Peribsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Peribsen
Farao av Egypt
Peribsen.jpg
Steinvase med inskripsjon av Set-Peribsens serekh
Fødtca. 1300-tallet f.Kr.
Beskjeftigelse Statsmann
RegjeringstidRegjeringstid ukjent, 2. dynasti; en gang rundt 2740 f.Kr.
ForgjengerUsikkert; Wadjenes, Senedj eller Sekhemib
EtterfølgerUsikkert; Senedj, Sekhemib eller Khasekhemwy

Peribsen (også nevnt som Set-Peribsen og Ash-Peribsen) er serekhnavnet til en tidlig egyptisk farao som styrte under det andre dynasti. Hans kongenavn er kuriøst for egyptologer; det er knyttet til guddommen Set framfor Horus, den tradisjonelle navnsettingen til faraoene. Hvorfor han valgte å erstatte Horus med Set er et emne for jevnlig diskusjon blant arkeologene. Detaljene om Peribsens liv har forblitt uklare og i tillegg er dateringen av hans regjeringstid ukjent, men han hersket i tiden rundt 2760 f. Kr. og sammenhengende i antagelig 11–20 år.[1] I hans grav ved Peqer er det funnet et seglavtrykk med den første fullstendige meningen skrevet med hieroglyfer.

Arkeologiske bevis[rediger | rediger kilde]

Gravstele av granodioritt for Peribsen, British Museum [2]

Serekher for Peribsen ble funnet presset i segler på keramiske krukker og i inskripsjoner på beholdere av alabast, sandstein, porfyr og svart glimmerskifer. Disse karene og beholderne ble avdekket i Peribsens grav og på et funnsted på øya Elefantine. Et leirsegl med Peribsens navn ble funnet på innsiden av mastabagrav K1 ved Beit Khallaf.

To store gravsteler av granitt ble funnet ved hans gravsted. Deres utforming er uvanlig; de synes uferdige og grove. Egyptologer mistenker at dette ble gjort bevisst, men grunnene er ukjente.[3][4] Et sylindersegl av ukjent opprinnelse viste Peribsens navn på innsiden av en kartusj som ga epitetet Merj-netjeru («elsket av gudene»). Dette arrangementet har fått egyptologer og arkeologer til å konkludere at seglet må ha blitt opprettet senere som minne ettersom bruken av kongelige kartusjer begynte lenge etter Peribsens styre. Et annet segl i samme materiale viser Peribsens navn, uten en kartusj, med den kongelige tittelen Nisut-Bity («konge av Nedre og Øvre Egypt»).[5][6]

Skytsgud[rediger | rediger kilde]

Inskripsjon avtegnet fra en vase med Peribsens serekh; merk Set-dyret med soldisken over.[7]
Framstilling av guden Set.
Beholder fra graven til kong Peribsen, Ashmolean Museum.

Peribsens navn er uvanlig; Set, og ikke Horus, var hans skytsgud. Det går imot den egyptiske tradisjonen hvor en konge valgte den falkeformete guddommen Horus som sin kongelige beskytter. Tradisjonelt var horusnavnet til kongen skrevet innenfor en serekh: bildet på fasaden av det kongelige palasset under avbildningen av en falk representerte guden Horus. Isteden valgte Peribsen å ha Sets symbolsk dyr, en kimære, for å representere Set på hans serekh. Som Horus var Set en populær guddom i løpet av den tidlige dynastiske tid. Han ble gud for mørket og kaoset senere under den langt senere senperioden til oldtidens Egypt. Selv om Peribsen er den eneste kjente farao som har hatt Set-dyret alene over sin serekh, er han ikke den eneste farao som assosierte seg selv med Set. Eksempler er farao fra trettende dynasti, Seth Meribre,[8] herskerne Seti I og Seti II fra nittende dynasti, og Setnakhte fra tyvende dynasti.[9][10]

Peribsens valg av guddommelig beskytter og hans styre i løpet av en tåkelagt periode i midten av andre dynasti har fått egyptologer og historikere til å søke etter mulige forklaringer for både hans navn og de vanskelige tidene han levde i. De følgende seksjonene diskuterer en del av de teorier som har blitt fremmet.

Religiøse teorier som forener Peribsen med Set[rediger | rediger kilde]

En teori som var populær fram til midten av 1900-tallet, støttet av egyptologene Percy Newberry, Jaroslav Černý, Cecil Mallaby Firth og Jean-Philippe Lauer, hevdet at Peribsen var en kjetter som forsøkte å innføre en ny monoteistisk statsreligion i Egypt. Hans handlinger er antatt å ha vært like til den langt senere farao Akhnaton fra attende dynasti som krevde at egypterne kun skulle dyrke Aton. Newberry har foreslått at prestene til Horus og Set på denne tiden var i krig med hverandre «på likt vis som den [engelske] rosekrigene».[11]

Teorien den «hedenske Peribsen» var basert på tre observasjoner: a) navnet «Peribsen» var utelukket fra senere kongelister; b) kongens grav hadde blitt ødelagt og plyndret i løpet av antikken; og c) gravstelen til Peribsen, som en gang viste Sets kimære, var hardt nedskrapet med den åpenbare hensikten å utslette Sets bilde. Egyptologer har fremmet hypotesen at disse handlingene var gjort av religiøse motstandere av Sets prestekaste.[11][12] Lauer og Firth støttet seg på «hedenske Peribsen»-teorien for å forklare de store mengder med skåler og beholdere av stein med konger fra første og andre dynasti som er funnet under Djosers pyramide i sekker som hadde seglene til Khasekhemwy og Djoser. De antok at Peribsen hadde gravene til sin forgjengere, tilhengere av Horus, og spredt deres gravutstyr. Disse karene ble samlet i kongelige skattekamre i løpet av Khasekhemwys styre som følge av hans gjenforening av Egypt, og til sist plasserte de i Djosers trappepyramide av religiøs fromhet.[13]

