyene ved overtagelsen av Yan'an (som var KKPs hovedkvarter gjennom store deler av borgerkrigen).[28] KMTs suksess var bare tilsynelatende; taktisk hadde KKP trukket seg fra byene, og valgte å angripe KMT-områder ved å igangsette protester blant studenter og intellektuelle i byene.[29] KMT reagerte på protestene med undertrykkelse.[29] KMT var midt i en fraksjonskrig som svekket deres styringskapasitet.[29] Dette kombinert med Chiang's autokratiske kontroll over partiet var KMTs reaksjonsevne svekket.[29]

I den tredje fasen, som varte fra juli 1947 til august 1948, begynte KKP en begrenset motoffensiv.[29] Målet var å kaste ut KMT fra «Sentral-Kina, styrke Nord-Kina og gjenvinne Nordøst-Kina.»[note 3][8][30] Denne politikken kombinert med desertering fra KMTs militærstyrker (på våren 1948 hadde KMTs forsvar mistet anslagsvis 2 av dens 3 millioner soldater på grunn av desertering) og partiets avtagende oppslutning, styrket KKPs posisjon. Sluttresultatet var at KKP var i stand til å omringe KMT-garnisoner i Manchuria og gjenerobre flere tapte territorier.[30]

I borgerkrigens siste og fjerde fase som varte fra september 1948 til desember 1949, iverksatte KKP en offensiv militærstrategi som bidro til at KMT-regjeringen kollapset rundt om i Fastlands-Kina.[30] Den 1. oktober 1949 erklærte Mao etableringen av Folkerepublikken Kina, som betydde slutten på Den kinesiske revolusjonen.[30][31] Ved årsslutt ble KKP omgjort til landets lovpålagte statsbærende parti.[31]

Statsbærende parti (fra 1949)[rediger | rediger kilde]

Kinesiske kommunister feirer Josef Stalins bursdag i 1949.

KKP startet noe som ble kalt nydemokrati-politikken, som tillot privat eierskap av produksjonsmidlene samtidig som staten eide «de kommanderende høydene» (de største bedriftene).[32] Chen Yun argumenterte for denne politikken på partiets 8. nasjonalkongress: «Kommer disse tiltakene kombinert til å true med gjenopprettelsen av det kapitalistiske frimarkedet i vårt land? Nei, det vil aldri være tilfelle. Vedtak av de ovennevnte forordningene ... vil fremme veksten av et sosialistisk marked tilpasset våre forhold og folks behov.»[note 4][33]

Mao begynte på denne tiden å lage en teori for en alternativ måte for å oppnå sosialismen.[34] Det var en modell som var en reaksjon mot både den stalinistiske planleggingsregime i Sovjetunionen og det markedssosialistiske tankegodset i Kina.[34] Sluttresultatet ble Det store spranget der flere titalls millioner mennesker døde.[35] Peng Zhen kritiserte Mao og Det store spranget i 1959 og sa «om ikke de kinesiske arbeiderne og bøndene ikke var så gode som de var, ville en ungarsk hendelse ha skjedd i Kina, og det ville vært nødvendig å be sovjetiske styrker om unnsetning.»[note 5][36] Det store spranget var bakteppet til KKPs ideologiske brudd med Sovjetunionens kommunistparti.[37]

Maos maktposisjon ble svekket da det store spranget mislyktes, og tiltakene ble reversert til den nye demokratiske politikken før spranget.[38] Som en reaksjon formulerte Mao teorien om at revolusjonen måtte forsette under proletariatets diktatur for å endre landets politikk.[38] Mao hevdet at klassefiender truet revolusjon selv om den sosialistiske revolusjonen syntes å være fullført.[38] Dette førte til kulturrevolusjonen, der millioner ble forfulgt og drept.[38] Intensjonen med kulturrevolusjonen var å hindre en kapitalistisk utvikling i partiet.[39] Hua Guofeng og hans allierte støttet opp om Maos intensjoner på dette området, og snakket om å innføre flere revolusjoner i fremtiden for å beskytte partiets retning og tankegods.[39] Deng Xiaoping, Chen Yun og deres støttespillere kritiserte kulturrevolusjonen etter Maos død for å være irrasjonell og ødeleggende for Kina.[40] Statsviteren Harry Harding skriver i The Wilson Quarterly at «I motsetning til hva partilinjen fra 1980 sier, reagerte mange kinesere entusiastisk på kulturrevolusjonen i dens startsfase.»[note 6][41]

Et monument på Tiananmenplassen som markerer KKPs 90-årsjubileum i 2011.

Maos død i 1976 ble etterfulgt av en maktkamp mellom KKP generalsekretær Hua Guofeng og Deng Xiaoping.[42] Deng gikk seirende ut og ble Kinas overordnede leder.[42] Sammen med Chen Yun og Li Xiannian iverksatte Deng reform og åpning-politikken, og introduserte begrepet sosialisme med kinesiske særtrekk.[43] Reform og åpnings-politikken gav verdensmarkedet tilgang til Kina.[43] Deng gikk imot deler av Maos «venstrepolitikk», og argumenterte for at spørsmålet om å ta i bruk markedsøkonomi ikke betydde gjeninnførelsen av kapitalismen i Kina.[44] Partiets maktmonopol ble videreført av Deng, og den nye økonomiske politikken skapte økonomisk vekst.[3]

Dengs politikk ble bekjempet av både den tradisjonelle venstresiden (maoistene) og de som ønsket mer liberalisering av samfunnet.[45] Dette, kombinert med andre betente samfunnsproblemer, kulminerte i studentdemonstrasjoner blant annet i byene Beijing, Nanjing og Hefei i 1986.[46] Studentdemonstrasjonene var ikke kjennetegnet av radikale krav, men dette stoppet ikke konservative elementer innen KKP å betegne dem som et symptom på «borgerlig liberalisering av samfunnet».[47] Hu Yaobang, KKPs generalsekretær, måtte gå av på grunn av hans manglende tiltak mot demonstrasjonene.[48] Han ble anklagd for å ikke være hard nok og ble erstattet av Zhao Ziyang.[48]

I tiden som fulgte ledet Zhao reformtiltak av prissystemet, der markedet skulle bestemme prisene fremfor staten.[49] Tiltaket førte til høy inflasjon som påvirket ordinære kineseres levestandard negativt.[49] Uro i Tibet i perioden 1987–89 og demonstrasjoner mot det politiske systemet kulminerte i 1989.[50] Demonstrasjonene på Den himmelske freds plass hadde størst innvirkning på partiet.[45] Demonstrasjonene ble knust på KKPs ordre av Folkets frigjøringshær, og Dengs politiske visjon fikk hegemoni.[51] Zhao og flere ledene reformpolitikere måtte gå av eller ble degradert.[52] På begynnelsen av 1990-tallet ble begrepet sosialistisk markedsøkonomi innført for å beskrive Kinas økonomiske system.[51] Etter Dengs død ble hans bidrag til marxismen systematisert som Deng Xiaoping teori, og teorien ble lagt til partiets grunnlov som et av partiets styrende ideologier.[51]

Jiang Zemin etterfulgte Deng på 1990-tallet, og videreførte hans politikk.[53] Som en del av Jiangs arv ble hans teori om de tre representasjonene lagt inn i partiets grunnlov i 2003.[54] Denne teorien sier at partiet må representere de «avanserte produktivkrefter, det progressive veivalget til Kinas kultur og folkets grunnleggende interesser.»[note 7][54] Teorien tillot bedriftseiere og borgerlige elementer å melde seg inn i partiet.[54][55]

Hu Jintao etterfulgte Jiang i 2002 som leder.[56] I motsetning til tidligere praksis styrte Hu gjennom kollektiv ledelse fremfor en-mannsdominans.[56] Partiets fokus på ensidig økonomisk vekst hadde medført et bredt spekter av alvorlige samfunnsproblemer.[57] For å imøtekomme disse utfordringene artikulerte Hu det vitenskapelig syn på utvikling og et sentralt ideologisk begrep kalt det sosialistiske harmoniske samfunn.[57] Hu gikk av som leder på den 18. nasjonalkongressen avholdt i oktober 2012.[58] Han ble etterfulgt av Xi Jinping.[58] Xis styre har blitt kjennetegnet av en aggressiv anti-korrupsjonskampanje og personstyre fremfor kollektiv ledelse.[59] Grunnet det sistnevnte trekket har flere kommentatorer sammenlignet Xi med Mao.[59]

Styresett[rediger | rediger kilde]

Lovpålagt rolle[rediger | rediger kilde]

Ideene til Lenin og Mao har enda stor innflytelse på KKPs ideologi og styresett.

Grunnloven har ingen bestemmelse som sier at KKP styrer staten.[60] I motsetning til grunnlovene fra 1975 og 1978, har ikke dagens forfatning en bestemmelse som tildeler partiet makten alene.[60] Kinas grunnlov skiller seg også fra Den sovjetiske grunnloven fra 1977 som hadde en egen artikkel om partiets monopol over staten.[61]

Innledningen til landets grunnlov refererer til «ledelsen til» KKP over staten, og at staten er «veiledet» av marxisme-leninisme og andre teorier.[60] Artikkel 2 i 1978 grunnloven sier at partiet er «ledelseskjernen til hele det kinesiske folk».[note 8][60] Artikkel 1 i dagens grunnlov sier «Folkerepublikken Kina er en sosialistisk stat under folkets demokratiske diktatur ledet av arbeiderklassen og basert på alliansen av arbeidere og bønder. Det sosialistiske systemet er det grunnleggende systemet i Folkerepublikken Kina. Sabotasje av det sosialistiske systemet av enhver organisasjon eller enkeltperson er forbudt.»[note 9][62] Folkets demokratiske diktatur er begrepet for det statlige styringssystemet.[63] Begrepet er definert som at «statsmakten ledes av arbeiderklassen, og basert på alliansen av arbeidere og bønder, for å utøve demokrati for folket og diktatur mot fienden.»[note 10][63]

Marxist-leninistisk, juridisk teori, som Kinas statsystem er grunnlagt på, ble først formulert av Vladimir Lenin i Stat og revolusjon.[64] I boken gjentar Lenin den marxistiske oppfatningen at staten ikke er «verdinøytral» for å deretter vise at ikke alle klasser har lik tilgang til statsapparatet.[64] Han hevder at den borgerlige oppfatningen at alle individer har lik tilgang til staten er hyklerisk.[64] Staten er et voldsinstrument kontrollert av den herskende klasse, argumenterer han.[64] I henhold til Karl Marx skrifter mente Lenin at staten var et undertrykkelsesapparat.[65] I overgangsfasen mellom kapitalisme og kommunisme (kalt sosialisme av marxist-leninister), må arbeiderklassen gjennom et kommunistparti ta kontroll over statsapparatet.[65] Kommunistpartiet må bruke statens maktapparat for å sikre arbeiderklassens maktmonopol skriver Lenin.[65]

Ifølge marxist-leninistisk juridisk teori må kommunistpartiet beskytte klassediktaturet ved bruk av voldsmidler, på samme måte som andre klassediktaturer.[65] I Kina betyr det at KKP står over og kontrollerer staten.[66] KKPs statsmonopol må beskyttes med vold for å overleve, slik det er utlagt i marxist-leninistisk juridisk teori.[66]

Kollektiv ledelse[rediger | rediger kilde]

KKPs styringsideal er kollektiv ledelse, et styringsprinsipp der vedtak blir truffet gjennom konsensus.[67] Begrepet har sin opprinnelse i Det russiske bolsjevikpartiet og Lenins skrifter.[68] I partiet betyr kollektiv ledelse for eksempel at alle medlemmer av politbyråets stående komité er likeverdige (at hvert medlem har kun én stemme).[67] Et medlem av politbyråets stående komité representerer ofte en sektor: I Maos tid kontrollerte han forsvaret, Kang Sheng styre sikkerhetspolitiet og Zhou Enlai var regjeringssjef.[67]

I motsetning til teorien om likeverd blir medlemmene av politbyråets stående komité rangert hierarkisk.[67] KKP blir styrt etter flere uformelle lederprinsipper: Kollektiv ledelse skal være styrt av en «kjerne», det vil si en leder som innehar stillingene KKPs generalsekretær, formann i Den sentrale militærkommisjon (SMK) og Folkerepublikken Kinas president.[69] Før Jiang Zemin ble leder, var kjerne- og kollektiv ledelse uadskillelige, og partiets kjerne ble holdt ansvarlig av den kollektive ledelsen.[70] Dette endret seg under Jiang, da KKP opprettet et ansvarlighetssystem, kjent som «kjernen til den kollektive ledelsen» (at kjernen ikke var uavhengig av kollektiv ledelse, men var en del av den).[note 11][70]

Demokratisk sentralisme[rediger | rediger kilde]

Teori[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Demokratisk sentralisme

«Minoriteten adlyder flertallet; partimedlemmer har full frihet til å diskutere og kritisere før vedtak blir truffet; etter vedtak må alle gjennomføre vedtaket i organisasjonen uansett personlig synspunkt; den underordnede må gjennomføre de vedtak og direktiver fra den overordnede; om de har ulike oppfatninger om vedtak og direktiver fra overordne, kan man presentere sine synspunkter til sin overordnede, men de må likevel iverksette disse vedtak og direktiver før den overordnede endrer dem.»[note 12]

— KKPs offisielle definisjon av demokratisk sentralisme.[71]

KKPs organisatoriske liv er basert på demokratisk sentralisme, et styringssystem basert på to prinsipper: demokrati (vanligvis oppfattet synonymt med «sosialistisk demokrati» og «indre-partidemokrati») og sentralisme.[72] Partiet har blitt organisert på grunnlag av demokratisk sentralisme siden den 5. nasjonalkongressen ble avholdt i 1927.[72] Partiets grunnlov sier at «Partiet er et integrert organ organisert under sitt program og grunnlov og på grunnlag av demokratisk sentralisme».[note 13][72]

