Luring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Loke (høyre) og Idunn, den norrøne kjærlighetsgudinnen som er gift med Brage, har ansvaret for eplene som gir evig ungdom, men blir bortført av jotnen Tjatse. Luringen Loke spiller en vesentlig del av handlingen, her en moderne fortolkning av John Bauer, 1911.
For musikkalbumet til Odd Nordstoga, se Luring (album)

Luring, engelsk trickster (fra to trick, «å lure»), er en mytologisk figur som uttrykker en skikkelse som ved sin sluhet lurer andre og eventuelt dummer seg selv ut. Som hovedfigur fungerer luringen som en form for antihelt.

I mytologier og i studiet av eventyr, fabler, folkeminne og religion fyller luringen eller tricksteren en bestemt rolle eller funksjon for en gud, en ånd, et menneske, eller et antropomorfistisk (menneskelignende) dyr som gjør lureri eller «triks» eller på andre måter fornærmer eller unnlater å adlyde anerkjente regler og normer for oppførsel. Et karakteristisk eksempel på en slik figur er Loke i norrøn mytologi som både oppfører seg ondskapsfullt (som ved Balders død[1]) og samtidig innehar egenskaper som er nødvendige når drastiske tiltak er påkrevd (som når Tors hammer blir stjålet[2]).

Mens en luring krysser flere kulturelle tradisjoner er det betydelige forskjeller mellom de ulike luringene i tradisjonene til mange innfødte, ikke-vestlige folk og de i den vestlige (europeiske og nordamerikanske) tradisjonen:

«Mange innfødte tradisjoner holder klovner og luringer som vesentlige i enhver kontakt med det hellige. Folk kunne be før de hadde ledd, ettersom latter åpner og gjør fri fra strenge forutinntatte meninger. Mennesker måtte ha luringer innenfor de fleste hellige seremonier i frykt for at de ellers glemte at det hellige kom gjennom oppskaking, omgjøring, overraskelse. Luringen i de fleste innfødte tradisjoner er vesentlig for skapelsen, for fødselen».[3]

Innfødte eller ikkeeuropeiske luringer skal ikke bli forvekslet med den europeiske fiktive picaro (jfr. Pikaresk roman). En av de viktigste forskjellene er at «vi kan se i den indianske luring en åpenhet for livets mangfold og paradokser som mangler i den moderne europeiske-amerikanske moralske tradisjonen».[4] Det er blitt foreslått[5] at begrepet «trickster» i betydning luring ble sannsynligvis først benyttet i denne konteksten av mytesamleren Daniel Garrison Brinton i boken Myths of a New World, 1885.

Mytologi[rediger | rediger kilde]

Luringen opptrer i mange kulturer og i mange former, her som hare i form av den folkelige Brer Rabbit i USA

Luringguder bryter reglene til gudene eller naturen, stundom av ondskapsfullhet (eksempelvis Loke), men vanligvis, om enn utilsiktet, med omsider positive effekter. Ofte tar bruddet på reglene form av lureri eller triks (jfr. tvilen og tvistens greske gudinne Eris) eller ved tyveri. Luringer kan være utspekulerte og listige, eller tåpelige og klossete, eller i en kombinasjon av begge deler. De er ofte morsomme, selv når de utfører betydelige kulturelle eller hellige oppgaver. Et eksempel på dette er den hellige klovnen Heyoka hos Lakota-folket, hvis rolle var å gjøre «triks» og spøk og således skaffe seg oppmerksomhet og fungere som en utjevner.

