Nasjonalsosialistisk propaganda

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Propagandaplakat for det tyske nazistpartiets rikskongress i Nürnberg 1934. Nazistene spilte på aggressiv retorikk, enkle, tydelige budskap i ord og bilder og nasjonalistiske følelser i sin politiske reklame for et nasjonalsosialistisk idealsamfunn. Da Hitler kom til makten i 1933 og Tyskland ble et diktatur, utvidet propagandaminister Goebbels partiets påvirkningsmaskineri til hele statsapparatet.

Nasjonalsosialistisk propaganda, også omtalt som nazipropaganda, omfatter først og fremst det tyske nazistpartiet NSDAPs ideologiske påvirkningsarbeid, agitasjon og kulturuttrykk gjennom ulike typer massekommunikasjon før og under andre verdenskrig. Betegnelsen kan også brukes om politisk propaganda og retorikk fra nynazister og høyreekstremister i etterkrigstida.

NSDAPs omfattende bruk av propaganda som «politisk oppdragelse» av «den offentlige mening»[1] bidro til oppslutningen om lederen Adolf Hitler og nasjonalsosialismen, en nasjonalistisk, rasistisk, militaristisk, antidemokratisk og antikommunistisk populisme. Propagandaen medvirket til den nazistiske maktovertakelsen i Tyskland i 1933 og til ensrettingen[2] i den totalitære ettpartistaten som fulgte. Der fikk propagandaminister Joseph Goebbels full kontroll over landets massemedier, kulturliv og utdanning. Han gjorde Riksministerium for folkeopplysning og propaganda til et statlig apparat for politisk forførelse og indoktrinering av folkemassene.

Gjennom utstudert overtalelseskunst,[3] politisk reklame og aggressiv idéformidling manipulerte nazistene folks følelser og tanker. Hitlers metode var særlig taler på folkemøter og i radio, med enkle budskap som ble gjentatt gang på gang og inneholdt en tydelig motstander og syndebukk.[4] Overdrivelser og løgner, idealisering og seremonier, forakt og terror[5] la grunnlaget for og støttet det nasjonalsosialistiske Tysklands erobring av landområder, krigføring i verdenskrigen og masseutryddelse av jøder og andre folkegrupper i holocaust. Propagandavirksomheten fortsatte fram til naziregimet kollapset ved tyskernes militære nederlag i mai 1945.

Den uvanlig brede og grundig planlagte nazipropagandaen har etterlatt en stor mengde tidsdokumenter og historiske gjenstander som direkte eller indirekte idealiserer den voldsforherligende ideologien og det autoritære naziregimet.

Nazipropaganda i Tyskland før og under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Laquote.svgEnhver propaganda skal være folkelig. Den skal avpasse sitt åndelige nivå etter oppfattelsen hos den mest innskrenkede av dem propagandaen taler til. Jo større den menneskemengde er som skal påvirkes, desto lavere må propagandaens åndelige nivå settes. Hvis det gjelder — som ved propagandaen for gjennomføringen av en krig — å få et helt folk med i virkeområdet, kan forsiktigheten med hensyn til å unngå altfor høye åndelige forutsetninger ikke være stor nok.Raquote.svg

Adolf Hitler, fører i nazistpartiet, i Mein Kampf 1925[6]

Adolf Hitler, «fører» for Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP, «Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti») fra 1921 og rikskansler og diktator i Tyskland fra 1933, var svært opptatt av propaganda for å vinne støtte for sin radikale politikk.[4] I 1919 hadde han blitt kurset i «politisk opplæring» av kaptein Karl Mayr i den tyske hæren i Bayern. For å motvirke revolusjonære opprør i det kaotiske etterkrigssamfunnet, ble Hitler hemmelig «undervisningsoffiser» som skulle advare hjemvendte soldater om farene ved sosialisme, pasifisme og demokrati.[7] Da Hitler ble medlem av forløperen til nazipartiet i 1919, fikk han derfor ansvaret for propagandaarbeidet.

Adolf Hitler, lederen i det tyske nazipartiet, poserer som folketaler med følelsesladd kroppsspråk som skal understreke poengene. Hitler ble beundret og beryktet for sin demagogiske talekunst[7][4] som «forførte og ledet massene».

Partiet formidlet opprinnelig sitt politiske 25-punktsprogram fra 1920 gjennom møter, demonstrasjoner, pamfletter og presse.

