Mona Lisa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For filmen med samme navn se: Mona Lisa (film); for sangen med samme navn se: Mona Lisa (Nat King Cole-sang)
«Mona Lisa»
«Mona Lisa»
Kunstner Leonardo da Vinci
År 15031519
Teknikk Oljemalingpoppeltre
Dimensjoner 77 × 53 cm
Plassering Louvre, Paris

«Mona Lisa» (italiensk: La Gioconda eller Monna Lisa; spansk: også La Gioconda; fransk: La Joconde eller Portrait de Lisa Gherardini, épouse de Francesco del Giocondo (Portrett av Lisa Gherardini, hustru av Francesco del Giocondo)), er et portrett av den italienske kunstneren Leonardo da Vinci, og er et av verdens mest kjente kunstverk. Det er malt i olje på poppeltavle i årene ca. 1503–1519 og kjøpt av kong Frans I av Frankrike. Det er i dag eid av den franske stat og er fast utstilt ved Musée du Louvre i Paris.

Maleriet er et halvlengdeportrett og viser en sittende kvinne, Lisa del Giocondo, hvis ansiktsuttrykk har blitt hyppig beskrevet som gåtefullt.[1] Det tvetydige i subjektets uttrykk, den monumentale i komposisjonen, og den finurlige modelleringen av formene og atmosfærens illusjonisme var nyskapende kvaliteter som har bidratt til maleriets fortsatte fascinasjon og i studiet av verket.[2] Særlig gjelder dette det gåtefulle og uutgrunnelige smil, om enn ikke unikt for nettopp dette bildet, men som går igjen i flere av Leonardos malerier ved at øyenkrokene og munnviken er bevisst malt uklare i en teknikk som kalles sfumato. Bildet er betraktet og anerkjent, karikert og ettersøkt av besøkende ved Louvre som et av de mest berømte malerier i verden.[3][4]

Maleriet er ett av kun fire kvinneportretter malt av Leonardo, de andre er Damen med hermelinen, Ginevra de' Benci og La Belle Ferronière.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Selvportrett av Leonardo da Vinci, utført i rød kritt en gang mellom 1512 og 1515

Leonardo da Vinci begynte å male Mona Lisa i 1503 eller 1504 i Firenze i Italia.[5] I henhold til Da Vincis samtidige, Giorgio Vasari, «... etter at han hadde hengt nølende over det i fire år, forlot han det uferdig...»[6] Det er velkjent at en slik oppførsel var vanlig for mange av maleriene til Leonardo, og senere i livet angret han på at «aldri hadde fullført et eneste verk».[7]

Leonardo er antatt å ha fortsatt å ha arbeidet med Mona Lisa i ytterligere tre år etter at han flyttet til Frankrike og for å ha fullført det kort tid før han døde i 1519.[8] Leonardo tok med seg maleriet fra Italia og til Frankrike i 1516 da kong Frans I inviterte maleren til å arbeide ved Clos Lucé i nærheten av kongens slott i Amboise. Mest sannsynlig er det gjennom arvingene til Leonardos assistent Salai,[9] at kongen kjøpte maleriet for 4000 écus og oppbevarte det ved Château Fontainebleau hvor det ble værende inntil det ble gitt til kong Ludvig XIV. Kongen flyttet maleriet til slottet i Versailles. Etter den franske revolusjonen ble det flyttet til Louvre. Napoléon Bonaparte fikk det fraktet til sitt soverom i palasset i Tuileriene; senere ble det igjen levert tilbake til Louvre. Under den fransk-prøyssiske krig (1870–1871) ble det flyttet fra Louvre og til arsenal de Brest (et militæranlegg i Brest i Bretagne).[10]

Det har vært mye spekulasjon om maleriets modell og landskapet som kan bli sett i bakgrunnen. For eksempel, at Leonardo antagelig malte sin modell oppriktig og korrekt ettersom at hennes skjønnhet ikke er sett på som blant de aller ypperste, «selv når det er målt ved sen quattrocento (1400-tallet) eller ved standardene til det 21. århundre».[11] En del kunsthistorikere spesialisert i østlig eller asiatisk kunst, slik som Yukio Yashiro, har også argumentert at landskapet i bakgrunnen i bildet var påvirket av kinesiske malerier;[12] skjønt denne tesen har blitt bestridt grunnet mangel på holdepunkter.[12]

Mona Lisa var faktisk ikke særlig godt kjent før på midten av 1800-tallet da kunstnere fra den begynnende symbolisme-bevegelsen begynte å verdsette dens kvaliteter, og knyttet det til deres egne ideer om det feminine mystikk. Kritikeren Walter Pater uttrykte i sitt essay fra 1867 om Leonardo dette synet ved å beskrive figuren i maleriet som en form for mystisk legemliggjøring av evig femininet som er «eldre enn det fjell som hun sitter ved» og som «har vært død mange ganger og lært gravens hemmeligheter».[13]

Emne og tittel[rediger | rediger kilde]

Et notat i margen ved Agostino Vespucci fra oktober 1503 i en bok i biblioteket til Universitet i Heidelberg som identifiserer Lisa del Giocondo som modellen for Mona Lisa.

Mona Lisa er navngitt etter Lisa del Giocondo,[14] et medlem av familien Gherardini i Firenze og Toscana og hustru av den rike florentinske silkeforhandleren Francesco del Giocondo.[9] Maleriet ble bestilt for deres nye hjem og for å feire fødselen til deres andre sønn Andrea.[15] Modellens identitet ble fastlagt ved Universitet i Heidelberg i 2005 av en bibliotekar som oppdaget en anmerkning i margen av en bok fra 1503 som var blitt skrevet av Agostino Vespucci.[16]

Nakenstudie av da Vinci for «La Gioconda» (ca. 1503)

Den første omtalen av bildet finnes hos den italienske kunsthistorikerens Giorgio Vasari, som i Delle Vite de' più eccellenti pittori, scultori, ed architettori (Om livet til de mest framstående malere, skulptører og arkitekter) fra 1568 beskriver et bilde som Leonardo da Vinci skulle ha malt av den florentinske adelsdamen Lisa Gherardini (Lisa del Giocondo). Vasari omtaler henne i høviske vendinger som «Madonna Lisa» (Fru Lisa), som seinere er blitt til Monna Lisa. Hun var gift med Francesco del Giocondo - derav det italienske navnet på bildet. Beskrivelsen stemmer dårlig overens med bildet, og enda Vasari ikke selv hadde sett maleriet, er det mulig at det er et annet portrett enn Mona Lisa som han omtaler.

En teori framsatt av kunsthistorikeren Maike Vogt-Lüerssen er at bildet forestiller Isabella av Napoli (Isabella av Aragon), hertuginne av Milano. Leonardo var hoffmaler for hertugen av Milano i 11 år. Vogt-Lüerssen mener at mønsteret på modellens mørkegrønne drakt indikerer at hun var et medlem av huset Visconti-Sforza. Hun mener bildet var det første offisielle portrettet av den nye hertuginnen, og at det er malt i 1489 - og ikke 1503, som andre kilder hevder. Vogt-Lüerssen peker også på at det er en likhet mellom Mona Lisa og andre portretter av Isabella.[17]

Mona Lisa i Louvre, 1911.

Maleriets tittel stammer fra en beskrivelse av Giorgio Vasari i hans biografi over Leonardo som ble utgitt i 1550, 31 år etter kunstnerens død. «Leonardo tok på seg å male, for Francesco del Giocondo, portrettet av Mona Lisa, hans hustru...»[6] (en versjon på italiensk, Prese Lionardo a fare per Francesco del Giocondo il ritratto di mona Lisa sua moglie)[18] På italiensk har ma donna betydningen min frue. Dette ble trukket sammen til maddonna, og dens sammentrekning til mona. «Mona» er således en høflig tiltaleform, tilsvarende til engelske Ma’am, Madam, eller my lady. På moderne italiensk er kortformen av «modonna» ofte stavet «Monna», slik at tittelen tidvis bli gjengitt som «Monna Lisa», sjelden på engelsk eller norsk, men mer vanlig i romanske språk som fransk og italiensk.

Etter Leonardos død i 1525 ble hans assistent Salai eier av portrettet etter at det var blitt testamentert til ham. I Salais personlige papirer var det kalt for «la Gioconda». Det er italiensk for «munter», «glad» eller «jovial», Gioconda ble et kallenavn på modellen, et ordspill på den feminine formen av hennes gifte navn Giocondo og hennes sinnelag.[9][19] På fransk har tittelen «La Joconde» den samme dobbelbetydning.

I årenes løp hard et blitt fremmet flere alternative oppfatninger. En del forskere har argumentert for at Lisa del Giocondo var modell for et annet portrett, identifisert for minst fire andre malerier som «Mona Lisa» i henhold til Vasari.[20][21] Flere andre mennesker har blitt foreslått som emne for maleriet.[22] Sigmund Freud mente at det berømte halvsmilet var et gjenfunnet minne om Leonardos mor.[23] Andre foreslått Isabella av Napoli,[24] Cecilia Gallerani,[25] Costanza d'Avalos‎,[22] Isabella d'Este, Pacifica Brandano eller Brandino, Isabela Gualanda, Caterina Sforza, og faktisk også Leonardo selv.[8][26] I dag er det enighet blant kunsthistorikere at maleriet er en avbildning av Lisa del Giocondo, noe som også har vært det tradisjonelle synet.[16]

Estetikk[rediger | rediger kilde]

Detalj av bakgrunnen på høyre side.