I mange kulturer, slik som i antikkens greske, den norrøne, eller i de slaviske folkeminner, sammen med visdomsfortellinger fra kulturen til nordamerikanske urfolk, er luringen og den kulturelle helt ofte kombinert. Et illustrerende eksempel: Prometheus i gresk mytologi stjal ilden fra gudene og ga den til menneskene. Han er oftest fremstilt som en kulturell helt heller enn en luring. I mange mytologier hos urbefolkningen i Nord-Amerika er det prærieulven (sørvestlige USA) eller ravnen (Stillehavskysten, nordvest, og Alaska) som stjal ildene fra gudene (stjernene, månen, og/eller solen) og er i denne sammenhengen mer en luring enn en kulturhelt. Dette er hovedsakelig ettersom andre historier involverer disse ånder: Prometheus var en titan hvor prærieulven og ravnen er vanligvis (som i eventyrene) sett på som spøkefugler og luringer. Eksempler på luringer i verdensmytologiene er blitt gitt av Hansen (2001) som lister opp Merkur i romersk mytologi, Hermes i gresk mytologi, Eshu i jorubareligionen i Vest-Afrika, og Wakdjunga i den nordamerikanske Winnebago-mytologien som eksempler luringen som en arketype (ursymbol). Hansen konstaterer at luringen er nesten utelukkende av hankjønn.

Skisse av Lokesteinen, omtrent en meter høy bauta utenfor kirken i Kirkby Stephen, Cumbria, England, og som viser en skikkelse med horn og bundet i lenker.

Ofte framviser luringfiguren en fleksibilitet i kjønn og form, skifter kjønnsroller og inngår i motsatt seksuelle roller. Slike figurer opptrer mytologier hos den amerikanske urbefolkningen hvor de er sagt å ha et vesen av to ånder. Loke, den norrøne luring framviser tilsvarende fleksibilitet i kjønn og blir ved ett tilfelle også gravid.[6] Interessant nok deler han muligheten til å skifte kjønn sammen med Odin, den øverste norrøne guddom som deler mange av de samme karaktertrekk med luringen. Den norrøne mytologien representerte antaelig både et speilbilde og et vrangbilde av vikingtidens sosiale orden. «I motsetning til æsekulten som er fellesgermansk, er vanekulten særnordisk. (...) Vanekulten står i tydelig motsetning til Odinkult – mystisk har polariteten fått uttrykk i myten om krigen mellom æser og vaner».[7] Forestillingen om Odin innebar både feminine og maskuline sider, mer eller mindre seksuelle, som vanligvis knyttes til vanene. Disse egenskapene innebærer en opplagt tvetydighet når det gjelder sosiale kjønnstilhørighet, og kan sannsynligvis knyttes til ekstatisk side av Odinskikkelsen, «Odins rolle som den største seidmannen, en kunst Frøya lærte ham» og «antyder at atferd og handlinger som vikingtidens mennesker betraktet som tilhørende kvinnesfæren, også forekom i sentrale elementer i Odinskulten.».[8]

I tilfellet med Lokes graviditet ble han tvunget av gudene til å stoppe en jotne fra å reise en mur rundt Åsgard for dem i løpet av et halvannet år var gått. Som lønn skal han ha solen, månen og Frøya. Gudene går med på anbudet da de ikke tror han vil klare det i tide, men jotnen har en kjempesterk hest ved navn Svadilfare. Gudene innser at dette går galt og det er Loke som løser problemet ved å forvandle seg til hoppe og trekker jotnens magiske hest ved vekk fra dens arbeid. Loke selv betaler en pris som ikke var ærefull ved senere å føde et føll som hadde åtte bein og ble kalt for Sleipner og som siden ble Odins ganger.[9]

I en del kulturer er det dualistiske myter som innebærer to demiurger (verdensskapere) som skaper verden, eller to kulturhelter som ordner verden – på et komplementært vis. Dualistiske kosmologier er tilstede i mytologier på alle kontinenter[10] og viser stor ulikheter og mangfold: de kan innebære kulturhelter, men også demiurger (eksemplifisere en dualistiske verdensskapelsemyte i det siste tilfellet) eller andre vesener. De to heltene kan fullføre eller samarbeide, de kan framtre som nøytrale eller være kontraster som gode i motsetning til onde, være av samme betydning eller atskilt som mektige i motsetning til svake, være brødre (også tvillinger) eller ikke i slekt i det hele tatt.[11]

Luringer fra ulike kulturer[rediger | rediger kilde]

Loke[rediger | rediger kilde]

Loke ved C. E. Doepler, 1882

Luringfiguren er en av de mest komplekse figurer å få forståelse for, og de færreste forskere har greid det. Folke Ström har beskrevet Lokeskikkelsen som «bisarr, burlesk, infam og lumsk», skjønt ikke bare negativ, men også «intelligent, leken, full av spillopper».[12] Han er narren, luringen, mellommannen, formidleren, klovnen og til sist forræderen og svikeren.