Mao mente at den demokratiske sentralismen kjennetegnes av «å være demokratisk og sentralisert, med de to tilsynelatende motsetningene demokrati og sentralisering forenet i en bestemt form.»[note 14][72] Videre argumenterte Mao for at dette systemets overlegenhet lå i dens interne motsetninger, mellom demokrati og sentralisme, frihet og disiplin.[72] KKPs offisielle standpunkt er at «demokrati er partiets livslinje, sosialismens livslinje».[note 15][72] For at dette demokratiet skal fungere må det finnes rom for sentralisering.[72] KKP hevdet at demokrati uansett form trenger sentralisme fordi sentralisme ifølge KKP sikrer orden.[72] Ifølge Mao kan begrepet defineres slik: «sentralisert på grunnlag av demokrati og demokrati under sentralisert veiledning. Dette er det eneste systemet som kan gi et fullstendig uttrykk for demokrati med all makt fastholdt i folkekongressene på alle nivåer, fullmakter som befinner seg i folks kongresser på alle nivåer, og samtidig garantere for at sentralisert administrasjon av styringsmakter på alle styringsnivåer utøver sentralisert styring av alle de saker som folkekongressene har betrodd dem på tilsvarende nivå og beskytte alt som er avgjørende for folkets demokratiske liv».[note 16][72] Sentralisme betyr i KKP blant annet at valg på lavere nivå må godkjennes av nivået over, for å sikre en sentralisering av makt i partiets øvre organer.[73]

Flerkandidat valg[rediger | rediger kilde]

Under Mao tok ikke flerkandidat valg sted innad i KKP.[74] Første flerkandidat valg tok sted på KKPs 12. nasjonalkongress i 1982.[74] Kongressdelegater fikk lov til å fjerne, legge til og erstatte navn på partiledelsens nominasjonsliste.[74] KKPs 13. nasjonalkongress (avholdt i 1987) endret igjen på valgsystemet.[74] Den nye reglen sa at det må være 5 prosent flere kandidater enn plasser på sentralkomiteen.[74] Samfunnsforsker Gang Ling skriver om reformene at «Den marginale forskjellen i antall kandidater og seter, i tillegg til partiets kontroll over nominasjonsprosessen, har vesentlig begrenset velgernes valgfrihet og vetorett, men den hindrer likevel de mest mislikte kandidatene til å bli valgt til sentralkomiteen.»[note 17][74] Dette valgsystemet varte til den KKPs 16. nasjonalkongress i 2002.[74] Under den KKPs 15. nasjonalkongress i 1997 prøvde partiledelsen å mobilisere kongressdelegatene til å stemme på visse kandidater.[74] Kongressdelegatene reagerte med å stemme ned flere av partiledelsens prefererte kandidater i protest.[74] Før den 16. nasjonalkongress konsulterte partiledelslen med 32,200 partiledere på distriktsnivå og over for å korte ned den nye nominasjonslisten fra 514 kandidater til 375.[74] Nominasjonslisten ble fattet gjennom et vedtak av Politbyråets stående komité.[74] Kongressdelegatene fikk velge mellom 208 kandidater til 198 faste plasser og 167 kandidater til 158 kandidatplasser i den 16. sentralkomité.[74]

Valgsystemet er mer omfattende i de lavere organisatoriske enhetene.[75] For eksempel, flere partiavdelinger i landsbygden tar i bruk det todelte stemmesystemet.[75] I dette systemet anbefaler ordinære landsbygdsbeboere (som ikke trenger å være partimedlemmer) på kandidater ved å stemme på dem gjennom hemmelig valg.[75] Landsbygdas partikomité nominerer da de som ble stemt på.[75] I den andre fasen velger partimedlemmene i landsbygda ut ifra nominasjonslisten ny partisekretær og partikomiteens sammensetning.[75] Lin hevder at «Betydningen av det todelte stemmesystemet er å hindre de mest mislikte kandidatene å bli valgt, men systemet kan ikke garantere for at de som bli valgte er de mest populære kandidatene hos partimedlemmene eller vanlige landsbyboere, siden offisielle kandidater bestemmes av den overordnende partikomiteen. Med andre ord har landsbyboere en form for veto, men ikke en omfattende stemmemakt.»[note 18][75] Partiet har videre eksperimentert med slike løsninger.[75] For eksempel, i etterkant av partiets 16. nasjonalkongress innførte man en årlig forsamling i Yaan By, Sichuan-provinsen.[75] Delegatene til denne forsamlingen ble utnevnt av ordinære partimedlemmer i Yaan by og måtte ikke bli godkjent av det overordnende organisatoriske leddet.[75] 82 prosent av delegatene var selv-nominerte.[75] Gjennom hemmelig valg ble den lokale partisekretæren avsatt og ble erstattet av et ordinært partimedlem.[75]

Disse reformene er likevel begrenset grunnet KKPs forståelse av demokratisk sentralisme.[76] For eksempel, selv om partigrunnloven sier at partisekretærer uansett organisatorisk nivå blir valgt av deres respektive partikongress fortsetter partiledelsen med å utnevne partisekretærer.[77] Ifølge Lin er partiet kritisk til maktspredning og holder på ideen om et maktsenter.[76] Dette svekker horisontale kontroll- og balansemekanismer innad i partiet.[76] KKP stiller seg også skeptisk til reformene iverksatt av Vietnams kommunistparti (VKP).[78] VKP har blant annet styrket makten til sentralkomiteen, og gitt individuelle sentralkomitémedlemmer muligheten til å stille spørsmål om arbeidet til Politbyrået, Sekretariat og Den sentrale disiplin inspeksjonskomiteen.[78] Videre, under VKPs 10. nasjonalkongress i 2006 stilte to kandidater til å bli partiets generalsekretær.[78] Nông Đức Mạnh ble valgt som VKPs generalsekretar og taperen Nguyễn Minh Triết ble utnevnt som landets president.[78] Flere KKP teorikere og politikere har argumentert for at KKP bør lære av VKP.[78] Partiledelsen har imøtegått dette med en kombinasjon av kritikk og sensur.[78] Til tross for sine likheter virker det ikke som om KKP vil la seg inspirere av VKPs tolkning av demokratisk sentralisme.[79]

Demokrati, disiplin, frihet og sentralisme[rediger | rediger kilde]

Fil:2017-10-19 习近平与胡锦涛握手.jpg
Bildet av partiets 19. nasjonalkongress. I bildet ser man Xi Jinping (midten) sammen med tidligere partiledere Hu Jintao (venstre) og Jiang Zemin (høyre). Demokratisk sentralisme tildeler partiledelsen mye makt over resten av partiapparatet.

KKP definerer disiplin som «å etterfølge vedtak og bestemmelser fattet av partiets utøvende organer».[72] Det motsatte av disiplin er frihet.[72] Partiet mener at disse to begrepene er motstridende, men blir likevel forenlige med hverandre om man praktiserer demokratisk sentralisme.[72] Ifølge samfunnsforsker Taru Salmenkari fra Helsingfors universitet mener KKP at «Overdreven bruk av enten demokrati eller sentralisme er skadelig: enten avliver den folkelig deltakelse eller avviser den disiplin i jakten på et felles mål.»[note 19][80] Partimedlemmer har demokratiske rettigheter så lenge de respekterer den sentraliserte orden og flertallets demokratiske rettigheter.[81] Demokrati betyr ikke evnen eller muligheten til å gjøre det man vil hevder KKP.[81] Mer dyptgripende blir det argumentert at demokrati ikke er synonymt med enten individets ønske eller folkets vilje.[81] Demokrati betyr da ifølge KKP at alle meninger skal lyttes på og respekteres, men kun at de beste ideene skal iverksettes sentralt.[81] Å iverksette feil ideer og meninger ville kunne svekke demokratiet blir det argumentert.[81]

Lenins intensjon med demokratisk sentralisme var, ifølge Taru Salmenkari, å «samle partiets kollektive visjon gjennom en prosess som tillot åpen diskusjon og flertallsvalg, samtidig som den sikret partiets aktiviteter ble innført av et samlet parti og at partiets beslutninger ble iverksatt disiplinert.»[note 20][82] Vestlige forskere har som regel definert demokratisk sentralisme ut ifra Lenins egne skrifter.[83]

Demokratisk sentralisme i KKP blir brukt til å forklare demokratiske rettigheter, midler og oppførsel i likhet med liberale demokratier.[83] For eksempel om en lov blir innført i et liberalt demokrati kan en borger formulere motsigelser, men må likevel følge loven som er vedtatt.[83] Det samme gjelder i KKP der partimedlemmer har rett til å kritisere vedtak så lenge de følger dem.[83] Formulert er begge systemene enig om at alle skal kunne uttrykke seg demokratisk, men iverksettelsen av vedtaket er universelt (må etterfølges av alle).[83]

Bildet av forsiden til KKPs grunnlov. Grunnloven sier at demokratisk sentralisme er partiets styringssystem.

Forskjellen mellom de to systemene kan forklares ut ifra partidisiplin.[83] I et liberalt system med flere partier vil et parti som oftest kunne stille seg kritisk til regjeringen selv om andre velger å avstå.[83] Det spiller heller ingen rolle om alle eller flere av partiene er styrt udemokratisk siden det statlige systemet er demokratisk.[83] I ettpartistater som Kina fører for mye partidisiplin til undertrykkelse hevder Salmenarki.[83] I slike stater blir derfor fungerende partidemokrati nødvendig for å ta i bruk demokratiske rettigheter innad og utenfor partiet.[83] Dette forklarer nok hvorfor kinesiske samfunnsvitere vektlegger partidemokrati framfor statlig demokrati i forskning og diskusjoner. [83] Lenin hevdet at et fortroppsparti måtte være disiplinert for å kunne ta makt.[84] Det er et verktøy for å samle partiet.[84] Ifølge Salmenkari tyder mye på at det demokratiske elementet i demokratisk sentralisme blir svekket når leninistiske partier besitter makt.[84] Etableringen av både parti- og statsbyråkratier kan sies å ha svekket KKPs interne bunn-topp kommunikasjonslinje.[84]

Salmenkari skriver at «for å vurdere om partidisiplin er i samsvar med demokrati i ettpartisystemer må man anslå hvor absolutt, hvor inkluderende, og hvordan partidisiplinen praktiseres.»[note 21][84] Amerikanske samfunnsforskere Carol Lee Hamrin og Suisheng Zhao hevder at partidisiplin oppfordrer til aktelse for partikadre med høyere status og lydighet uten tvil.[84] Videre nevner de at demokratisk sentralisme i KKP tillater ikke offentlig tvil av avgjørelser etter vedtak fattes, noe som knebler omfattende samfunnsdebatt.[84] Et underordningsforhold blir da skapt der partikadre med lavere status snakker veldig indirekte og forsiktig med sine overordnede.[84] Selv når demokrati fungerer hevder Hamrin og Zhao så begrenser sentralisme det mulige debattrommet.[84] Videre har ikke demokratisk sentralisme i KKP alltid vært tilknyttet begrepet ytringsfrihet.[84] Når demokratisk sentralisme blir beskrevet som en indre partikamp for å beskytte sannheten og organisatorisk enhet eller som kritikk og selvkritikk har vi å gjøre med ytringsfrihet i en mye mer begrenset form enn den vi finner i liberale demokratier.[84]

Siden Kina er en ettpartistat kan ikke KKP sikre sosial deltakelse og konsultasjon rundt sin politikk på samme måte som partier i et liberalt demokrati.[85] Som et svar formulerte Mao masselinjen.[85] Den sier at partiet må konsultere med massene (folket), tolke deres forslag innenfor rammen av marxisme-leninisme, og deretter iverksette massenes forslag.[85] Både vestlige samfunnsforskere og kinesiske kommunister har understreket viktighet av masselinjen og dens betydning på partiets forhold med de styrte.[85] Amerikanske samfunnsforsker John Wilson Lewis skrev at «uten en korrekt framgangsmåte for å håndtere kinesere utenfor partiet kan det hende at politiske beslutninger som ikke baserer seg på konkrete og virkelige omstendigheter blir vedtatt for å så bli virkningsløse.»[note 22][85] Det bør derimot klargjøres at masselinjen sier at partiet skal sentralisert fatte beslutninger basert på konsultasjon med massene, noe som vil si at partiets ledelse bestemmer vedtakets innhold og utforming.[85]

Samarbeids- og konsultasjonsystem[rediger | rediger kilde]

Flerparti samarbeids- og det politiske konsultative systemet er ledet av KKP i samarbeid og konsultasjon med de åtte demokratiske partiene som utgjør Enhetsfronten.[86] Konsultasjon foregår under ledelsen av KKP gjennom masseorganisasjoner, Enhetsfront-partiene og representanter fra alle samfunnslag.[86] Disse konsultasjonene bidrar til å forme grunnlaget til statens politikk innenfor økonomi, kultur og generelle samfunnsforhold.[86] KKPs forhold til Enhetsfront-partiene er basert på prinsippet «langsiktig sameksistens og gjensidig tilsyn, behandler hverandre med full oppriktighet og dele gode- og dårlige tider.»[note 23][86] Dette forholdet er institusjonalisert i institusjonen Det kinesiske folks politisk rådgivende konferanse (KFPRK).[86] Alle partiene i Enhetsfronten støtter opp om Kinas sosialistiske stats ideologi, og støtter opp om KKPs ledelse.[86] KFPRK blir ofte anklagd for å være en institusjon uten reell makt.[87] Diskusjoner finner sted i KPFRK, men de blir ledet og overvåket av KKP.[87]

Forholdet mellom partiet og forsvaret[rediger | rediger kilde]

Xi Jinping sammen med den tidligere generalen Fang Fenghui i 2013. Fang ble tatt for korrupsjon i 2017 og utvist fra partiet i 2018.[88]