Da Vinci benyttet en pyramideform som kvinnen er plassert enkelt og rolig innenfor dennes rom i maleriet. Hennes hender former fronthjørnet av pyramiden. Hennes bryst, nakke og ansikt skinner i det samme lyset som modellerer hennes hender. Lyset gir et mangfold til overflaten av underliggende geometri av sfærer og sirkler. Da Vinci referer til en tilsynelatende enkel skjema for sittende, kvinnelige figurer: bildet av den sittende Madonna som var utbredt på denne tiden. Han modifiserer effektivt dette skjemaet for å skape det visuelle inntrykket av distanse mellom modellen og tilskueren. Armlene på stolen fungerer som et element som skiller Mona Lisa og tilskueren.

Kvinnen sitter markert rett med armene foldet, noe som også er et tegn på hennes reserverte holdning. Kun hennes blikk er festet på tilskueren og synes å ønske den som er foran henne til en stille kommunikasjon. Ettersom det skinnende ansiktet er praktisk talt innrammet med ulike mørkere elementer, som hår, slør, skygger, blir tilskuerens tiltrekning til det gitt et større omfang. Kvinnen synes levende ved et uvanlig malerisk grep, som Da Vinci oppnådde ved sin nye metode ved å ikke tegne omriss: «Når maleren ikke trekker konturene helt skarpt opp, når lys og skygge glir over i hverandre, vil inntrykket av tørrhet og stivhet forsvinne,» skrev den engelske kunsthistorikeren Ernst Gombrich. «Alle som har forsøkt å tegne et ansikt, vet at uttrykket stort sett konsentrer seg om to steder: munnvikene og øyenkrokene.»[27] Da Vincis teknikk var å gjøre disse partiene av ansiktet noe utydelig og således overlate en del av oppfatningen til den som betrakter bildet. Ved at disse partiene ligger i bløt skygge, er det «grunnen til at vi aldri vet hvilken sinnsstemning Mona Lisa er i. Det er som om ansiktsuttrykket unngår oss.»[28] Denne maleteknikken kalles sfumato og kan oversettes med noe sånt som tåkete eller disig. Ordet er avledet fra italienske fumo, som betyr røyk. Leonardo da Vinci beskrev selv sfumato som «uten linjer eller kanter, på samme måte som røyk, eller bortenfor området for fokus.»[29] Det er ingen antydning på en nær eller intim dialog mellom kvinnen og observatøren, slik som i tilfellet med Portrettet av Baldassare Castiglione (også i Louvre), malt av Rafael rundt ti år senere, og uten tvil påvirket av Mona Lisa.

Detalj av Mona Lisas hender, hennes høyre hånd hviler på hennes venstre. Leonardo valgte denne håndbevegelsen framfor en giftering for således å kunne avbilde henne som en dydig kvinne og trofast hustru. [30]

Maleriet av Mona Lisa var blant de første portretter som avbildet modellen sittende foran et fiktivt landskap, og da Vinci er blant de først malerne som benyttet seg at luftperspektiv.[31] Den gåtefulle kvinnen er portrettert sittende i hav som synes å være en åpen loggia, en overbygget gang med mørke søyler som står på begge sider. Bak henne er det et utstrakt landskap som skråner mot isbelagte fjelltopper. Svingende stier og en fjern bro langt borte gir kun en liten antydning om menneskelig tilstedeværelse. Gombrich har i sin analyse av bildet gitt bakgrunnen samme betydning som effekten av sfumato i modellens ansikt. Kun en stor mester kunne våge den risikoen som Leonardo tok ved å gjøre de to halvpartene av bakgrunnen, som opptrer på hver side av kvinnen, ikke helt like. Horisonten ser ut til å ligge adskillig lavere til venstre enn til høyre. «Når vi ser på venstre del av bildet, vil derfor figuren på en måte virke høyere og mer oppreist enn når vi ser på høyre del. Ansiktet synes også å forandre seg når vi flytter blikket. For heller ikke her er begge halvdelen nøyaktig like.»[28]

Analyse av Mona Lisa. I tillegg til de nevnte pyramideformene kan man også danne seg en spissere pyramide av modellens totale former.

Det drømmeaktige fantasilandskapet påvirker den psykologiske oppfatningen av kvinnen sentralt i bildet. Den sensuelle kurvene i kvinnens hår og klær har også sitt gjenspeil i de bølgende dalene og elvene i landskapet. De uklare omrissene, den grasiøse figuren, den dramatiske kontrasten mellom lys og mørke, og den totale følelsen av ro er karakteristisk for da Vincis stil. Den ekspressive syntese som Leonardo da Vinci oppnådde mellom kvinnen og landskapet gjør det diskutabelt om Mona Lisa var ment å bli betraktet som et tradisjonelt portrett ettersom det representerer et ideal framfor en virkelig kvinne. Følelsen av harmoni som er oppnådd i maleriet, særlig i modellens svake, utydelige smil, reflekterer ideen om en forbindelse mellom menneskelighet og natur.

