Reform og åpning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Deng Xiaoping, leder i Kina fra 1976 til 1997, innførte økonomiske reformer i Kina fra 1978.


Reform og åpning (kinesisk: 改革開放, pinyin: Găigé kāifàng) er det slagordsmessige stikkord for de makroøkonomiske reformer som ble lansert av den såkalte «sosialisme med kinesiske særtrekk» med «de fire moderniseringer» som ble lansert i Folkerepublikken Kina i 1978 av pragmatikere innen det kinesiske kommunistparti under ledelse av Deng Xiaoping. President og økonomisk ekspert Li Xiannian spilte også en viktig rolle for utviklingen av reformpolitikken.

Disse reformene har siden fortsatt til inn i det 21. århundre, og påberopes fortsatt (2014) som gjeldende politikk. Målet med reformene var å generere tilstrekkelige overskudd for å kunne iverksette moderniseringen av den kinesiske økonomi.

Tiden rundt 1978 og fremover[rediger | rediger kilde]

Startskuddet for Reform og åpning-politikken tidfestes vanligvis til sluttkommunikét fra det tredje plenum av Det kinesiske kommunistpartis 11. sentralkomite, offentliggjort 22. desember 1978. Kommunikeet var resultat av to forutgående planleggingsmøter, fremfor alt et månedslangt arbeidsmøte forut for det tredje plenum i sentralkomiteen.

Selve begrepet «reform og åpning» stammer imidlertid ikke fra dette kommunikeet: Ordet åpning forefinnes overhodet ikke i teksten, og reform nevnes kun én gang. Kommunikéet tjener likevel som merkestein i moderne kinesisk historiografi, delvis i mangel av noe bedre fra omtrent rett tid, delvis fordi det også bidrar til å få et politisk skifte som i virkeligheten ble foretatt noe mer famlende til å fremstå som mer resolutt. Det hadde også begynt i det små flere år tidligere.

Blant de viktigste forutsetningene for den politiske kursendringen var Deng Xiaopings gradvise fremtreden som Kinas leder. Dette maktskiftet kan ikke knyttes til politiske formelle titler. Skiftet fra Hua Guofeng til Deng ble bekreftet nettopp ved det tredje plenum av Det kinesiske kommunistpartis 11. sentralkomite. Her tok Hua avstand fra sitt eget slagord De to enhver og yrket full selvkritikk, og veien lå åpen for en mer pragmatisk politikk – om enn ikke hva gjaldt kommunistpartiets lederrolle og kontrollerende lederfunksjon, så på økonomiens og på flere andre områder. Det er imidlertid diskutabelt hvor sterkt Hua Guofeng selv trodde på sitt slagord om De to enhver – det kan godt være at han bare formulerte det for ar man i en kritisk overgangsfase skulle tilfredsstille Maos beundrere og forsikre dem om at han ikke var noen ny Khrusjtsjov (som hadde sveket stalinismen).

Plenumet foretok også omfattende personellforandringer, særlig ved at to sentrale støttespillere av Deng Xiaoping og reformprogrammet, Hu Yaobang og Zhao Ziyang, kom i lederskapsposisjoner. Hua skulle etter opplegget som ble lagt trekke seg tiulbake fra sine stillinger gradvis, og så trekke seg tilbake til privatlivet. Denne prosedyren skulle skape en ny presedens i det kommunistiske Kinas politiske historie; fredelige linjeskifter.

Fra 1979 beveget det kinesiske lederskap seg i retning av mer rent pragmatiske politiske løsninger i nær alle slags anliggender. Sent i 1980-årene ble Maos kulturrevolusjon offisielt betegnet som «feilgrep», men det munnet ikke ut i en egen systemkritikk mot partiet. Maos selve livsverk ble betegnet som 70 prosent rett og 30 prosent galt.

Økonomisk vekst[rediger | rediger kilde]

De økonomiske reformer som kom i gang for alvor fra 1978 av var med på å løfte millioner ut av fattigdommen, slik ar fattigdomsratene falt fra 53% av befolkningen under Mao Zedongs tid til 12% i 1981. Pr 2001 var fattigdomsratene etter de samme definisjoner kommet ned på 6% av befolkningen.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fighting Poverty: Findings and Lessons from China’s Success (World Bank). Retrieved August 10, 2006.