I dag har denne teorien sammen med Lauer og Firths konklusjoner blitt betvilt i stor grad. Arkeologiske bevis angående Peribsen har kun blitt funnet i Øvre Egypt. I særdeleshet opptrer hans navn ikke i nedtegnelser i Nedre Egypt fra denne tiden. Det har blitt argumentert at Peribsen ikke kan ha styrt over hele Egypt og derfor ikke hadde autoritet til å endre Egypts statsreligion. Et annet bevis som argumenterer mot den nevnte teorien er den falske døren til presten Shery ved Sakkara. Shery hadde sin posisjon tidlig under det fjerde dynasti. Inskripsjonen på den falske døren knytter navnet Peribsen i en setning med en annen uklar konge fra det andre dynasti, Senedj. I henhold til tillegget var Shery en «overoppsynsmann av alle wab-prestene til kong Peribsen i nekropolis til kong Senedj, i hans gravtempel og ved alle andre steder». Det antyder at gravkulten til Peribsen fortsatte minst fram til fjerde dynasti, uoverensstemmende til antagelsen at han var en kjetter. I tillegg har egyptologer som Herman te Velde pekt på at Shery var ikke den eneste prest fra fjerde dynasti som deltok i Peribsens gravkult. Sherys mulige bror eller fetter, Inkef, hadde også tittelen som «overvåker av Ka-prestene til Peribsen».[14] Segltrykk funnet i Peribsens grav ved Abydos viser flere guddommer: Ash, Min og Bastet, noe som antyder at de ble dyrket i løpet av Peribsens tid på tronen. Disse funnene argumenterer imot at Peribsen dyrket en enkeltgud, eller fremmet monoteisme.[15][16][17] Kjetterteorien til Newberry, Černý, Grdseloff og andre ble fremmet på grunnlag av svært begrenset arkeologisk informasjon i løpet av deres levetid.[18]

I henhold til egyptologen Jean Sainte Fare Garnot og Herman te Velde innebærer navnet Peribsen en religiøs betydning, selv før dens tilknytning med en guddom. Navnet betyr bokstavelig «Han som kommer fram ved deres vilje» eller «Hans hjerte og vilje vil komme fram for dem». Den egyptiske stavelse sn betyr «dem, deres, de». Te Velde og Garnot er overbevist om at Peribsen benyttet det heraldiske Set-dyret som skytsgud og serekh, men samtidig knyttet sitt navn til Horus. Om det er riktig vil det bevise at Peribsen dyrket Horus og Set på lik linje i sin levetid.[14][19] En skrytende flertallsbetydning med religiøs tvetydighet var ikke uvanlig for faraoenes navn i tidlige egyptiske dynastier. Peribsen kan gjerne ha blitt oppfattet som en levende inkarnasjon av både Horus og Set på samme nivå, akkurat som hans forgjengere på tronen. Derfor viser Peribsens navn intet brudd med den hellige tradisjonen; han la til makten med Set til Horus. Som ytterligere eksempler, titlene til dronninger fra tidlig dynastisk tid benyttet skytsguddommer i flertall; eksempelvis «hun som er gitt å se Horus og Set» og «hun som bærer Horus og Set».[14][19] Tilsvarende viser den uvanlige serekhen til kong Khasekhemwy, den siste herskeren av andre dynasti, guddommene Horus og Set sammen på toppen av serekhen. Horus bærer Øvre Egypts hvite krone og Set bærer Nedre Egypts røde krone. Begge gudene er framstilt ansikt til ansikt i kyssende positur. Dette særskilte navnet var ment å illustrere den dualistiske inkarnasjonen av kongen som representant av begge guddommene og med makten over hele Egypt. Khasekhemwys navn kan bli tolket som en avansert utgave av Peribsens serekhnavn.[14][19]

Egyptologene Ludwig David Morenz og Wolfgang Helck bemerket at de uthulte Set-dyrene ikke oppsto før i det nye rike i Egypt. Slettingen av Sets kimære på Peribsens gravstele har blitt tilskrevet aktiviteter kort etter hans død i henhold til kjetterteorien; nye oppdagelser antyder at ærekrenkelsene skjedde flere århundrer senere.[20] Historikeren Dietrich Wildung har hevdet at nekropolis ved Abydos ikke bare var plyndret i antikken, gravene ved Saqqara og Giza ble også herjet. Av den grunn, konkluderte han at enhver handling rettet mot en særskilt farao kan bli utelukket.[21]

Politiske teorier[rediger | rediger kilde]

De tidligere teoriene til Newberry, Černý og Grdseloff innebar at den egyptiske stat under Peribsen led av flere borgerkriger, enten økonomiske eller politiske i sitt opphav. Disse konfliktene kunne forklare hvorfor senere kongelister utelot navnet Peribsen; han var ansvarlig for den antatte ulykke i fortiden.[11][12]

I motsetning til dette hevder mer moderne teorier at det egyptiske kongedømmet var delt fredelig. Egyptologer som Michael Rice,[22] Francesco Tiradritti[23] og Wolfgang Helck har pekt på de en gang prektige og godt bevarte mastabagravene ved Sakkara og Abydos som tilhørte framstående myndighetspersoner som Ruaben, Nefer-Setech og mange andre. Alle disse er datert til regjeringstidene fra Nynetjer og opp til Khasekhemwy, den siste herskeren av andre dynasti.. Egyptologene betrakter de arkeologiske opptegnelsene om gravenes tilstand og den opprinnelige arkitekturen som bevis på at landsomfattende gravkulter for konger og adelsfolk etablerte seg i løpet av hele dynastiets tid. Om det er riktig er deres bevarelse ikke i overensstemmelse med teorien om borgerkriger og/eller økonomiske problemer i løpet av Peribsens styre. Rice, Tiradritti og Helck tror at Nynetjer besluttet å etterlate et delt rike av private eller politiske årsaker og at delingen ble formelt opprettholdt av faraoene i det andre dynasti.[22][23][24]