I 1938 innførte Mao ideen at «Politisk makt springer ut av pistolmunningen».[note 24][89] Videre poengterte han at partiet måtte kontrollere og befale de væpnede styrker for å besitte makt.[89] Dette tankegodset har blitt videreført til dagens Kina.[89] For eksempel, Folkets frigjøringshær (FFH) politiske kommissar Li Jinai skriver at soldater må «Resolutt motsette seg den feile tenkningen om parti-forsvar separasjon, depolitisering og militærnasjonalisering.»[note 25][89] Videre fastslo tidligere KKP generalsekretær Hu Jintao i 2007 at «Å følge KKPs befalinger er det overordnede politiske kravet som partiet og kineserne har gitt FFH og er det urokkelig og grunnleggende prinsippet som FFH hviler på.»[note 26][90] FFH og Folkets væpnede politi (FVP) er partiorganer som er underordnet partiledelsen gjennom Den sentrale militærkommisjon (SMK).[91]

Selv om partiet står over de væpnede styrker besitter flere offiserer fra FHH og FVP verv innad i parti- og statsapparatet.[92] Noen besitter verv i partiets ledelse.[93] Statsviter David Shambaugh poengterer at «Å snakke om militærintervensjon [i politikken] er en misvisende fremstilling; militæret er en vanlig deltaker i politikken i kommunistiske systemer.»[note 27][93]

Partiet kontrollerer FFH ved bruk av leninistiske styringsprinsipper lånt fra Sovjetunionen.[94] SMK er kun et organ tilhørende KKPs sentralkomité[94] og den ledes av KKPs generalsekretær.[91] Andre leninistiske særtrekk er at militæroffiserer ofte er partimedlemmer, og soldater blir valgt ut i henhold til deres politiske lojalitet.[94] Inntil Xi Jinpings militærreformer delte militæroffiserer ansvar med partiets politiske kommissærer.[94] I tillegg har KKP en egen militiær partiorganisasjon som speiler FFHs organisering. Denne har sin egen disiplininspeksjonkommisjon som arbeider for å sikre at soldater og offiserer lever i henhold til partiets normer, verdier og grunnlov.[94]

Statsmonopol[rediger | rediger kilde]

«Hvorfor skal vi proletarere bli begrenset av loven?" ... Vår lover skal utvikles i takt med endringene i den økonomiske basen. Institusjoner, regler og forskrifter bør ikke være faste. Vi bør ikke være redde for endringer. Vi støtter opp om uforstyrrede revolusjoner og loven skal være i tjeneste for den kontinuerlige revolusjonen ... Det spiller ingen rolle om vi lager en lov i dag og endre den i morgen.»[note 28]

Zhou Enlai, statsminister under Mao om lovens rolle i et leninistisk samfunn.[95]

KKP etablerte et politisert statsapparat i 1949.[96] Kommunistene tildelte partiet et maktmonopol over staten.[96] Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama hevder derfor at «I Kina ble staten kolonisert ikke av patron-politikere, men av et disiplinert leninistisk parti som forsøkte å underordne den til sine egne ideologiske formål. Et leninistisk parti basert på bolsjevik-modellen bygges på en elitekjerne som rekrutterer medlemmer inn i et strengt hierarki på grunnlag av ideologisk lojalitet, og en grasrot som brukes til å integrere partiet med resten av samfunnet.»[note 29][96]

Den kinesiske staten er bygd opp rundt og har kopiert partiets organisasjonsstruktur.[96] Staten er kontrollert av partikadre som besitter både parti og statsverv samtidig.[96] Dette trekket gjennomsyrer det statlige systemet.[96] I tråd med dette har presidentvervet blitt besittet av KKPs generalsekretær siden 1992.[97] Dette er med på å heve presidentvervets status.[97] Det sentrale statsapparatet hadde mest uavhengighet fra partiet i 1950-årene da landet tok i bruk den sovjetiske-modellen.[98] Derimot var det slik at jo lenger ned i statsapparatet man fant seg, desto mer kontroll hadde KKP-kadre.[98] Dette skiller seg fra dagens statsapparat som kjennetegnes av mer uavhengighet fra partiet på alle nivåer.[99] Partiet veileder staten, men har tildelt statsapparatet betydelig skjønn i hvordan politikken skal iverksettes.[99]

KKP er ikke underlagt loven, men er over den.[100] Likevel har partiet prøvd å regulere det politiske liv.[99] Som et resultat av denne utviklingen har «Kina nesten 40 år etter Maos død har blitt et langt mer lovregulert og tradisjonelt byråkratisk samfunn» ifølge Fukuyama.[note 30][100] Likevel hevder Fukuyama at det kinesiske systemet baseres på uformelle styringsregler på flere områder.[101] Han nevner at valg av parti- og statsledernes etterfølgere ikke blir regulert eller offentliggjort.[101] Videre påpeker han at kollektiv ledelse ikke er kodifisert i lov.[101] Styringsideen baseres på normer og atferd utviklet i etterkant av kulturrevolusjonen.[101]

Dette styringssystemet, der partiet utformer politikken og staten gjennomfører den, gjør landets styringskapasitet tungrodd ifølge Ole T. Bergs artikkel i Store norske leksikon.[97] Fukuyama hevder derimot at et slikt styringsystem kan «faktisk produsere bedre resultater enn et demokratisk system som er gjenstand for krav om rettssikkerhet og formelle demokratiske prosedyrer som flerpartivalg. Systemet kan gjennomføre store, vanskelige avgjørelser uten å bli hemmet av interessegrupper, lobbyvirksomhet, rettssaker, eller behovet for å danne tunge politiske koalisjoner eller bruke ressurser på å opplyse offentligheten om deres egne interesser.»[note 31][102]

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Styrende enheter[rediger | rediger kilde]

Den 18. nasjonalkongressen ble avholdt i november 2012

Nasjonalkongressen er partiets høyeste beslutningsorgan, og har blitt avholdt hvert femte år siden partiets 9. nasjonalkongress i 1969.[103] Før dette ble det innkalt til partikongresser med uregelmessige mellomrom.[103] Partiledelsen kan utsette en nasjonalkongress grunnet ekstraordinære omstendigheter.[103] KKPs grunnlov tildeler nasjonalkongressen seks ansvarsområder:[104]

  1. valg av ny sentralkomité (SK),[104]
  2. valg av ny sentralkommisjon for disiplininspeksjon (SKDI),[104]
  3. undersøke rapporten til den avtroppende SK,[104]
  4. undersøke rapporten til den avtroppende SKDI,[104]
  5. diskutere og vedta partipolitikk og[104]
  6. revidere partiets grunnlov.[104]

I praksis blir politikk sjeldent diskutert grundig i løpet av en nasjonalkongress.[104] Derimot blir politikken diskutert under forberedelsen til nasjonalkongressen og under ledelse av partiledelsen.[104] Når nasjonalkongressen ikke er i møte, er sentralkomiteen partiets høyeste beslutningsorgan.[105] SKDI er partiorganet og er ansvarlig for etikk-, kontroll- og antikorrupsjonarbeid.[106] I tiden mellom nasjonalkongresser er SKDI underlagt sentralkomiteen.[106]

Sentralkomiteen er partiets høyeste beslutningsorgan når nasjonalkongressen ikke har trådt sammen.[107] SK velger sammensetning til flere organer som styrer på komiteens vegne når den ikke er i sesjon.[107] Det 1. plenarmøte til en nyvalgt Sentralkomité velger SKs generalsektær (partiets leder), Den sentrale militærkommisjonen (SMK), politbyrået, politbyråets stående komité (PSK) og, siden 2013, Den nasjonale sikkerhetskommisjonen (NSK).[107] Møtet er ansvarlig for å godkjenne PSKs nominasjon til sammensetning av partiets sekretariatet og SKDIs ledelse (som blir valgt på SKDIs 1. plenarmøte).[107]

I henhold til partiets grunnlov må man være medlem av PSK for å kunne bli valgt som generalsekretær for KKP .[108] Generalsekretæren er ansvarlig for å innkalle til møter i PSK og politbyrået og lede arbeidet til sekretariatet.[108] Politbyrået «utøver sentralkomiteens oppgaver og myndighet når et plenum ikke avholdes».[note 32][109] PSK er partiets høyestes organ når politbyrået, sentralkomiteen og nasjonalkongressen ikke er i sesjon.[110] Dette organet møtes minst en gang i uka.[111] Den 8. nasjonalkongressen i 1958 vedtok å etablere PSK for å overta myndighet som tidligere tilhørende sekretariatet.[112]

Sekretariatet er sentralkomiteens øverste iverksettelsesorgan, og kan ta beslutninger innenfor rammene satt av PSK, politbyrået, sentralkomiteen og nasjonalkongressen.[113] Den har myndighet til å drive kontrollarbeid over organer som rapporterer direkte til sentralkomiteen som for eksempel departementer, kommisjoner, publikasjoner og så videre.[113] SMK er partiets øverste beslutningsorgan innenfor forsvarsspørsmål, og styrer Folkets frigjøringshær og Folkets væpnede politi.[114] KKP har beholdt tradisjonen startet av Jiang Zemin der partiets generalsekretær samtidig er formann i SMK.[114] SMK styres ikke etter kollektiv ledelse-prinsippet.[114] Formannen i SMK er forsvarets øverstkommanderende med myndighet til å utnevne og avskjedige militære offiserer.[114] NSK har ansvar for å «koordinerer sikkerhetsstrategier på tvers av ulike departementer, inkludert etterretning, forsvaret, utenrikspolitikk og politiet for å takle voksende utfordringer til stabilitet i inn-og utland.»[note 33][115] KKPs generalsekretær er NSKs formann.[116]

SKs 1. plenarmøte velger lederne i departementer, byråer, sentrale ledende grupper og andre institusjoner for å iverksette sitt arbeid i løpet av sin periode (en periode er da 5 år, perioden mellom to nasjonalkongresser).[103] Generalkontoret fungerer som partiets nervesenter, og er ansvarlig for det daglige administrative arbeidet, inkludert kommunikasjon, protokoller og fastsetter dagsorden for møter.[117]

KKP har fire departementer: Organisasjonsdepartementet (ansvarlig for å sikre gode provinsielle kaderutnevnelser og føre tilsyn av kadre for fremtidige utnevnelser),[118] Publisitetsdepartementet (ansvarlig for å kontrollere media og for å kommunisere partilinjen til media),[119][120], Internasjonaledepartementet (fungerer som partiets utenriksdepartement med andre partier)[121] og Enhetsfrontens arbeidsdepartement (som er ansvarlig for Enhetsfronten og andre masseorganisasjoner).[119]

SK har direkte kontroll over Sentralpolitikk forskningskontoret, som er ansvarlig for å studere spørsmål av interesse for partiledelsen,[122] Den sentrale partiskolen, som er ansvarlig for å lære kadre i politikk og kommunistisk tankegang,[123] Partihistoriens forskningssenter, som formulerer prioritetsområder for vitenskapelig forskning i statlige universiteter og Den sentrale partiskolen og Samlings- og oversettelsesbyrået som studerer og oversetter klassiske marxistiske verk for partiledelsen.[124]

Partiets avis, Folkets dagblad, er direkte underlagt SK[125] og arbeider med målene «å fortelle gode historier om Kina (og partiet)»[note 34] og fremme partiets ledere.[126] Det teoretiske magasinet Søk sannhet fra fakta og Studietider er publisert av Den sentrale partiskolen.[123] De ulike kontorene tilhørende partiets sentrale ledende grupper, som for eksempel Hongkong og Macao politikkontoret, Taiwan politikkontoret og Den sentrale finanskontoret, rapporterer direkte til SK under plenarmøter.[127]

Lavere enheter[rediger | rediger kilde]

Partikomiteer finnes på provinsnivå, autonome regioner, kommuner direkte under staten, byer delt inn i distrikter, autonome prefekturer, fylker (inkludert bannere), autonome fylker, byer ikke delt inn i distrikter og kommunale distrikter.[128] Disse komiteene velges av partikongresser på sitt respektive organisatoriske nivå.[128] Lokale partikongresser avholdes hvert femte år, men under ekstraordinære omstendigheter kan de innkalles tidligere eller bli utsatt.[128] Denne avgjørelsen må godkjennes av partikomiteen som er organisatorisk et nivå høyre opp.[128] Antall delegater og valgprosedyrer blir vedtatt av partikomiteen på samme organisatoriske nivå, men den må godkjennes av partikomiteen et organisatorisk nivå høyere.[128]

En lokal partikongress har mange av de samme oppgavene som den nasjonale kongressen.[128] Den er ansvarlig for å undersøke rapportene til den avgående partikomiteen på tilsvarende nivå: Undersøke rapporten til den lokale disiplininspeksjonskomiteen på tilsvarende nivå, diskutere og vedta resolusjoner og velge den lokale partikomiteen, samt den lokale disiplininspeksjonskomiteen på det tilsvarende nivået.[128] Partikomiteen til en provins, autonom region, kommune direkte underlagt staten, by delt inn i distrikter eller selvstyrte prefekturer, velges for en periode på fem år, og inkluderer både fullverdige- og varamedlemmer i sin sammensetning.[128] Partikomiteene til et fylke, autonomt fylke, by som ikke er delt inn i distrikter eller kommuner velges for en periode på fem år, men fullverdige- og varamedlemmer må ha vært medlem av partiet i minst tre år.[128] Om et partikongress avholdes før eller etter datoen den blir innkalt for, skal valgperioden enten forkortes eller forlenges.[128]

Ledige plasser i en partikomité skal suppleres med et varamedlem i henhold til forrangsorden, som avgjøres av antall stemmer et varamedlem fikk når vedkommende stilte til valg.[128] En partikomité må minst innkalle til to plenarmøter i løpet av et år.[128] I løpet av sin valgperiode skal en partikomité «gjennomføre direktiver fra de neste høyere partiorganisasjonene og resolusjonene til partikongressene på det tilsvarende nivåene.»[note 35][128] Partikomiteens stående komité (analog med politbyrået) velges av 1. plenarmøte av partikomiteen på tilsvarende nivå etter en partikongress.[128] Den stående komité er ansvarlig for at partikomiteen holdes til ansvar for partikomiteen på tilsvarende nivå og partikomiteen på det organisatoriske nivå over.[128] Den stående komiteen utfører ansvarsområdet og pliktene til den korresponderende partikomiteen når den ikke er i sesjon.[128]

