Entartete Kunst (utstilling)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Katalogen til «Utartet kunst» (Entartete Kunst), de tyske nazistenes beryktede propagandautstilling fra 1937, viser «Det nye mennesket», en skulptur fra 1912 av den jødiske kunstneren Otto Freundlich som døde i fangeleir i 1943. De nasjonalkonservative ville latterliggjøre samtidens modernisme og satte derfor ordet «kunst» i anførselstegn. Katalogen ble trykt til åpningen i Berlin fire måneder etter den første visningen i München.

Entartete Kunst (tysk for «utartet» eller «degenerert kunst») var tittelen på en propagandautstilling i det nazistiske Tyskland som presenterte modernistisk billedkunst som «utartet kunst». Ifølge de nasjonalkonservative nazistene hadde denne typen billedkunst utviklet seg feil og blitt «degenerert»; slik kunst var både elitistisk og fordummende, den var latterlig dårlig, men også umoralsk, ideologisk nedbrytende og «utysk».[1]

«Utstillingen utartet kunst» (Die Ausstellung Entartete Kunst) åpnet i München 19. juli 1937, dagen etter åpningen av «Den store, tyske kunstutstilling» (Grosse Deutsche Kunstausstellung)[2][3] i det nybygde Haus der deutschen Kunst like ved. Den uønskede kunsten omfattet 650 beslaglagte verk fra 32 tyske museer.[4]

En vandreutstilling med arbeidene fra samlinga ble siden sendt til andre byer. Ialt tre millioner mennesker besøkte utstillingene som gjestet tolv byer fram til april 1941.[4]

Bakgrunn og arbeider[rediger | rediger kilde]

Fotografier fra de to berømte utstillingene i München 1937: «Den store, tyske kunstutstilling» ble holdt i det nye Haus der Deutschen Kunst 18. juli31. oktober,[2] og «Utartet kunst» (Entartete Kunst) i Galeriegebäude am Hofgarten, et galleri få hundre meter unna, 19. juli30. november. «Nasjonal», nyklassisistisk kunst ble presentert monumentalt og imponerende, den «degenererte» rotete og med hånlige kommentarer.
Joseph Goebbels (i midten), propagandaminister i det nasjonalsosialistiske Tyskland og initiativtaker til utstillinga, besøker Entartete Kunst i Haus der deutschen Kunst i München februar 1938. Maleriene på bildet er av Emil Nolde, statuen av Gerhard Marcks.
Reklame for vandreutstillinga med Entartete Kunst, her på jernbanestasjonen i Salzburg 1938, der bilder ble vist i byens Festspielhaus samme høst.

Entartete Kunst ble vist fra 19. juli til 30. november 1937 i de trange, mørke lokalene til arkeologisk institutt i parkanlegget Hofgarten i München, en galleribygning som lå få hundre meter fra det nybygde Das Haus der Deutschen Kunst. Utstillinga var kommet i stand etter initiativ fra propagandaminister Josef Goebbels og utstillingsarbeidet ble ledet av Adolf Ziegler, Hitlers kunstråsgiver, selv maler og president i Reichskammer der bildenden Künste («rikskunstkammeret»).[4]

Entartete Kunst omfattet 650 malerier, skulpturer og grafiske trykk av 112 kunstnere, hovedsakelig tyske, som var nitidig valgt ut fra 32 museer over hele landet.[5]

Utstillinga skulle håne den modernistiske kunsten, særlig dadaismen, ekspresjonismen og Neue Sachlichkeit. De «degenererte» bildene og skulpturene ble stilt ut sammen med fotografier av vanskapte mennesker og tegninger utført av psykisk utviklingshemmede. Kunstverkene var dessuten hengt opp på skrå og omgitt av politiske slagord og lapper som gjorde narr av kunstneren og arbeidene. Slik ville naziregimet latterliggjøre modernistisk kunst på en mest mulig pedagogisk måte og tydelig vise hvor syk og skadelig den var.[1]

I løpet av de drøyt fire månedene Entartete Kunst ble vist i München, skal godt over to millioner ha vært innom, altså i gjennomsnitt 20 000 besøkende hver dag.[5] Publikumstallet skal ha vært dobbelt så stort som for utstillinga av den høyverdige kunsten.[5] En ny utstilling av denne kunsten ble presentert i München året etter.[trenger referanse]

Den store, tyske kunstutstilling[rediger | rediger kilde]

18. juli 1937, dagen før Entartete Kunst ble presentert, åpnet partifører og rikskansler Adolf Hitler den storslagne «Den store, tyske kunstutstilling» (Die Große Deutsche Kunstausstellung) i det nybygde kunstpalasset like ved. Dette var den første av i alt åtte årlige utstillinger fram til 1944 [2] som skulle vise «det beste av tysk kunst»: tradisjonelle og angivelig tidløse akt- og sjangermalerier, stilleben, landskapsbilder og motiver fra både mytologi og industri såvel som framstillinger av «nye, rasereine mennesker» i overensstemmelse med den nasjonalsosialistiske estetikken.

Vandreutstilling[rediger | rediger kilde]

Plakat for Entartete Kunst som vandreutstilling i Berlin 1938.

Massemønstringa ble sendt videre til 11 ulike byer i Tyskland og Østerrike (fra våren 1938 sammenslått til Grossdeutsches Reich), deriblant Berlin, Leipzig, Düsseldorf, Weimar, Halle, Wien og Salzburg.[5] Utstillingene ble til sammen sett av over tre millioner mennesker fra 1937 til april 1941.