Loke, norrønt Loki, står i en særlig stilling i den norrøne gudeverden. Han er født av jotunslekt, men bakgrunnen er innfløkt og uklar. Jotnen Fårbaute er hans far og moren synes å være Lauvøy eller Nål, og han er innlemmet i gudenes verden gjennom fosterbroderskap med Odin. Hans betydning er stor: ofte er det ham som setter begivenhetene i gang og har ofte en hovedrolle i de mange fortellingen.

Snorre Sturlasson beskriver Loke som følgende:

«Til æsene regnes også han som en del kaller æsenes baktaler. Alt sviks opphavsmann og alle guders skam. Han heter Loke eller Lopt (...). Loke er pen og vakker av utseende, men ond av sinnelag, og svært ustadig i sitt vesen. Han er foran andre i den klokskap som kalles sluhet og bruker list til alle ting. Han volder stadig æsene de verste ulykker, men redder dem igjen med sine listige innfall.»[13]
Loke stjeler Frøyas halsbånd, ved F. W. Heine
Siv, Tors hustru, med det sitt lange, blonde hår, som Loke skar av og stjal, men måtte senere erstatte av rent gull. Svensk tegning fra 1893.

Det synes ikke som om han noen gang ble dyrket som en guddom, ingen kult er blitt avdekket rundt hans navn eller stedsnavn knyttet til hans figur. Navnet er ikke overbevisende blitt tydet etymologisk tolket. Eldre granskning tok ham for å være en nordisk versjon av den kristne djevelen, i følge Anne Holtsmark, og det er en viss navnlikhet mellom Loke og Lucifer som ga grunnlag for denne teorien.[14] Også Snorre så andre likheter, i følge Holtsmark, og han benyttet, som kristen forfatter, samme ord som i kristne legender i omtalen av djevelen. «Likevel er det ikkje på noko punkt mogeleg å seie at ein Loke-myte er lage direkte etter ein kristen legende».[15]

I mange fortellinger er Loke mer slu enn han selv har godt av. I myten om Idunn og jotnen Tjatse er han en ren komisk figur. I ørneham forsøker han å slå jotnen, men blir hengende igjen etter en stang og slept over stokk og stein inntil han ber om nåde. I en annen fortelling narrer han Tor avgårde uten sine jernhansker, hammer eller styrkebelte ettersom Loke hadde blitt tatt til fange og satt i bur i tre måneder og kun løslatt for å lure Tor avgårde på en farlig ferd. I myten om Sleipners opprinnelse blir Loke en biseksuell, både mann og kvinne. Han blir også stundom straffet for sin list som når han skar håret av Siv, Tors hustru, og fikk leppene sydd igjen. Det er først og fremst myten om Balders død som har etablert Loke som ondskapsfull. Med beregnende ondskap sørger Loke for at Balder dør ved at hans blinde og uskyldige bror Hod skyter en pil på av ham av det eneste materiale som Balder ikke var beskyttet mot. Lokes straff for denne udåden er også tilsvarende: han blir slept til en hule og bundet til tre store steiner med tarmene av sin egen sønn. En eiterorm festes over hodet hans og når giften drypper i hodet hans vrir han seg i smerter (og således skapes jordskjelv).[16]

Reven Renard[rediger | rediger kilde]

Reven Renard som luringen, avbildet her i en barnebok fra 1869 ved Michel Rodange.