Mona Lisa har ingen klart synlige øyenbryn eller øyenvipper. En del forskere har hevdet at det var vanlig for fornemme kvinner for denne tiden å fjerne disse hårene da det ble betraktet som lite vakkert.[32][33] I 2007 annonserte den franske ingeniøren Pascal Cotte at hans skanning av maleriet med ultrahøy oppløsning hadde avslørt at Mona Lisa opprinnelig var blitt malt med øyenvipper og med langt mer synlige øyenbryn, men at disse hadde gradvis forsvunnet over tid, kanskje som et resultat av for god rensning.[34] For moderne øyne har de bortimot tapte øyenbrynene bidratt til den semiabstrakte kvaliteten i bildet.

Utførelse[rediger | rediger kilde]

Detalj av ansiktet som viser Leonardos sfumato-teknikk, særlig i skyggeleggingen rundt øynene.

Mona Lisa er ikke malt på lerret, men på tynne bord av poppeltre, og utført i renessansens kjente sfumato-teknikk.

Kvinnen på bildet vises i halvfigur, med et fjernt landskap i bakgrunnen. På et tidspunkt etter Leonardos død ble bildet beskåret ved at et bord på hver side ble fjernet. Opprinnelig var Mona Lisa plassert mellom to søyler, som en kan se på tidlige kopier. Kanten av fundamentene er fortsatt synlig. Bildet er komponert over en pyramideform, der de foldede hendene danner det fremre hjørnet. Brystet, halsen og ansiktet gløder i det samme lyset som faller over hendene. Kvinnen i maleriet har ingen klare øyenbryn, dette forklares av forskere med at øyebryn på 1500-tallet ble sett på som skjemmende og stygt.[35]

Den gåtefulle kvinneskikkelsen ses sittende i en åpen loggia, selv om dette er blitt mindre tydelig etter at søylene på hver side ble fjernet en tid etter Leonardos død. Maleriet er et av de tidligste eksemplene på et portrett der et landskap danner bakgrunnen. Samspillet mellom kvinnens myke former og det øde landskapets slyngede veier skaper en særegen følelse av harmoni og enhet mellom menneske og natur.

Mona Lisa har vært analysert og restaurert flere ganger, og røntgenfotografier har avdekket tre tidligere versjoner under den foreliggende. I det siste har en registrert at treverket viser tegn til begynnende forfall, og museumskuratorene uttrykker bekymring for framtiden til kunstverket.

Tyveri og vandalisme[rediger | rediger kilde]

Den tomme veggen i Salon Carré i Louvre

Maleriet av Mona Lisa henger i Musée du Louvre i Paris. Maleriets økende berømmelse ble ytterligere framhevet da det ble stjålet den 21. august 1911.[36] Den neste dagen spaserte en kunstmaler, Louis Béroud, inn i Louvre og dro til avdelingen Salon Carré hvor Mona Lisa hadde hengt til framvisning i fem år. Der hvor Mona Lisa burde ha vært fant han fire kroker av jern. Béroud kontaktet vaktsjefen som mente at maleriet var under fotografering for markedsføring. Noen få timer senere sjekket Béroud på nytt med vaktsjefen og det ble bekreftet at maleriet var ikke av sted for fotografering. Louvre var stengt hele uken for å støtte undersøkelsen av tyveriet.

Den franske poeten Guillaume Apollinaire som en gang hadde krevd at Louvre måtte bli «brent ned», ble mistenkt. Han ble arrestert og fengselet. Apollinaire forsøkte å få sin venn Pablo Picasso innviklet i saken. Picasso ble også avhørt, men begge ble senere satt fri.[37]

En tid var det antatt at maleriet var tapt for evig, og det var borte i to år før den virkelige tyven ble oppdaget. En ansatt i Louvre, Vincenzo Peruggia, hadde stjålet det ved å komme til bygningen under besøkstiden, skjult bildet i et bøttekott og siden gått ut med det skjult under frakken da museet hadde stengt.[19] Peruggia var en italiensk patriot som mente at Leonardos maleri burde komme tilbake til Italia og henge på et italiensk museum. Peruggia kan også ha blitt motivert av en venn som solgte kopier av maleriet og som ville ha steget meget i pris etter at originalen hadde forsvunnet. Etter å ha holdt maleriet skjult i sin leilighet i to år, ble Peruggia utålmodig og ble til sist tatt da han forsøkte å selge det til direktørene av Uffizi i Firenze; det ble stilt ut over hele Italia og deretter levert tilbake til Louvre i 1913. Peruggia ble rost for sin patriotisme i Italia og satt kun seks måneder i fengselet for forbrytelsen.[37]

Under den andre verdenskrig ble maleriet igjen fjernet fra Louvre og fraktet i trygghet, først til Château d'Amboise, deretter til klosteret Abbaye de Loc-Dieu i Aveyron og så til Château de Chambord, og til sist til Musée Ingres i Montauban. Etter krigen og tilbake i Louvre ble den nedre delen av maleriet hardt skadet da en vandal kastet syre på det.[38] Den 30. desember det samme året klarte en ung mann fra Bolivia ved navn Ugo Ungaza Villegas å gjøre skade på maleriet ved å kaste en stein på det. Det førte til tap av pigmenter i en flekk i nærheten av venstre albue, men dette ble senere restaurert.[39]