Kunstnere representert på Entartete Kunst[rediger | rediger kilde]

SitatI likhet med niggerifiseringen (die Verniggerung) av musikken og teateret, skal niggerifiseringen av billedkunsten utrydde folks raseinstinkt og bidra til å rive ned blodets grenser!Sitat
– Et av slagordene på veggene i utstillinga.[6][7] Rasistiske ideer om tysk folkefellesskap, blod og jord, germanere og ariere som «herrerase», og at fremmede folk ødela tysk og europeisk kultur, kom også til uttrykk i Blodsvernloven av 1935.

Freie Universität Berlin har siden 2010 forsøkt å samle en liste over det meste av den beslagte kunsten og kunstnere som ble berørt utover de som ble uthengt i München.[8]

Lista under viser utøvere som ble presentert på utstillinga i München 1937. Personene er ordnet etter etternavn.

Eksempler fra utstillingskatalogen[rediger | rediger kilde]

«Den som søker det nye bare for å ville det nye, den går så altfor lett vill i dumskapens rike, så det dummeste blir laget i stein og forskjellige materialer, naturligvis fordi det er mye lettere å være nyskapende, og fordi det i tidligere tider ikke var tillatt for enhver narr å fornærme omgivelsene med påfunn fra sin syke hjerne.»
Sitat fra tale av Adolf Hitler under Rikspartidagen 1933, gjengitt i publikumsguiden til Entartete Kunst. Siden kom nazistene til å sensurere museer, konfiskere verk og forfølge utøvere.

Selv om utstillinga var forberedt med fotografier, ble det ikke lagd en katalog før bildene og skulpturene ble sendt videre til Berlin.[5] Der ble de utstilt i Berliner Kunsthalle, nazistenes kunsthall med adresse Königsplatz 4 (i dag Platz der Reublik), fra 26. februar til 8. mai 1938. Siden fortsatte verkene å turnere til og med 1941.

Liknende utstillinger[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med «riksmusikkdagene» (Reichsmusiktagen) i Düsseldorf åpnet utstillinga Entartete Musik 24. mai 1938. Der ble «musikkbolsjevistiske» komponister som Hanns Eisler, Paul Hindemith, Arnold Schönberg og andre fordømt.[11][12]

«Kunst og ukunst»[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: «Kunst og ukunst»

Også norske nasjonalsosialister i Nasjonal Samling (NS) førte en liknende kulturkampanje mot «degenerert» kunst og kunstnere med kommunistiske sympatier under andre verdenskrig. Skillelinjene mellom «ekte» og «uekte» kunst gikk imidlertid litt annerledes i Norge enn i Tyskland. For eksempel ble Munchs kunst betraktet som «utartet» i Tyskland, der 82 av arbeidene hans ble beslaglagt fra tyske samlinger i 1937, mens Munch ble hyllet som en mester i Norge og hadde fire bilder med som «god» kunst på «Kunst og ukunst».

«Kunst og ukunst» var en kunstutstilling som ble arrangert av den NS-innsatte galleridirektøren og maleren Søren Onsager i Nasjonalgalleriet i Oslo i april og mai 1942 etter en «opprydning» i museet. Utstillinga viste norsk billedkunst som nazistene mente var mindreverdig og degenerert, den inneholdt blant annet et «redselskabinett», sammen med et bredt utvalg kunst myndighetene mente var god. «Kunst og ukunst» var et propagandatiltak som var direkte inspirert av kampanjene i Tyskland og av den store vandreutstillinga som først ble vist i München. Temaet ble fulgt opp med forsøk på å få i stand lignende utstillinger i Trondhjem, Bergen og Stavanger.

Norge var forøvrig det eneste landet utenom Tyskland som arrangerte slike utstillinger.

«Tysk kunst i det 20. århundret»[rediger | rediger kilde]

Som en motreaksjon mot den «barbariske kulturpolitikken» til det tyske nazistpartiet, ble «Tysk kunst i det 20. århundret» (Twentieth Century German Art) avholdt i London. Det skjedde i New Burlington Galleries fra 7. juli til 28. august 1938, året etter München-utstillinga.[13] Motutstillinga ble i hovedsak arrangert av fire kvinner: Noel ‘Peter’ Gordon, en kunsthandler i London, Irmgard Burchard, en sveitsisk kunsthandler, og Edith Hoffmann og Charlotte Weidler, begge kunsthistorikere.[14]

Kunsten ble skaffet til veie fra flere enn 90 tyske og jødiske samlere og kunstnere som levde i eksil i Vesten. Utstillinga omfattet omkring 270 arbeider fra 64 forfulgte kunstnere med tilknytning til Tyskland, deriblant Max Slevogt, Franz Marc, Otto Dix, Georg Grosz, Max Beckmann, Emil Nolde, Kathe Kollwitz, Max Pechstein, Alfred Kubin, August Mack, Oskar Kokoschka, Paul Klee, Edvard Munch, Ernst Ludwig Kirchner, El Lissitzky og Wasilij Kandinskij.[13] Flere av bildene og skulpturene var til salgs.

«Tysk kunst i det 20. århundret» fikk godt besøk og mye presseomtale. Massemønstringen ble den tydeligste manifestasjonen av kritikken mot den nazistiske kampanjen mot ikke-naturalistisk samtidskunst.[15] Den afroamerikanske sangeren Paul Robeson opptrådte under åpninga.[13]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]