Den listige reven, kjent som Reven Renard, Reynard, Renart, Reinard, Reinecke, Reinhardus, Reynardt, Reynaerde og ved mange andre skrivemåter er en luringfigur som ble benyttet i mange antropomorfistiske fortellinger og dyrefabler i middelalderens Europa, særlig Frankrike. Navnet er antagelig avledet fra germanske Reginhard, men selve figuren synes å ha hatt sin opprinnelse i fransk folkeminnefortellinger, skjønt en påvirkning fra Æsops fabler og de romerske Faudrus eller Fædrus-samlingene skal ikke utesluttes. En tysk klerk ved navn Nivardus skrev i 1148 et latinsk dikt Isengrimus hvor han omskapte en kort fabel til et langt satirisk dikt om forholdene i samtiden, særlige munkevesenet. Ulven Isengrim opplever mye og hvert dyr utgjorde bestemte dyder eller laster. Noe før, i 1175, hadde Pierre de Saint-Cloud skrevet en fransk versjon av denne fortellingen, Roman de Renart, Reveromanen. Her menes roman en tekst som er overført og omdiktet fra latin til fransk, og ikke roman i den moderne betydning, og besto av noveller på vers. Hovedpersonen er en rødrev ved navn Renart, og fortellingen ble så populær at Renart også ble et navn som betegnet rev (synonymt med goupil på gammelfransk).[17]

Renart har blitt tilkalt til hoffet til kong Edel, eller Leo, løven, for å forsvare seg mot anklager som er blitt rettet mot ham av ulven Isengrim. Andre menneskelignende dyr er bjørnen Bruin, eselet Baldwin, og katten Tibert som alle forsøker å overliste hverandre. Fortellingene er alle satirer mot aristokratiet og presteskapet, noe som gjør Renart til bondestandens helt, eller luring, men først og fremst er fortellingene parodier på de høvisk romanenes kjærlighetsskildringer.

En fortelling som representerer luringtemaet er når Renard besøker ulvehulen hvor Isengrims ulvehustru Hersant er alene hjemme. Hos Nivardus er hun den trofaste hustru, men hos Saint-Cloud blir hun forført av reven, noe som skaper ondt blod mellom reven og ulven. Ulven Isengrim stevner Renard for kongens hoff, anklaget for hor, og hele hoffet blir spurt om deres mening.

Prærieulven[rediger | rediger kilde]

Prærieulven, coyote, er både en luring, en kulturhelt og guddom i indiansk mytologi.
I indiansk mytologi ble den store fossen Multnomah skapt av prærieulven.

Prærieulvmyten er en av de mest populære i kulturen til urbefolkningen i Nord-Amerika. Prærieulv er en allestedsnærværende vesen og kan bli kategorisert i mange typer. I skapelsesmyter opptrer prærieulven som skaperen selv, men han kan på samme tid være budbringeren, kulturhelten, luringen, og tåpen. Han kan også evnen til å forvandle seg selv: i noen fortellinger er han den vakre og kjekke unge mann; i andre er han et dyr; likevel presenterer andre ham som en makt, en hellig en. I henhold til kråkeindianerstammen, engelsk crow, og andre stammer på de store slettene i USA, Great Plains, er «gamle mann-prærieulven (Old Man Coyote) selve skaperen: Gamle mann-prærieulven ga navn til bisonen, hjorten, elgen, antilopen og bjørnen. Alle disse kom inn i tilværelsen». I slike myter er prærieulv-skaperen aldri nevnt som et dyr, og han kan møte sin dyre-motpart prærieulven: de kan adressere hverandre som «eldre bror» og «yngre bror», og gå og samtale sammen. I henhold til Ake Hultkranz er fremstillingen av prærieulven som skaperen et resultat av et tabu, en mytisk erstatning av det religiøse forestilling av den Store Ånd hvis navn var for farlig og/eller hellig til å bli benyttet utenfor en særegen seremoni.