Medlemskap[rediger | rediger kilde]

«Det er min vilje å bli medlem av Kinas kommunistiske parti, opprettholde partiets program, å følge partigrunnlovens bestemmelser, oppfylle partiets plikter, utføre partiets avgjørelser, strengt etterfølge partidisiplin, beskytte partiets hemmeligheter, vær lojal til partiet, arbeide hardt, kjempe for kommunismen gjennom hele mitt liv, vær forberedt til å ofre alt for partiet og folket og aldri forråde partiet.»[note 36]

—Kommunistpartiets opptaksed.[129]

For å bli partimedlem må en søker bli godkjent av kommunistpartiet.[130] I 2014 var det cirka 22 millioner mennesker som søkte om medlemskap, av disse oppnådde cirka 2 millioner medlemskap.[130] Godkjente medlemmer må gå gjennom en prøveperiode som varer 1 år.[129] KKP rekrutterer medlemmer hovedsakelig fra landets universiteter, og studenter utgjør om lag 40 prosent av partiets nye medlemmer.[130] I henhold til partiledelsens beslutning under Xi Jinping har antall medlemmer som KKP godkjenner sunket.[130] Det ble argumentert med at partiet hadde blitt for stort og uhåndterlig.[130] Dette betyr indirekte at kravene for å bli partimedlem har steget.[130]

En søker må skrive et essay om hvorfor hen ønsker å melde seg inn.[130] I teksten må det fremgå hvorfor vedkommende ønsker å melde seg inn, og søkerens forståelse av partiets oppdrag, historie og ideologi.[130] Om søknaden blir godkjent innleder den relevante partiorganisasjonen opplæring om partiet.[130] Potensielle medlemmer blir også oppfordret til å styrke sitt engasjement i frivillig samfunnsarbeid.[130] I tråd med denne prosessen iverksetter partiet en vurderingsprosess av søkeren.[130] Partiet intervjuer venner, klassekamerater og andre relevante personer for å finne ut om søkeren er godt likt, sparsom, behersket og lever et liv i tråd med partiets verdier.[130] Individer som blir intervjuet får klar beskjed fra partiet om å holde intervjuet hemmelig for søkeren.[130] Om søkeren består denne prosessen må kandidaten bestå en 2-timers eksamen om partiets historie, ideologi og liknende.[130] Søker har to forsøk på å bestå eksamen.[130]

For å bli prøvemedlem må søkeren avlegge ed foran partiets flagg.[129] Den relevante KKP-organisasjonen er ansvarlig for å observere og utdanne prøvemedlemmer.[129] Prøvemedlemmer har plikter som ligner fullverdige medlemmer, bortsett fra at de ikke kan stemme i partivalg eller stille til valg.[129] Mange blir medlem av KKP gjennom Kinas kommunistiske ungdomsliga, partiets ungdomsorganisasjon.[129] Under Jiang Zemin fikk private entreprenører tillatelse å bli partimedlemmer.[129] Ifølge KKPs grunnlov må et medlem følge partiets ordre, være disiplinert, opprettholde enhet i tanke, tjene partiet og folke og fremme den sosialistiske livsstilen.[128] Medlemmer har det privilegiet å kunne delta på partimøter, lese relevante partidokumenter, motta utdanningsmateriell publisert av partiet, delta i partidebatter gjennom aviser og tidsskrifter, gi råd og komme med forslag, formulere «velbegrunnet kritikk av hvilken som helst partiorganisasjon eller medlem på partimøter»[note 37] (inkludert partiledelsen), stemme og stille til valg, gå imot og kritisere partiresolusjoner («forutsatt at de resolutt iverksetter resolusjonen eller politikken mens vedtaket er i kraft»)[note 38] og de har muligheter for «å legge frem en forespørsel, appell eller klage til høyere partiorganisasjoner, opp til sentralkomiteen og be den relevante organisasjonen om et ansvarlig svar.»[note 39][128] Ingen partiorganisasjon, inkludert sentralkomiteen, kan frata et medlem dets rettigheter.[128]

Medlemsdemografi[rediger | rediger kilde]

Partiet har flest medlemmer i områder som tidligere utgjorde Den kinesiske sovjetrepublikk under Den kinesiske borgerkrigen.[131] Det er mange ulike forklaringer på hvorfor denne medlemsdemografien har vedvart.[132] Det kan skyldes manglende vilje til å rekruttere blant de mindre partisellene i sør, men også det faktum at leninistiske partier bevarer gammel medlemsdemografi.[133] Det siste kan forklares ved å nevne at få medlemmer forlater partiet–KKP har ingen formell prosess på hvordan man kan avslutte sitt partimedlemskap.[134] Medlemsstatistikken viser at de fleste som har forlatt partiet offisielt har gjort det grunnet dødsfall.[134]

Forsøk på å tvinge fram endringer i partiets medlemasse har produsert blandende resultater.[135] KKP etablerte sin første partiselle i Den autonome region Tibet i løpet av 1970-tallet, og provinsen lå under gjennomsnitt på statistikken antall partimedlemmer per provinsinnbygger frem tusenårskifte.[135] I 2012 derimot lå provinsen 23 prosent over gjennomsnittet.. Den samme oversikten viste at 62 prosent av KKP medlemmer i Tibet tilhørte den han-kinesiske folkegruppen.[135] Dette viser en skjevhet med tanke på at over 90 prosent av befolkningen i Tibet er tibetanere.[135] Likevel ser det ut til at dominansen til medlemsbasen etablert i løpet av revolusjonen er snart omme.[136] Organisasjonsdepartementet i Shanxi provinsen fant ut at flesteparten av partimedlemmer som hadde meldt seg inn i KKP før 1949 på landsbygda levde i fattigdom.[136] Dette kombinert med at partiet under Hu Jintao fokuserte på å rekruttere nye medlemmer i byene og nærmere Kinas maktsentrum har svekket dominansen til partiorganisasjonen på landsbygden.[137] Statsviter Daniel Koss ved bruk at statistikk regner seg frem til at dominansen til KKPs partiorganisasjon i landsbygda kommer til å vedvare senest fram til 2042 om trendene man ser idag fortsetter.[138]

Det ble 30. juni 2016 anslått at partiet besto av 26 millioner medlemmer som selv identifiserer seg som bønder, gjetere og fiskere og 7,2 millioner som arbeidere.[139] Videre avdekke undersøkelsen at en annen gruppe, på 12,5 millioner, identifiserer seg med kategorien «Ledere, fag-eksperter og teknisk stab i bedrifter og offentlige institusjoner».[139] Ni millioner identifiserer seg som administrativt ansatte og 7,4 identifiserer seg som partikadre.[139] KKP hadde 89,45 millioner medlemmer i 2015, som gjorde det til det nest største partiet i verden, bare slått av Indias Bharatiya Janata Party.[140] Av disse 89,45 millioner medlemmene er 22,3 millioner kvinner.[141]

Kommunistiske ungdomsliga[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kinas kommunistiske ungdomsliga

Den kommunistiske ungdomsliga (KU) er KKPs ungdomsfløy og den største masseorganisasjonen for ungdom i Kina.[142] Ifølge KKPs grunnlov er KU «masseorganisasjonen for ungdom under ledelsen av Kinas kommunistparti, den fungerer som en partiskole hvor et stort antall unge mennesker lærer om sosialisme med kinesiske særtrekk og om kommunismen gjennom praksis, den fungerer som partiets assistent og reservestyrke.»[note 40][128] For å bli medlem må en søker være mellom 14 og 28 år.[142] KU styrer og overvåker Den unge pionerorganisasjonen, en organisasjon for barn under 14 år.[142] KUs organisasjonsstruktur er en kopi av KKPs; det høyeste organet er nasjonalkongressen, etterfulgt av sentralkomiteen, politbyrået og politbyråets stående komité.[128] Sentralkomiteen (og alle sentrale organer) i KU arbeider imidlertid under ledelsen av KKPs sentralkomité.[128] Derfor er KU-organer både holdt ansvarlig av høyere organer innenfor KU og KKP som er en separat organisasjon.[128] KUs 17. Nasjonalkongress som ble avholdt i 2013 offentliggjorde at organisasjonen hadde 89 millioner medlemmer.[143]

Symboler[rediger | rediger kilde]

KKPs flagg fra og med 17. juni 1951 til og med 21. juli 1996.

I henhold til KKPs grunnlov artikkel 53 er «Partiets emblem og flagg symbol og tegn på Kinas kommunistparti.»[note 41][128] I begynnelsen hadde ikke KKP en offisiell standard for partiflagget, og tillot enkelte partikomiteer å kopiere flagget til Sovjetunionens kommunistparti.[144] Den 28. april 1942 vedtok Politbyrået å lage et offisielt flagg.[144] De vedtok at «KKP-flagget har et forhold mellom lengde og bredde på 3:2 med en hammer og sigd i øvre venstre hjørne, men ikke femkantet stjerne. Politbyrået tillater Generalkontoret å skreddersy et antall standardflagg og distribuere dem til alle store organer.»[note 42][144] Ifølge Folkets dagblad er «standardflagget 120 cm i lengden og 80 cm i bredden. I midten av øvre venstre hjørne (en fjerdedel av lengden og bredden til grensen) er en gul hammer og sigd 30 cm i diameter. Flagghylsen (pollegemet) er i hvitt og 6,5 cm i bredden. Dimensjonen av flaggstangen er ikke inkludert i flagget. Den røde fargen symboliserer revolusjonen, hammer og sigd symboliserer arbeidernes og bøndenes verktøy, som skal vise at KKP representerer arbeidere, bønder og folkets interesser. Den gule fargen betyr lysstyrke.»[note 43][144] Totalt har flagget fem størrelsesklasser som er «nr. 1: 388 cm i lengden og 192 cm i bredden, nr. 2: 240 cm i lengden og 160 cm i bredden, nr. 3: 192 cm i lengden og 128 cm i bredden, nr. 4: 144 cm i lengden og 96 cm i bredde, nr. 5: 96 cm i lengden og 64 cm i bredden.»[note 44][144] Den 21. september 1966 utstedte KKPs Generalkontor «Forskrifter for produksjon og bruk av KKPs flagg og emblem» som understrekte at flagget og emblemet var partiets offisielle symbol.[144]

Ideologi[rediger | rediger kilde]

«Siden 1978 har Kina til en viss grad skiftet sin politisk-filosofiske diskurs. Men dette skiftet har ført oss nærmere klassisk marxisme. For eksempel uttrykker den klassiske marxismen forholdet mellom økonomi og politikk, og videre at den økonomiske basen og overbygningen der sistnevnte bestemmes av den førstnevnte og kun under visse begrensede forhold, kan den sistnevnte forme den førstnevnte. Både [Josef] Stalin og Mao trodde imidlertid at politikk og overbygningen når som helst fundamentalt kunne bestemme økonomiske forhold, at de kunne bestemme absolutt den økonomiske basen. I et ord, uansett hva det skyldes misforsto både Stalin og Mao dette vitale punktet i marxistisk teori og de led tilsvarende i praksis.»[note 45]

Jiexiong Yi, en seniorforsker på marxisme fra Universitetet i Beijing og Den sentrale partiskolen.[145]

Siden 2000 har det vært påstått at KKP ikke har noen ideologi, og at partiorganisasjonen er pragmatisk og bare interessert i det som fungerer. Det er utenlandske kommentatorer som sier dette.[146] Statsviter Kerry Brown utdyper dette; «Kina har blitt kalt et 'post-kommunistisk samfunn'. Marxismen og de andre dominerende tankeretningene som gjorde at Kinas kommunistparti kom til makten, og på det grunnlaget partiet utøvde den makten fra 1949, er forlatt. Systemet har blitt beskrevet som et styrt av pragmatisme og kun veiledet av å finne ut hva som virker for å sikre det aller viktigste; den økonomiske veksten.»[note 46][146] Partiet selv imøtegår slike vurderinger.[146] For eksempel uttalte Hu Jintao på vegne av partiet i 2012 at den vestlige «verden truer med å splitte oss»[note 47] og at «den internasjonale kulturen i Vesten er sterk mens vi er svake ... Ideologiske og kulturelle felt er våre hovedmål».[note 48][146] KKP legger mange ressurser inn i Den sentrale partiskolen og i arbeidet med å formulere et klart ideologisk ståsted.[146] For «praksis er det eneste kriteriet for sannhet».[note 49] Under Mao var forholdet mellom ideologi og beslutningsprosessen deduktiv, noe som innebar at politisk utforming ble bestemt av ideologisk ståsted.[147] Under Deng ble dette prinsippet snudd helt om, slik at vedtak skulle få en avgjørende innvirkning på ideologisk utvikling.[147] Det er hevdet å være en konsensus innad i KKP om at Sovjetunionens statsideologi var «lite dynamisk, fantasiløs, rigid og frakoblet fra virkeligheten»,[note 50] og at dette bidro til Sovjetunionens sammenbrudd.[147] For å sikre partiets fortsatte kontroll over Kina blir det argumentert for at kommunistisk ideologi må være dynamisk og kreativ.[147]

Offisiell ideologi[rediger | rediger kilde]

Et monument dedisert til Karl Marx (venstre) og Friedrich Engels (høyre) i Shanghai

Marxisme-leninismen var partiets første offisielle ideologi.[148] Ifølge KKP avslører «Marxisme-Leninismen de universelle lovene som styrer historiens utvikling av menneskesamfunn[note 51][148] Videre hevder de at marxisme-leninismen formulerer en «visjon om motsetningsforholdene i det kapitalistiske samfunnet og om uunngåelighet av et fremtidig sosialistisk- og kommunistisk samfunn».[note 52][148] Mao Zedong Tanker er «marxisme-leninisme anvendt og utviklet i Kina».[note 53][148] Ifølge partiet selv var det KKP som formulerte Mao Zedong Teori og ikke Mao Zedong alene.[149]