Ved å beskytte bildet bak skuddsikkert glass har det vært forhindret fra skadelige angrep siden. Imidlertid sprøytet en ufør kvinne i Japan, som var rasende på museets politikk for uføre, i april 1974 rød maling over Mona Lisa mens det var utstilt på Tokyos nasjonalmuseum.[40] Den 2. august 2009 kastet en russisk kvinne, rasende over å ha ikke fått søknaden om fransk statsborgerskap godkjent, en keramikkkopp, kjøpt i museet, på maleriet mens det hang i Louvre. Koppen ble knust mot det skuddsikre glasset.[41] I begge tilfeller ble maleriet bak glasset ikke skadet.

Konservering[rediger | rediger kilde]

Mona Lisa har overlevd for mer enn 500 år, og en internasjonal kommisjon sammenkalt i 1952 bemerket at «bildet er i en bemerkelsesverdig bevart tilstand.»[42] Det skyldes delvis til resultatet av rekke behandlinger som har blitt utført på maleriet. Lag med lakk som har vært lagt på bildet har gjort det langt mørkere selv så tidlig som på 1500-tallet, og en aggressiv rensning i 1809 hadde fjernet en del av den øverste malingslaget, noe som ga figurens ansikt et noe utvasket framtoning. Til tross for disse behandlingene er Mona Lisa likevel tatt relativt godt vare på i århundrenes løp, og selv om tavlens bøyning har gitt kuratorene «en del bekymringer»,[43] har den gruppen som gjorde restaureringer i 2004-2005 blitt optimistiske overfor verkets framtid.[42]

Poppeltavle[rediger | rediger kilde]

Ved et tidspunkt i sin historie ble Mona Lisa fjernet fra sin opprinnelige ramme. Den ikke oppstrammende poppeltavlen fikk derfor lov til å bøye seg fritt med endringene i fuktighet og det har resultert i en sprekk har utviklet seg i nærheten av toppen av tavlen. Sprekken strekker seg nedover til figurens hår. På midten av 1700- til begynnelsen av 1800-tallet ble det forsøkt å stabilisere sprekken ved å legge inn to sommerfugleformede seler av valnøtt på baksiden av tavlen i en dybde på rundt en tredjedel av tavlens tykkelse. Dette arbeidet har blitt nennsomt og dyktig utført, og har med hell stabilisert sprekken. En gang mellom 1888 og 1905, eller kanskje ved et tidspunkt da bildet var stjålet, hadde den øvre støtten falt ut. En senere restaurering har limt og foret den resulterende fatningen og sprekken med lerretstoff. En fleksibel ramme av eik (lagt til i 1951) og oppstiver i kryss (1970) har bidratt at tavlen ikke har bøyd seg ytterligere.

Bildet er for tiden oppbevart under streng, klimakontrollerte forhold i sin kasse bak skuddsikkert glass. Fuktigheten er opprettholdet på 50% ±10%, og temperaturen er vedlikeholdt på mellom 18 og 21 °C. For å kompensere for svingninger i den relative fuktigheten, er kassen supplert med en seng av kiselgel behandlet for gi 55% relativ fuktighet.[42]

Ramme[rediger | rediger kilde]

Ettersom Mona Lisas poppelstøtte både utvider seg og øker med endringer i fuktigheten, har bildet fått en del vridninger i årenes løp. Som svar på vridningen og svellingen som skjedde under lagringen i den andre verdenskrigen, og for å klargjøre bildet for en utstilling til ære for årsdagen for Leonardos 500. fødselsdag, ble Mona Lisa i 1951 plassert i en fleksibel ramme av eik med krysstøtte av bøk bak. Denne fleksible rammen, som er benyttet i tillegg til den ytre dekorative ramme beskrevet nedenfor, anvender trykket på tavlen til å hindre det fra å vri seg ytterligere. I 1970 ble kryssrammen i bøk byttet med en tilsvarende i lønn etter at det ble oppdaget treverket i bøk hadde blitt befengt med insekter. I 2004-2005 tok en gruppe som konserverte og undersøkte bildet å erstattet kryssrammen i lønn med en av platanlønn, og i tillegg en kryss i metall for å kunne studere tavlens vridning.