I 1925 kom dessuten Min kamp (Mein Kampf) i to bind,[8][9] Hitlers ideologiske manifest og selvbiografi der han uttrykte sine politiske visjoner. Hitler skriver blant annet utførlig om viktigheten av propaganda og hvordan han skal bruke den strategisk riktig.[10] Han hevder Tyskland tapte første verdenskrig fordi Storbritannias krigspropaganda var proffere og dermed mer effektiv enn tyskernes.[11] Han lanserer også uttrykket «den store løgnen» (tysk: die große Lüge) om en propagandateknikk som bruker «en løgn så kolossal at ingen kan tro at noen ønsker å forvrenge sannheten så voldsomt». Hitler hevdet at jødene hadde brukt metoden mot Tyskland under verdenskrigen.

Hitler mente at «det talte ord har større virkning enn det skrevne» og utviklet seg tidlig til en svært dreven folketaler. Han ble en både beundret og beryktet demagog.[12][7][13]

Da Joseph Goebbels ble tysk propagandaminister i Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda fikk han kontroll over massemedier og kulturliv. På bildet feirer han «tysk folkejul» 1937. Både voksne og barn gjør «hitlerhilsen». Politikere og byråkrater er uniformert etter militære forbilder, lokalet dekorert med julepynt og nazisymboler og utstyrt med mikrofoner for radiooverføring til folkemassene. Goebbels adjutant Georg Wilhelm Müller (bak til venstre) ledet «hovedavdelingen for folkeopplysning og propaganda» i det tyskokkuperte Norge under krigen med ansvar for presse, kultur og informasjon.

NSDAP spredte sine ideer og fortellinger gjennom gamle og nye massemedier. De tok i bruk moderne teknikker for markedsføring og satset på profesjonelle utøvere. Partiets propagandaavdeling utga flere instruksjonsbøker og Unser Wille und Weg («Vår vilje og vei»), et internt månedsblad som kom ut fra 1931 til 1941, med råd om effektiv bruk av propaganda.[14]

Temaer[rediger | rediger kilde]

Sentrale temaer i nazistenes propaganda var tysk nasjonalisme, rasisme, antisemittisme og antikommunisme, det tyske folkefellesskapets ideologi og militarismen med forherligelsen av det krigeriske heltemotet, kvinnen som hjemmeværende mor og den betingelsesløse personkulten omkring Hitler som diktator. Direkte til krigsforberedelsene tjente legenden om at Tyskland huset et folk uten plass som derfor måtte erobre «Lebensraum» mot øst, rettferdiggjort gjennom sosialdarwinisme og forestillingen om «den sterkestes rett».

Gjennom grove stereotypier og frastøtende karikaturer ble jøder framstilt som griske, upålitelige og «utyske», slavere som underlegne, og kommunister og marxister som blodtørste monstre. Såvel «jødebolsjeviker» og sosialdemokrater ble stemplet som landsforrædere med skyld for det tyske nederlaget i første verdenskrig, uttrykt blant annet i konspirasjonsteorien dolkestøtlegenden.[4]

Informasjonsplakat fra utstillinga «Livets under» i Berlin i 1935:[15] «Slik vil det gå hvis mindreverdige får fire barn, og høyverdige får to» ifølge nazistisk eugenikk (rasehygiene). Bildene i det «vitenskapelige» diagrammet taler sitt klare språk.

Mens «den ariske menneskerasen» og «folketyskere» ble framstilt som høyerestående og mer verdifulle enn andre, ble etniske folkegrupper, politiske motstandere og «underytere» definert som skadelige for et sunt samfunn og erklært uønsket.[trenger referanse] Nazistene utryddet flere titalls millioner mennesker i systematiske, statlig organiserte massedrap,[16], deriblant 70 000 funksjonshemmede og psykisk syke i programmet Aktion T4. Avlivinger og myrderier ble delvis begrunnet med nazistisk eugenikk (rase- og arvehygiene) og formidlet gjennom kvasivitenskapelig propaganda.

Nazisymbolikk og uniformer[rediger | rediger kilde]

I likhet med paramilitære frikorps og andre politiske bevegelser etter første verdenskrig, markerte også nazistpartiet seg med visuelle symboler og grafiske kjennetegn. Nazistenes utstrakte bruk av symbolikk og estiske uttrykk, med merker, flagg, uniformer og teatralske seremonier, og kollektivt soldatpreg, var propagandaverktøy for å vekke sterke følelser, skape begeistring og samhold og skjule sosiale motsetninger.[17]

Det viktigste nazisymbolet var hakekorset[18] som ble lånt fra tyske nasjonalister og ble partiemblem allerede i stiftelsesåret 1920. Fra 1935 til 1945 var hakekorset del av Tysklands nasjonalflagg, i fargene svart, rødt og hvitt fra det gamle keiserriket, og i landets riksvåpen, «hakekorsørnen», en tysk keiserørn i art deco-stil, med rette vinger og klørne om en eikeløvskrans rundt en skråstilt svastika. Svastika har vært solsymbol, dekor og lykketegn i ulike kulturer over hele verden, men nazistenes bruk gjorde hakekors til kanskje det mest kjente politiske symbolet i moderne historie.

Med utgangspunkt i «Blodfanen», et hakekorsflagg fra det mislykkede Ølkjellerkuppet i 1923, oppstod en «fanekult» med rituelle faneinnvielser. Tilsvarende utviklet det seg en «uniformsbesettelse» i den nasjonalsosialistiske ettpartistaten. Uniformeringen gjaldt politiske ledere (politische Leiter) i partibyråkratiet, samt medlemmer i partiorganisasjoner som SA (Sturmabteilung), SS (Schutzstaffel) og Hitlerjugend («hitlerungdommen»). Uniformene var inspirert av de fascistiske «svartskjortene» i Italia og militære tradisjoner som ble videreført av frikorpsene i Weimarrepublikken. For lettere å skille politiske venner og fiender under sammenstøt i gatene, befalte Hitler i 1925 at nazistene skulle opptre som«brunskjorter». I 1927 kom standardiserte luer og gradtegn. Etter Hitlers maktovertakelse ble også politi og militærvesen utstyrt med nazistiske symboler og oppdaterte antrekk. Mange sivile tjenestefolk fikk egne uniformer i nye organisasjoner i den autoritære staten oppbygd etter et førerprinsippet.

Uniformene påvirket både bærerne, tilskuerne og fiendene. Gjennom stilsikker design og gjennomført bruk klarte nazistene i mange tilfeller å forene eleganse med respekt og frykt. Uniformene grupperte enkeltindivider etter oppgave og rang i et større fellesprosjekt og ble ytre tegn på orden, kontroll og en gjennomgripende ideologi.

Lojalitet og nasjonal stolthet skulle også forsterkes gjennom nazihilsen med utstrakt høyrearm, en skikk hentet fra den romerske fascisthilsenen i Italia. Hilsenen var påbudt for partimedlemmer fra 1926, men ble utbredt i hele samfunnet etter 1933. Hilsningsfrasen «Heil Hitler!» uttrykte den grenseløse persondyrkingen av partilederen og rikskansleren som gudeliknende frelsesskikkelse og eneveldig konge hevet over politikken og alle andre i samfunnet.

Propagandaministeriet i Det tredje riket[rediger | rediger kilde]

I mars 1933 ble partiets propagandamaskineri utvidet gjennom Riksministeriet for folkeopplysning og propaganda (Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda). Det statlige departementet skulle sørge for folkeopplysning, ideologisk opplæring og ensrettingen[19] i «det tredje riket» som ble lovfestet samme år. Departementet styrte alle deler av kulturlivet gjennom et eget rikskulturkammer (Reichskulturkammer) med sju seksjoner for film, presse, radio, litteratur, bildende kunst, teater og musikk. Ytringsfriheten ble begrenset gjennom pålegg, forbud og sensur.

Propagandaminister Joseph Goebbels (1897–1945) var som Hitler en svært bevisst og beregnende propagandist og taler.[20][21] Han hadde doktorgrad i litteratur, og allerede i 1928 hadde Hitler utpekt ham til PR-sjef for partiet. Goebbbels brukte sine intellektuelle evner til en massiv og målrettet propaganda for å overbevise folkeflertallet, med bruk av overtydelige budskap, enkelt språk og karikerte fiendebilder i taler og trykksaker.

Presse og radio[rediger | rediger kilde]

Aviser, tidsskrifter og radio, som ble stengt kontrollert og sensurert av de nazistiske myndighetene, ble brukt aktivt til ideologisk indoktrinering.

Partiets hovedorgan var avisa Völkischer Beobachter. Julius Streichers illustrerte ukemagasin Der Stürmer uttrykte et ekstremt jødehat. Det ble også utgitt en rekke politiske bøker. Ideologien ble dessuten fremmet gjennom ulike typer statlige holdningskampanjer.