«Jeg er en marxist. Marxismens essens er endring, [...] Barack Obama slo Hillary Clinton ved å vektlegge endring. Marxister i dagens Kina er ikke en sta, dogmatisk og utdatert mann på 1800-tallet, men en dynamisk, endringsvillig ung tenker. Vi har en fleksibel tilnærming; hvis Marx' ord fortsatt kan brukes, vil vi bruke dem, det han ikke klarte å formulere klart vil vi uttrykke tydelig, der han tiet, vil vi djervt fremme nye tanker.»[note 54]

Ye Xiaowen om marxismens rolle og betydning i moderne Kina.[150]

Selv om ikke-kinesiske kommentatorer er generelt enig i at KKP har avvist ortodoks marxisme-leninisme og Mao Zedong Teori (eller i det minste grunnleggende elementer innenfor ortodoks tankegang) er KKP uenig i denne tolkningen.[151] Enkelte grupper hevder at Jiang Zemin brøt med grunnleggende kommunistisk teori med innførelsen av den ideologiske teorien de tre representasjonene.[152] Denne teorien tillot private entreprenør å melde seg inn i partiet.[152] Partiteoretiker Leng Rong er imidlertid uenig og hevder «President Jiang klargjorde for partiet de ideologiske hindringene til ulike typer eierskap [...] Han ga ikke opp marxismen eller sosialismen. Han styrket partiet ved å gi en moderne forståelse av marxismen og sosialismen — det er derfor vi snakker om en 'sosialistisk markedsøkonomi' med kinesiske særtrekk.»[note 55][152] I tråd med dette har KKP fortsatt et mål om å opprette et kommunistisk samfunn, og det blir beskrevet som partiets «ultimate mål».[note 56][153] Offisielt er Kina, ifølge KKP, i sosialismens primære stadium,[note 57] et utviklingsstadie som partiteoretikere innrømmer «ligner veldig på kapitalisme».[note 58][153] Alternativt er det noen partiteoretikere som hevder «at kapitalismen er en tidlig eller den første fasen av kommunismen.»[note 59][153] Flere har avvist ideen om sosialismens primære stadium som intellektuell kynisme.[153] Robert Lawrence Kuhn, en kommentator av kinesisk politikk, sa at «da jeg først hørte denne begrunnelsen trodde jeg det var mer komisk enn smart — en ironisk karikatur formulert av slitne, intellektuelt kyniske propagandaarbeidere. Men den 100 år lange horisonten kommer fra seriøse teoretikere.»[note 60][153]

«Det som er riktig å innføre kan aldri stå høyere enn det samfunnets økonomiske struktur og det kulturnivå som følger av denne, tilsier. Å forsøke og forby helt, å sette lås på all utvikling av privat, ikke-statlig utbytte, det vil si handel, det vil si kapitalisme, som er uunngåelig med millioner av små produsenter ... en slik politikk ville vært tåpelig og suicidal for partiet som iverksatte det.»[note 61]

Vladimir Lenin om det marxistiske argumentet for å beholde privat eiendomsrett under oppbyggingen av et sosialistisk samfunn..[154]

Deng Xiaoping-teori ble lagt til partiets grunnlov i 1992 etter et vedtak fattet av den 14. nasjonalkongressen.[155] Begrepene sosialisme med kinesiske særtrekk og sosialismens primære stadium ble formulert på samme tid som, og er tett tilknyttet, til Deng Xiaoping teori.[155] Deng Xiaoping teori sier at statssosialisme og planøkonomi ikke er kommunisme per definisjon, og anser markedsmekanismer som klassenøytrale verktøy.[156] I tillegg sier den at partiet må reagere på endringer dynamisk: For å vite om en bestemt politikk er foreldet eller ikke, må KKP søke «sannhet fra fakta»[note 62] og følge opp slagordet «praksis er det eneste kriteriet for sannheten».[157] På den 14. nasjonalkongress gjentok Jiang Dengs ideologiske mantra om at det ikke var unødvendig å spørre om noe var sosialistisk eller kapitalistisk, det viktigste spørsmålet er hvorvidt det fungerer.[158]

De tre representasjonene ble vedtatt av KKPs 16. nasjonalkongress.[159] Som nevnt kritiserte enkelte segmenter innad i partiet teorien som ikke-marxistisk og som et forræderi mot partiets grunnleggende marxistiske verdier.[160] Andre tolket det som en positiv utvikling av marxisme til kinesiske omstendigheter.[160] Jiang argumenterte at veien til å realisere et kommunistisk samfunn var mer komplisert enn tidligere antatt, og at det var ugunstig å tvinge unaturlige endringer på produksjonsmåten da den burde utvikle seg naturlig i henhold til historiens økonomiske lover.[161] Teorien er mest kjent for å tillate private entreprenører (kapitalister) å bli partimedlemmer, offisielt referert til som det «nye sosialt stratum»[note 63] med begrunnelsen om at de bedriver «ærlig sysselsetting og arbeid»[note 64] og bidrar til oppbyggingen av et sosialistisk samfunn.[162] Det 3. plenarmøtet til den 16. sentralkomiteen utviklet og formulerte teorien om vitenskapelig syn på utvikling.[163] Den anses å være Hu Jintaos bidrag til marxistisk teori.[164] For å anvende teorien om vitenskapelig syn på utvikling må KKP arbeide disiplinert for opprettelsen av det sosialistiske harmoniske samfunn.[165]

Økonomisk ståsted[rediger | rediger kilde]

«[...] deres teori om kapitalismen som det ultimate har blitt rystet, og den sosialistiske utviklingen har opplevd et mirakel. Den vestlige kapitalismen har hatt tilbakefall, en finansiell krise, en kredittkrise, en tillitskrise og deres overbevisning har begynt å vakle. Vestlige land har begynt å reflektere, og åpenlyst eller i hemmelighet begynt å sammenligne seg med Kinas politikk, økonomi og sti.»[note 65]

Xi Jinping, KKPs generalsekretær om sosialismens styrkede posisjon.[166]

Deng hevdet at den fundamentale motsigelsen mellom den kapitalistiske og den sosialistisk produksjonsmåten ikke var statlig planlegging vis á vis det frie markedet.[44] Han uttalte: «En planlagt økonomi er ikke sosialismens definisjon, fordi det foregår planlegging under kapitalismen, markedsøkonomi foregår også under sosialisme. Planlegging- og markedskrefter er begge måter å kontrollere økonomisk aktivitet på».[note 66][44] Jiang Zemin støttet opp om Dengs synspunkt, og uttalte seg flere ganger at det ikke gjorde noe om en bestemt mekanisme var kapitalistisk eller sosialistisk fordi det eneste som betydde noe var at tiltaket fungerte.[51] Det var i denne anledning at Jiang Zemin fortalte den 14. nasjonalkongressen at den sosialistiske staten ville tillate «markedskreftene å spille en grunnleggende rolle i ressursallokering.»[note 67][167]

I samme tale introduserte Jiang Zemin begrepet sosialistisk markedsøkonomi, som erstattet det tidligere brukte begrepet «Den planlagte sosialistiske markedsøkonomien» formulert av Chen Yun.[note 68][51] Partilinjen som ble formulert av Jiang, og vedtatt av den 14. nasjonalkongressen, forble uendret inntil den 15. nasjonalkongressen. Denne endret ordlyden til «få markedskreftene til å videre utøve sin rolle i ressursallokering».[note 69][167] Denne linjen forble uendret fra 3. plenarmøte til 18. sentralkomite,[167] da den ble revidert til «la markedskreftene spille en avgjørende rolle i ressursallokering.»[note 70][167] Det 3. plenarmøtet ble avholdt under mottoet «Oppretthold dominansen til offentlig sektor og styrke den økonomiske livskraften til den statseide økonomien», til tross for reformuleringen av markedskreftenes rolle.[note 71][167]

KKP mener at verden er organisert i to motsatte leire: en sosialistisk og en kapitalistisk.[168] Partiet insisterer på at sosialismen vil seire over kapitalismen på grunnlag av historisk materialisme.[168] De siste årene har KKP returnert til Karl Marx' skrifter for å forklare den kapitalistiske globaliseringen.[168] Partiet innrømmer at globaliseringen oppsto og utviklet seg gjennom kapitalismen, men argumenterer for at globaliseringen (som markedskreftene) er klassenøytral.[169] Om globalisering hadde vært et rent kapitalistisk verktøy ville det ekskludert en alternativ sosialistisk form for modernitet, hevder KKP.[169]

Internasjonale forhold[rediger | rediger kilde]

Kommunistpartier[rediger | rediger kilde]

KKP fortsatte å ha forbindelser med ikke-styrende kommunist- og arbeiderpartier og deltar på internasjonale kommunistkonferanser, særlig Den internasjonale sammenkomsten av kommunist- og arbeiderpartier.[170] Delegater fra utenlandske kommunistpartier besøker fortsatt Kina. Blant annet i 2013 hadde generalsekretæren i Det portugisiske kommunistpartiet (PKP) Jeronimo de Sousa et møte med Liu Qibao, daværende medlem av KPs politbyrå.[171] I et annet tilfelle besøkte Pierre Laurent, leder av Det franske kommunistiske parti (FKP), Liu Yunshan som da var medlem av politbyråets stående komité.[172] I 2014 tok generalsekretær Xi Jinping seg tid til å møte Gennadij Ziuganov, førstesekretær i Den russiske føderasjons kommunistparti (RFKP), for å diskutere forholdene mellom de to partiene.[173] KKP opprettholder kontakt med store kommunistpartier som PKP,[171] FKP,[172] RFKP,[173] det Kommunistpartiet i Bohemia og Moravia,[174] Brasils kommunistparti,[175] Nepals kommunistparti[176] og Spanias kommunistparti,[177] og flere andre. De har også opprettholdt forbindelser med mindre kommunistpartier, som for eksempel Australias kommunistparti,[178] Bangladeshs arbeidersparti, Sri Lankas kommunistparti, Belgias arbeiderparti, Ungarns arbeiderparti, Det dominikanske arbeiderpartiet og Partiet for transformasjon av Honduras.[179] I løpet av de siste årene har KKP merket seg sosialdemokratiets evne til selvreformering og til å marginalisere de vesteuropeiske kommunistpartier.[180]

Statsbærende partier i sosialistiske stater[rediger | rediger kilde]

KKP har opprettholdt gode forhold med styringspartiene i de gjenværende sosialistiske statene Cuba, Laos og Vietnam, samt Nord-Korea, selv om partiet forlot kommunismen til fordel for Juche-ideologien.[181] Partiet bruker mye ressurser på å analysere situasjon i de resterende sosialistiske statene for å finne ut hvorfor nettopp disse statene har overlevd i motsetning til den østeuropeiske kommunismen.[182] KKPs analyser preges av positivitet.[182] De konkluderer som oftest med at de resterende sosialistiske statene vil fortsette å utvikle seg i riktig retning, og hevder at dette vil medføre en revitalisering av kommunismen som bevegelse engang i nærmeste fremtid.[182]

KKP bruker mest tid på å studere Vietnams kommunistparti (VKP).[183] VKP blir betraktet som et prakteksempel på sosialistisk utvikling utenfor Kina i den post-sovjetiske epoke.[183] Kinesiske Vietnam-analytikere påpeker at det var Doi Moi-politikken, vedtatt på VKPs 6. Nasjonalkongress, som etablerte grunnlaget for fremtidig samfunnsutvikling.[183] Mens KKP sannsynligvis er den organisasjonen som har best tilgang til Nord-Korea, blir artikler, bøker og uttalelser om Nord-Korea ofte sensurert av myndighetene.[182] De få rapportene som er tilgjengelige for allmennheten handler om de økonomiske reformene som Nord-Korea har iverksatt.[182] Mens kinesiske analytikere i Nord-Korea har en tendens til å snakke positivt om Nord-Korea i offentlighet, viser de i private diskusjoner forakt for Nord-Koreas økonomiske system, personkulten som gjennomsyrer samfunnet, Kim-familien, ideen om arvelig styre i en sosialistisk stat, undertrykkelsesapparatet, bruken av ressurser på Den koreanske folkearmé og det nordkoreanske folks fattigdom.[184] Noen analytikerne sammenligner den nåværende situasjonen i Nord-Korea med Kina under kulturrevolusjonen.[185] Gjennom årene har KKP forsøkt å overtale Koreas arbeiderparti (KAP) til å introdusere økonomiske reformer ved å vise til kinesiske bragder på grunn av reformer og åpenhetspolitikk.[185] For eksempel inviterte KKP i 2006 KAPs generalsekretær Kim Jong-il til Guandong-provinsen for å vise frem hvilket framskritt de økonomiske reformene hadde gitt Kina.[185] KKP anser KAP, og Nord-Korea mer generelt, som negative eksempler på sosialistiske statsbærende partier og sosialistiske stater.[185]

Det er betydelig interesse for cubansk kommunisme i KKP.[183] Fidel Castro som var Cubas kommunistpartis (CKP) tidligere leder, er beundret og idealisert i Kina.[183] Flere bøker har blitt skrevet om Den cubanske revolusjonen og dens politikk.[183] Kommunikasjon mellom KKP og CKP har økt betraktelig siden 1990-årene, og knapt en måned går uten en eller annen form for diplomatisk utveksling.[186] På det fjerde plenarmøte til den 16. sentralkomité diskuterte partiledelsen hvorvidt KKP kunne lære av de andre kommunistiske styringspartiene. CKP ble da fremhevet og tildelt mye ros.[186] Da Wu Guanzheng som medlem av KKPs politbyrå, møtte Fidel Castro i 2007 overleverte han et personlig brev skrevet av Hu Jintao.[187] Der sto det at «fakta har vist at Kina og Cuba er troverdige gode venner, gode kamerater og gode brødre som behandler hverandre med oppriktighet. De to lands vennskap har motstått tester påvirket av den skiftende internasjonal situasjonen, og vennskapet har blitt ytterligere styrket og konsolidert.»[note 72][187]

Andre partier[rediger | rediger kilde]