Som kulturhelt opptrer prærieulven i ulike mytiske tradisjoner. Hans mest betydelige heroiske attributter er forvandling fra et vesen til et annet, reise, store dåder, og makt. Han er opptatt av å endre strømmen i elvene, stå på toppen av fjell, skape nye landskap og gi hellige gjenstander til menneskene. I tillegg er tradisjonen hvor prærieulven slåss mot uhyrer. I henhold til det uramerikanske Wasco-folkets tradisjon var prærieulven helten som bekjempet og drepte Tordenfuglen, menneskemorderen, men han greide det kun ved hjelp av den Store Ånd: Prærieulven forsøkte så godt han kunne, slåss hardt og han hadde fastet i ti dager før kampen slik han var blitt rådet av den Store Ånd. I mange Wasco-myter er prærieulven en rival av ravnen (kråken) om samme prøver: i en del fortellinger oppsto fossen Multnomah Falls på grunn av prærieulvens anstrengelser, i andre fortellinger er det på grunn av ravnen. Oftere enn prærieulven ikke er det er han en luring, men han er alltid forskjellig. I noen fortellinger er han en edel luring, men i andre fortellinger er han ondskapsfull.

Luringen som arketype[rediger | rediger kilde]

Askeladden og trollet.

Luringen er et eksempel på en jungiansk arketype (ursymbol). I moderne litteratur overlever luringen som en karakterarketype, ikke nødvendigvis overnaturlig eller guddommelig, stundom ikke mer enn en generell figur.

I senere folkeminne er luringen inkarnert eller legemliggjort til en listig, dyktig og ondsinnet mann eller vesen som forsøker å overleve verdens farer eller utfordringer ved hjelp av lureri og bedrageri som sitt forsvar. Eksempelvis er det mange typiske eventyr som har en konge som ønsker å finne den beste brudgom for sin datter ved å utlyse flere prøver eller konkurranser. Ingen modig og tapper prins eller ridder makter å vinne konkurransen eller overkomme prøvene før en fattig og enkel bonde kommer. Ved hjelp av sitt gode vett og dyktighet istedenfor rå kraft klarer han unnvike eller lure uhyrer, kjemper og skurker og farer på uortodoks vis. Derfor er det den mest usannsynlige kandidaten som overkommer prøvene og mottar belønningen, gjerne prinsessen og halve kongeriket.

Et eksempel på en slik luring finnes i norske folkeeventyr i figuren Espen Askeladd. I eventyrene synes det som om aske som symbol er det tilsynelatende enkle og mindreverdige, men som viser seg å inneholde det edle og kloke, eksempelvis i eventyret Askeladden som sjal trollenes sølvtenner.[18] Som Askepott har Askeladden den laveste sosialt stilte status ved å være den som passer ildstedet. Aske kan ha rikte assosiasjoner: ilden er livets kilde, det knytter også en jordforbindelse og ydmykhet, men aske kan også symbolisere sorg, noe som også gjenfinnes i brødrene Grimms Askepott-versjon hvor heltinnen sørger over sin mors død.[19]

Luringen er varig arketype som har krysset mange kulturelle grenser og opptrer i et rikt antall sjanger i populærkulturen. Andre tilsvarende figurer er Aladdin, og mer moderne figurer i film som Snurre Sprett (Bugs Bunny) og Landstrykeren (The Tramp, Charlie Chaplin).

Luringens litterære rolle som moderne opprør[rediger | rediger kilde]

Brer Rabbit, den opprørske haren har en drøm, 1881

Moderne afroamerikanske litterære kritikk har gjort luringfiguren til et eksempel på hvordan det er mulig å overkomme et undertrykkende system innenifra. For år har afroamerikansk litteratur blitt undervurdert av flertallet av den amerikanske litterære kritikk mens dens forfattere var likevel forpliktet til å benytte språket og retorikken til det samme system som forviste afro-amerikanere og andre minoriteter til den utstøtte posisjonen som «de andre». Det sentrale spørsmålet var hvordan man kunne overkomme et system med de ord som var skapt og definert av undertrykkerne. Som Audre Lorde forklarte, problemet var at «herrens redkaper (kunne) aldri demontere herrens hus».[20]