Goebbels anså radiosendinger som den mest effektive kommunikasjonskanalen for partiets meldinger til det tyske folk. Massemediet var kommet på 1920-tallet og ble i Tyskland formidlet gjennom Reichs-Rundfunk-Gesellschaft fram til 1945, et landsomfattende nettverk for offentlig kringkasting. Allerede i 1933 ble Volksempfänger lansert, en «folkemottaker» som var utviklet av radioindustrien etter pålegg fra propagandaministeren for å spre mediet til det brede lag av folket. Mottakeren var et rimelig radioapparat med moderne radiorør og høyttaler. Den ble svært populær, og i 1939 hadde 70 prosent av befolkningen privat tilgang til de statlig kontrollerte radiosendingene som formidlet ideologiske taler, folkeopplysning, underholdning og nyheter. I tillegg ble det satt opp høyttalere for å spre radiosendinger på offentlige steder.

Propaganda i kunst og kultur[rediger | rediger kilde]

En viktig del av propagandaen var massemønstringer med taler, musikk og teatrale opptog som skulle uttrykke samhold og styrke og skape begeistring gjennom massesuggesjon. Det gjaldt blant annet de nasjonale partistevnene kjent som rikspartidagene som ble holdt i Nürnberg fra 1927 til og med 1938. I enorme forestillinger med uniformerte deltakere og symboltung scenografi i nazistisk neoklassisisme foredlet partiet sin merkevarebygging, og de enkelte partimedlemmene opplevde et direkte møte med Hitler som taler og fikk dermed en sterkere følelsesmessig tilknytning.

Også sportsarrangementer var arenaer for propagandaen. Det gjaldt ikke minst sommer-OL i Berlin 1936, og delvis også vinter-OL i Garmisch-Partenkirchen tidligere samme år, der nazistene viste et idealisert bilde av det nye Tyskland for et internasjonalt publikum.

Andre synlige virkemidler var plakater med slående enkle motiver og slagord,[22] nazistiske propagandafilmer som Leni Riefenstahls Viljens triumf fra 1934[23] og Olympia fra 1938, antisemittiske utstillinger, blant andre Entartete Kunst og Den evige jøde fra 1937, og annen underholdning og populærkultur.

I 1944 utarbeidet Goebbels og Hitler Gottbegnadeten-Liste, en liste over «gudbenådede» kunstnere og kulturarbeidere i Nazi-Tyskland. Over tusen personer ble ansett som uerstattelige for den tyske kulturen og derfor fritatt fra militær mobilisering.

Nazipropagandaen tok også i bruk politiske kampsanger i militær marsjtradisjon. Den populære «Horst-Wessel-sangen» (Die Fahne hoch) ble Nazi-Tyslands andre nasjonalsang.

Propaganda rettet mot barn og unge[rediger | rediger kilde]

Nazipropagandaen om det tyske folkets overlegenhet og partiføreren som opphøyd «frelser», ble også formidlet til barn og unge, særlig gjennom skoleverket og i barne- og ungdomsorganisasjonen Hitlerjugend («hitlerungdommen»).

Krigspropaganda[rediger | rediger kilde]

Som tilsvar på de alliertes V-tegn som seierssymol under andre verdenskrig, tok tyskerne selv i bruk bokstaven (for seiersgudinnen Viktoria) i sin egen krigspropaganda. Stortingsbygningen, med hakekorsflagg, fikk V-tegn og banner med «Tyskland seirer på alle fronter» seinsommeren 1941.[24]

Under krigen brakte krigskorrespondenter i Wehrmachts propagandakompanier bilder og heltefortellinger fra fronten, presentert i filmaviser og magasiner. I løpet av krigen rettet også innholdet i propagandaen seg mot Tysklands militære fiender blant de allierte og Sovjetunionen. Samtidig vokste den internasjonale propagandakrigen for å vinne befolkningens tillit om hvilken av de krigførende sidene som representerte «det rette» og formidlet «sannheten».[25] I kampen om militære seire, men også om folks «hjerter og hjerner», ble det av alle parter benyttet desinformasjon, bevisst mangelfulle, feilaktige og misvisende opplysninger.

I den psykologiske krigføringen ble det brukt ulike typer propaganda rettet mot forskjellige grupper og formidlet på flere måter. For eksempel kunne trykt propaganda som henvendte seg til fiendtlige soldater eller sivilbefolkningen i krigsområder bli spredt som flygeblader sluppet fra fly.[26]

Nazipropaganda i Norge under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Propaganda fra tyske okkupasjonsmyndigheter[rediger | rediger kilde]

Etter at Tyskland hærtok Norge i april 1940, ble Georg Wilhelm Müller (1909–1989) leder for «hovedavdelingen for folkeopplysning og propaganda» (Hauptabteilung für Volksaufklärung und Propaganda) i Reichskommissariat Norwegen, den tyske sivilforvaltningen i landet.[27] Avdelingen hadde kontorer i Olaf Ryes plass 2 i Oslo. Minesterialrat Müller, som hadde vært Goebbels adjutant på 1930-tallet, fikk dermed ansvar for presse, propaganda, kringkasting, kultur, skole, kirke og sport i det tyskokkuperte Norge under krigen.[28][29]

Også Wehrmacht, de tyske militærstyrkene, hadde propagandaoffiserer i Norge. Disse innså etter hvert at Quisling og Nasjonal Samling, og tyske myndigheter, var upopulære blant folk flest, og forsøkte i mindre grad å styre den norske «folkemeningen» med politisk propaganda.[30]

For øvrig ble norsk kultur og det norske folk brukt som idealiserte eksempler i rasepropagandaen i Tyskland.[trenger referanse]

Nazivennlig propaganda fra Nasjonal Samling og Kultur- og folkeopplysningsdepartementet[rediger | rediger kilde]

Gulbrand Lunde, «propagandasjef» i det tyskinspirerte fascistpartiet Nasjonal Samling (NS), taler på Klepp på Jæren før NS' 3. riksmøte ved Hafrsfjord sommeren 1935. Ved partiets propagandabil med høyttaleranlegg står partilederen Vidkun Quisling. Under krigen samarbeidet partiet med de tyske okkupasjonsmaktene, og Lunde ble minister i Kultur- og folkeopplysningsdepartementet.

Nasjonal Samling (NS), det norske fascistpartiet som Vidkun Quisling (1887–1945) hadde dannet i 1933 og som samarbeidet med de tyske okkupasjonsmaktene, etterapet nazistenes politiske kultur og ideologiske «folkeopplysning» på mange måter. NSDAPs norske søsterpartiet tok i bruk trykte massemedier og radio, folkemøter, kampanjer, parader og uniformering etter tyske forbilder. NS' bruk av solkors (olavskors) som partimerke ble en norsk variant av tyskernes hakekors. Rikshirden med brunskjorter og armbind skulle være NS' «politiske soldater», og ble brukt aktivt i propagandaarrangementer. Folk flest mente likevel at Quislings uniformerte gatetropper var dårlige norske kopier av tyske nazister, og hirden forsterket heller den utbredte motstanden mot partiet enn den vakte begeistring og velvilje.[31]

NS' propaganda formidlet en patriotisk nasjonalisme og partiets politikk og ideologi. Det var ofte hatefulle angrep på kommunister, marxisme og Sovjetunionen, jøder og «verdensjødedommen», demokrati, kapitalisme, «liberalistisk plutokrati», frimureri og det engelske, og en svermerisk beundring for Hitler-Tyskland, det «germanske», tyske og tradisjonelt norske. I Quislings propaganda ble også den norske bonden særlig viktig.[32] Partiet understreket også at NS var et styringsdyktig nasjonalt alternativ i krigen mellom utenlandske stormakter, og den eneste reelle garantisten for norsk selvstendighet i en ny tid for Europa.[trenger referanse]

I den norske statsadministrasjonen under krigen ble Kultur- og folkeopplysningsdepartementet opprettet 26. september 1940. Statsråd var Gulbrand Lunde (1901–1942), sentral politiker og propagandist i NS, inntil han døde 25. oktober 1942 da minister Rolf Jørgen Fuglesang (1909–1988) overtok. Departementet bestod til å begynne med av tre avdelinger: den alminnelige avdeling, kulturavdelingen og propagandaavdelingen, men ble stadig omorganisert under krigen. Propagandaavdelingen skiftet i 1944 navn til Avdeling for folkeopplysning. Kultur- og folkeopplysningsdepartementet ble nedlagt ved krigens slutt i mai 1945.

I februar 1942 dannet Quisling en «nasjonal» marionettregjering som styrte på tyskernes nåde, og i september samme år ble Kulturtinget opprettet som del av planen om omorganisering av det norske politiske systemet i korporativ retning. Rådet bestod av partitro kulturfolk, men fikk bare en rådgivende rolle overfor kulturdepartementet.

Reklamemannen Willy Klevenberg (1911–1987) ble leder i presse- og propagandaavdelingen i NS. Klevenberg var propagandaleder under daværende «rikspropagandasjef», minister Lunde, seinere under minister Fuglesang.

25. september 1940 erklærte den tyske rikskommissaren Josef Terboven at det skulle innføres en «nyordning» av det norske samfunnet. Denne nazifiseringen innebar en ideologisk ensretting der NS-folk overtok lederposisjoner i organisasjoner, nærings- og kulturliv. Tyskerne hadde kontrollert radionyhetene i NRK siden i april, men nå ble pressesensur, propaganda og påbud fra tyske og norske myndigheter enda strengere. Da nazistisk indoktrinering av skoleelver og tvangsorganisering av lærerne skulle innføres våren 1942, oppstod lærerstreik. Tilsvarende krav om politisk propaganda i kirkene førte til kirkefronten der de aller fleste prestene nektet samarbeid med nazimyndighetene. Likedan oppstod en landsomfattende idrettsstreik som en del av hjemmefronten, det sivile motstandsarbeidet under krigen.

I 1941 etablerte NS og de tyske okkupasjonsmyndighetene Filmavisen,[33] et ukentlig nyhetsmagasin som ble vist på kinoer. Propagandatiltaket var basert på Die Deutsche Wochenschau i Tyskland. Publikum var imidlertid ofte negative til de politiske reportasjene, og kinoene ble dermed et sted for «hverdagsmotstanden» under krigen.[34]

Et annet eksempel på tyskpåvirket propaganda var utstillingen «Kunst og ukunst» i Nasjonalgalleriet i 1942. Den var inspirert av «Utartet kunst» (Entartete Kunst) som ble arrangert i München noen år tidligere. Utstillingen i Norge viste både god, «nasjonal kunst» og uønsket, modernistisk «ukunst».

I ettertid er flere av propagandaplakatene som illustratøren Harald Damsleth (1906–1971) tegnet for NS og frontkjempertjeneste, særlig kjent.[35] Hans reklamebyrå Herolden fikk enerett på utformingen av statsannonser fra oktober 1940, og Damsleth utformet rundt 200 plakater for partiet og dets virksomheter, ofte med idealiserte, blonde, «ariske» mennesketyper i «heroisk realisme» og «dekorativ avklarethet».

Omfattende offentlig støtte[rediger | rediger kilde]

Quisling taler ved åpninga av «Sovjetparadiset» (Das Sowjetparadies), en tysk, «anti-bolsjevikisk» propagandautstilling, som ble vist i Oslo høsten 1942.[36] Talerstolen har dekor som forener partiets solkors-emblem med de tyske nazistenes hakekors til ett symbol.

Under den tyske okkupasjonen av Norge bevilget det nazifiserte kulturdepartementet store offentlige midler til propagandavirksomhet for NS, som i lov av 12. mars 1942 ble «statsbærende parti» i Norge.

En oversikt fra Riksrevisjonen i forbindelse med landssvikoppgjøret etter krigen viser at betydelige beløp gikk til virksomheter som bedrev ideologisk påvirkning, og prosjekter som formidlet eller representerte partiets politiske ideer. Det gjaldt innkjøp av nazilitteratur, støtte til det tyskkontrollerte telegrambyrået (Norsk Artikkeltjeneste, NAT),[37] partiorganet Fritt Folk, flere «vanskeligstilte aviser» og nazistiske tidsskrifter (Vestlandske Tidende, Hugin, Skiensfjordens presse, Glåmdalen og Kirkenes med flere), bøker, brosjyrer og plakater.[38]

Store summer ble også brukt på NS’ mange arrangementer, propagandamøter og turneer, på propagandafilmer og de norske ukerevyene på kino, NS' fylkespropagandakontorer og høyttaleranlegg på gater og offentlige steder. Det ble dessuten satset mye penger på propagandautstillinger som «Rullende utstilling» (NRKs «Kringreisa» fra 1940), «Normannafolket» (6.-28. september 1941 i Oslo),[39] Hålogaland-utstillingen (fra 16. mai 1941), «Antibolsjevikutstillingen» («Sovjet-paradiset» fra 5. september 1942),[40] «Bolsjevismen i praksis» (11. mars–1. april 1942 i Håndverkeren i Oslo), «Norges nyreising» (i Nasjonalgalleriet 25. september–25. oktober 1942), «Norge på havet» (sjøhistorisk utstilling i Håndverkeren i Oslo 1.–30. mai 1944) og «Frontkjemperutstillingen» (fra 5. mai 1945).[38]