Mona Lisa har hatt mange forskjellige dekorative rammer i sin historie, endringene har kommet basert på forskjeller i smak og behag i årenes løp. I 1909 ga grevinne de Béhague portrettet dens nåværende ramme,[44] et renessanseverk i overensstemmelse med Mona Lisas historiske opprinnelse. Hjørnene på maleriet har blitt nedskåret minst en gang i dets historie for å kunne tilpasse bildet til dets ulike rammer, men ingen deler av den opprinnelige malingslaget har blitt trimmet.[42]

Rensing og utbedring[rediger | rediger kilde]

Den første og mest omfattende dokumenterte rensingen, klargjøringen og utbedringen av Mona Lisa skjedde i 1809 ved Jean-Marie Hooghstoel, som var ansvarlig for restaureringen av malerier for galleriene ved Musée Napoléon i Louvre. Arbeidet omfatter rensing med sprit, oppfriskning av fargene, og utbedringer. I 1906 utførte Louvres konservator Eugène Denizard retusjering med vannfarger på områder i malingslaget som var ødelagt av tavlens sprekk. Denizard retusjerte også kantene av bildet med lakk og ferniss for skjule områder som tidligere hadde vært dekket av en eldre ramme. I 1913, da maleriet var kommet tilbake etter tyveriet, ble Denizard igjen tilkalt for å gjøre utbedringer. Han ble instruert til å rense bildet uten å benytte løsningsmidler og til å lett retusjere flere skrapninger i maleriet med vannfarger. I 1952 var fernisslaget over maleriets bakgrunn blitt jevnet ut. Etter et andre angrep i 1956 ble konservator Jean-Gabriel Goulinat instruert til å retusjere ødeleggelsen ved Mona Lisas venstre albu med vannfarger.[42]

I 1970 hadde et ny insektangrep blitt oppdaget på baksiden av tavlene som et resultat av krysstøtten som var blitt satt inn for å hindre at maleriet bøyde seg. Dette ble behandlet med tetraklorkullstoff (koltetraklorid), og senere med en behandling bestående av etylenoksid. I 1985 ble stedet som var blitt angrepet igjen behandlet tetraklor som et forebyggende middel.[42]

Framvisning[rediger | rediger kilde]

Den 6. april 2005 — etter en periode av konservering og behandling, og vitenskapelige undersøkelser — ble bildet flyttet til en ny lokaliseringen innenfor museets Salle des États. Det er framvist i en spesialbygd klimakontrollert installasjon med skuddsikkert glass.[45] Renovasjonen av galleriet hvor maleriet nå henger ble finansiert av det japanske TV-selskapet Nippon Television.[46] Rundt 6 millioner mennesker ser maleriet ved Louvre hvert eneste år.[8]

Pradokopien[rediger | rediger kilde]

Den restaurerte kopien av Mona Lisa i Museo del Prado, Madrid. Verket er antatt å ha vært gjort av en lærling av Leonardo, muligens på samme tid som originalen.

I januar 2012 kunne Museo del Prado i Madrid annonsere at det hadde bortimot restaurert en kopi av maleriet som har blitt gjort av en elev av Leonardo, meget mulig også malt samtidig med mesterens original.[47] Kopien som har klarere farger gir en bedre indikasjon av hva portrettet kan ha sett ut på den tiden det ble malt, da fernisset som dekker originalen er krakelert og gulnet i årenes løp.[48][49]

Forskning og spekulasjon[rediger | rediger kilde]

Selv om modellen tradisjonelt har blitt identifisert som Lisa del Giocondo har mangelen på endelige bevis lenge gitt drivkrefter til alternative teorier, en del svært fantasifulle, inkludert at det skal ha vært en framstilling av Leonardos mor Caterina som framstillingen av et fjernt minne, og muligheten for at Leonardo har benyttet sin egen likhet. Andre aspekter av maleriet som har blitt spekulert over er den opprinnelige størrelsen av maleriet, om det er originalen, hvorfor det ble malte, og ulike spekulasjoner til effekten av det gåtefulle smilet og hvordan det ble oppnådd, inkludert teorier som står utenfor det kunsthistorisk meningsfulle å vurdere som om modellens særskilte smil skyldtes dårlige tenner.

En tegning av et berg som finnes i den britiske Royal Collection har gitt antydninger om muligheten til at kunstneren arbeidet lengre med portrettet enn de offisielle datoene som er oppgitt av Louvre. Det franske museet daterer Mona Lisa til 1503-06, men deler av bakgrunnen kan være basert på en tegning av et berg som Leonardo gjorde i 1510-15. Det førte til undersøkelser av Pradokopien som fikk sin bakgrunn overdekket med svart i løpet av den andre halvdelen av 1700-tallet. Denne overmalingen ble siden fjernet. Fjellformasjonen i Pradokopien kan ha vært basert på tegningen i London som er datert til 1510-15 på stilistiske grunner.[50]

Mona Lisa som referanse og ikon[rediger | rediger kilde]

Le rire (1883)