I sine skrifter på slutten av 1980-tallet presenterte Henry Louis Gates, Jr. konseptet «signifyin(g)» (betegnende, vise, tilkjennegi). Han hevdet at herrens hus kunne bli demontert med herrens redskaper om disse ble benyttet på nye eller på ukonvensjonelle måter. For å demonstrere denne prosessen siterte Gates samhandlingen funnet i afrikansk fortellende poesi om luringen, her i striden mellom apen og hans undertrykker løven.[21] I henhold til Gates er apen den funksjonelle ekvivalente til luringfiguren i den afrikanske jorubareligionen.[22] Løven fungerer som en autoritetsfigur i hans klassiske rolle som jungelens konge. Løven er den som kommanderer apen, men likevel er det mulig for apen overliste løven i disse fortellingene ved hans bruk av figurative språk. I henhold til Gates «Den betegnende apen er i stand til å uttrykke overfor løven ettersom løven ikke forstår apens diskurs... Apen snakker figurativt i en symbolsk kode; løven tolker eller leser den bokstavelig og må tåle konsekvensene for hans dårskap...».[23]

Brer Rabbit og Tar Baby, sistnevnte var T. S. Eliots dekknavn i en brevveksling med Ezra Pound.

I denne tradisjonen har kritikere siden Gates forfektet en annen populær afroamerikansk folkelig luringfigur, Brer Rabbit, en vellystig hare som benytter seg av et utspekulert form for språk for å kunne gjøre tilsvarende opprørsk og sosial dekonstruksjon. Brer Rabbit er den «kreative veg som slavesamfunnet svarte på undertrykkerens unnlatelse over å adressere dem som menneskelige vesener skapt i Guds bilde».[24] Den figurative representanten for dette slavesamfunnet, Brer Rabbit, er helten med en «skrøpelig kropp, men med et avlastende sterk sinn» som tillot ham å «skape egne symboler som trosset den perverterte logikken til undertrykkeren».[25] Ved sitt lure og utspekulerte språk overlistet Brer Rabbit sine undertrykkere. Han var ikke bare personifiseringen av selvoppholdelsens etikk i slavesamfunnet, men også «et alternativt svar på deres undertrykkers falske doktrine om antropologi».[26]

Det eksisterte før Gates en del foregående analyser av afro-amerikanske folkehelter som dekonstruksjonsagenter for den undertrtykkende, hierarkiske systemet. På 1920- og 1930-tallet var Ezra Pound og T. S. Eliot i en brevveksling.[27] Begge forfatteren signerte sine brev med pseudonymer tatt fra Onkel Remus-fortellingene (en betegnelse på en samling afroamerikanske eventyr samlet av Joel Chandler Harris, første gang utgitt i 1881, og syv samlinger til sammen). Eliot var «Possum» og Pound var «Tar Baby». Pound og Eliot skrev begge i den samme «afrikanske slave-dialekten» i disse fortellingene. Dette språklige opprøret var en del av et samarbeidende opprør mellom Pound og Eliot «mot den litterære etablissementet i London»[26]. Selv om det ikke var et forsøk på å velte systemet forsøkte de å gi seg selv en ny form for litterær frihet i tradisjonen av luringfigurene i Onkel Remus-fortellingene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gylfaginning
  2. ^ Trymskvadet
  3. ^ Byrd Gibbens, professor i engelsk ved Universitet i Arkansas ved Little Rock; sitert epigraf i Napalm & Silly Putty av George Carlin, 2001
  4. ^ Ballinger 1992, s. 21
  5. ^ av Hansen (2001)
  6. ^ Gylfaginning
  7. ^ Steinsland, Gro: «Kvinner og kult i vikingtid». Side 31-42 i Kvinnearbeid i Norden fra vikingtiden til reformasjonen. Bergen 1985, side 34
  8. ^ Solli, Brit: Seid. Myter, sjamanisme og kjønn i vikingenes tid. Oslo 2002. ISBN 82-530-2403-7. Side 75.
  9. ^ Steinsland, Gro: Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn. Oslo 2005. Side 232.
  10. ^ Zolotarjov 1980: 54
  11. ^ Zolotarjov 180: 40–43
  12. ^ Sitert etter Steinsland, Gro: Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn. Oslo 2005. Side 229. Se også Ström , Folke: Loki, ein mythologisches Problem. Göteborg 1956
  13. ^ Gylfaginning i Snorre-Edda.
  14. ^ Holtsmark, Anne: Norrøn mytologi. Tru og mytar i vikingtida. 2. utg. Oslo 1990. ISBN 82-521-3344-4. Side 146.
  15. ^ . Holtsmark, 1990: 146.
  16. ^ Steinsland, 2005. Side 233
  17. ^ Togeby, Knud: «Europeisk litteratur» i Verdens litteraturhistorie bd. 2 (red. Beyer, Edvard et. al. Oslo 1971. Side 342
  18. ^ Asbjørnsen & Moe, Askeladden som stjal sølvendene til trollet, 1843
  19. ^ Høgh, Carsten: Eventyrleksikon. København 2002 (2. utg. 2004). ISBN 87-621-0329-6. Side 94.
  20. ^ Lorde, Audre: «Age, Race, Class, and Sex», Literary Theory: An Anthology, ved. Julie Rivkin, Michael Ryan (Red ). Oxford: Blackwell Publishing, 2004, side 859.
  21. ^ Gates, Henry: «The Blackness of Blackness: A Critique on the Sign and the Signifying Monkey», Literary Theory: An Anthology, ved Julie Rivkin, Michael Ryan (red.) Oxford: Blackwell Publishing, 2004, side 990.
  22. ^ Ibid., 988-989.
  23. ^ Ibid., 991.
  24. ^ Earl, Jr., Riggins, R.: Dark Symbols, Obscure Signs. Maryknoll, New York: Orbis Books, 1993, side 131.
  25. ^ Ibid., 131.
  26. ^ a b Ibid., 158.
  27. ^ North, Michael: The Dialect of Modernism: Race, Language, and Twentieth-Century Literature. New York: Oxford University Press, 1994, side 77.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ballinger, Franchot, & Vizenor, Gerald: Sacred Reversals: Trickster in Gerald Vizenor's «Earthdivers: Tribal Narratives on Mixed Descent» American Indian Quarterly, Vol. 9, No. 1, The Literary Achievements of Gerald Vizenor (Winter, 1985), ss. 55-59 doi:10.2307/1184653
  • Ballinger, Franchot: Ambigere: The Euro-American Picaro and the Native American Trickster MELUS, Vol. 17, No. 1, Native American Fiction: Myth and Criticism (Spring, 1991 - Spring, 1992), ss. 21-38 doi:10.2307/467321
  • Durwin, Joseph: Coulrophobia & The Trickster
  • Hansen, G.P.(2001). The Trickster and the Paranormal.Philadelphia: Xlibris. ISBN- 1401000827
  • Holtsmark, Anne: Norrøn mytologi. Tru og mytar i vikingtida. 2. utg. Oslo 1990. ISBN 82-521-3344-4.
  • Høgh, Carsten: Eventyrleksikon. København 2002 (2. utg. 2004). ISBN 87-621-0329-6.
  • Koepping, Klaus-Peter (1985): «Absurdity and Hidden Truth: Cunning Intelligence and Grotesque Body Images as Manifestations of the Trickster». History of Religions 24 (3): 191–214. doi: 10.1086/462997.
  • Radin, Paul: The trickster: a study in American Indian mythology (1956)
  • Steinsland, Gro: Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn. Oslo 2005
  • Solli, Brit: Seid. Myter, sjamanisme og kjønn i vikingenes tid. Oslo 2002. ISBN 82-530-2403-7
  • Zolotarjov, A. M. (1980): «Társadalomszervezet és dualisztikus teremtésmítoszok Szibériában». i Hoppál, Mihály (ungarsk): A Tejút fiai. Tanulmányok a finnugor népek hitvilágáról. Budapest: Európa Könyvkiadó. ss. 29–58. ISBN 963 07 2187 2. Kapittelet betyr: «Sosiale strukturer og dualistiske skapelsesmyter i Sibir»; tittelen betyr: Melkevegens sønner. Studier av trossystemene til finsk-ugriske folk.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]