Siden kommunismens tilbakegang og fall i Øst-Europa har KKP etablert partiforhold med ikke-kommunistiske partier.[121] Slike forhold anses av KKP å være av stor verdi, og de bruker jevnlig kommunikasjon med andre partier som en mulighet til å studere sine motparter.[188] For eksempel har KKP studert Folkets handlingsparti (FHP) nærme for å kunne forstå hvordan de har klart å opprettholde sin dominans over Singapores politiske liv gjennom sin «stille tilstedeværelse, men totale kontroll.»[note 73][189] KKP konkluderer blant annet med at FHPs dominans kan forklares med partiets «godt utviklede sosiale nettverk som styrer valgkretsene effektivt ved å utvide sine tentakler dypt inn i samfunnet gjennom forskjellige regjeringsgrener og partikontrollerte grupper.»[note 74][189] Singapore blir ansett som et eksempel på styrt demokrati ifølge KKP.[189] En annen viktig forskjell er at FHP «ikke [er] et politisk parti basert på arbeiderklassen — det er heller et politisk parti tilhørende eliten] ... Det er også et politisk parti tilhørende det parlamentariske systemet, ikke et revolusjonært parti[note 75][190] Andre partier i Asia som KKP opprettholder gode forhold med er Forente malayers nasjonale organisasjon, et parti som styrte Malaysia uavbrudt i perioden 1957–2018, og Japans liberaldemokratiske parti, som har vunnet alle valg med unntak av to siden slutten av andre verdenskrig.[191]

KKP har siden Jiang Zemins styretid aktivt forsøkt å styrke sitt forhold med sin tidligere motstander, Taiwans Kuomintang (KMT).[192] Å styrke KKPs forhold til Kuomintang vurderes av KKP som et viktig skritt nærmere målet om å gjenforene Taiwan med Fastlands-Kina.[192] Fra et forskningsperspektiv vekker KMT interesse i KKP siden partiet styrte Republikken Kina (dagens Taiwan) uavbrudt i perioden 1929–2000.[192] Generelt kan det sies at ettpartistater og ettpartidominans er av spesiell interesse for KKP, og KKP bruker mye ressurser på å studere disse tilfellene.[192] For eksempel studeres den regionale avdelingen til det arabiske sosialistiske ba'athpartiet i Syria, og hvordan partiet har klart å vedlikeholde styret innenfor maktkonsentrasjonen i al-Assad-familien. Dette forklares med det sterke presidentsystemet, at makt går i familien (Bashar al-Assad etterfulgte sin far Hafez al-Assad), og rollen det syrisk arabiske forsvaret har i landets politikk.[193]

Xi Jinping (den andre fra venstre) med Enrique Peña Nieto (andre fra høyre), tidligere Mexicos president og tidligere leder i Det institusjonelle revolusjonære partiet

De siste årene har KKP vist betydelig større interesse for Latin-Amerika [193] Antall delegasjoner sent til og mottatt fra kontinentet har økt betraktelig de siste årene.[193] Innen 2008 hadde KKP etablert partiforhold med 99 partier fra 29 latinamerikanske land.[194] Den rosa bølgen, en serie av valgseire for venstrepartier som tok Latin-Amerika med storm ved starten av århundreskiftet, overrasket KKP.[194] Partiet reagerte med å etablere forhold med flere sosialistiske og antiamerikanske partier på kontinentet.[194] Det tetteste partiforholdet ble etablert med Venezuelas forente sosialistparti (VFSP), da ledet av Hugo Chávez.[194] Til tross for det tette samarbeidet har KKP uttrykt irritasjon over partiets anti-kapitalistiske og anti-amerikanske retorikk på den internasjonale arenaen.[194] Likevel forblir forholdet nært, og i 2013 ble partene enige om å sende VFSP-kadre til Kina for opplæring i politikk- og samfunnsområder på Den sentrale partiskolen.[195]

Det partiet KKP fascineres mest av i Latin-Amerika er Mexicos Det institusjonelle revolusjonære partiet (IRP), som styrte landet uavbrutt i 71 år.[193] KKP tilskriver dette IRPs lange regjeringstid, landets sterke presidentsystem, partiets tilknytning til machismokulturen, dets nasjonalistiske holdning, landsbygdas identifiseringen med partiet og iverksettelsen av en økonomisk politikk som baserte seg på både nasjonalisering og markedet.[193] KKP påpeker at IRP mistet makten siden partiet manglet indre partidemokrati, at partiet ble sosialdemokratisk, dets rigide partistruktur som ikke lot seg reformere, korrupsjon, globaliseringspress på samfunnet og amerikansk innblanding i mexicansk politikk.[193]

Europas sosialdemokratier har vakt betydelig interesse internt i KKP siden tidlig i 1980-årene.[194] Med unntak av en kort periode i 1970-årene hvor KKP etablerte partiforhold med høyreekstreme partier for å stoppe sovjetisk ekspansjonisme, var KKPs kontakt med sosialdemokratiske partier det første alvorlige forsøket på å etablere partiforhold med ikke-kommunistiske partier.[194] KKP krediterer Europas sosialdemokratiske bevegelse for å etablere «kapitalisme med et menneskelig ansikt».[note 76][194] Trenden har vakt oppsikt siden KKP hadde et svært negativt syn på sosialdemokratiet som styreform ved inngangen til 1980-årene, et syn basert på tidligere marxist-leninistiske analyser av bevegelsen.[194] Dette endret seg i 1980-årene. Da konkluderte KKP med at de kunne lære av den sosialdemokratiske bevegelsen.[194] Partiet sendte delegasjoner rundt om i Europa for å observere deres politikk og ideologi.[194] Imidlertid hadde de fleste europeiske sosialdemokratiske partier på dette tidspunktet mistet makten og var i en periode med selvreform.[196] Denne prosessen ble fulgt med stor interesse av KKP, og partiet la spesielt merke til reformarbeidet i det britiske Labour Party og det tyske SPD.[196] Partiets konklusjon var at de sosialdemokratiske partiene klarte å gjenoppta makt fordi de moderniserte sin ideologi ved å erstatte tradisjonell statsstyrt sosialistisk politikk med privatisering og markedsøkonomi.[196] At partiene endret velgergrunnlag ved å gi slipp på bindinger til fagforeningene og heller nå ut til gründere, unge og studenter, ble også lagt merke til.[196]

Menneskerettskrenkelser[rediger | rediger kilde]

Det kinesiske kommunistpartiet er blitt, og blir, kritisert for omfattende brudd på menneskerettighetene. Menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch, samt kritikere både i Kina og utenlands, mener at partiets styre i Kina er preget av en rekke grove menneskerettighetsbrudd, deriblant forfølgelse av kritikere og tilhørige av religiøse grupperinger som qigongbevegelsen Falun Gong, mangel på rettssikkerhet, fengslinger uten lov og dom, utbredt bruk av dødsstraff (Kina er i dag det landet som henretter flest personer årlig), tortur, ettbarnspolitikken, sensur og manglende pressefrihet, og at Kina angivelig er blant de få land i verden som i dag har et nettverk av konsentrasjonsleirer, av varierende strenghetsgrad.

Under den kinesiske borgerkrig begikk både Kuomintang og kommunistene krigsforbrytelser. Den amerikanske historiken Rudolph J. Rummel estimerer at rundt 3 millioner mennesker ble drept av kommunistpartiet før de kom til makten. Ifølge Rummel ble imidlertid tre ganger så mange drept av Kuomintang-styrkene, men han bemerker at kommunistene også ofte styrte over mindre befolkningsgrupper. Likevel behandlet kommunistene generelt soldatene sine bedre enn det Kuomintang gjorde, og tvangsrekrutteringen av soldater var generelt mindre brutal, til tross for at de ofte begikk overgrep mot politiske motstandere og landeiere i områdene de kontrollerte.[197]

Det er estimert at minst 40 millioner mennesker døde som følge av hungersnød, henrettelser eller andre årsaker under Maos styre i Kina fra 1949 til 1976.[198] Dette inkluderer 20–45 millioner som døde under den store kinesiske hungersnøden, som hovedsakelig var en resultat av det mislykkede store spranget, i perioden 1958–1961. I tillegg ble rundt én million mennesker drept i Maos kampanje mot landeiere etter maktovertagelsen, og rundt én million ble også henrettet under kulturrevolusjonen i tidsperioden 1966–1976.

I 1979 innførte Kina under Deng Xiaoping en ettbarnspolitikk, som ifølge menneskerettsorganisasjoner som Amnesty International er i strid med menneskerettighetene. I 1989 valgte Deng å sette inn militæret mot demonstrasjonene på Den himmelske freds plass, noe som resulterte i en massakre. De offisielle tallene er at 218 demonstranter og sivile, 10 militære og 13 politimenn ble drept. Uavhengige estimater er langt fra enige om hvor mange som ble drept. Ifølge Amnesty International var antallet drepte på minst flere hundre og sannsynligvis nærmere 1000[199], og organisasjonen hevdet at minst 50 demonstranter fortsatt satt i fengsel i 2004.[200]