Avant-gardens kunstverden har gjort bruk av det ubestridte fakta av Mona Lisas popularitet og status. Både dadister og surrealister har flere ganger gjort modifikasjoner og karikaturer av Mona Lisa. Allerede i 1883 ble Le rire («Latteren»), et bilde hvor Mona Lisa røkte på en pipe, gjort av Sapeck (Eugène Bataille), vist fram på utstillingen Arts Incohérents i Paris. I 1919 framstilte Marcel Duchamp, en av de mest innflytelsesrike modernistiske kunstnerne, L.H.O.O.Q., en karikatur og provokasjon av Lisa Mona ved å ta en billig reproduksjon som ble utstyrt med bart og fippskjegg foruten også å legge til en grov inskripsjon. Når denne ble lest høyt på fransk lød det som «Elle a chaud au cul» som bokstavelig kan oversettes som «Hun er heit i ræva». I begge tilfeller var det forsøk på å angripe Mona Lisas status i samtiden ved å gi henne absurde maskuline trekk, og i siste tilfelle også et forsøk på å redusere henne ved sexistiske virkemidler.[51]

En kunstner som maler Mona Lisa, omgitt av tallrike kopier.

Salvador Dalí, berømt for sin surrealisme, malte Selvportrett som Mona Lisa i 1954.[52] I 1963 som en følge av maleriets besøk til USA framstilte Andy Warhol en rekke silketrykk med flere Mona Lisa etter hverandre i grelle farger som han kalte Thirty are Better than One («Tretti er bedre enn én»). Denne framstillingen var også i forlengelsen av hans arbeid med Marilyn Monroe (Twenty-five Coloured Marilyns, 1962), Elvis Presley (1964) og Campbell's soup (1961–1962).[53]

Mona Lisa er kanskje det mest kjente portrettet i vestlig kunsthistorie. Det er blitt sitert og parodiert av en rekke kunstnere i flere kunstarter, og har fått ikonstatus i populærkultur og reklame. Portrettet av Mona Lisa er blitt industri, og dukker opp på alt fra kaffekopper til musematter. I litteraturen er Mona Lisa referert til i en uendelighet av sammenhenger. Hun ble blitt benyttet i bestselgeren Da Vinci-koden av Dan Brown som kom ut 2003, og som hevder teorien at Mona Lisa er en androgyn (tvekjønnet) skikkelse og navnet spiller på et anagram basert på den egyptiske fruktbarhetsguden Amon og den egyptiske gudinnen Isis, som igjen kaster lys over det tvekjønnede over kunstverket. Dette skjulte budskapet er også grunnen til at Mona Lisa smiler, i følge teorien.

I populærmusikken er Mona Lisa blitt brukt i et utall sanger, som for eksempel:

  • Mona Lisa, en ballade sunget av Nat King Cole i 1950. Sangen ble skrevet av Jay Livingston og Ray Evans til filmen Captain Carey, USA, og ble belønnet med en Oscar. Den ble seinere brukt i filmen Mona Lisa fra 1986.
  • Mona Lisas and Mad Hatters av Elton John, på albumet Honky Chateau fra 1972.
  • Mona Lisa av Willie Nelson, på albumet Somewhere over the Rainbow fra 1981.
  • Mona Lisa av hiphop-artisten Slick Rick, på albumet The Great Adventures of Slick Rick fra 1988.
  • Mona Lisa av den tyske elektronikagruppa Unheilig, der det antydes at smilet skyldes sangerens hånd under skjørtet hennes.