Også andre foretak og arbeider mottok betydelige beløp fra departementet: Noregs Ungdomslag, frontkjemperstyrken Den norske legion, Rikshirdens stabmusikk, Halldis Østbyes Antikommunistisk institutt, Finn Størens «utenriksdepartement» Direktoratet for spesialorientering, Wilhelm Rasmussens Eidsvold-monument («Sagasøylen») og hans NS-monument på Stiklestad, Snorre-bautaen ved Slottsparken, samt nazi-forlagene Blix forlag, J. M. Stenersens forlag, Viking forlag, Centralforlaget, Kamban forlag, Brage boklag og Damsleths Herolden forlag og annonsebyrå med flere.[38]

Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter naziregimets sammenbrudd ved nederlaget i andre verdenskrig, ble nazisme og nazipropaganda forbudt i flere land, og Tyskland ble avnazifisert gjennom aktive tiltak for å fjerne ideologiske etterlevninger.

Etter krigen ble også hakekors ulovlig i deler av Europa, og det er fortsatt et betent hatsymbol i Vesten. Ifølge den tyske straffeloven Strafgesetzbuch seksjon 86a fra den kalde krigen er alle kjennetegn for «anti-konstitusjonelle» bevegelser og terrororganisasjoner forbudt. Den tyske loven nevner ikke konkrete eksempler, men omfatter i praksis hakekors, hakekorsørn, solkors, hitlerhilsen og SS' dobbeltruner og hodeskallemerke og andre symboler når de brukes politisk, såvel som emblemer og merker for eksempelvis kommunistpartiet KPD (Kommunistische Partei Deutschlands ble forbudt i Vest-Tyskland fra 1956) og terrororganisasjonene al-Qaida og IS.[41] Østerrike har tilsvarende forbud i lovene Abzeichengesetz 1960 («merkeloven») og den nyere Symbole-Gesetz («symbolloven»).[trenger referanse] I Norge er hakekors i utgangspunktet tillatt, men kan bli stoppet når det brukes som en rasistisk hatytring.[42]

