Hopp til innhold

Rienzi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Rienzi
WWV 49
Opera av Richard Wagner
Rienzi, der letzte der Tribunen
Bannlysningen av Rienzi i akt IV. Theodor Pixis (1876)
PeriodeRomantikken
Premieredato20. oktober 1842, Königliches Hoftheater Dresden
Typisk lengdeca. 4 timer 45 minutter (uten kutt)[1]
Satser/akter5
Libretto avRichard Wagner
Richard Wagners operaer

Den tidlige perioden

Mellomperioden

Den sene perioden

Rienzi, der letzte der Tribunen (Rienzi, den siste Tribunen), WWV 49, er en stor, tragisk opera (tysk: Grosse tragische Oper) i fem akter med tekst og musikk av Richard Wagner, etter Edward Bulwer-Lyttons roman Rienzi, the last of the Roman tribunes. Operaen ble skrevet mellom 1838 og 1840, og ble uroppført 20. oktober 1842 ved Königliches Hoftheater i Dresden. Operaens format er grand opéra i meyerbeersk stil. Wagner var tidlig blitt fascinert av denne operaretningen, og ville med Rienzi og dens enorme dimensjoner overgå alt annet som tidligere var blitt komponert i denne stilen. Den er dermed en sjelden studie i pomp og prakt, så vel scenisk som musikalsk, og representerer til dels en stor kontrast til hans senere verker.

Rienzi er i uforkortet versjon Wagners lengste opera. Den inkluderer en ballett som alene varer i 40 minutter. Under premieren i Dresden registrerte Wagner til sin forskrekkelse at forestillingen strakk seg utover seks timer, pauser inkludert, hvilket medførte at han ganske raskt forkortet den med en drøy time. Det er denne versjonen som ligger til grunn når verket nå fra tid til annen oppføres, og da som oftest ytterligere forkortet. Wagner tok i ettertid avstand fra verket og benevnte det som en «ungdomssynd». Operaen har imidlertid flere betydelige inspirerte melodiske innfall.

Komposisjon

[rediger | rediger kilde]
Interiøret til Gottfried Sempers opprinnelige Hoftheater i Dresden. J.C.A. Richter (1840-tallet)

Rienzi er Wagners tredje fullførte opera, og er for det meste skrevet i en grand opéra-stil. Hver akt avsluttes med et utvidet finaleensemble og er full av soloer, duetter, trioer og publikumsscener. Det er også en utvidet ballett i akt 2 i henhold til det aksepterte grand opera-formatet. Hans von Bülow skulle senere spøke med at «Rienzi er Meyerbeers beste opera».[2]

Wagner begynte å skrive utkast til operaen i Riga i 1837, etter å ha lest Lyttons roman. Da operaen sto ferdig i 1840, hadde Wagner håpet at den skulle få premiere ved Paris Opéra.

Flere forhold, inkludert hans manglende innflytelse, forhindret dette. Dessuten nevner Wagners kone Minna, i et brev av 28. oktober 1840 til Wagners venn Apel, som sannsynligvis først hadde kommet med forslaget om at Wagner skulle komponere Rienzi,[3] en plan om å fremføre operaens ouverture «om fjorten dager», men inneholder en klar indikasjon på at mannen hennes nettopp hadde blitt sendt til et skyldnerfengsel.[4] Hele partituret til Rienzi ble fullført 19. november 1840.

I 1841 flyttet Wagner til Meudon, like utenfor Paris, hvor gjeldslovene lettere kunne unndras,[5] mens han avventet utviklingen av Rienzi, etter å ha skrevet til kong Fredrik August II av Sachsen, og bedt om at han skulle bestille en produksjon av verket i Dresden.

Med støtte fra Meyerbeer ble det arrangert en oppsetning av Rienzi i Dresden; Meyerbeer skrev til direktøren for operaen i Dresden, baron von Lüttichau, at han fant operaen «rik på fantasi og med stor dramatisk effekt».[6] Dette, sammen med den foreslåtte oppsetningen av Den flyvende hollender i Berlin, også støttet av Meyerbeer,[7] overtalte Wagner til å returnere til Tyskland i april 1842. Under øvelsene var utøverne svært entusiastiske.

Premieren til Rienzi fant sted den 20. oktober 1842 i det nye operahuset i Dresden, tegnet av arkitekten Gottfried Semper og åpnet året før.[8] Semper og Wagner skulle senere bli venner i Dresden, en forbindelse som til slutt førte til at Semper designet det som ble grunnlaget for Wagners Festspielhaus i Bayreuth.

