Filosofisk praksis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Filosofisk praksis er et samtaletilbud for enkeltindivider eller grupper. Målet er å «filosofere» gjennom samtale.

Det er deltakerne som bestemmer tema gjennom sin «bestilling». Alle tema er i utgangspunktet aktuelle, for alle tema kan være gjenstand for filosofisk refleksjon. Den filosofiske praktikerens viktigste oppgave er å bistå og anspore deltakerne slik at de bringes til å filosofere. Den filosofiske refleksjonen er ment å være åpnende, klargjørende og inspirerende.

Filosofisk praksis er ikke terapi i tradisjonell forstand, men kan ha terapeutisk effekt og således være et alternativ eller supplement til psykoterapi og andre samtaletilbud som ønsker å hjelpe og støtte gjennom samtale.

Filosofisk praksis egner seg særlig godt til å utforske og drøfte allmennmenneskelige og eksistensielle spørsmål, for eksempel knyttet til valg, verdier, identitet, karriere, samliv.

Kort historikk[rediger | rediger kilde]

Det var den tyske filosofen Gerd Achenbach (født 1947) som i 1981 åpnet den første filosofiske praksis i den lille tyske byen Bergisch Gladbach, like utenfor Köln. Snart spredte ideen seg til andre land, først til Østerrike (1985 Guenther Witzany, Salzburg), Nederland, siden til USA, Canada, England, Frankrike, Israel, Sør-Afrika og en rekke andre land – deriblant Norge.

Den første internasjonale konferansen om filosofisk praksis ble avholdt i 1994 ved University of British Columbia i Canada. Siden er det blitt avholdt en rekke konferanser, blant annet i Oslo i tiden 13. – 16. juni 2003.

Rundt 1990 åpnet Anders Lindseth den første filosofiske praksis i Norge. Han hadde gått i lære hos Achenbach.

I 1997 begynte åtte «filosofer» under ledelse av Henning Herrestad å trene på det å bli «filosofisk praktiker». Treningen pågikk i to år før en del av dem åpnet egne Filosofiske praksiser. Blant deltakerne i den opprinnelige gruppen på åtte, var også islandske Holmfridur Arnardottir. Hun flyttet siden tilbake til Island og åpnet sin praksis der, kalt Heimspeki.

I 1998 ble Norsk Selskap for Filosofisk Praksis (NSFP) stiftet av de samme filosofene som hadde startet sin trening i Filosofisk praksis halvannet år før. Dette er en sammenslutning av filosofiske praktikere i Norge. Selskapet arbeider med å utdanne og sertifisere nye filosofiske praktikere, samt arrangere ulike filosofiske arrangementer, som Filosoferingens Dag. Det er over 40 ferdige utdannede filosofiske praktikere i Norge i dag per 2007.

For å bli filosofisk praktiker må man ha filosofi mastergrad eller tilsvarende, fullføre kurset i Dialogisk Praksis ved HiBu, samt gjennomføre en tilleggsmodul i filosofisk praksis. Les mer her.

De senere årene har NSFP vært med å etablere filosofisk praksis i Sverige og Danmark.

Litteraturen om filosofisk praksis er stadig voksende. Achenbach selv har skrevet en rekke titler. Den amerikanske filosofiske praktikeren Louis Marinoff har gjort seg spesielt bemerket med den internasjonale bestselgeren Plato, not Prozac! fra 1999.[1] Siden har han gitt ut flere titler, også The Therapy for the Sane i 2004. Marinoff er leder for den amerikanske organisasjonen for filosofisk praksis, APPA, som gir ut tidsskriftet Philosophical Practice og som arbeider aktivt for å få lovfestet lisensiering av filosofiske praktikere i USA.

I 2004 utkom Filosofi for livet[2] skrevet av Helge Svare og Henning Herrestad. Dette er den første boken om filosofisk praksis skrevet av norske filosofer. Den første boken som ble gitt ut i Norge var boken Philosophy in Society.[3]

Filosofisk praksis i grupper[rediger | rediger kilde]

Filosofisk praksis i grupper foregår på mange måter og på mange arenaer.