Opprinnelsen til den politiske delingen er ukjent. Det kan ha skjedd i begynnelsen av Peribsens styre eller kort tid før. Ettersom Peribsen valgte guddommen Set som hans skytsguddom har egyptologene oppfattet ham som høvding fra Thinis eller en fyrste fra det kongelige hus ved den samme byen. Denne teorien er basert på at Set er en guddom med opphav i Thinis, noe som også vil forklare Peribsens valg: hans navnendring kan være ingenting annet enn smart politisk (og religiøs) propaganda.[24][25] Peribsen er antatt å ha kommet seg på tronen i Thinis og styrt kun Øvre Egypt mens andre herskere holdt til i Memfis og styrte Nedre Egypt.[18]

Identitet[rediger | rediger kilde]

Segltrykk av farao Sekhemib fra Abydos
Segltrykk av Peribsen som sammenligning.

Egyptologene Walter Bryan Emery, Kathryn A. Bard og Flinders Petrie mente at Peribsen også var kjent som Sekhemib-Perenmaat, en annen hersker fra andre dynasti som hadde knyttet navnet sitt falkguden Horus. Som bevis har leirsegler av Sekhemib blitt funnet ved inngangen til Peribsens grav støttet denne hypotesen. Sekhemibs grav har ikke blitt funnet.[26][27][28][29]

Denne teorien er diskutabel; Hermann Alexander Schlögl, Wolfgang Helck, Peter Kaplony og Jochem Kahl har argumentert at leirsegler ble kun funnet ved inngangen av Peribsens grav og ingen av dem avbildet Peribsen og Sekhemibs navn sammen i en inskripsjon. De bemerket også at det var skikk og bruk for en farao å gravlegge og forsegle sin forgjengers grav; tilstedeværelsen av Sekhemibs segler viser linjen i den dynastiske arv. Tilsvarende slutninger kan bli trukket fra elfenbeintavlene til farao Hotepsekhemwy som ble funnet ved inngangen av farao Qa'as grav og leirsegler av Djoser funnet ved inngangen til Khasekhemwys grav. Schlögl, Helck, Kaplony og Kahl er overbevist at oppdagelsen av Sekhemibs segler støtter synet at Sekhemib umiddelbart etterfulgte Peribsen og gravla ham.[30][31]

Forskerne Toby Wilkinson og Helck mener at Peribsen og Sekhemib kan være beslektet. Deres teori er basert på inskripsjoner på beholdere gjort av stein og segltrykk som viser store likheter i framstillingen og grammatikken. Karene til Peribsen viser betegnelse ini-setjet («hyllest fra folket til Sethroë»), mens Sekhemibs inskripsjoner har betegnelsen ini-khasut («hyllest fra ørkennomadene»). Ytterligere en indikasjon at de var beslektet er serekhnavnet; de benyttet stavelsene «Per» og «ib» i sine navn.[32][33]

Inskripsjonen på den falske døren til Shery kan indikere at Peribsen er identisk med farao Senedj («Senedj» betyr «den skremmende») og at dette navnet ble benyttet stedsfortredende i kongelistene da navnet Set var forbudt eller tabu å nevne.[34] I kontrast har Dietrich Wildung og Wolfgang Helck identifisert Peribsen med kartusjnavnet Wadjenes fra Ramsestiden. De tror det er mulig at navnet Per-ib-sen var lest feil fra en slurvete hieratisk inskripsjon av Wadj-sen.[35]

Styre[rediger | rediger kilde]

Segltrykk fra Peribsens grav med den første fullstendige setning på egyptisk som er kjent.

Da en del arkeologiske funn støtter synet at Egypt var delt i løpet av Peribsens styre, er det fortsatt debatt om hvorfor hans forgjenger valgte å dele riket, og om Peribsen faktisk styrte deler av eller hele Egypt.

Tilhengere av teorien delt rike[rediger | rediger kilde]

Egyptologiene Wolfgang Helck, Nicolas Grimal, Hermann Alexander Schlögl og Francesco Tiradritti mener at farao Nynetjer, tredje hersker av det andre dynasti og forgjenger av Peribsen, styrte et Egypt som led under et altfor komplekst administrasjon. Nynetjer besluttet å dele Egypt for å overlate riket til to utvalgte etterfølgere som styrte hver sin halvdel i det håp at administrasjonen ville samlet bli mer effektiv. Arkeologiske bevis, som trykte leirsegl og krukker med inskripsjoner, synes å støtte påstanden at Peribsen styrte kun Øvre Egypt. Et stort antall av disse er blitt avdekket ved Abydos, Naqada og ved Elefantine. Et enkelt segltrykk med hans navn ble funnet ved Beit Khallaf (Nedre Egypt). Historikere tror at Peribsens rike kan ha strukket seg fra Naqada og til øya Elefantine. Resten av Egypt ville derfor ha blitt kontrollert av en annen, sameksisterende hersker.[23][36]

Den russiske arkeologen Dimitri B. Proussakov fremmer sin teori støtte i notasjoner på den kjente Palermosteinen som vedrører årene til farao Nynetjer. Fra det tolvte året og framover ble betegnelsen «Kongen av Øvre og Nedre Egypt» endret til «Kongen av Nedre Egypt». Proussakov ser dette som en sterk indikasjon for at Nynetjers makt over hele Egypt hadde minsket.[37] Egyptologer sammenligner situasjonen til den til farao Qa'a, en av de siste herskere av det første dynasti. Da Qa'a døde, dukket uklare utfordrere og kjempet om Egypts trone. Striden nådde en kulminasjon med plyndringen av den kongelige grav ved Abydos, noe som førte til gravstedet ble oppgitt og Saqqara ble det nye kongelige gravstedet. Konflikten endte med at Hotepsekhemwy tok tronen og grunnla det andre dynasti.[38][39]

En annen forsker, Barbara Bell, mener at det er sannsynlig at en økonomisk katastrofe som sult eller langvarig tørke påvirket Egypt. For bedre å håndtere matsituasjonen delte Nynetjer riket i to deler og hans etterfølgere grunnla to uavhengige riker, kanskje med den hensikt å bli forent etter hungeren var overstått. Bell peker på inskripsjoner på Palermosteinen hvor det i hennes mening er nedtegnelser av det årlige oversvømmelsene fra Nilen som viser jevnlige lave nivåer i løpet av denne perioden.[40] Bells teori er gjendrevet i dag av egyptologer som Stephan Seidlmayer, som forsikrer at hennes beregninger ikke er riktige. Seidlmayer har vist at de årlige oversvømmelsene fra Nilen var på vanlige nivåer på Nynetjers tid og opp til perioden til det gamle rike. Bell overså at høydenivåene på Niloversvømmelsene beskrevet på Palermosteinens inskripsjoner benytter seg av målingene av nilometerne rundt Memfis, men ikke fra andre steder langs elven. En omfattende tørke over hele Egypt er derfor usannsynlig.[41]

Motstandere av teorien delt rike[rediger | rediger kilde]

Forskere som Herman TeVelde, Winfried Barta, I. E. S. Edwards og Toby Wilkinson mener at inskripsjonen på den kjente annalsteinen fra femte dynasti, en svart steinplate av basalt, viser en meget detaljert kongeliste, og argumenterer med henvisning til denne mot en deling av riket. På steinen er kongene listet ved deres horusnavn, deres gullnavn, deres kartusjnavn, og ender med navnet på deres kongelige mødre. Listen inneholder også rektangulære vinduer som presenterer årlige hendelser fra kongenes kroning og til deres død. De meste kjente fragmentene fra denne listen er kalt for Palermosteinen og Kairosteinen. På sistnevnte inskripsjon, på linje IV, er de siste ni årene til kong Nynetjer presentert (men det meste av årsvinduet er uleselig). Datoen for Nynetjers død er fulgt av en ny konge, identiteten til denne er av stor interesse for historikerne. Nyere undersøkelser har avslørt at serekhen til den nye kongen er et dyr med fire bein, ikke en horusfalk. Ettersom det eneste firebeinete heraldiske serekhdyret i tidlige Egypt var kimeræen til guddommen Set, til tross for heftig uenighet vil den indikerte herskeren være Peribsen. Egyptologer TeVelde, Barta og Edwards er ikke uenige; det er mulig at flere konger enn Peribsen kan ha hatt et Set-navn. Årshendelsene under Nynetjer viser økende antall referanser til Set, noe som kan antyde at tradisjonen med et horusnavn som det eneste navnet, allerede kan ha utviklet seg videre. Framveksten av en konge allierte med Set var ikke overraskende. TeVelde, Barta og Edwards tror at i tillegg til Peribsen, herskerne Wadjenes, Nubnefer eller Sened var også Set-konger; en av dem var en ekte direkte etterfølger av Nynetjer. Den store andelen av arkeologiske funn fra Peribsens styre motsier den antatte kortvarige regjeringstiden til Peribsen, kun 10 til 12 år, slik som det er presentert på annalsteinen.[42]

Annalsteinen gir absolutt ingen indikasjon på en deling av det egyptiske rike. Barta, TeVelde, Wilkinson og Edwards argumenterer at teorien om en deling ikke er holdbar. En administrativ reorganisering eller deling av presteskapets sekter er mer sannsynlig.[42]

Politiske ytelser[rediger | rediger kilde]

I løpet av hans tid på tronen opprettet Peribsen et administrativt senter kalt for «Skattekammerets hvite hus» foruten også en ny kongelig residens kalt for «Beskyttelse av Nubty», lokalisert i nærheten av Kom Ombo («Nubty» var gammelegyptisk for Naqada).[43] De administrative titlene til skriverne, seglbærerne og tilsynslederne ble justert for å tilsvare den delte byråkratiske statsadministrasjonen. Eksempelvis ble titler som «kongens segler» ble endret til «segler av kongen av Øvre Egypt». Den byråkratiske reformen kan indikere et forsøk fra Peribsen for å begrense makten til disse myndighetspersoner, ytterligere bevis på en oppsvulmet og uhåndterlig statsadministrasjon under Nynetjer.[44]

Administrasjonssystemet under Peribsen og Sekhemib hadde et klart og veldefinert hierarki; eksempelvis fra høyeste til laveste rangering: Skattehuset (kongelig og derfor høyest rangert) → pensjonskontoret → eiendom → vingårder → private vingårder (eiendommer til borgere og derfor lavest rangert). Kong Khasekhemwy, den siste hersker av det andre dynasti, var i stand til å gjenforene statsadministrasjonen i Egypt og derfor forene hele oldtidens Egypt. Han brakte de to skattehusene i Egypt inn under kontrollen av «Kongens hus», førte dem sammen i et nytt, enkeltstående administrativt senter.[44][45][46]

Peribsen grunnla også kongelige byggverk som Per-nubty («Huset til Ombos») og Per-Medjed («Huset for møter») og opprettet flere byer av økonomisk betydning. Deres navn er nevnt på flere leirsegler ved siden av Peribsens serekh, ofte fulgt av benevnelsen «besøk av kongen ved…». Disse byene var Afnut («byer for hodekledningsmakerne»), Nebj («Beskytterens by»), Abet-desheret («Byen for krukker av rød granitt») og Huj-setjet («Byen for asiatene»).[46][47] Inskripsjoner på steinkar nevner også en ini-setjet («Hyllest fra folket i Sethroë»), noe som kan indikere at Peribsen grunnla et kultsenter for guddommen Set på Nildeltaet. Det kan antyde at Peribsen hersket over hele Egypt, eller i det minste var han akseptert som konge over hele Egypt.[48]

En myndighetsperson fra Peribsens styre er kjent for egyptologer ved hans stele: Nefer-Setekh («Set er vakker»); det framhever Set som en kongelig guddom. Nefer-Setekh var «wab-prest for kongen».[49]

I Peribsens grav ved Abydos er det funnet leirsegler som demonstrerer den første fullstendige skriftlige setning som er nedtegnet i egyptisk historie. Inskripsjonen sier: «Den gylne / Han av Ombos som har forent / håndtert over to riker for / til sin sønn, kongen av Nedre og Øvre Egypt, Peribsen». Tituleringen «Den gylne», også lest som «Han av Ombos», er betraktet av egyptologer som en religiøs tiltaleform for guden Set.[50][51][52]

Religiøse endringer[rediger | rediger kilde]

Til tross for hans tilpasning til Set, tallrike guddommer var dyrket av befolkningen under Peribsen. Svært mange leirsegler og inskripsjoner på keramikk nevner gudene Ash, Set, Horus, Nekhebet, Min, Bastet og Kherty. Beskrivelsene av guddommene er fulgt av navnet på stedet eller byen hvor de hadde sine viktigste kultsentre. På Kairosteinen er en statue av Ash og en fetisj av Set kreditert til Peribsen, komplett med segltrykk. Merkelig nok viser segltrykkene en soldisk over Setdyrets kimære på toppen av den kongelige serekh: det gamle symbolet for guden Ra. Det er ingen arkeologiske bevis at solguden Ra var en del av den egyptiske gudeverden på denne tidlige tidsalder; framtoningen av soldisken kan være det første bevis på utviklingen av solkult og teistisk endring. Soldisken opptrer i forbindelse med en av skytsgudene for staten (eksempelvis under Peribsens forgjenger Raneb var solen knyttet til Horus); under Peribsen var den forbundet med Set. Under farao Khasekhemwy fikk solen endelig sitt eget navn (ra) og på tiden med troneendingen mellom Khasekhemwy og hans etterfølger Djoser knyttet flere prester og myndighetspersoner deres navn til Ra.[53][54]

Herskere av Nedre og Øvre Egypt[rediger | rediger kilde]

Fragment i alabast med nebti-navnet Weneg.[55]

Som allerede nevnt er egyptiske historikere som Helck, Tiradritti, Schlögl, Emery og Grimal overbevist om at Peribsen var medhersker. Undersøkelsen om herskerne i Nedre Egypt fortsatt pågående. Kongelisten fra Ramses IIs tid skiller seg i ordningen av de kongelige navnene fra farao Senedj og framover. Kongetabellen i Sakkara og Turinolisten reflekterer tradisjonene i Memfis hvor kun tillatte Memfisherskere er nevnt. Abydos-kongelistene reflekterer tradisjonene i Thinis og derfor opptrer kun herskere fra Thinis på denne listen. Fram til farao Senedj er alle kongelistene i overensstemmelse. Etter ham lister Sakkara- og Turinolisten tre konger som etterfølgere: Neferkara I, Neferkasokar og Hudjefa I. Abydos-listen hopper framover til Khasekhemwy, og kaller ham for «Djadjay». Uoverensstemmelsene er betraktet av egyptologene som resultatet av en deling av Egypt i løpet av andre dynasti.[18][23][36][49]

Ytterligere motstridende funn er horus- og nebty-navnene på kongene oppdaget i Det store sørlige galleri i nekropolis til tredje dynasti ved Sakkara. Inskripsjoner på beholdere av stein nevner kongene Nubnefer, Weneg-Nebty, Horus Ba, Horus «Fugl» og Za; hver av disse er nevnt kun noen få ganger, noe som antyder at deres regjeringstider var korte. Kong Sneferka kan muligens bli identifisert med kong Qa'a eller et ettårig etterfølger av ham. Kong Weneg-Nebty kan være identisk med Wadjenes, kartusjnavnet fra tiden til Ramses II. Men konger som «Nubnefer», «Fugl» og «Za» har forblitt et mysterium. De opptrer aldri andre steder og antallet objekter som er bevart fra deres levetid er svært begrenset. Schlögl, Helck og Peter Kaplony har postulert at Nubnefer, Za og Fugl var samtidige med Peribsen og Sekhemib og hersket over Nedre Egypt mens de to sistnevnte styrte over Øvre Egypt.[18][23][36][49][56]

Graven til Peribsen[rediger | rediger kilde]

Peribsens grav ved Abydos, i bakgrunnen Den store inngjerding til farao Khasekhemwy.
Spillbrettet Mehen fra Peribsens grav, utstilt Louvre.

Peribsen ble gravlagt i grav P på den kongelige gravstedet Peqer (Umm el-Qa'ab) i nærheten av Abydos. Den første arkeologiske utgravningen av graven begynte i 1898 under ledelse av den franske arkeologen og egyptologen Émile Amélineau.[57] Dette første inngrepet ble fulgt av utgravninger i 1901 og 1902 under ledelse av den britiske arkeologen William Flinders Petrie.[58][59][60] Ytterligere undersøkelser av graven ble gjort i 1928 av den sveitsiske egyptologen Edouard Naville.[61]

Gravens konstruksjon var likefram, og sammenlignet med størrelsen av andre kongelige graver i det samme området var den forbausende liten. Den var modellert på grunnlag av graven til farao Djer, antatt å være «graven til Osiris» fra og med mellomriket. Arkitekturen av Peribsens grav er lik et palass. Graven målte 16 ganger 13 meter og besto av tre uavhengige strukturer som lå inntil hverandre: i midten er hovedkammeret, 7,3 ganger 2,9 meter, og var gjort av murstein av leire, halm, og trevarer. I nord, øst og vest var hovedkammeret omgitt av ni mindre lagerrom som ledet inn i et annet; på sørsiden er det et langt forkammer. En gangvei gikk mellom de indre strukturene og den ytre veggen.[60][62][63]

Utgravning i 2001 og 2004 under ledelse av det tyske arkeologiske institutt i Kairo (DAIK), avslørte at graven hadde blitt reist og fullført i all hast. Byggarbeidet hadde blitt gjort en enkeltfase; vegene var grovt pusset; og monumentet hadde falt sammen flere ganger i løpet av århundrene. I løpet mellomriket hadde Peribsens grav blitt restaurert minst to ganger sammen med graven til Djer, som da ble antatt å ha vært graven til Osiris.[64][65]

Funn[rediger | rediger kilde]

Graven hadde blitt omfattende plyndret av gravrøvere i løpet av antikken, dog hadde tallrike steinkar og keramiske beholdere blitt etterlatt. En del av steinkarene hadde innfatninger av kobber og er like til bedre funn fra graven til Khasekhemwy. Beholdene fra tidligere herskere som Nynetjer og Raneb ble også funnet. Halsbånd og armbånd gjort av fajanse og karneol og redskaper framstilt av kobber ble utgravd. Særlige funn besto av en sølvnål inngravert med navnet til farao Hor-Aha og fragmenter av leirsegl med navnet til farao Sekhemib. To steinsteler fra inngangen, vanlig for gravkamre i første og andre dynastier, er i dag plassert på to forskjellige museer.[59][60][62]

Kongelig gravinngjerdning[rediger | rediger kilde]

En kongelig gravinngjerdning bygd av leirmurstein ble funnet rett ved Peribsens grav. Leirsegler med Peribsens serekhnavn på dem ble lokalisert i nærheten av den østlige inngangen og på innsiden av en ødelagt offerhelligdom. Funnet støttet synet at bygningen var en del av Peribsens gravsted. Gravinngjerdning er vanligvis kjent som «mellomfestning». Denne ble først oppdaget i 1904 under ledelse av den kanandiske arkeologen Charles Trick Currelly og engelske egyptologen Edward Russell Ayrton. Veggen som inngjerdet stedet var lokalisert ved nordveststedet til Khasekhemwys gravinngjerdning. Peribsens målte 108 ganger 55 meter og hunset kun noen få kultbygninger. Det var tre innganger; en i øst, en i sør og en i nord. En liten helligdom, 12,3 ganger 9,75 meter ble lokalisert ved sørøsthjørnet. Det besto en gang av tre små kapeller. Ingen tilleggsgraver ble funnet.[59][60][62]

Tradisjonen med å begrav familien og hoffet sammen med kongen da han døde ble oppgitt på tiden rundt farao Qa'a, en av de siste herskerne i det første dynasti.[66]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Raffaele, Francesco: Chronological Problems
  2. ^ Peribsen, British Museum
  3. ^ Petrie, W. M. Flinders (1901): The Royal Tombs of the Earliest Dynasties, del II. London, Tafel XXII, s. 178–179.
  4. ^ Spencer, Jeffrey A. (1993): Early Egypt: the rise of civilisation in the Nile Valley. British Museum Press, London, s. 67–72; 84.
  5. ^ Tiradritti, Francesco & Roveri, Anna Maria Donadoni (1998): Kemet: Alle Sorgenti Del Tempo. Electa, Milano, ISBN 88-435-6042-5, s, 84–85.
  6. ^ Kaplony, Peter (1981): Die Rollsiegel des Alten Reichs II: Katalog der Rollsiegel, del II. Fondation égyptologique Reine Elisabeth, Brüssel, s. 13; tav. 1
  7. ^ Schlögl, Hermann Alexander: Das Alte Ägypten. s. 77ff.
  8. ^ Digital Egypt for Universities, 13th dynasty rulers
  9. ^ Schneider, Thomas (2002): Lexikon der Pharaonen. Albatros Verlag, Düsseldorf, ISBN 3-491-96053-3, s. 219, 228; 231.
  10. ^ Emery, Walter Bryan (1984): Ägypten. Geschichte und Kultur der Frühzeit 3200 - 2800 v. Chr., Fourier Verlag, s. 105-106.
  11. ^ a b c Newberry, P.E. (1922): «The Seth rebellion of the 2nd Dynasty» i: Ancient Egypt., no. 7, s. 40-46.
  12. ^ a b Černý, Jaroslav (1952): Ancient Egyptian religion. Hutchinson's University Library, Indiana, s. 32–48.
  13. ^ Flandrin, Phillipe (1988): Jean-Phillipe Lauer: Saqqarah, Une vie, Entretiens avec Phillipe Flandrin, Petite Bibliotheque Payot 107,
  14. ^ a b c d Velde, Herman te (1977): Seth, God of Confusion. A study of his role in Egyptian mythology and religion (= Probleme der Ägyptologie. vol. 6, opptrykk med en del korreksjoner). Brill, Leiden, ISBN 90-04-05402-2, s. 109–111.
  15. ^ Mariette, Auguste (1885): Les mastabas de l’Ancien Empire. Paris, s. 92–94.
  16. ^ Grimal, Nicolas (1994): A History of Ancient Egypt. Wiley-Blackwell, Weinheim, ISBN 978-0-631-19396-8, s. 55–56.
  17. ^ Kaiser, Werner (1991): «Zur Nennung von Sened und Peribsen in Saqqara B3» i: Göttinger Miszellen: Beiträge zur ägyptologischen Diskussion, No. 122. Ägyptologisches Seminar der Universität Göttingen, Göttingen, ISSN: 0344-385X, s. 49-55.
  18. ^ a b c d Velde, Herman te (1977): Seth, God of Confusion. A study of his role in Egyptian mythology and religion (= Probleme der Ägyptologie. bind 6, opptrykk med en del korreksjoner). Brill, Leiden, ISBN 90-04-05402-2, s. 109–111.
  19. ^ a b c Garnot, Jean Sainte Fare (1956): «Sur quelques noms royaux des seconde et troisième dynasties ègyptiennes» i: Bulletin de l’Institut d’Égypte. vol. 37, 1, ISSN 0366-4228, s. 317–328.
  20. ^ Morenz, Ludwig D. (2007): «Synkretismus oder ideologiegetränktes Wort- und Schriftspiel? Die Verbindung des Gottes Seth mit der Sonnenhieroglyphe bei Per-ib-sen» i: Zeitschrift für Ägyptische Sprache und Altertumskunde. vol. 134, ISSN 0044-216X, s. 151–156.
  21. ^ Wildung, Dietrich (1969): Die Rolle ägyptischer Könige im Bewusstsein ihrer Nachwelt. Volume 1: Posthume Quellen über die Könige der ersten vier Dynastien (= Münchner ägyptologische Studien. vol. 17, ZDB-ID 500317-9). B. Hessling, Berlin, s. 47.
  22. ^ a b Rice, Michael (2001): Who's Who in Ancient Egypt. Routledge, London/New York, ISBN 0-415-15449-9, s. 72, 134; 172.
  23. ^ a b c d e Tiradritti, Francesco & Roveri, Anna Maria Donadoni (1998): Kemet: Alle Sorgenti Del Tempo. Electa, Milano, ISBN 88-435-6042-5, s. 80–85.
  24. ^ a b Helck, W. (1979): Zeitschrift für Ägyptische Sprache und Altertum, No. 106. Akademie-Verlag, Berlin, ISSN 0044-216X106, s. 132
  25. ^ Raffaele, Francesco: «Names, titles, identities and the 'Sethian Period' theory»
  26. ^ Emery, Walter Bryan (1964): Ägypten - Geschichte und Kultur der Frühzeit. Fourier, München, s. 106.
  27. ^ Pätznik, J. P. (1999): Mitteilungen des Deutschen Archäologischen Instituts Abteilung Kairo (MDAIK), s. 54.
  28. ^ Bard, Kathryn A.: «The Emergence of the Egyptian State» i: Shaw, Ian (2002): The Oxford History of Ancient Egypt, s. 86.
  29. ^ Petrie, William Matthew Flinders & Griffith, Francis Llewellyn ([1900] 2013): The royal tombs of the first dynasty. Nyutsendelse. ISBN 9781108066136, s. 7, 14, 19, 20, 48.
  30. ^ Schlögl, Hermann A. (2006): Das Alte Ägypten. Geschichte und Kultur von der Frühzeit bis zu Kleopatra. Verlag C. H. Beck, München, ISBN 3-406-54988-8, s. 78.
  31. ^ Helck, Wolfgang (1987): Untersuchungen zur Thintenzeit. (Ägyptologische Abhandlungen, Volume 45), Otto Harrassowitz, Wiesbaden, ISBN 3-447-02677-4, s. 103–111.
  32. ^ Schott, Siegfried (1950): Altägyptische Festdaten. Verlag der Akademie der Wissenschaften und der Literatur, Mainz/Wiesbaden, s. 55.
  33. ^ Wilkinson, Toby: Early Dynastic Egypt. s. 90–91; se også: Emery, Walter Bryan: Ägypten – Geschichte und Kultur der Frühzeit, s. 106.
  34. ^ Kitchen, Kenneth Anderson: Ramesside Inscriptions. s. 234–235; se også: Beckerath, Jürgen von (1984): Handbuch der ägyptischen Königsnamen.. Deutscher Kunstverlag, München/Berlin, ISBN 3-422-00832-2, s. 171.
  35. ^ Wildung, Dietrich (1969): Die Rolle ägyptischer Könige im Bewusstsein ihrer Nachwelt. Bind 1: Posthume Quellen über die Könige der ersten vier Dynastien (= Münchner ägyptologische Studien. vol. 17, ZDB-ID 500317-9). B. Hessling, Berlin, s. 45-47.
  36. ^ a b c Grimal, Nicolas (1994): A History of Ancient Egypt. Wiley-Blackwell, Weinheim, ISBN 978-0-631-19396-8, s. 55.
  37. ^ Proussakov, Dimitri B. (2004): «Early dynastic Egypt: A socio-environmental/anthropological hypothesis of ‘Unification’» i: Grinin, Leonid E. (red.): The early state, its alternatives and analogues. Uchitel Publishing House, Volgograd, ISBN 5-7057-0547-6, s. 139–180.
  38. ^ Emery, Walter Bryan (1958): Great tombs of the First Dynasty (Excavations at Saqqara, vol. 3). Gouvernment Press, London, s. 28–31.
  39. ^ Kaplony, Peter (2006): «Er ist ein Liebling der Frauen» – Ein «neuer» König und eine neue Theorie zu den Kronprinzen sowie zu den Staatsgöttinnen (Kronengöttinnen) der 1./2. Dynastie i: Ägypten und Levante. vol. 13, ISSN 1015-5104, s. 107–126.
  40. ^ Bell, Barbara (1970): Oldest Records of the Nile Floods i: Geographical Journal, No. 136., s. 569–573; Goedike, M. (1998): Journal of Egypt Archaeology, No. 42, s. 50.
  41. ^ Seidlmayer, Stephan (2001): Historische und moderne Nilstände: Historische und moderne Nilstände: Untersuchungen zu den Pegelablesungen des Nils von der Frühzeit bis in die Gegenwart. Achet, Berlin, ISBN 3-9803730-8-8, s. 87–89.
  42. ^ a b Wilkinson, Toby A. H. (2000): Royal annals of ancient Egypt: The Palermo stone and its associated fragments. Taylor and Francis, London, ISBN 978-0710306678, s. 200-206.
  43. ^ Pätznik, Jean-Pierre (2005): Die Siegelabrollungen und Rollsiegel der Stadt Elephantine im 3. Jahrtausend vor Christus. Spurensicherung eines archäologischen Artefaktes (= BAR, International Series. Bd. 1339). Archaeopress, Oxford, ISBN 1-84171-685-5, s. 62-66.
  44. ^ a b Schulz, Christian E. (2007): Schreibgeräte und Schreiber in der 0. Bis 3. Dynastie. Grin, München, ISBN 978-3-638-63909-5, s. 9-15.
  45. ^ Kaplony, Peter (1963): Die Inschriften der ägyptischen Frühzeit (= Ägyptologische Abhandlungen. vol. 8, 3, ISSN 1614-6379). Volume 3, Harrassowitz, Wiesbaden, s. 406 - 411.
  46. ^ a b Engel, Eva-Maria (2006): «Neue Funde aus alten Grabungen – Gefäßverschlüsse aus Grab P in Umm el-Qa'ab im Ägyptischen Museum Kairo» i: Moers, Gerald (red.): Jn.t dr.w. Festschrift für Friedrich Junge. Volume 1. Seminar für Ägyptologie und Koptologie, Göttingen, ISBN 3-00-018329-9, s. 179–188, særlig s. 181, 183–184.
  47. ^ Pätznik, Jean-Pierre (2005): Die Siegelabrollungen und Rollsiegel der Stadt Elephantine im 3. Jahrtausend vor Christus, s. 64–66.
  48. ^ Wilkinson, Toby (1999): Early Dynastic Egypt. Routledge, London/New York, ISBN 0-415-18633-1, s. 89–91.
  49. ^ a b c Wilkinson, Toby (1999): Early Dynastic Egypt. Routledge, London/New York, ISBN 0-415-18633-1, s. 295.
  50. ^ Bickel, Susanne (2006): Die Verknüpfung von Weltbild und Staatsbild: Die Verknüpfung von Weltbild und Staatsbild Aspekte von Politik und Religion in Ägypten i: Spieckermann, Hermann: Götterbilder, Gottesbilder, Weltbilder. Mohr Siebeck, Ulmen, ISBN 3-16-148673-0, s. 89.
  51. ^ Kahl, Jochem; Kloth, Nicole; Zimmermann, Ursula (1963): Die Inschriften der ägyptischen Frühzeit: Eine Bestandsaufnahme, Vol. III. Harrassowitz Verlag, Wiesbaden, ISBN 3-447-00052-X, s. 368.
  52. ^ Edwards, I.E.S. (1970): The Cambridge ancient history, Volume 1-3. Cambridge University Press, ISBN 0-521-07791-5, s. 31 & 32.
  53. ^ Kahl, Jochem (2007): «Ra is my Lord»: Searching for the Rise of the Sun God at the Dawn of Egyptian History. Harrassowitz, Wiesbaden, ISBN 3-447-05540-5, s. 2 - 7 & 14.
  54. ^ Dreyer, Günther; Kaiser, Werner (1999): «Stadt und Tempel von Elephantine – 25. / 26. / 27. Grabungbericht» i: Mitteilungen des Deutschen Archäologischen Instituts, Abteilung Kairo (MDAIK). Bd. 55, ISSN 0342-1279, s. 172–174.
  55. ^ Se: Lacau, P.; Lauer, J.P. (1959): La Pyramide a Degrees IV. Inscriptions Gravees sur les Vases. Kairo; obj.104
  56. ^ Kaplony, Peter (1965): A building named “Menti-Ankh” i: Mitteilungen des Deutschen Archäologischen Instituts Kairo (MDAIK), bind 20. de Gruyter, Berlin, s. 1–46.
  57. ^ Amélineau, Émile (1905): Mission Amélineau. Tome 4: Les nouvelles fouilles d’Abydos 1897–1898. Compte rendu in extenso des fouilles, description des monuments et objets découverts. Partie 2. Leroux, Paris, s. 676–679.
  58. ^ Petrie, W. M. Flinders (1901): The Royal Tombs of the Earliest Dynasties (= Memoir of the Egypt Exploration Fund. vol. 21, ZDB-ID 988141-4). Part 2. Trübner, London u. a., Tafel XXII, s. 178–179.
  59. ^ a b c Bestock, Laurel (2008): The Early Dynastic Funerary Enclosures of Abydos i: Archeo-Nil No. 18, s. 56-57
  60. ^ a b c d Bestock, Laurel (2009): The development of royal funerary cult at Abydos. Otto Harrassowitz, Wiesbaden, ISBN 3-447-05838-2, s. 47 & 48.
  61. ^ Naville, Èdouard (1914): The cemeteries of Abydos. Part 1: 1909–1910. The mixed cemetery and Umm El-Ga'ab (= Memoir of the Egypt Exploration Fund. bind 33, ISSN 0307-5109). Egypt Exploration Fund u. a., London, s. 21–25 & 35–39.
  62. ^ a b c Petrie, W. M. Flinders (1901): The Royal Tombs of the Earliest Dynasties. Volume II, London, s. 11–12
  63. ^ Bestock, Laurel (2008): «The Early Dynastic Funerary Enclosures of Abydos» i: Archéo-Nil. Bd. 18, ISSN 1161-0492, s. 42–59, særlig s. 56–57.
  64. ^ Bestock, Laurel (2008): The Early Dynastic Funerary Enclosures of Abydos i: Archéo-Nil. Bd. 18, ISSN 1161-0492, s. 42–59, særlig s. 56–57.
  65. ^ Dreyer, Günter og andre (2006): Umm el-Qaab – Nachuntersuchungen im frühzeitlichen Königsfriedhof (16. / 17. / 18. Vorbericht) i: Mitteilungen des Deutschen Archäologischen Instituts, Abteilung Kairo. (MDAIK). Bd. 62, ISSN 0342-1279, s 75–77 & 106–110.
  66. ^ Wilkinson, Toby A. (2001): Early Dynastic Egypt. Routledge, London, ISBN 0-415-26011-6, s. 281.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]