Den første forestillingen av Rienzi ble godt mottatt i Dresden til tross for at den gikk over seks timer (inkludert pauser). En legende forteller at Wagner, som fryktet at publikum ville forlate, stoppet klokken over scenen.[9]

Fremførelseshistorikk

[rediger | rediger kilde]

Til tross for Wagners forbehold, forble Rienzi en av hans mest suksessrike operaer frem til begynnelsen av 1900-tallet. Bare i Dresden nådde den sin 100. forestilling i 1873 og 200. i 1908, og den ble jevnlig fremført gjennom hele 1800-tallet i store operahus over hele Europa og utover, inkludert de i Amerika og England i 1878/9.[10] Paris-premieren av Rienzi fant til slutt sted den 6. april 1869 ved Théâtre Lyrique under ledelse av Jules Pasdeloup. Den amerikanske premieren fant sted 4. mars 1878 ved Academy of Music i New York og ble fulgt den 27. januar 1879 av den første britiske forestillingen ved Her Majesty's Theatre i London.[11] Ouverturen var det første verket som ble fremført ved den første Henry Wood Promenade-konserten i Queen's Hall i London i august 1895.[12]

Roller

[rediger | rediger kilde]
Roller, stemmeleie, rollebesetning ved premieren
Rolle Stemmeleie Rollebesetning, 20. oktober 1842

Dirigent: Carl Reißiger

Cola Rienzi, romersk tribun tenor Josef Tichatschek
Irene, hans søster sopran Henriette Wüst
Stefano Colonna, en adelsmann bass Georg Wilhelm Dettmer
Adriano, hans sønn sopran (bukserolle) Wilhelmine Schröder-Devrient
Paolo Orsini, patrisier bass Johann Michael Wächter
Raimondo, pavelig legat bass Gioacchino Vestri
Baroncelli, romersk borger tenor Friedrich Traugott Reinhold
Cecco del Vecchio, romersk borger bass Karl Risse
En fredsbudbringer sopran Anna Thiele
Ambassadører, adelsmenn, prester, munker, soldater, romerske sendebud, romerske borgere (kor)

Handling

[rediger | rediger kilde]
Rienzi ved Hoftheater Dresden, Illustrirte Zeitung (1843)

Tid og sted: Roma på midten av 1300-tallet.

Rienzi handler om en romersk folketribune, Cola di Rienzo, en patriotisk helt som vred makten ut av hendene på et korrupt oligarki av baroner og drømte om et samlet Italia. Han utropte seg til diktator over Roma i 1347, men ble snart avsatt på oppfordring av paven. Senere ble han senator av Roma, men hans voldsomme styre ledet til hans død i hendene på en bande. I moderne tid ses Rienzi som en forgjenger til italiensk nasjonalisme. Patrisiersønnen Adriano Colonna elsker Rienzis søster Irene. Men når hans far blir drept under en folkeutrenskning, vil han gå til angrep på folketribunen, og stiller seg i spissen for de misfornøyde, som misliker Rienzis politiske seier. Også folket hisses opp av Rienzi. Irene deler sin brors mening og velger å dø sammen med Rienzi på Capitolium. Adriano forsøker å redde henne, men omkommer.

Ouverture

[rediger | rediger kilde]

Operaen åpner med en omfattende ouverture som begynner med et kall på trompet (som i 3. akt avsløres som Colonna-familiens krigsvarsel) og inneholder melodien til Rienzis bønn i starten av femte akt, som ble operaens mest kjente arie. Ouverturen avsluttes med en militærmarsj.

Jules Montjauze som Rienzi i 1869 ved Théâtre Lyrique.

Akt 1

[rediger | rediger kilde]

En gate i Roma. Utenfor Rienzis hus. Familien Orsinis tilhengere prøver å bortføre Rienzis søster Irene. Adriano Colonna elsker jenten og befrir henne. De fiendtlige patrisierslektene Orsini og Colonna står stridsberedte mot hverandre. Men Rienzi lykkes å forhindre at en strid bryter ut. Folket hyller Rienzi som Romas befrier, og velger ham til folketribunen.

