Kileskrift

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Kileskrift er et av de eldste skrifter og skrivesystem i verden og ble oppfunnet i Sumer.[1] Det er en form for skrift som ble brukt av flere folk i Levanten i oldtiden. En rekke forskjellige oldtidsspråk ble skrevet med denne skriften. Skriftsystemet har sin betegnelse ettersom tegnene hadde form som spisser og vinkler, kileformede tegn,[2] og ettersom skriverne benyttet en spiss pinne for å risse skrifttegnene i myk leire som siden ble tørket.[3]

Skriften ble utviklet i Sumer i slutten av fjerde millennium f.Kr. (Uruk IV-perioden) og begynte som et system med piktogrammer. I det tredje millennium begynte piktogrammene å bli forenklet og mer abstrakte da antallet bokstaver som ble benyttet ble mindre. Systemet besto av en kombinasjon av logofoniske, konsonantpreget alfabet og syllabisk (stavelsesdannende) tegn.

Det opprinnelige sumeriske skriften ble tilpasset for skriving på akkadisk, eblaittiske, elamittiske, hettittiske, luviske, hattiske, hurrittiske, urartiske språk, og inspirerte ugarittisk skrift og gammelpersisk kileskrift. Kileskrift ble gradvis erstattet av det fønikisk alfabet under Det nyassyriske rike (911–612 f.Kr.). Ved 100-tallet e.Kr. Hadde skriftsystemet dødd ut, og all kunnskap om hvordan man leste det hadde gått tapt fram til det ble tolket på 1800-tallet.

Det er beregnet at mellom en halv million[4] og to millioner kileskrifttavler har blitt gjenfunnet via arkeologiske undersøkelser i moderne tid. Av disse har rundt 30 000-100 000[5] blitt tolket eller publisert. British Museum har den største samlingen på rundt 130 000 tavler, fulgt av Vorderasiatisches Museum Berlin, Louvre, Istanbuls arkeologiske museum, Iraks nasjonalmuseum, Yales babylonske samling (ca 40 000) og Penn Museum. Det meste av disse samlingene har blitt liggende uten å ha blitt oversatt, studert eller utgitt[4] da det kun er noen få hundre kvalifiserte eksperter på kileskrift i verden.[5]

Historie[rediger | rediger kilde]

Kileskriften oppstod fra en gammel form for skrift som man brukte i Sumer. Denne skriften hadde mer form av en billedskrift, på samme måte som Egypts hieroglyfer. Dette var til bruk i handel, hvor det var nødvendig med fortegnelser. Senere kom tegnene til å bli brukt for flere ord. Tegnene gjennomgikk en ganske omfattende utvikling. De eldste tekstene man har funnet viser de opprinnelige billedtegnene. De ble etterhvert stilisert til enkle tegn satt sammen av forskjellige mønstre av vinkler. På den måten oppstod den typiske formen som kileskriften hadde. Kileskriften var en stavelsesskrift som bestod av omkring 600 tegn.

Skriften ble overtatt av dem som snakket akkadisk, et språk som var helt forskjellig fra sumerisk språk. Kileskriften ble med tiden et utbredt skriftsystem som ble benyttet til mange vidt forskjellige språk. Det ble brukt i Assyria og Babylonia. Den ble også brukt av hurritter og elamitter, samt av folk i Anatolia. En særegen form for kileskrift var den ugarittiske skriften, som ble brukt til å skrive ugarittisk. På et senere tidspunkt ble kileskrift brukt av perserne, som minnet mer om en alfabetskrift med omkring 40 tegn.

I nyere tid begynte man å tyde skriften på slutten av 1700-tallet. Viktige personer på dette området var dansken Carsten Niebuhr, tyskeren Georg Friedrich Grotefend, og engelskmannen Henry Rawlinson. Tydningen av denne skriften åpnet en helt ny verden for arkeologene og forståelsen av oldtidens kulturer ble utvidet mer enn noen gang før.

I tidens løp har man funnet flere hundre tusen innskrifter på leirtavler. Disse innskriftene inneholder ofte handelsavtaler og brev. Men mange innskrifter med lover og kongelister er også funnet.

System[rediger | rediger kilde]

Skriften fikk sin begynnelse med at sumererne brukte enkle billedtegn for forskjellige gjenstander. De fikk en fonetisk betydning etter den opprinnelige uttalen av ordene de stod for.

For eksempel ble et bestemt tegn brukt for det sumeriske ordet for himmel, an. Det tegnet kunne også brukes for stavelsen «an» i andre sammenhenger. Siden ble tegnet tatt opp i akkadernes skriftspråk, og der kunne det også brukes for himmel, som på akkadisk het shamu. Dessuten beholdt det også den lydverdien som det hadde hatt på sumerisk, slik at det fortsatt kunne brukes for stavelsen «an». Et tegn kunne derfor ha flere forskjellige betydninger. Betydningen ville fremgå av sammenhengen, eller man tilføyde også determinativer for å gjøre forståelsen lettere.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Egyptiske hieroglyfer ble er datert til omtrent samme periode, og det er ikke avgjort hvilket skrivesystem som kom først, se Woods, Christopher, red. (2015): Visible Language. Inventions of Writing in the Ancient Middle East and Beyond (PDF), Oriental Institute Museum Publications, 32, Chicago: University of Chicago, ISBN 978-1-885923-76-9, s. 13
  2. ^ «kileskrift», Bokmålsordboka
  3. ^ «cuneiform (adj.)», Online Etymology Dictionary
  4. ^ a b «Cuneiform Tablets: Who's Got What?», Biblical Archaeology Review, 31 (2), 2005
  5. ^ a b Watkins, Lee; Snyder, Dean (2003): The Digital Hammurabi Project (PDF), The Johns Hopkins University

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Daniels, Peter; Bright, William (1996): The World's Writing Systems. Oxford University Press. ISBN 0-19-507993-0, s. 146

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Cuneiform – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons