Nasjonalsosialistisk propaganda

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Propagandaplakat for det tyske nazistpartiets rikskongress i Nürnberg 1934. Nazistene spilte på aggressiv retorikk, enkle budskap, tydelige symboler og nasjonalistiske følelser i sin politiske reklame for et nasjonalsosialistisk idealsamfunn. Da Hitler kom til makten i 1933 og Tyskland ble et diktatur, utvidet propagandaminister Goebbels partiets ideologiske påvirkningsmaskineri til hele statsapparatet.

Nasjonalsosialistisk propaganda, også omtalt som nazipropaganda, omfatter først og fremst det tyske nazistpartiet NSDAPs ideologiske påvirkningsarbeid, agitasjon og kulturuttrykk gjennom ulike typer massekommunikasjon før og under andre verdenskrig. Betegnelsen kan også brukes om politisk propaganda og retorikk fra nynazister og høyreekstremister i etterkrigstida.

NSDAPs omfattende bruk av propaganda som «politisk oppdragelse» av «den offentlige mening»[1] bidro til oppslutningen om lederen Adolf Hitler og nasjonalsosialismen, en nasjonalistisk, rasistisk, militaristisk, antidemokratisk og antikommunistisk populisme. Propagandaen medvirket til den nazistiske maktovertakelsen i Tyskland i 1933 og til ensrettingen[2] i den totalitære ettpartistaten som fulgte. Der fikk propagandaminister Joseph Goebbels full kontroll over tyske massemedier og tysk kulturliv. Han gjorde Riksministerium for folkeopplysning og propaganda til et statlig apparat for politisk forførelse og indoktrinering av folkemassene.

Gjennom utstudert politisk reklame og aggressiv idéformidling manipulerte nazistene folks følelser og tanker. Hitlers metode var særlig taler på folkemøter og i radio, med enkle budskap som ble gjentatt gang på gang og inneholdt en tydelig motstander og syndebukk.[3] Overdrivelser og løgner, idealisering og forakt, seremonier og terror[4] la grunnlaget for og støttet det nasjonalsosialistiske Tysklands erobring av landområder, krigføring og masseutryddelse av jøder og andre folkegrupper i holocaust. Propagandavirksomheten fortsatte fram til naziregimet kollapset ved tyskernes militære nederlag i mai 1945.

Nazipropaganda i Tyskland før og under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Laquote.svgEnhver propaganda skal være folkelig. Den skal avpasse sitt åndelige nivå etter oppfattelsen hos den mest innskrenkede av dem propagandaen taler til. Jo større den menneskemengde er som skal påvirkes, desto lavere må propagandaens åndelige nivå settes. Hvis det gjelder — som ved propagandaen for gjennomføringen av en krig — å få et helt folk med i virkeområdet, kan forsiktigheten med hensyn til å unngå altfor høye åndelige forutsetninger ikke være stor nok.Raquote.svg

Adolf Hitler, fører i nazistpartiet, i Mein Kampf 1925[5]

Adolf Hitler, «fører» for Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP, «Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti») fra 1921 og rikskansler og diktator i Tyskland fra 1933, var svært opptatt av propaganda for å vinne støtte for sin radikale politikk og vinne makt.[3] I 1919 hadde han blitt kurset i «politisk opplæring» av kaptein Karl Mayr i den tyske hæren i Bayern. For å motvirke revolusjonære opprør i det kaotiske etterkrigssamfunnet, ble Hitler hemmelig «undervisningsoffiser» som skulle advare hjemvendte soldater om farene ved sosialisme, pasifisme og demokrati.[6] Da Hitler ble medlem av forløperen til nazipartiet i 1919, fikk han derfor ansvaret for propagandaarbeidet.

Adolf Hitler, lederen i det tyske nazipartiet, poserer som folketaler med følelsesladd kroppsspråk som skal understreke poengene. Hitler ble beundret og beryktet for sin demagogiske talekunst[6][3] som «forførte og ledet massene».

Partiet formidlet opprinnelig sitt politiske 25-punktsprogram fra 1920 gjennom møter, demontsrasjoner, pamfletter og presse. I 1925 kom Min kamp (Mein Kampf) i to bind, Hitlers ideologiske manifest og selvbiografi der han uttrykte sine politiske visjoner. Partiføreren var en dreven folketaler,[7][6][8]

Da Joseph Goebbels ble tysk propagandaminister i Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda fikk han kontroll over massemedier og kulturliv. På bildet feirer han «tysk folkejul» 1937. Både voksne og barn gjør «hitlerhilsen». Politikere og byråkrater er uniformert etter militære forbilder, lokalet dekorert med julepynt og nazisymboler og utstyrt med mikrofoner for radiooverføring til folkemassene. Goebbels adjutant Georg Wilhelm Müller (bak til venstre) ledet «hovedavdelingen for folkeopplysning og propaganda» i det tyskokkuperte Norge under krigen med ansvar for presse, kultur og informasjon.

NSDAP spredte sine ideer og fortellinger gjennom gamle og nye massemedier. De tok i bruk moderne teknikker for markedsføring og satset på profesjonelle utøvere. Partiets propagandaavdeling utga flere instruksjonsbøker og Unser Wille und Weg («Vår vilje og vei»), et internt månedsblad som kom ut fra 1931 til 1941, med råd om effektiv bruk av propaganda.[9]

Temaer[rediger | rediger kilde]

Sentrale temaer i nazistenes propaganda var tysk nasjonalisme, rasisme, antisemittisme og antikommunisme, det tyske folkefellesskapets ideologi og militarismen med forherligelsen av det krigeriske heltemotet, kvinnen som hjemmeværende mor og den betingelsesløse personkulten omkring Hitler som diktator. Direkte til krigsforberedelsene tjente legenden om at Tyskland huset et folk uten plass som derfor måtte erobre «Lebensraum» mot øst, rettferdiggjort gjennom sosialdarwinisme og forestillingen om «den sterkestes rett».

Gjennom grove stereotypier og frastøtende karikaturer ble jøder framstilt som griske, upålitelige og «utyske», slavere som underlegne, og kommunister og marxister som blodtørste monstre. Såvel «jødebolsjeviker» og sosialdemokrater ble stemplet som landsforædere med skyld for det tyske nederlaget i første verdenskrig, uttrykt blant annet i konspirasjonsteorien dolkestøtlegenden.[3]

Informasjonsplakat fra utstillinga «Livets under» i Berlin i 1935:[10] «Slik vil det gå hvis mindreverdige får fire barn, og høyverdige får to» ifølge nazistisk eugenikk (rasehygiene). Bildene i det «vitenskapelige» diagrammet taler sitt klare språk.

Mens «den ariske menneskerasen» og «folketyskere» ble framstilt som høyerestående og mer verdifulle enn andre, ble etniske folkegrupper, politiske motstandere og «underytere» definert som skadelige for et sunt samfunn og erklært uønsket.[trenger referanse] Nazistene utryddet flere titalls millioner mennesker i systematiske, statlig organiserte massedrap,[11], deriblant 70 000 funksjonshemmede og psykisk syke i programmet Aktion T4. Avlivinger og myrderier ble delvis begrunnet med nazistisk eugenikk (rase- og arvehygiene) og formidlet gjennom kvasivitenskapelig propaganda.

Nazisymboler[rediger | rediger kilde]

I likhet med paramilitære frikorps og andre politiske bevegelser etter første verdenskrig, markerte også nazistpartiet seg med grafiske kjennetegn. Hakekorset ble lånt fra tyske nasjonalister som partisymbol allerede i stiftelsesåret 1920. Tegnet inngikk i Tysklands nasjonalflagg og riksvåpen fra 1935 til 1945. Den eldgamle svastikaen har vært dekor, solsymbol og lykketegn over store deler av verden, men etter nazistenes utstrakte bruk er hakekors i dag blitt et hatsymbol som er forbudt i flere land i Europa.

Nazistpartiet var svært opptatt av militære uniformer, flagg og merker, og det oppstod en «fanekult» rundt Blodfanen, og en «uniformsbesettelse» i den nasjonalsosialistiske ettpartistaten. Uniformering av medlemmene i partiorganisasjoner som SA (Sturmabteilung), SS (Schutzstaffel) og Hitlerjugend, og av politiske ledere i partibyråkratiet, fulgte militære forbilder. Uniformsbruken gjaldt også mange sivile tjenestefolk i det offentlige. Enkeltindivider og grupper ble inndelt etter oppgave og rang for å skape orden, sikre kontroll og understreke det ideologiske fellesprosjektet. Uniformerte partimedlemmer og andre ble dermed «levende reklameplakater» i partiets «merkevarebygging».

Propagandaministeriet i Det tredje riket[rediger | rediger kilde]

I mars 1933 ble partiets propagandamaskineri utvidet gjennom Riksministeriet for folkeopplysning og propaganda (Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda). Det statlige departementet skulle sørge for folkeopplysning, ideologisk opplæring og ensrettingen[12] i «det tredje riket» som ble lovfestet samme år. Departementet styrte alle deler av kulturlivet gjennom et eget rikskulturkammer (Reichskulturkammer) med sju seksjoner for film, presse, radio, litteratur, bildende kunst, teater og musikk. Ytringsfriheten ble begrenset gjennom pålegg, forbud og sensur.

Propagandaminister Joseph Goebbels (1897–1945) var som Hitler en svært bevisst og beregnende propagandist og taler.[13][14]

Presse og radio[rediger | rediger kilde]

Aviser, tidsskrifter og radio, som ble stengt kontrollert og sensurert av de nazistiske myndighetene, ble brukt aktivt til ideologisk indoktrinering.

Partiets hovedorgan var avisa Völkischer Beobachter. Julius Streichers illustrerte ukemagasin Der Stürmer uttrykte et ekstremt jødehat. Det ble også utgitt en rekke politiske bøker. Ideologien ble dessuten fremmet gjennom ulike typer statlige holdningskampanjer.

Goebbels var særlig opptatt av radio som effektiv kommunikasjonskanal, et nytt massemedium som var kommet på 1920-tallet. Allerede i 1933 ble radioindustrien omorganisert og en Volksempfänger, en rimelig «folkemottaker», ble lansert etter krav fra propgandaministeren. Det var et moderne radioapparat med radiorør og høyttaler som skulle sørge for kringkasting til det brede lag av folket. Radioapparatene ble svært populære, og statlig kontrollerte radiosendinger med Hitlers og Goebbels taler såvel som tysk musikk og nyheter, ble viktige i forførelsen av folkemassene.

Propaganda i kultur og kunst[rediger | rediger kilde]

En viktig del av propagandaen var massemønstringer med taler, musikk, flagg og teatrale opptog som skulle uttrykke samhold og styrke og skape begeistring gjennom massesuggesjon. Det gjaldt blant annet de nasjonale partistevnene kjent som rikspartidagene som ble holdt i Nürnberg hver høst fra 1933 til og med 1938, men også aktiv bruk av sportsarrangementer.

Andre synlige virkemidler var slående plakater,[15] nazistiske propagandafilmer som Leni Riefenstahls Viljens triumf fra 1934[16] og Olympia fra 1938, antisemittiske utstillinger, blant andre Entartete Kunst og Den evige jøde fra 1937, og annen underholdning og populærkultur.

Nazipropagandaen tok også i bruk politiske kampsanger i militær marsjtradisjon. Den populære «Horst-Wessel-sangen» (Die Fahne hoch) ble Nazi-Tyslands andre nasjonalsang.

Propaganda rettet mot barn og unge[rediger | rediger kilde]

Nazistenes antisemittiske hatpropaganda henvendte seg også til barn. Illustrasjonen fra bildeboka Stol aldri på rever og jøder fra 1936 viser jødiske menn i karikert naziversjon og tyske barn som leser Der Stürmer, et propagandablad som formidlet et ekstremt jødehat. De antisemittiske Nürnberglovene ble vedtatt året før.

Nazipropagandaen om det tyske folkets overlegenhet og partiføreren som opphøyd «frelser», ble også formidlet til barn og unge, særlig gjennom skoleverket og i barne- og ungdomsorganisasjonen Hitlerjugend («hitlerungdommen»).

Krigspropaganda[rediger | rediger kilde]

Under krigen brakte krigskorrespondenter i Wehrmachts propagandakompanier bilder og heltefortellinger fra fronten, presentert i filmaviser og magasiner. I løpet av krigen rettet også innholdet i propagandaen seg mot Tysklands militære fiender blant de allierte og Sovjetunionen. Samtidig vokste den internasjonale propagandakrigen for å vinne folks tillit om hvilken av de krigførende sidene som formidlet «sannheten».[17]

Nazipropaganda i Norge[rediger | rediger kilde]

Vidkun Quisling, lederen for det tyskvennlige, norske fascistpartiet Nasjonal Samling (NS), taler ved åpninga av «Sovjetparadiset», en tysk, «anti-bolsjevistisk» propagandautstilling som ble vist i Oslo høsten 1942.[18]

Etter at Tyskland hærtok Norge i april 1940, ble Georg Wilhelm Müller (1909–1989) leder for «hovedavdelingen for folkeopplysning og propaganda» (Hauptabteilung für Volksaufklärung und Propaganda) i Reichskommissariat Norwegen, den tyske sivilforvaltningen i landet.[19] Müller, som hadde vært Goebbels adjutant på 1930-tallet, fikk dermed ansvar for presse, kultur og informasjon i det tyskokkuperte Norge under krigen.[20]

I den norske statsadministrasjonen ble Kultur- og folkeopplysningsdepartementet opprettet 26. september 1940. Statsråd var Gulbrand Lunde inntil sin død 25. oktober 1942. Departementet bestod til å begynne med av tre avdelinger: den alminnelige avdeling, kulturavdelingen og propagandaavdelingen, men ble stadig omorganisert under krigen. Propagandaavdelingen skiftet i 1944 navn til Avdeling for folkeopplysning. Kultur- og folkeopplysningsdepartementet le lagt ned ved krigens slutt.

Reklamemannen Willy Klevenberg (1911–1987) ble leder i presse- og propagandaavdelingen til Nasjonal Samling (NS), Vidkun Quislings norske fascistparti. Klevenberg var propagandaleder under daværende «rikspropagandasjef», minister Lunde, seinere under minister Rolf Jørgen Fuglesang.

NS etterapet nazistenes politiske kultur og ideologiske «folkeopplysning» på mange måter. Det norske søsterpartiet tok i bruk trykte massemedier og radio, folkemøter, kampanjer, parader, symboler og uniformering etter tyske forbilder. Utstillinga «Kunst og ukunst» i Nasjonalgalleriet i 1942 var inspirert av «Utartet Kunst» i Tyskland og viste både god, «nasjonal kunst» og uønsket, modernistisk «ukunst». I 1941 etablerte NS og de tyske okkupasjonsmyndighetene Filmavisen,[21] et ukentlig nyhetsmagasin som ble vist på kinoer, et propgandatiltak basert på Die Deutsche Wochenschau i Tyskland. Publikum var imidlertid ofte negative til de politiske reportasjene, og kinoene ble dermed et sted for «hverdagsmotstanden» under krigen.[22]

I ettertid er reklametegneren Harald Damsleths mange propagandaplakater for NS og frontkjempertjeneste særlig kjent.[23]

Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter naziregimets sammenbrudd etter andre verdenskrig, ble nazisme og nazipropganda forbudt i flere land. Dette gjelder ikke minst i Tyskland, der bruken av alle kjennetegn for «anti-konstitusjonelle» bevegelser og terrororganisasjoner fortsatt er ulovlig gjennom den tyske straffeloven (Strafgesetzbuch seksjon 86a). Dette omfatter nazisymboler som hakekors, hakekorsørn, solkors, hitlerhilsen og SS' dobbeltruner og hodeskallemerke, men også KPD-emblemet og IS-merket.[24] I Norge er hakekors tillatt, men kan bli stoppet som en rasistisk hatytring.[25]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hitler, Adolf (1889-1945) (1941). Min kamp. Oslo: Stenersen. s. 88. 
  2. ^ Ustvedt, Yngvar (1928-2007) (1972). Det kan hende igjen: nazismen i Tyskland fra 1918 til 1945. Oslo: Gyldendal. s. 60-66. ISBN 8205000492. 
  3. ^ a b c d Ustvedt, Yngvar (1928-2007) (1972). Det kan hende igjen: nazismen i Tyskland fra 1918 til 1945. Oslo: Gyldendal. s. 14-22. ISBN 8205000492. 
  4. ^ Fest, Joachim C. (1926-2006) (1979). Hitler: en biografi. Oslo: Gyldendal. s. 108. ISBN 8205115702. 
  5. ^ Clausen, Edward (1947). List og løgn i tysk propaganda: en dokumentasjon. Oslo: Dreyer. s. 11. 
  6. ^ a b c Fest, Joachim C. (1926-2006) (1973). Hitler: en biografi. Oslo: Gyldendal. s. 92–97. ISBN 8205057915. 
  7. ^ Steffahn, Harald (1930-) (1989). Hitler: mennesket, makten, undergangen. Oslo: Schibsted. s. 80. ISBN 8251612586. 
  8. ^ Bjørn Magnus Berge 2015: TALENS MAKT: Adolf Hitler
  9. ^ Utvalgte artikler fra Unser Wille und Weg oversatt til engelsk
  10. ^ Das Wunder des Lebens (utstillingskatalog 1935)
  11. ^ HL-senteret i Oslo om nazismens massedrap
  12. ^ Ustvedt, Yngvar (1928-2007) (1972). Det kan hende igjen: nazismen i Tyskland fra 1918 til 1945. Oslo: Gyldendal. s. 60-66. ISBN 8205000492. 
  13. ^ Fraenkel, Heinrich (1897-1986) (1960). Goebbels: hans liv og død. Oslo: Aschehoug. s. 83. 
  14. ^ Steffahn, Harald (1930-) (1989). Hitler: mennesket, makten, undergangen. Oslo: Schibsted. s. 229. ISBN 8251612586. 
  15. ^ United States Holocaust Memorial Museum: State of Deception
  16. ^ Aas, Nils Klevjer (1950-2013) (1991). Fascismens fascinasjon - et dida[k]tisk dilemma: Leni Riefenstahls "Viljens triumf" som kildemateriale og påvirkningskilde. Oslo: Statens filmsentral. ISBN 8290463243. 
  17. ^ Slik er Hitler: der Führer, som han ble skildret for dere, og som han virkelig er. [S.l.] 1941. 
  18. ^ Propagandareportasje fra «Sovjetparadiset» i Filmavisen 21. september 1942
  19. ^ totalkrig.no om Rikskommissariatet i Norge
  20. ^ Moss Avis 1942.04.21. Norge;Viken;;Moss;;;;. 1942-04-21. s. 1. 
  21. ^ NRKs arkiv av nyhetssendinger fra Filmavisen 1941–1963
  22. ^ Universitetet i Agder 2018: Poor conditions for Nazi propaganda in Norwegian World War II cinemas
  23. ^ Jensen, Tom B. (1941-) (1988). Parti og plakat: NS 1933-1945. Oslo: Samlaget. ISBN 8252131026. 
  24. ^ Deutsche Welle: Germany's confusing rules on swastikas and Nazi symbols
  25. ^ Filter Nyheter 2018: Nei, hakekors er ikke forbudt i Norge. Dette kan likevel straffes

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]