Akt 2

[rediger | rediger kilde]

En stor sal i kapitolhøyden. Adelen planlegger i hemmelighet å myrde Rienzi. Denne har anordnet en forsoningsfest. Adelsslektene må love å leve i enighet og avlegge ed for dette. Under fredsfesten støter Orsini sin dolk i Rienzis bryst, men en brynje redder folketribunens liv. Folket krever at Orsini skal straffes, men Rienzi lar nåden gå foran retten.

Akt 3

[rediger | rediger kilde]

Det store torget på gamle forum. Rienzi leder det bevæpnede folket i kamp mot adelen, som har brutt sin ed. I stridene dør hovedmannen for slektene Orsini og Colonna. Adriano vil hevne seg.

Akt 4

[rediger | rediger kilde]

Det store torget utenfor Laterankirken. Adriano hetser de romerske medborgerne mot Rienzi. Når folketribunen sammen med sin søster Irene vil besøke Laterankirken, blir han bannlyst av den pavelige legaten Raimondo. Også alle som forblir Rienzi tro, blir bannlyst. Alle vender seg fra ham. Bare Irene står igjen, ved brorens side, og tilbakeviser Adrianos frieri.

Akt 5

[rediger | rediger kilde]

En sal i kapitolhøyden. Torget utenfor kapitolhøyden. Rienzi og Irene tar avskjed fra Roma og fra livet. Det opphissede folket setter kapitolhøyden i brann. Adriano tilbakevender for å redde sin elskede Irene, men i samme øyeblikk styrter det brennende tårnet sammen og begraver Rienzi, Irene og Adriano under seg.

Mottagelse

[rediger | rediger kilde]

Rienzi var en umiddelbar suksess. Som hans første virkelige suksess av noe slag, var den avgjørende for Wagners karriere, og lanserte ham som en seriøs komponist. Den ble noen måneder senere etterfulgt av hans utnevnelse som kapellmester ved Dresdenoperaen (februar 1843), noe som også ga ham betydelig prestisje.[13] Den unge Eduard Hanslick, som senere skulle være en av Wagners fremste kritiske motstandere, skrev i 1846 i Wien:

«Jeg er av den faste oppfatning at [Rienzi] er det beste som er oppnådd innen grand opera de siste tolv årene, at det er den mest betydningsfulle dramatiske skapningen siden Les Huguenots, og at den er like epokeskapende for sin egen tid som Les Huguenots, Der Freischütz og Don Giovanni, var for sine respektive perioder av musikkhistorien.»[14]

Andre kritiske kommentarer gjennom tidene har inkludert (bortsett fra von Bulows bemerkning om at den er «Meyerbeers beste opera»), «Meyerbeers verste opera» (Charles Rosen), «et angrep av musikalske meslinger» (Ernest Newman) og «det største musikkdramaet som noensinne er komponert» (Gustav Mahler).[15]

Franz Liszt skrev en «Fantasi på temaer fra Rienzi» (S. 439) for piano i 1859.[16]

Wagner oppfattet senere Rienzi som en forlegenhet; i sitt selvbiografiske essay fra 1852, «Eine Mitteilung an meine Freunde», skrev han «Jeg så det bare i form av 'fem akter', med fem strålende 'finaler', med salmer, prosesjoner og det musikalske våpensammenstøtet».[17] Cosima Wagner registrerte Wagners kommentar i dagboken hennes for 20. juni 1871:

«Rienzi fremstår veldig frastøtende for meg, men de burde i det minste kjenne igjen flammen i det; Jeg var musikksjef og jeg skrev en grand opera; det faktum at det var den samme musikksjefen som ga dem noen harde nøtter å knekke - det er det som burde overraske dem.»[18]

Dermed har verket holdt seg utenfor Wagners standardreportoar. Selv om komponisten fraskrev seg den, kan det bemerkes at Rienzi prefigurerer temaer (bror/søster-forhold, sosial orden og revolusjon) som Wagner ofte skulle vende tilbake til i sine senere verk.