I Norge har det siden tidlig på 1990-tallet vært arrangert en rekke filosofiske kaféer og det har vært gjennomført en rekke prosjekter med filosofi i skolen. I det nye Kunnskapsløftet er filosofi i skolen holdt frem som et prioritert satsningsområde. Ved Høgskolen i Oslo er det de siste årene utviklet et solid faglig miljø for denne varianten av filosofisk praksis.

Teoretiske forutsetninger[rediger | rediger kilde]

Filosofisk praksis er en mangesidig bevegelse som ikke er tuftet på en bestemt filosof eller filosofisk retning. Det finnes derfor ulike meninger om hva filosofisk praksis er og bør være. Det gjør filosofisk praksis til en dynamisk bevegelse. Visse filosofiske ideer og tradisjoner har imidlertid virket avgrensende og inspirerende for de fleste filosofiske praktikere:

Den sokratiske tradisjonen: Svært mange filosofiske praktikere betrakter Sokrates som en forbilledlig skikkelse for hva filosofisk praksis er og bør være. Det skyldes at Sokrates betraktet filosofien som en livsform og ingen livsfjern akademisk disiplin. Sokrates var først og fremst opptatt av livsnære etiske og eksistensielle spørsmål og fant disse i dagligspråkets ord og vendinger, ikke i esoterisk fagterminologi.

På sin hvileløse søken etter holdbare svar inntok Sokrates en radikalt undrende og spørrende posisjon. «Jeg vet at jeg ingenting vet» var ett av hans berømte credo. I likhet med Sokrates gir ikke en filosofisk praktiker seg ut for å være ekspert, dikterer ikke entydige råd eller foreleser enkle løsninger, men ser det som sin oppgave å søke stadig bedre svar sammen med sine samtalepartnere.

Kants filosofi: Fra Kant har filosofisk praksis hentet inspirasjon til tanken om menneskets grunnleggende autonomi. Ordet kommer av de greske ordene auto og nomos som betyr henholdsvis «å sette seg selv i bevegelse» og «lov». I likhet med Kant antar en filosofisk praktiker at enkeltmennesket er et fornuftsvesen som i prinsippet styrer seg selv etter selvpålagte lover.

Eksistensialismen: I likhet med filosofer innenfor eksistensialismen – som Kierkegaard, Nietzsche, Heidegger og Sartre – er filosofisk praksis opptatt av eksistensielle spørsmål knyttet til frihet, mening, ensomhet, skyld, angst, eksistens, kjærlighet. Som hos eksistensialistene ses slike spørsmål først og fremst i forhold til den betydning de har for den enkelte og ikke som momenter i en upersonlig systematisk teori.

I likhet med eksistensialistene er mange filosofiske praktikere oppmerksomme på livets grenser og vilkår og betrakter derfor menneskelivet som svangert med utfordringer og problemer. I stedet for å se dette som negativt og problematisk, noe det gjelder å luke vekk, betrakter den filosofiske praktikeren livets små og store vanskeligheter som meningsbærende hendelser som rommer muligheter for erkjennelse og menneskelig vekst.

Hermeneutikken: Fra hermeneutikken har filosofisk praksis hentet innsikter knyttet til tolkning og språkbruk. I hermeneutikken slik vi finner den hos Heidegger og hans elev Hans Georg Gadamer – er det en grunnleggende påstand at vi er forstående vesener. Det betyr at vi alltid allerede gjør tolkninger av den tilværelsen vi er kastet ut i. Siden vi er historiske vesener – altså plassert i tid og rom – vil våre tolkninger alltid skje innenfor en bestemt horisont – og ikke fra et absolutt utsiktspunkt. Vi bærer med andre ord alltid med oss ”fordommer” i møtet med det vi vil forstå. For filosofisk praksis innebærer dette en påminnelse om at alle våre teorier er foreløpige, både filosofens og samtalepartnerens.