Partiet er også ansvarlig for å drifte interneringsleirene i Xinjiang, hvor over én million etniske uigurer og kazakher blir holdt mot sin vilje.[201] Her blir de indoktrinert i Xi Jinping tanker, og tvunget til å gi slipp på sin tradisjonelle islamske kultur, blant annet ved å drikke alkohol og spise svin.[202] Det har også blitt dokumentert at kvinner har blitt tvangssterilisert gjennom bruk av injeksjoner og prevensjonsmidler.[203] Flere land og organisasjoner har tatt avstand fra KKPs handlinger i Xinjiang, og karakterisert undertrykkelsen som et forsøk på kulturelt folkemord.[204][205] I juni 2020 signerte den amerikanske Kongressen Uyghur Human Rights Policy Act, hvor ulike sanksjoner mot KKP ble vedtatt.[206][207]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Opprinnelig sitat: "the rudiments [of our party]".
  2. ^ Opprinnelig sitat: "by 1920 skepticism about their suitability as vehicles for reform had become widespread."
  3. ^ Opprinnelig sitat: "Central China, strengthening North China, and recovering Northeast China."
  4. ^ Opprinnelig sitat: "Will all these measures combine to bring about the danger of re-emergence of a capitalist free market in our country? No, that will never be the case. The adoption of the above-mentioned measures... will further the growth of a socialist market adapted to our conditions and the needs of the people."
  5. ^ Opprinnelig sitat: "if the Chinese workers and peasants were not as good as they are, a Hungarian incident would have occurred in China and it would have been necessary to invite Soviet troops in."
  6. ^ Opprinnelig sitat: "Contrary to the 1980 official line, many Chinese did, in fact, respond enthusiastically to the movement's initial stages."
  7. ^ Opprinnelig sitat: "advanced productive forces, the progressive course of China's culture, and the fundamental interests of the people."
  8. ^ Opprinnelig sitat: "is the core of leadership of the whole Chinese people".
  9. ^ Opprinnelig sitat: "The People's Republic of China is a socialist state under the people's democratic dictatorship led by the working class and based on the alliance of workers and peasants. The socialist system is the basic system of the People's Republic of China. Sabotage of the socialist system by any organization or individual is prohibit."
  10. ^ Opprinnelig sitat: "state power, led by the working class and based on the alliance of workers and peasants, to practice democracy to the people and dictatorship to the enemy."
  11. ^ Opprinnelig sitat: "core of the collective leadership".
  12. ^ Opprinnelig sitat: "The minority obeys the majority; party members have complete freedom to discuss and criticize before any issue is decided; after it is decided, everyone must implement the decision of the organization no matter what their view; the subordinate must implement the resolutions and directives of the superior; if they have different views about the resolutions and directives of the superior, they may present their views to the superior, but they must still implement these resolutions and directives before they are changed by the superior."
  13. ^ Opprinnelig sitat: "The Party is an integral body organized under its program and constitution and on the basis of democratic centralism".
  14. ^ Opprinnelig sitat: "at once democratic and centralized, with the two seeming opposites of democracy and centralization united in a definite form."
  15. ^ Opprinnelig sitat: "democracy is the lifeline of the Party, the lifeline of socialism".
  16. ^ Opprinnelig sitat: "centralized on the basis of democracy and democratic under centralized guidance. This is the only system that can give full expression to democracy with full powers vested in the people's congresses at all levels and, at the same time, guarantee centralized administration with the governments at each level exercising centralized management of all the affairs entrusted to them by the people's congresses at the corresponding level and safeguarding whatever is essential to the democratic life of the people".
  17. ^ Opprinnelig sitat: "The marginal difference in number between candidates and seats, plus the Party’s control of the nomination process, has significantly limited the voters’ free choice and veto power, but it nevertheless prevents the most disliked nominees from being elected to the Central Committee."
  18. ^ Opprinnelig sitat: "The significance of the two-ballot system is to prevent those most disliked from being elected, but the system cannot guarantee that those elected are the most liked by Party members or ordinary villagers, since official candidates are determined by township Party committees. In other words, villagers have a certain veto power, but not comprehensive voting power."
  19. ^ Opprinnelig sitat: "Excessive use of either democracy or centralism is harmful: either it blocks popular input or rejects discipline in the pursuit of common aims."
  20. ^ Opprinnelig sitat: "His aim was to pool the collective wisdom of Party members through a process of open discussion and decision making by majority vote, arid also to guarantee the unity of the Party activities and the disciplined implementation of the Party decisions. In Western research, the term democratic centralism is often interpreted in this original Leninist sense only."
  21. ^ Opprinnelig sitat: "Therefore, to evaluate whether party discipline conforms to democracy in one-party systems, one must estimate how absolute, how inclusive, and how direct the discipline is."
  22. ^ Opprinnelig sitat: ""without a correct standard for dealing with nonparty Chinese, policy decisions may cease to be concrete and realistic and may even become inoperative.""
  23. ^ Opprinnelig sitat: "long-term coexistence and mutual supervision, treating each other with full sincerity and sharing weal or woe."
  24. ^ Opprinnelig sitat: "Political power grows out of the barrel of a gun."
  25. ^ Opprinnelig sitat: "Resolutely oppose the wrong thinking of army-party separation, depoliticization, and army nationalization."
  26. ^ Opprinnelig sitat: "To follow the CPC's command is the overriding political requirement that the Party and Chinese people have placed on the PLA and is the unshakeable and fundamental principle for the PLA."
  27. ^ Opprinnelig sitat: "To speak of military 'intervention' is a misnomer; the military is a normal participant in politics in Communist systems."
  28. ^ Opprinnelig sitat: "Why should we proletarians be restrained by laws?!… Our law should be developed in pace with the changes of the economic base. Institutions, rules and regulations should not be fixed. We should not be afraid of changes. We have advocated uninterrupted revolutions and the law should be in the service of the continuing revolution … It does not matter if we make a law today and change it tomorrow."
  29. ^ Opprinnelig sitat: "In China, the state was colonized not by patronage politicians but by a disciplined Leninist party that sought to subordinate it to its own ideological purposes. Following the Bolshevik model, a Leninist party is built around an elite core whose members are recruited into a strict hierarchy on the basis of ideological loyalty, and a mass base that is used to penetrate the rest of the society."
  30. ^ Opprinnelig sitat: "As a result, nearly forty years after Mao’s death, China has become a far more law-governed and traditionally bureaucratic society."
  31. ^ Opprinnelig sitat: "In the hands of good leaders, such a system can actually perform better than a democratic system that is subject to rule of law and formal democratic procedures like multiparty elections. It can make large, difficult decisions without being hampered by interest groups, lobbying, litigation, or the need to form cumbersome political coalitions or educate the public as to their own self-interest."
  32. ^ Opprinnelig sitat: "exercises the functions and powers of the Central Committee when a plenum is not in session".
  33. ^ Opprinnelig sitat: "co-ordinates security strategies across various departments, including intelligence, the military, foreign affairs and the police in order to cope with growing challenges to stability at home and abroad."
  34. ^ Opprinnelig sitat: "to tell good stories about China and the (Party)".
  35. ^ Opprinnelig sitat: "carry out the directives of the next higher Party organizations and the resolutions of the Party congresses at the corresponding levels."
  36. ^ Opprinnelig sitat: "It is my will to join the Communist Party of China, uphold the Party's program, observe the provisions of the Party constitution, fulfill a Party member's duties, carry out the Party's decisions, strictly observe Party discipline, guard Party secrets, be loyal to the Party, work hard, fight for communism throughout my life, be ready at all times to sacrifice my all for the Party and the people, and never betray the Party."
  37. ^ Opprinnelig sitat: "well-grounded criticism of any Party organization or member at Party meetings".
  38. ^ Opprinnelig sitat: "provided that they resolutely carry out the resolution or policy while it is in force".
  39. ^ Opprinnelig sitat: "to put forward any request, appeal, or complaint to higher Party organizations, even up to the Central Committee, and ask the organizations concerned for a responsible reply."
  40. ^ Opprinnelig sitat: "mass organization of advanced young people under the leadership of the Communist Party of China; it functions as a party school where a large number of young people learn about socialism with Chinese characteristics and about communism through practice; it is the Party's assistant and reserve force."
  41. ^ Opprinnelig sitat: "the Party emblem and flag are the symbol and sign of the Communist Party of China."
  42. ^ Opprinnelig sitat: "The flag of the CPC has the length-to-width proportion of 3:2 with a hammer and sickle in the upper-left corner, and with no five-pointed star. The Political Bureau authorizes the General Office to custom-make a number of standard flags and distribute them to all major organs".
  43. ^ Opprinnelig sitat: "The standard party flag is 120 centimeters (cm) in length and 80 cm in width. In the center of the upper-left corner (a quarter of the length and width to the border) is a yellow hammer-and-sickle 30 cm in diameter. The flag sleeve (pole hem) is in white and 6.5 cm in width. The dimension of the pole hem is not included in the measure of the flag. The red color symbolizes revolution; the hammer-and-sickle are tools of workers and peasants, meaning that the Communist Party of China represents the interests of the masses and the people; the yellow color signifies brightness."
  44. ^ Opprinnelig sitat: "no. 1: 388 cm in length and 192 cm in width; no. 2: 240 cm in length and 160 cm in width; no. 3: 192 cm in length and 128 cm in width; no. 4: 144 cm in length and 96 cm in width; no. 5: 96 cm in length and 64 cm in width."
  45. ^ Opprinnelig sitat: "Since 1978 China has to a certain extent shifted its political philosophical discourse. But this shift has brought us closer to classical Marxism. For example, classical Marxism expresses the relationship between economics and politics, and further, the economic base and superstructure where the latter is determined fundamentally by the former and only under certain limited conditions can the latter shape the former. Both Stalin and Mao, however, believed that politics and the superstructure could, at any moment, fundamentally determine economics, that they could determine absolutely the economic base. In a word, for whatever reason both [Joseph] Stalin and Mao misunderstood this vital point in Marxist theory and suffered accordingly in practice."
  46. ^ Opprinnelig sitat: "China has been called a "post-Communist society". Marxism and the other dominant thought forms on which the Chinese Communist Party (CPC) came to power, and exercised that power from 1949, have been buried. It has been described as a system now guided by pragmatism and by simply finding what works to deliver the all-important economic growth."
  47. ^ Opprinnelig sitat: "threatening to divide us"
  48. ^ Opprinnelig sitat: "the international culture of the West is strong while we are weak ... Ideological and cultural fields are our main targets".
  49. ^ Opprinnelig sitat: "Practice Is the Sole Criterion for the Truth".
  50. ^ Opprinnelig sitat: "rigid, unimaginative, ossified, and disconnected from reality".
  51. ^ Opprinnelig sitat: "Marxism–Leninism reveals the universal laws governing the development of history of human society."
  52. ^ Opprinnelig sitat: "vision of the contradictions in capitalist society and of the inevitability of a future socialist and communist societies".
  53. ^ Opprinnelig sitat: "Marxism–Leninism applied and developed in China".
  54. ^ Opprinnelig sitat: "I am a Marxist. The essence of Marxism is change, [...] Barack Obama beat Hillary Clinton by stressing change. The Marxist in China today is not a stubborn, dogmatic, and outdated 19th-century old man, but a dynamic, pro-change, young thinker. We have a flexible approach: if Marx's words are still applicable, we will use them; for things he did not articulate clearly, we will spell them out; for what he did not say, we will boldly come up with something new."
  55. ^ Opprinnelig sitat: "President Jiang rid the Party of the ideological obstacles to different kinds of ownership [...] He did not give up Marxism or socialism. He strengthened the Party by providing a modern understanding of Marxism and socialism—which is why we talk about a 'socialist market economy' with Chinese characteristics."
  56. ^ Opprinnelig sitat: "Ultimate goal."
  57. ^ Opprinnelig sitat: "Primary stage of socialism".
  58. ^ Opprinnelig sitat: "looks a lot like capitalism".
  59. ^ Opprinnelig sitat: "capitalism is the early or first stage of communism."
  60. ^ Opprinnelig sitat: "When I first heard this rationale, I thought it more comic than clever—a wry caricature of hack propagandists leaked by intellectual cynics. But the 100-year horizon comes from serious political theorists."
  61. ^ Opprinnelig sitat: "Right can never be higher than the economic structure of society and its cultural development which this determines. To try to prohibit entirely, to put the lock on all development of private, non-state exchange, i.e., trade, i.e., capitalism, which is inevitable with millions of small producers ... such a policy would be foolish and suicidal for the party that tried to apply it."
  62. ^ Opprinnelig sitat: "seek truth from facts".
  63. ^ Opprinnelig sitat: "new social strata".
  64. ^ Opprinnelig sitat: "honest labor and work".
  65. ^ Opprinnelig sitat: "[...] their theory that capitalism is the ultimate has been shaken, and socialist development has experienced a miracle. Western capitalism has suffered reversals, a financial crisis, a credit crisis, a crisis of confidence, and their self-conviction has wavered. Western countries have begun to reflect, and openly or secretively compare themselves against China's politics, economy and path."
  66. ^ Opprinnelig sitat: "A planned economy is not the definition of socialism, because there is planning under capitalism; the market economy happens under socialism, too. Planning and market forces are both ways of controlling economic activity".
  67. ^ Opprinnelig sitat: "let market forces play a basic role in resource allocation."
  68. ^ Opprinnelig sitat: "planned socialist market economy".
  69. ^ Opprinnelig sitat: "make market forces further play their role in resource allocation".
  70. ^ Opprinnelig sitat: "let market forces play a decisive role in resource allocation."
  71. ^ Opprinnelig sitat: "Maintain the dominance of the public sector and strengthen the economic vitality of the State-owned economy."
  72. ^ Opprinnelig sitat: "Facts have shown that China and Cuba are trustworthy good friends, good comrades, and good brothers who treat each other with sincerity. The two countries' friendship has withstood the test of a changeable international situation, and the friendship has been further strengthened and consolidated."
  73. ^ Opprinnelig sitat: "low-key presence, but total control."
  74. ^ Opprinnelig sitat: "well-developed social network, which controls constituencies effectively by extending its tentacles deeply into society through branches of government and party-controlled groups."
  75. ^ Opprinnelig sitat: "is not a political party based on the working class — instead it is a political party of the elite ... It is also a political party of the parliamentary system, not a revolutionary party."
  76. ^ Opprinnelig sitat: "capitalism with a human face".

