Ian Smith

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ian Douglas Smith
Ian Douglas Smith
Født 8. april 1919
Sør-Rhodesia Selukwe (nåværende Shurugwi) i Sør-Rhodesia
Død 20. november 2007 (88 år)
Sør-Afrika Cape Town i Sør-Afrika
Parti Rhodesian Front
Rhodesias president
8. statsminister 1964-04-161965-11-11 (Sør-Rhodesia)
1. statsminister 1965-11-111979-06-01 (Rhodesia);
Forgjenger Winston Field (Sør-Rhodesia)
Etterfølger Abel Muzorewa (Rhodesia)

Ian Douglas Smith (født 8. april 1919 i in Selukwe – nå Shurugwi – i Sør-Rhodesia, død 20. november 2007 i Cape Town i Sør-Afrika) var statsminister i den britiske kronkolonien Sør-Rhodesia fra 13. april 1964 til 11. november 1965 og fra 11. november 1965 til 1. juni 1979 statsminister i et uavhengig Sør-Rhodesia, som skiftet navn til Rhodesia i 1970 (nå Zimbabwe), styrt av landets hvite mindretall.

Ian Smith undertegnet koloniens ensidige uavhengighetserklæring (Unilateral Declaration of Independence – UDI) fra Storbritannia 11. november 1965. Storbritannia kalte erklæringen en opprørshandling og Samveldet av nasjoner innførte økonomiske sanksjoner. I 1968 stemte FN for å gjøre sanksjonene obligatoriske, men de var stort sett lite effektive så lenge som landet ble støttet av Sør-Afrika og hadde gode handelsrelasjoner med andre land. I et forsøk på å distansere landet fra Storbritannia, erklærte Ian Smith landet for en republikk i 1970 – Rhodesia – men dette førte ikke til internasjonal anerkjennelse. Smith fortsatte å administrere et stort sett segregert sosialt samfunn som i prinsippet var et apartheid-regime. Uavhengigheten ble aldri godkjent av andre land enn apartheid-regimet i Sør-Afrika, da det hvite mindretallet kun erklærte selvstendighet for å holde på et hvitt mindretallsstyre.

Opp gjennom 1970-tallet ble geriljakrigføringen mot Ian Smiths UDI-regjering intensivert. Konflikten ble særlig vanskelig for det sittende regimet etter at Portugal trakk seg ut av Mosambik i 1975. Som resultat av militære vansker og manglende tilgang på kritisk nødvendige ressurser, så åpnet Smith-regjeringen for forhandlinger med lederne av Patriotic FrontsZimbabwe African National Union (ZANU) og Zimbabwe African People's Union (ZAPU), hhv Robert Mugabe og Joshua Nkomo.

I 1976/77 fant den resultatløse Rhodesiakonferansen sted i Genève. I mars 1978, da Smith-regimet var på sammenbruddets rand, signerte Ian Smith en avtale med tre svarte ledere, med biskop Abel Muzorewa i spissen. Disse lovte sikkerhet for den hvite delen av befolkningen. Landet ble formelt sett igjen en koloni i en overgangsperiode. Som en følge av avtalen ble det avholdt valg i april 1979. Partiet United African National Council (UANC) vant valget, og 1. juni 1979 ble partileder Abel Muzorewa innsatt som statsminister, og landet skiftet navn til Zimbabwe-Rhodesia. Avtalen lot de hvite fortsette å ha kontroll over landets politi, sikkerhets-styrker, embetsverket og rettsvesenet, samt sikret de hvite omkring en tredjedel av setene i parlamentet.

Muzorewa hadde støtten til Ian Smith og den sørafrikanske regjeringen, men manglet troverdighet blant betydelige deler av landets egen befolkning. Muzorewa–regjeringen fikk raskt problemer. Mot slutten av 1979 ba den britiske regjeringen alle parter om å komme til Lancaster House i London for å forhandle frem en avslutning av borgerkrigen. Etter konferansen som ble holdt i 1979–1980 ble Storbritannias Lord Soames utnevnt til guvernør for å overvåke avvæpningen av revolusjonsgeriljaen, gjennomføring av valg og til å gi uavhengighet til koalisjonsregjeringen med Joshua Nkomo, leder av Zimbabwe African People's Union (ZAPU). I de frie valgene i februar 1980 vant Robert Mugabe og hans Zimbabwe African National Union (ZANU).

Liv[rediger | rediger kilde]

Smith kom fra en familie med skotsk bakgrunn. Da han ble født var landet den britiske kolonien Sør-Rhodesia. (Nord-Rhodesia ble til Zambia). Han studerte ved Rhodes University i Sør-Afrika. Under annen verdenskrig var han flyger i britiske Royal Air Force i Europa og Nordafrika. Senere var han stasjonert i Kristiansand rett etter at tyskerne kapitulerte. I 1945 vendte han hjem til sin tobakksfarm i Rhodesia.

Ian Smith etablerte seg som bonde. Giftet seg med ei enke fra Sør-Afrika som hadde to barn. Sammen fikk de sønnen Alec. I 1978 giftet Alec seg med den norske kvinnen Elisabeth. Sammen fikk de barna Kjersti, Inger og Tom Erik. Alec blir hjemmeværende husfar, mens kona Elisabeth fortsetter sin stilling i Det Norske Utenriksdepartement. De bodde i Rhodesia/Zimbabwe inntil den politiske situasjonen ble for vanskelig[1].

Smith var tidlig i 1960-årene en av grunnleggerne av Rhodesian Front, som gikk inn for koloniens nasjonale uavhengighet, men som var mot en umiddelbar innføring av flertallsstyre. Ettersom han konsekvent motsatte seg å la de svarte, som var i stort flertall i landet, ta del i regjeringsmakten under løsrivelsen i 1964, ble den formelle uavhengighetserklæringen året etter ikke anerkjent internasjonalt. Sør-Rhodesia ble ilagt internasjonale økonomiske sanksjoner. Nye forhandlinger med Storbritannia førte ikke frem. I 1969 vedtok regjeringen Smith en grunnlov, og året etter ble landet utropt til republikk, med navnet Rhodesia.

Etter økende gerilja-motstand, åpnet Smith for forhandlinger med geriljabevegelsene i midten av 1970-årene.

I årene etter Zimbabwes uavhengighet i 1980 var Smith leder for opposisjonen i egenskap av leder av The Republican Front. Hans støtte innen de hvite befolkningsgruppene avtok etterhvert, men i 1985 vant hans parti 15 av de 20 parlamentstaburetter som var forbeholdt det hvite mindretallet. To år etter avskaffet president Robert Mugabe denne kvoteordningen. Ian Smith trakk seg kort etter tilbake fra politikken og tilbake til sin farm. Under Mugabes styre ble han stadig utsatt for sterkere beskyldninger fra Mugabe og hans parti om å ha ødelagt landet. Ian Smith nøt høy anseelse også etter uavhengigheten, til tross for det omstridte regimet han hadde ledet.

Memoarer[rediger | rediger kilde]

Ian Douglas Smith: Bitter Harvest: The Great Betrayal and the Dreadful Aftermath, London: Blake Publishing, 2001, (ISBN 1-903402-05-0)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ A-Magasinet 9. august 2013 - side 20-27, «Giftet seg inn i det hviteste Afrika» av Tor Arne Andreassen