Fenomenologien: Fenomenologien er en filosofisk bevegelse som ønsker å være tro mot det umiddelbare, individuelle og særegne. Det gjelder, som Edmund Husserl formulerte det, «å gå tilbake til sakene selv». Sakene er i denne sammenhengen fenomenene, altså tingene slik de umiddelbart viser seg for vår bevissthet.

For den filosofiske praktikeren innebærer fenomenologien en påminnelse om å lytte til det gjesten sier uten å la mistanker eller symptomfokus styre tolkningen. Gjestens uttrykk skal leses her og nå, tas for det det er, ikke som et symptom på noe annet, skjult eller bortgjemt.

Dialogfilosofi og nærhetsetikk: Eksistensialismen fokuserer på den enkelte og dennes frihet og har slik en tendens til å løsrive individet fra dets sosiale sammenheng. Dialogfilosofi og nærhetsetikk er to filosofiske retninger som korrigerer dette bildet ved å forstå mennesket som en skapning som er innvevd i relasjoner. I filosofisk praksis har man særlig vært opptatt av Martin Buber og Knud E. Løgstrup. Disse tenkerne minner oss – på hver sin måte – om hva som står på spill i våre mellommenneskelige relasjoner. I forhold til filosofisk praksis innebærer det særlig en påminnelse om hvor viktig og verdifullt det er å lytte, gi rom, anerkjenne, støtte, vise respekt og yte omsorg.

Narrativ teori: Denne teoritradisjonen (en sentral teoretiker her er Paul Ricoeur) peker på vårt uutryddelige og grunnleggende behov for å skape mening i det vi opplever ved å innskrive enkelthendelser i en større, strukturerende sammenheng. For filosofisk praksis betyr dette for det første at det er viktig å slippe frem de fortellingene som kommer og ikke forsøke å presse dem inn i bestemte fortolkningsrammer, for slik å gi gjesten en mulighet til å gi orden til sitt eget liv, på egne premisser. Dernest er det viktig å gjøre gjesten oppmerksom på hvordan fortellinger alltid er uttrykk for et valg, de kunne vært konstruert annerledes. Og i noen tilfeller vil en annen fortelling kunne vise seg å være mer konstruktiv.

Språkfilosofi: I filosofisk praksis står samtalen i fokus. Vi kan derfor si: Det er i og med språket filosofisk praksis utfolder seg. Refleksjoner omkring språk og språkbruk er derfor svært sentralt for filosofisk praksis. Det sentrale temaet er fremfor alt betydningsdannelse eller hvordan tegn konstituerer mening.

  1. Strukturalistiske språkteorier minner oss om at et begrep kanskje ikke har noen mening i seg selv, men bare i kraft av å inngå i en bestemt språklig kontekst, ved at det for eksempel står i kontrast med sin motsetning. Hvilken kontekst vi bruker begrepet innenfor vil da være bestemmende for dets betydning.
  2. Talehandlingsteori minner oss om at språket ikke bare har en konstaterende eller ostensiv funksjon, altså at ord er navn som referer til objekter, men at språket også kan brukes til å utføre ulike handlinger, som for eksempel å love, befale, advare, oppfordre osv. Vi gjør ting med språket. Betydningen av et uttrykk varierer da i forhold til den talehandlingen vi utfører og det har igjen med kontekst å gjøre, en kontekst som også rommer utenomspråklige faktorer (en sentral teoretiker her er Wittgenstein).
  3. Metaforteori minner oss om at et begreps betydningsinnhold ikke er en abstrakt størrelse, men knyttet til sanselige bilder som i siste instans stammer fra kroppslige erfaringer. Metaforteori hevder videre at flere blant våre mest sentrale begrepssystemer er metaforisk strukturert, det vil si rommer sammenligninger mellom ulike gjenstands- og fenomenområder som ikke representerer en nødvendig forbindelse.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]