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Rise of Modern China (engelsk) (6th utg.). USA: Oxford University Press. 2000. ISBN 978-0-19-512504-7. OCLC 40595619. OL 30971M. Wikidata Q15138081. 
  2. ^ «党员9514.8万名 基层党组织486.4万个 中国共产党在百年伟大历程中不断发展壮大 始终保持旺盛生机与活力-新华网». Besøkt 6. juli 2021. 
  3. ^ a b «History of the Communist Party of China». Xinhua nyhetsbyrå. 29. april 2011. Besøkt 21. desember 2018. 
  4. ^ Hunt 2013, s. 114.
  5. ^ Van de Ven 1991, s. 26.
  6. ^ a b Van de Ven 1991, s. 27.
  7. ^ Van de Ven 1991, s. 38.
  8. ^ a b Van de Ven 1991, s. 44.
  9. ^ a b Van de Ven 1991, s. 34–38.
  10. ^ «The 1st National Congress». Folkets dagblad. Sentralkomiteen til Kinas kommunistparti. 29. mars 2013. Arkivert fra originalen 28. mai 2016. Besøkt 21. desember 2018. 
  11. ^ a b c d e Gao 2009, s. 119.
  12. ^ Hunt 2013, s. 115.
  13. ^ a b c Schram 1966, s. 84, 89.
  14. ^ a b c d e Feigon 2002, s. 42.
  15. ^ a b c Schram 1966, s. 106.
  16. ^ Carter 1976, s. 61–62.
  17. ^ Schram 1966, s. 112.
  18. ^ a b Schram 1966, s. 106–109, 112–113.
  19. ^ a b c d e Carter 1976, s. 62.
  20. ^ a b c d e Carter 1976, s. 63.
  21. ^ a b c d e Carter 1976, s. 64.
  22. ^ a b c d e Schram 1966, s. 122–125.
  23. ^ a b c d e Feigon 2002, s. 46–47.
  24. ^ a b c d e f g h i j k l Leung 1992, s. 72.
  25. ^ Leung 1992, s. 370.
  26. ^ a b Leung 1992, s. 354.
  27. ^ a b c d e Leung 1992, s. 355.
  28. ^ a b c d e f g h Leung 1992, s. 95.
  29. ^ a b c d e Leung 1992, s. 96.
  30. ^ a b c d Leung 1996, s. 96.
  31. ^ a b Hunt 2013, s. 118.
  32. ^ Kataoka 1969, s. 95.
  33. ^ Kataoka 1969, s. 96.
  34. ^ a b Kataoka 1969, s. 97.
  35. ^ Yang 2015, s. 28–29.
  36. ^ Kataoka 1969, s. 119.
  37. ^ Kornberg & Faust 2005, s. 103.
  38. ^ a b c d Wong 2005, s. 131.
  39. ^ a b Harding 1980, s. 133–134.
  40. ^ Harding 1980, s. 138–140.
  41. ^ Harding 1980, s. 138.
  42. ^ a b Wong 2005, s. 47.
  43. ^ a b Sullivan 2012, s. 254.
  44. ^ a b c Deng, Xiaoping (30. juni 1984). «Building a Socialism with a specifically Chinese character». Folkets dagblad. Sentralkomiteen til Kinas kommunistparti. Besøkt 21. desember 2018. 
  45. ^ a b Sullivan 2012, s. 25.
  46. ^ Rosen 1987, s. 41.
  47. ^ Rosen 1988, s. 36. sfn error: multiple targets (2×): CITEREFRosen1988 (help)
  48. ^ a b Rosen 1988, s. 36–38. sfn error: multiple targets (2×): CITEREFRosen1988 (help)
  49. ^ a b Dittmer 1989, s. 12–15.
  50. ^ Dittmer 1990, s. 27–28.
  51. ^ a b c d e Vogel 2011, s. 682.
  52. ^ Dittmer 1990, s. 35–37.
  53. ^ Sullivan 2012, s. 100.
  54. ^ a b c Sullivan 2012, s. 238.
  55. ^ Hasmath, Reza (9. november 2012). «Red China's Iron Grip on Power». The Washington Times. Besøkt 21. desember 2018. 
  56. ^ a b Sullivan 2012, s. 317.
  57. ^ a b Sullivan 2012, s. 329.
  58. ^ a b «Hu Jintao, Xi Jinping meet delegates to 18th CPC National Congress». Xinhua nyhetsbyrå. 16. november 2011. Besøkt 21. desember 2018. 
  59. ^ a b Stab skribent (20. september 2014). «The Rise and Rise of Xi Jinping: Xi who must be obeyed». The Economist. Besøkt 21. desember 2018. 
  60. ^ a b c d Heuser 1987, s. 5.
  61. ^ Heuser 1987, s. 4.
  62. ^ Smil 2005, s. 638.
  63. ^ a b «What is the state system and government system of China?». Kinas juridiske informasjonssenter. 16. juni 2017. Arkivert fra originalen 6. januar 2019. Besøkt 5. januar 2019. 
  64. ^ a b c d Shigong 2014, s. 139.
  65. ^ a b c d Shigong 2014, s. 140.
  66. ^ a b Shigong 2014, s. 139–140.
  67. ^ a b c d Unger 2002, s. 22.
  68. ^ Baylis 1989, s. 102.
  69. ^ Unger 2002, s. 22–24.
  70. ^ a b Unger 2002, s. 158.
  71. ^ Angle 2005, s. 525.
  72. ^ a b c d e f g h i j k l Chuanzi, Wang (1. oktober 2013). «Democratic Centralism: The Core Mechanism in China’s Political System». Qiushi. Sentralkomiteen til Kinas kommunistparti. Arkivert fra originalen 12. november 2020. Besøkt 21. desember 2018. 
  73. ^ Garberg, Bjørn (5. desember 2018). «Kinas kommunistparti». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 11. januar 2019. 
  74. ^ a b c d e f g h i j k l Lin 2004, s. 271.
  75. ^ a b c d e f g h i j k Lin 2004, s. 272.
  76. ^ a b c Lin 2004, s. 273.
  77. ^ Lin 2004, s. 274.
  78. ^ a b c d e f Cheng 2011, s. 401.
  79. ^ «The Communist Parties of China and Vietnam do not get on». The Economist. 19. desember 2017. Besøkt 12. januar 2019. 
  80. ^ Salmenkari 2006, s. 124.
  81. ^ a b c d e Salmenkari 2006, s. 139.
  82. ^ Salmenkari 2006, s. 268–269.
  83. ^ a b c d e f g h i j k Salmenkari 2006, s. 269.
  84. ^ a b c d e f g h i j k Salmenkari 2006, s. 270.
  85. ^ a b c d e f Salmenkari 2006, s. 271.
  86. ^ a b c d e f «IV. The System of Multi-Party Cooperation and Political Consultation». China.org.cn. Besøkt 21. desember 2018. 
  87. ^ a b Mackerras, McMillen & Watson 2001, s. 70.
  88. ^ «China expels two top former generals from Communist Party for corruption». Reuters. 16. oktober 2018. Besøkt 6. januar 2019. 
  89. ^ a b c d Guo 2012, s. 164.
  90. ^ Fisher 2008, s. 15.
  91. ^ a b Fisher 2008, s. 18.
  92. ^ Shambaugh 1991, s. 534–535.
  93. ^ a b Shambaugh 1991, s. 535.
  94. ^ a b c d e Wuthnow & Saunders 2017, s. 6.
  95. ^ Fukuyama 2014, s. 269–270.
  96. ^ a b c d e f Fukuyama 2014, s. 277.
  97. ^ a b c Berg, Ole T. (6. januar 2019). «Kinas politiske system». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 11. januar 2019. 
  98. ^ a b Fukuyama 2014, s. 277–278.
  99. ^ a b c Fukuyama 2014, s. 280.
  100. ^ a b Fukuyama 2014, s. 270.
  101. ^ a b c d Fukuyama 2014, s. 274.
  102. ^ Fukuyama 2014, s. 285.
  103. ^ a b c d Mackerras, McMillen & Watson 2001, s. 228.
  104. ^ a b c d e f g h i Mackerras, McMillen & Watson 2001, s. 229.
  105. ^ Mackerras, McMillen & Watson 2001, s. 66.
  106. ^ a b Joseph 2010, s. 394.
  107. ^ a b c d Liu 2011, s. 41.
  108. ^ a b Stab skribent (13. november 2012). «General Secretary of CPC Central Committee». China Radio International. Arkivert fra originalen 16. februar 2016. Besøkt 21. desember 2018. 
  109. ^ Mackerras, McMillen & Watson 2001, s. 85.
  110. ^ Miller 2011, s. 7.
  111. ^ Joseph 2010, s. 169.
  112. ^ Li 2009, s. 64. sfn error: multiple targets (2×): CITEREFLi2009 (help)
  113. ^ a b Fu 1993, s. 201.
  114. ^ a b c d Mackerras, McMillen & Watson 2001, s. 74.
  115. ^ «China media: Third Plenum». British Broadcasting Corporation. BBC. 13. november 2013. Besøkt 21. desember 2018. 
  116. ^ Page, Jeremy (24. januar 2014). «Chinese power play: Xi Jinping creates a national security council». The Wall Street Journal. News Corp. Besøkt 21. desember 2018. 
  117. ^ Sullivan 2012, s. 212.
  118. ^ McGregor, Richard (30. september 2009). «The party organiser». Financial Times. Besøkt 21. desember 2018. 
  119. ^ a b McGregor 2012, s. 17.
  120. ^ Guo 2012, s. 123.
  121. ^ a b Smith & West 2012, s. 127.
  122. ^ Finer 2003, s. 43.
  123. ^ a b Sullivan 2012, s. 49.
  124. ^ Yu 2010, s. viii.
  125. ^ Latham 2007, s. 124.
  126. ^ «Communist Party mouthpiece People’s Daily launches English news app in soft power push». Hong Kong Free Press. 16. oktober 2017. Besøkt 21. desember 2018. 
  127. ^ Heath 2014, s. 141.
  128. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x «Constitution of the Communist Party of China». Folkets dagblad. Sentralkomiteen til Kinas kommunistparti. Arkivert fra originalen 24. mai 2013. Besøkt 21. desember 2018. 
  129. ^ a b c d e f g Sullivan 2012, s. 183.
  130. ^ a b c d e f g h i j k l m n o McMorrow, R.W. (19. desember 2015). «Membership in the Communist Party of China: Who is Being Admitted and How?». JSTOR Daily. JSTOR. Besøkt 21. desember 2018. 
  131. ^ Koss 2018, s. 193.
  132. ^ Koss 2018, s. 194.
  133. ^ Koss 2018, s. 195.
  134. ^ a b Koss 2018, s. 194–195.
  135. ^ a b c d Kross 2018, s. 201.
  136. ^ a b Kross 2018, s. 217.
  137. ^ Kross 2018, s. 218–222.
  138. ^ Kross 2018, s. 237.
  139. ^ a b c Stab skribent (30. juni 2015). «China's Communist Party membership tops entire population of Germany». South China Morning Post. SCMP Group. Besøkt 21. desember 2018. 
  140. ^ «Why the Communist Party is alive, well and flourishing in China». The Daily Telegraph. 31. juli 2017. Arkivert fra originalen 17. juni 2018. Besøkt 21. desember 2018. 
  141. ^ Balachandran, Manu; Saptarishi, Dutta (31. mars 2015). «Here's How the BJP Surpassed China's Communists to Become the Largest Political Party in the World». Quartz. 
  142. ^ a b c Sullivan 2007, s. 582.
  143. ^ Hui, Lu (17. juni 2013). «Communist Youth League convenes national congress». Xinhua nyhetsbyrå. Besøkt 21. desember 2018. 
  144. ^ a b c d e f «Flag and emblem of Communist Party of China». Folkets dagblad. Sentralkomiteen til Kinas kommunistparti. Arkivert fra originalen 27. mars 2015. Besøkt 21. desember 2018. 
  145. ^ Mahoney, Yi & Li 2009, s. 182.
  146. ^ a b c d e Brown 2012, s. 52.
  147. ^ a b c d Shambaugh 2008, s. 105.
  148. ^ a b c d «Ideological Foundation of the CPC». Folkets dagblad. Sentralkomiteen til Kinas kommunistparti. 30. oktober 2012. Besøkt 21. desember 2018. 
  149. ^ Stab skribent (26. desember 2013). «Mao Zedong Thought». Xinhua nyhetsbyrå. Besøkt 21. desember 2018. 
  150. ^ Kuhn 2011, s. 369.
  151. ^ Shambaugh 2008, s. 104.
  152. ^ a b c Kuhn 2011, s. 99.
  153. ^ a b c d e Kuhn 2011, s. 527.
  154. ^ Pantsov 2015, s. 39.
  155. ^ a b Vogel 2011, s. 684.
  156. ^ Vogel 2011, s. 668.
  157. ^ Chan 2003, s. 180.
  158. ^ Vogel 2011, s. 685.
  159. ^ Chan 2003, s. 201.
  160. ^ a b Kuhn 2011, s. 108–109.
  161. ^ Kuhn 2011, s. 107–108.
  162. ^ Kuhn 2011, s. 110.
  163. ^ Izuhara 2013, s. 110.
  164. ^ Guo & Guo 2008, s. 119.
  165. ^ Guo & Guo 2008, s. 121.
  166. ^ Buckley, Chris (13. februar 2014). «Xi Touts Communist Party as Defender of Confucius's Virtues». The New York Times. Besøkt 21. desember 2018. 
  167. ^ a b c d e «Marketization the key to economic system reform». China Daily. Sentralkomiteen til Kinas kommunistparti. 18. november 2013. Besøkt 21. desember 2018. 
  168. ^ a b c Heazle & Knight 2007, s. 62.
  169. ^ a b Heazle & Knight 2007, s. 63.
  170. ^ «15 IMCWP, List of participants». Den internasjonale sammenkomsten av kommunist- og arbeiderpartier. Solidnet.org. 11. november 2013. Arkivert fra originalen 24. desember 2013. Besøkt 21. desember 2018. 
  171. ^ a b «Senior CPC official meets Portuguese Communist Party leader». Folkets dagblad. Sentralkomiteen til Kinas kommunistparti. 21. februar 2013. Arkivert fra originalen 5. februar 2016. Besøkt 21. desember 2018. 
  172. ^ a b «Senior CPC official vows to develop friendly cooperation with French Communist Party». Folkets dagblad. Sentralkomiteen til Kinas kommunistparti. 8. november 2011. Besøkt 21. desember 2018. 
  173. ^ a b «Chinese president meets Russian Communist Party delegation». China Daily. Sentralkomiteen til Kinas kommunistparti. 26. september 2014. Besøkt 21. desember 2018. 
  174. ^ «CPC to institutionalize talks with European parties». Folkets dagblad. Sentralkomiteen til Kinas kommunistparti. 19. mai 2011. Besøkt 21. desember 2018. 
  175. ^ «Senior CPC leader meets chairman of Communist Party of Brazil». Folkets dagblad. Sentralkomiteen til Kinas kommunistparti. 5. juni 2005. Besøkt 21. desember 2018. 
  176. ^ «A Leadership Delegation of The Communist Party of Nepal (unified Marxist−Leninist)». China Executive Leadership Academy, Jinggangshan. 27. juni 2012. Arkivert fra originalen 14. oktober 2018. Besøkt 21. desember 2018. 
  177. ^ «CPC leader pledges exchanges with Communist Party of Spain». Folkets dagblad. Sentralkomiteen til Kinas kommunistparti. 6. april 2010. Besøkt 21. desember 2018. 
  178. ^ «12th CPA Congress». Sentralkomiteen til Australias kommunistparti. 12. september 2013. Arkivert fra originalen 29. mars 2015. Besøkt 21. desember 2018. 
  179. ^ «More foreign party leaders congratulate CPC on National Congress». Xinhua nyhetsbyrå. 16. november 2010. Besøkt 21. desember 2018. 
  180. ^ Shambaugh 2008, s. 100.
  181. ^ Shambaugh 2008, s. 81.
  182. ^ a b c d e Shambaugh 2008, s. 82.
  183. ^ a b c d e f Shambaugh 2008, s. 84.
  184. ^ Shambaugh 2008, s. 82–83.
  185. ^ a b c d Shambaugh 2008, s. 83.
  186. ^ a b Shambaugh 2008, s. 85.
  187. ^ a b Shambaugh 2008, s. 85–86.
  188. ^ Shambaugh 2008, s. 86–92.
  189. ^ a b c Shambaugh 2008, s. 93.
  190. ^ Shambaugh 2008, s. 94.
  191. ^ Shambaugh 2008, s. 95–96.
  192. ^ a b c d Shambaugh 2008, s. 96.
  193. ^ a b c d e f Shambaugh 2008, s. 97.
  194. ^ a b c d e f g h i j k Shambaugh 2008, s. 98.
  195. ^ «Chinese Communist Party to train chavista leaders». El Universal. 13. mai 2013. Arkivert fra originalen 4. januar 2014. Besøkt 21. desember 2018. 
  196. ^ a b c d Shambaugh 2008, s. 99.
  197. ^ Rummel, Rudolph J.. China's Democide and War
  198. ^ Mao - Necrometrics
  199. ^ Time MagazineHow Many Really Died? 4. juni 1990
  200. ^ Amnesty InternationalChina: 14 years after Tiananmen, calls for justice continue and the arrests go on 3. juni 2004
  201. ^ J. Sudworth (24. oktober 2018). «China's hidden camps». BBC News (engelsk). Besøkt 13. juli 2020. 
  202. ^ Gerry Shih & Dake Kang (18. mai 2018). «Muslims forced to drink alcohol and eat pork in China’s ‘re-education’ camps, former inmate claims». The Independent (engelsk). Besøkt 14. juli 2020. 
  203. ^ «China 'using birth control' to suppress Uighurs». BBC News (engelsk). 29. juni 2020. Besøkt 13. juli 2020. 
  204. ^ Fong, Mei (11. juli 2020). «China’s Xinjiang Policy: Less About Births, More About Control». The Atlantic (engelsk). Besøkt 13. juli 2020. 
  205. ^ Catherine Philp (8. juli 2020). «Uighurs seek genocide charges against Beijing». The Times (engelsk). ISSN 0140-0460. Besøkt 14. juli 2020. 
  206. ^ J. Hansler & K. Atwood (13. juli 2020). «US targets Chinese officials for Xinjiang human rights abuses». CNN. Besøkt 13. juli 2020. 
  207. ^ «US sanctions on Chinese over Xinjiang 'abuse'». BBC News (engelsk). 9. juli 2020. Besøkt 13. juli 2020. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Artikler
Bøker

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]