Nynazister har forsøkt å gjenopplive og videreføre deler av den gamle nazipropagandaen, og også skapt ny nazisymbolikk, men har ofte vært forsiktige på grunn av det historiske stigmaet.[trenger referanse] Samtidig har den slående ikonografien fra Hitler-Tyskland og nazismen blitt utnyttet og karikert i en stor mengde underholdningsfilmer og annen populærkultur som dermed har påvirket det kollektive minnet av historien.[trenger referanse]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hitler, Adolf (1889-1945) (1941). Min kamp. Oslo: Stenersen. s. 88. 
  2. ^ Ustvedt, Yngvar (1928-2007) (1972). Det kan hende igjen: nazismen i Tyskland fra 1918 til 1945. Oslo: Gyldendal. s. 60-66. ISBN 8205000492. 
  3. ^ Gerhardt, Rolf (1961). Psykologisk krigføring. Oslo. s. 6. 
  4. ^ a b c d Ustvedt, Yngvar (1928-2007) (1972). Det kan hende igjen: nazismen i Tyskland fra 1918 til 1945. Oslo: Gyldendal. s. 14-22. ISBN 8205000492. 
  5. ^ Fest, Joachim C. (1926-2006) (1979). Hitler: en biografi. Oslo: Gyldendal. s. 108. ISBN 8205115702. 
  6. ^ Clausen, Edward (1947). List og løgn i tysk propaganda: en dokumentasjon. Oslo: Dreyer. s. 11. 
  7. ^ a b c Fest, Joachim C. (1926-2006) (1973). Hitler: en biografi. Oslo: Gyldendal. s. 92–97. ISBN 8205057915. 
  8. ^ Hitler, Adolf (1889-1945) (1941). Min kamp. Oslo: Stenersen. 
  9. ^ Hitler, Adolf (1889-1945) (1941). Min kamp. Oslo: Stenersen. 
  10. ^ Hitler, Adolf (1889-1945) (1941). Min kamp. Oslo: Stenersen. s. 203–218. 
  11. ^ Hitler, Adolf (1889-1945) (1941). Min kamp. Oslo: Stenersen. s. 169–178. 
  12. ^ Steffahn, Harald (1930-) (1989). Hitler: mennesket, makten, undergangen. Oslo: Schibsted. s. 80. ISBN 8251612586. 
  13. ^ Bjørn Magnus Berge 2015: TALENS MAKT: Adolf Hitler
  14. ^ Utvalgte artikler fra Unser Wille und Weg oversatt til engelsk
  15. ^ Das Wunder des Lebens (utstillingskatalog 1935)
  16. ^ HL-senteret i Oslo om nazismens massedrap
  17. ^ Fest, Joachim C. (1973). Hitler: en biografi. Oslo: Gyldendal. s. 82–83. ISBN 8205057915. 
  18. ^ Shirer, William L. (1961). Det tredje rikes vekst og fall. Oslo: Cappelen. s. 55. 
  19. ^ Ustvedt, Yngvar (1928-2007) (1972). Det kan hende igjen: nazismen i Tyskland fra 1918 til 1945. Oslo: Gyldendal. s. 60-66. ISBN 8205000492. 
  20. ^ Fraenkel, Heinrich (1897-1986) (1960). Goebbels: hans liv og død. Oslo: Aschehoug. s. 83. 
  21. ^ Steffahn, Harald (1930-) (1989). Hitler: mennesket, makten, undergangen. Oslo: Schibsted. s. 229. ISBN 8251612586. 
  22. ^ United States Holocaust Memorial Museum: State of Deception
  23. ^ Aas, Nils Klevjer (1950-2013) (1991). Fascismens fascinasjon - et dida[k]tisk dilemma: Leni Riefenstahls "Viljens triumf" som kildemateriale og påvirkningskilde. Oslo: Statens filmsentral. ISBN 8290463243. 
  24. ^ Stortingsbygningen «smykket» med V og Deutschland siegt an allen Fronten er gjengitt som foto i det tyskkontrollerte Aftenposten lørdag 2. august 1941.
  25. ^ Slik er Hitler: der Führer, som han ble skildret for dere, og som han virkelig er. [S.l.] 1941. 
  26. ^ Gerhardt, Rolf (1961). Psykologisk krigføring. Oslo. s. 8. 
  27. ^ totalkrig.no om Rikskommissariatet i Norge
  28. ^ Nøkleby, Berit (1939-) (1992). Josef Terboven: Hitlers mann i Norge. Oslo: Gyldendal. s. 110. ISBN 8205202214. 
  29. ^ Moss Avis 1942.04.21. Norge;Viken;;Moss;;;;. 1942-04-21. s. 1. 
  30. ^ Skodvin, Magne (1915-2004) (1991). Norsk historie 1939-1945: krig og okkupasjon. Oslo: Samlaget. s. 128. ISBN 8252134912. 
  31. ^ Skodvin, Magne (1915-2004) (1991). Norsk historie 1939-1945: krig og okkupasjon. Oslo: Samlaget. s. 127. ISBN 8252134912. 
  32. ^ Nøkleby, Berit (1939-) (1985). Nyordning. Oslo: Aschehoug. s. 99. ISBN 8203111440. 
  33. ^ NRKs arkiv av nyhetssendinger fra Filmavisen 1941–1963
  34. ^ Universitetet i Agder 2018: Poor conditions for Nazi propaganda in Norwegian World War II cinemas
  35. ^ Jensen, Tom B. (1941-) (1988). Parti og plakat: NS 1933-1945. Oslo: Samlaget. ISBN 8252131026. 
  36. ^ Propagandareportasje fra «Sovjetparadiset» i Filmavisen 21. september 1942
  37. ^ Sven Egil Omdal, aftenbladet.no 23. oktober 2019: Telegrambyrå for hat og forakt
  38. ^ a b c Friheten 1945.08.11. Norge;Oslo;;Oslo;;;;. 1945-08-11. s. 1. 
  39. ^ Porsgrunns Dagblad 1941.08.18. Norge;Vestfold og Telemark;;Porsgrunn;;;;. 1941-08-18. s. 3. 
  40. ^ Den Nye Tid (Sarpsborg) 1942.09.07. Norge;Viken;;Sarpsborg;;;;. 1942-09-07. s. 1–2. 
  41. ^ Deutsche Welle: Germany's confusing rules on swastikas and Nazi symbols
  42. ^ Filter Nyheter 2018: Nei, hakekors er ikke forbudt i Norge. Dette kan likevel straffes

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]