Rienzi og Adolf Hitler

[rediger | rediger kilde]

August Kubizek, en ungdomsvenn av Adolf Hitler, hevdet at Hitler var så påvirket av å se Rienzi som en ung mann i 1906 eller 1907 at det utløste hans politiske karriere, og at da Kubizek minnet Hitler, i 1939 i Bayreuth, om hans jublende svar til operaen hadde Hitler svart: «I den stunden begynte det hele!»[19] Selv om det har blitt stilt spørsmål ved Kubizeks berettelse,[20] er det kjent at Hitler hadde det originale manuskriptet til operaen, som han hadde bedt om og fått i femtiårsgave i 1939.[21] Manuskriptet var med Hitler i bunkeren; det ble enten stjålet, tapt eller ødelagt av brann i ødeleggelsen av bunkerens innhold etter Hitlers død (manuskriptet til Wagners tidligere verk Die Feen antas å ha lidd samme skjebne).[22]

Albert Speer hevder å ha husket en hendelse da Robert Ley tok til orde for å bruke en moderne komposisjon for å åpne rikspartidagene i Nürnberg, men Hitler avviste denne ideen:

«Du vet, Ley, det er ikke tilfeldig at jeg har åpnet rikspartidagene med ouverturen til Rienzi. Det er ikke bare et musikalsk spørsmål. I en alder av fireogtyve overtalte denne mannen, en gjestgivers sønn, det romerske folket å drive ut det korrupte senatet ved å minne dem om Romerrikets storslåtte fortid. Da jeg hørte på denne velsignede musikken som ung mann i teatret i Linz, hadde jeg den visjonen at jeg også en dag måtte lykkes med å forene det tyske riket og gjøre det stort nok en gang.»[23]

Innspillinger

[rediger | rediger kilde]

Komplette innspillinger (og fremføringer) av Rienzi er sjeldne, selv om ouverturen jevnlig finnes på radiosendinger og samle-CD-er. Betydelige kutt i partituret er vanlig i innspillinger.

Innspillinger inkluderer:

  • Winfried Zillig, Sinfonieorchester des Hessischen Rundfunks. Günther Treptow, Trude Eipperle, Helmut Fehn, Erna Schlüter, Rudolf Gonszar, Heinz Prybit. Frankfurt, 1950.
  • Josef Krips, Wiener Phiharmoniker. Set Svanholm, Walter Berry, Christa Ludwig, Alois Pernerstorfer, Paul Schöffler. 1960 (Melodram).
  • Heinrich Hollreiser, Staatskapelle Dresden. René Kollo, Siv Wennberg, Janis Martin, Theo Adam. 1976 (EMI). (komplett innspilling av Wagners forkortede 1843-versjon)
  • Edward Downes, BBC Northern Symphony Orchestra. John Mitchinson, Lorna Haywood, Michael Langdon, Raimund Herincx. 1976 (Ponto POCD1040) (komplett og uforkortet innspilling av Wagners "opprinnelige" 1842-versjon)
  • Wolfgang Sawallisch, Bayerische Staatsoper-orkester. René Kollo, Jan-Hendrik Rootering, Cheryl Studer, John Janssen. 1983 (Orfeo d'Oro)
  • Sebastian Weigle, Frankfurter Opern- und Museumorchester. Peter Bronder, Christiane Libor, Falk Struckmann, Claudia Mahnke. 2013 (Oehms Classics)

Sir Edward Downes innspilling fra 1976 med BBC Northern Symphony Orchestra er den eneste uforkortede innspillingen av Rienzi, og som er identisk med forestillingen under premieren i Dresden i 1842. Heinrich Hollreisers innspilling, også fra 1976, med Staatskapelle Dresden, er den innspilling som samsvarer best med Wagners forkortede versjon av verket, en endring han foretok kort tid etter premieren.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Deathridge, John (September 1983). "Rienzi...A Few of the Facts". The Musical Times. 124 (1687): 546–549. JSTOR 962386.
  • Feustel, Gotthard (1998). Episoden aus der Semperoper. Leipzig.
  • Grey, Thomas S., ed. (2008). The Cambridge Companion to Wagner. Cambridge Companions to Music. Cambridge University Press.
  • Kershaw, Ian (2000). Hitler 1936–1945: Nemesis. London: Allen Lane: The Penguin Press. ISBN 978-0-7139-9229-8.
  • Millington, Barry (1992a). The Wagner Compendium. London: Faber.
  • Millington, Barry (1992b). "Rienzi, der Letzte der Tribunen". In Stanley Sadie (ed.). The New Grove Dictionary of Opera. Grove Music Online.
  • Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner (4 vol). Cambridge: Cambridge University Press.
  • Strohm, Reinhard (September 1976). "Rienzi and Authenticity". The Musical Times. 117 (1603): 725–727. JSTOR 957730

