Ate
| Ate | |||
|---|---|---|---|
 Manuskriptside fra Hesiods Theogonien med skolia | |||
| Trossystem | Gresk mytologi | ||
| Religionssenter | Antikkens Hellas | ||
| Originalt navn | ἄτη | ||
| Foreldre | Eris eller Zevs og Hera | ||
| Aspekt | Ulykke, selvbedrag, og dårskap | ||
| Bosted | Jorden | ||
| Tekster | Homer Hesiod | ||
Ate (gresk: ἄτη) er i henhold til gresk mytologi en gudinne for ulykke, selvbedrag, og dårskap.[1] Hun var en ånd, daimona, som var forbundet med uvøren og skjødesløse beslutninger og handlinger som førte helten og mennesker generelt til deres ødeleggelse eller død, som regel på grunn av hybris. Hennes makt ble motvirket av Litaiene, «bønner», som fulgte i hennes fotefar. I henhold til Homer var hennes foreldre Zevs og Hera,[1] men i henhold til Hesiods Theogonien[2] var hun en datter av Eris, en personifisering av tvisten og striden:
- «Men forhatte Eris (Ufred) fødte smertefullt Ponos (Slit), og Lethe (Glemsomhet), og Limos (Sult), og Algoene (Smerter), fylt med gråt, Hysminai (Slåssing) og Makhai (Kamp), Phonoi (Mord) og Androktasiai (Mannsdrap), Neikea (Krangel), Pseudo-Logoi (Løgner), og Dysnomia (Lovløshet) og Ate (Undergang), som delte et annet vesen, og Horkos (Ed).» [3]
I Homers Iliaden, nittende sang, er hun kalt for Zevs eldste datter uten at noen mor er nevnt. På Heras tilskyndelse benyttet hun sin store innflytelse på sin far slik at han sverget en ed om at en dag skulle en dødelig nedstamme fra ham som ville bli en stor hersker. Hera sørget umiddelbart for å forsinke Herakles' fødsel og bringe fram Eurysthevs' fødsel forhastet. I raseri kastet Zevs Ate ned på jorden for alltid, for aldri å kunne vende tilbake til gudenes bolig på Olympos. Ate vandret deretter rundt, tråkket på menns hoder framfor jorden, og påførte skader på de dødelige. Litaiene fulgte etter henne, men Ate var rask og løp fra dem.
Bibliotheca [4] hevdet at da hun ble kastet ned fra himmelen av Zevs, landet Ate på en fjelltopp i Frygia som er oppkalt etter henne. Etter å ha fulgt etter ei ku, grunnla Ilos en by som siden ble kjent som Troja.
Nonnos' Dionysiaka [5] fortelles det at på Heras tilskyndelse overtalte Ate gutten Ampelos, som var elsket av Dionysos elsket, til å ri på en okse. Ampelos falt deretter av oksen og brakk nakken.
I William Shakespeares drama Julius Cæsar introduseres Ate som en påkalling av hevn og trussel. Markus Antonius, som sørget over Cæsars mord, forstilte seg at:
- «And Caesar's spirit, ranging for revenge,
- With Atë' by his side come hot from Hell,
- Shall in these confines with a monarch's voice
- Cry «Havoc!» and let slip the dogs of war, ...»
Shakespeare nevner Ate også i skuespillet Stor ståhei for ingenting når Benedikt, i referanse til Beatrice:
- «Come, talk not of her. You shall find her the
- infernal Atë in good apparel...»
I Edmund Spensers The Faerie Queene er en djevel fra Helvete forkledd som en vakker kvinne kalt for Ate. Det er en mulig parallell til falne engler.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Calasso, Roberto (1994): The Marriage of Cadmus and Harmony, Vintage
- Dodds, E.R. (2004): The Greeks and the Irrational, University of California Press.
- Grimal, Pierre (1996): The Dictionary of Classical Mythology, Wiley-Blackwell, ISBN 978-0-631-20102-1. "Ate", s. 65
- Hesiod: Theogonien
- Smith, William (1873): «Ate» i: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, London