Det finnes flere filmer der varianter av Mona Lisa og La Gioconda forekommer i tittelen, for eksempel:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cohen, Philip (23. juni 2004): «Noisy secret of Mona Lisa's». New Scientist.
  2. ^ «Portrait of Lisa Gherardini, wife of Francesco del Giocondo». Musée du Louvre.
  3. ^ Thomas, Henry; Thomas, Dana Lee (1959): Living biographies of great painters, Garden City Books, s. 50.
  4. ^ Riding, Alan (6. april 2005): «In Louvre, New Room With View of 'Mona Lisa'». The New York Times.
  5. ^ Wiesner-Hanks, Merry E.; Wiesner, Merry E. (2005): An age of voyages, 1350–1600, Oxford University Press US. ISBN 0195176723. s. 26
  6. ^ a b Clark, Kenneth (mars 1973): «Mona Lisa». The Burlington Magazine 115 (840): ss. 144–151. ISSN 00076287. JSTOR 877242.
  7. ^ Thomas, Henry; Thomas, Dana Lee (1940): Living biographies of great painters, Garden City Publishing Co., Inc., s. 49.
  8. ^ a b c Chaundy, Bob (29. september 2006): "Faces of the Week". BBC.
  9. ^ a b c Kemp (2006), ss. 261–262
  10. ^ Bohm-Duchen, Monica (2001): The private life of a masterpiece. University of California Press. ISBN 9780520233782. s. 53
  11. ^ Earls, Irene (2004): Artists of the Renaissance, Greenwood Press. ISBN 0313319375. s. 113
  12. ^ a b Salgueiro, Heliana Angotti (2000): Paisaje y arte, University of São Paulo. ISBN 8590143015. s. 74
  13. ^ Pater, Walter & Beaumont, Matt (2010): Studies in the History of the Renaissance, Oxford University Press, ISBN 0199535078. s. xvi
  14. ^ «German experts crack the ID of ‘Mona Lisa’». MSN. 14. januar 2008.
  15. ^ Farago (1999), s. 123
  16. ^ a b «Mona Lisa – Heidelberg discovery confirms identity». University of Heidelberg.
  17. ^ Who is «Mona Lisa»? – Historical Facts and Speculations, Maike Vogt-Lüerssens nettsted, også diskutert i hennes bok Wer ist Mona Lisa – Auf der Suche nach ihrer Identität (2003)
  18. ^ Vasari (1879), s. 39
  19. ^ a b Bartz (2006), s. 626
  20. ^ Stites, Raymond S. (Januar 1936): «Mona Lisa—Monna Bella». Parnassus (College Art Association) 8 (1): 7–10, 22–23. doi:10.2307/771197. JSTOR 771197
  21. ^ Littlefield (1914), s. 525
  22. ^ a b Wilson (2000), s. 364–366
  23. ^ Nicholl, Charles (28. mars 2002): «The myth of the Mona Lisa». Guardian.co.uk, London.
  24. ^ Debelle, Penelope (25. juni 2004): «Behind that secret smile». The Age, Melbourne
  25. ^ Johnston, Bruce (8. januar 2004): «Riddle of Mona Lisa is finally solved: she was the mother of five». The Daily Telegraph (UK). Arkivert fra originalen den 11. oktober 2007.
  26. ^ Vasari (1879), s. 39
  27. ^ Gombrich, E.H. (2003): Verdenskunsten, 4. utg. (basert på 16. engelske utgave), Aschehoug Oslo. ISBN 82-03-22836-4. ss. 301-302
  28. ^ a b Gombrich, E.H. (2003): Verdenskunsten, s. 303
  29. ^ Earls, Irene (1987): Renaissance Art: A Topical Dictionary. Greenwood Press. ISBN 0313246580. ss. 263.
  30. ^ Farago (1999), s. 372
  31. ^ «The Mona Lisa (La Gioconda)». BBC. 25. oktober 2009
  32. ^ Turudich (2003), s. 198
  33. ^ McMullen, Roy (1976): Mona Lisa: The Picture and the Myth. Macmillan Publishers. ISBN 0333191692.
  34. ^ Holt, Richard (22. oktober 2007): «Solved: Why Mona Lisa doesn't have eyebrows». London: Telegraph
  35. ^ McMullen, Roy (1976). Mona Lisa: The Picture and the Myth. Macmillan Publishers. ISBN 0333191692. 
  36. ^ «Theft of the Mona Lisa». Stoner Productions via Public Broadcasting Service (PBS).
  37. ^ a b «Top 25 Crimes of the Century: Stealing the Mona Lisa, 1911». TIME. 2. desember 2007.
  38. ^ «Faces of the week». BBC. 29. september 2006
  39. ^ "Mona FAQ". Mona Lisa Mania.
  40. ^ «Mona Lisa sprayed». The Free-Lance Star. 20. april 1974.
  41. ^ «Mona Lisa attacked by Russian woman». Xinhua News Agency. 12. august 2009; «Russian tourist hurls mug at Mona Lisa in Louvre». Associated Press. 11. august 2009.
  42. ^ a b c d e f Mohen, Jean-Pierre (2006): Mona Lisa: inside the Painting. Harry N. Abrams, Inc. ISBN 0810943158. s. 128.
  43. ^ «Ageing Mona Lisa worries Louvre». BBC News. 26. april 2004
  44. ^ Dictionary of pastellists before 1800 Sitat: «Martine-Marie Pol, comtesse de Béhague (1869-1939), traveller, collector and patron of the arts»
  45. ^ «Mona Lisa gains new Louvre home». BBC. 6. april 2005.
  46. ^ «Nippon Television Network Corporation». Ntv.co.jp. 6. april 2005
  47. ^ «Mona Lisas: compare Leonardo with his pupil», interaktive hos The Guardian
  48. ^ Bailey, Martin: «Earliest copy of Mona Lisa found in Prado», Conservation, utgave 232, Februar 2012
  49. ^ Brown, Mark (1. februar 2012): «The real Mona Lisa? Prado museum finds Leonardo da Vinci pupil's take», The Gurardian
  50. ^ Bailey, Martin (7. mars 2012): «Mona Lisa could have been completed a decade later than thought», The Art Newspaper
  51. ^ Jones, Jonathan (26. mai 2001): «L.H.O.O.Q., Marcel Duchamp (1919)». The Guardian
  52. ^ Dali, Salvador: «Self Portrait as Mona Lisa». Mona Lisa Images for a Modern World av Robert A. Baron (fra katalogen for en utstilling ved Museum of Modern Art and the Philadelphia Museum of Art, 1973, s. 195).
  53. ^ Sassoon, Donald (2003): Becoming Mona Lisa. Harvest Books via Amazon Search Inside. ISBN 0156027119. s. 251.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]