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Deathridge, John (1997). Pipers Enzyklopädie des Musiktheaters : Oper, Operette, Musical, Ballet. München: Piper. s. 549–555. ISBN 3-492-02411-4. OCLC 15662219. 
  2. ^ 1868-1959., Newman, Ernest, (1976). «Vol I». The life of Richard Wagner. Cassell. s. 212. ISBN 0-304-29763-1. OCLC 3922595. 
  3. ^ Millington, Barry (1991). «Rienzi, der Letzte der Tribunen». The New Grove dictionary of opera. ISBN 0-935859-92-6. OCLC 26809899. 
  4. ^ 1868-1959., Newman, Ernest, (1976). «Vol I». The life of Richard Wagner. Cassell. s. 302–303. ISBN 0-304-29763-1. OCLC 3922595. 
  5. ^ 1868-1959., Newman, Ernest, (1976). «Vol 1». The life of Richard Wagner. Cassell. s. 313. ISBN 0-304-29763-1. OCLC 3922595. 
  6. ^ Giacomo., Meyerbeer, (1975). «III». Briefwechsel und Tagebücher. W. de Gruyter. s. 341. ISBN 3-11-004285-1. OCLC 715221568. 
  7. ^ Giacomo., Meyerbeer, (1975). «III». Briefwechsel und Tagebücher. W. de Gruyter. s. 386. ISBN 3-11-004285-1. OCLC 715221568. 
  8. ^ Gotthard., Feustel, (1998). Episoden aus der Semperoper. Tauchaer Verl. s. 19. ISBN 3-910074-28-6. OCLC 253924631. 
  9. ^ W., Gutman, Robert (1990). Richard Wagner : the man, his mind, and his music. Harcourt Brace Jovanovich. s. 86. ISBN 0-15-677615-4. OCLC 1117139414. 
  10. ^ Millington, Barry (1992). The New Grove dictionary of opera. ISBN 0-935859-92-6. OCLC 26809899. 
  11. ^ Holden, Amanda (2001). The new Penguin opera guide. London: Penguin. s. 1023. ISBN 0-14-029312-4. OCLC 48629111. 
  12. ^ www.royalalberthall.com https://www.royalalberthall.com/about-the-hall/news/2015/august/10-august-1895-the-first-ever-proms-concert/. Besøkt 24. oktober 2021. 
  13. ^ 1868-1959., Newman, Ernest, (1976). The life of Richard Wagner. Cassell. s. 351–353. ISBN 0-304-29763-1. OCLC 3922595. 
  14. ^ 1946-, Charlton, David, (2003). The Cambridge companion to grand opera. Cambridge University Press. s. 332. ISBN 978-1-139-00212-7. OCLC 768251905. 
  15. ^ Deathridge, John (1983). «Rienzi... A Few of the Facts». The Musical Times. 1687. 124: 546–549. ISSN 0027-4666. doi:10.2307/962386. Besøkt 24. oktober 2021. 
  16. ^ «Phantasiestück über Motive aus 'Rienzi', S.439 (Liszt, Franz) - IMSLP». imslp.org. Besøkt 24. oktober 2021. 
  17. ^ 1946-, Charlton, David, (2003). The Cambridge companion to grand opera. Cambridge University Press. s. 328. ISBN 978-1-139-00212-7. OCLC 768251905. 
  18. ^ Millington, Barry (1999). "Rienzi: an opera in the grand style", programnoter til EMI Classics-innspilling (Staatskapelle Dresden, Heinrich Hollreiser)
  19. ^ Kershaw, Ian (2000). Hitler : 1936-45: nemesis. London: Allen Lane. s. 198. ISBN 0-7139-9229-8. OCLC 44484914. 
  20. ^ Karlsson, Jonas (2012). "'In that hour it began'? Hitler, Rienzi, and the Trustworthiness of August Kubizek's The Young Hitler I knew". The Wagner Journal. 6 (2): 33–47.
  21. ^ «Vaget, Hans Rudolf (2003). "The political ramifications of Hitler's cult of Wagner" (PDF). Hamburg. s 122» (PDF). 
  22. ^ Barry., Millington, (2001). The Wagner compendium : a guide to Wagner's life and music. Thames & Hudson. s. 276. ISBN 978-1-322-67084-3. OCLC 901193483. 
  23. ^ Albert., Speer, (2000). Spandau : the secret diaries. Phoenix. s. 88. ISBN 1-84212-051-4. OCLC 44436508. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Rienzi&oldid=24372999»