Viljens triumf

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Viljens triumf
orig. Triumph des Willens
Triumph des Willens poster.jpg
Plakaten for propagandafilmen viser nazipartiets hakekorsflagg og partiørn, en «brunskjorte» i Sturmabteilung (SA) og Keiserborgen i Nürnberg.
Generell informasjon
Sjangerdokumentarfilm
nazistisk propagandafilm
Utgivelsesår1935
Prod.landTyskland
Lengde114 min.
SpråkTysk
Bak kamera
RegiLeni Riefenstahl
ProdusentLeni Riefenstahl
Walter Ruttmann
MusikkHerbert Windt
Richard Wagner
Foran kamera
MedvirkendeAdolf Hitler
Hermann Göring
Andre nazistledere
Prod.selskapReichsparteitagsfilm, UFA (Universum Film)
Premiere28. mars 1935 (Berlin)
Eksterne lenker

Viljens triumf, eller på tysk Triumph des Willens, er en tysk dokumentar og nazistisk propagandafilm fra 1935. Filmen er regissert av Leni Riefenstahl og skildrer det tyske nazistpartiet NSDAPs store partikongress, den årlige rikspartidagen (Reichsparteitag), i Nürnberg i september 1934: Rikspartidag for enhet og styrke. Viljens triumf er en skremmende effektfull propagandahyllest og idealisering av «føreren» Adolf Hitler, leder av det nasjonalistiske, antidemokratiske, militaristiske og populistiske nazipartiet og diktator i det nazistiske Tyskland. Filmen er i ettertid både beryktet og beundret for banebrytende fortellerteknikk og filmgrep.[1]

Innhold, formspråk og reaksjoner[rediger | rediger kilde]

Hitler, lederen i nazistpartiet, hilser den tyske hæren på en filmplakate for Viljens triumf, Leni Riefenstahls dokumentarfilm fra rikspartikongressen i Nürnberg 1934. Propagandafilmen ble beryktet for sin skremmende idealisering av nazismens nasjonalistiske, antidemokratiske og militaristiske populisme, men samtidig beundret for effektiv fortellerteknikk og banebrytende filmgrep.[1]

Viljen triumf framstår som en voldsom, teatralsk og i vår tid uhyggelig hyllest til den nasjonalsosialistiske «føreren» Adolf Hitler, men også til nazistpartiet og medlemsmassene. Akkompagnert av klassisk musikk og pompøse marsjer viser filmen en bildekollasje av opptak fra de fire kongressdagene fra 5. til 8. september: av Hitlers triumferende ankomst gjennom byens gater, av enorme massemøter med overdreven scenografi, av leirliv og parader, samt nærbilder av begeistrede ledere og hengivne, «ariske» partimedlemmer som tilskuere og deltakere. Filmen inneholder også korte utdrag av flere følelsesladde taler, særlig av Hitler, men også av propagandaminister Joseph Goebbels, antisemitten Julius Streicher og Rudolf Hess. Regissøren Leni Riefenstahl fråtser i symboler, uniformer og faner og benytter seg av dramatiske kameravinkler og lyssetting fra den tyske filmekspresjonismen. Hun bruker også teleobjektiver for å skape fortegnede perspektiver, bevegelig kamera og luftfoto, effekter som dengang var nyskapende.

Regissøren Leni Riefenstahl og SS-lederen Heinrich Himmler (til venstre) under innspillingen 1934

Viljens triumf vant gull i Filmfestivalen i Venezia i 1935, men fikk også utmerkelser i Frankrike, Sverige og USA, i tillegg til tyske priser. Den regnes av mange for å være filmhistoriens mest ekstreme og «effektive» propagandafilm, og listes ofte opp blant verdens beste filmer i det hele tatt på grunn av sin mesterlige fortellerteknikk og revolusjonerende bruk av musikk og andre filmeffekter. Flere seinere underholdningsfilmer har lånt virkemidler og stiltrekk fra den. Komikeren Charlie Chaplin parodierte stilen i sin satiriske Diktatoren allerede i 1940, men filmen har også inspirert nyere filmer, deriblant flere scener i de eventyrlige Star Wars-filmene. Viljens triumf har vært forbudt i flere land på grunn av sitt nasjonalsosialistiske innhold.

Viljens triumf ble sammen med over 40 filmer fra nazitiden forbudt ordinær distribusjon.[2]

Liknende propagandafilmer[rediger | rediger kilde]

Leni Riefenstahl benyttet det samme bildespråket i flere filmer. Hun lagde en tilsvarende dokumentarfilm fra rikspartidagene i 1933, Sieg des Glaubens («Troens seier»), som var den første hun produserte for Hitler og hans nazistparti. Den framstår som «naturligere» enn seinere «overregisserte» filmer, som Tag der Freiheit: Unsere Wehrmacht («Frihetens dag! - Våre væpnede styrker!») fra partikongressen i 1935 og den berømte og påkostede propagandadoukumentaren fra de olympiske leker i Berlin i 1936, Olympia. For øvrig ble alle kopier av rikspartidag-filmen fra 1933, «Troens seier», ødelagt etter ordre fra partiledelsen. I denne filmen opptrådte SA-lederen Ernst Röhm, som da var partiets nest mektigste mann. Da Rhöm falt i unåde og ble drept i «De lange knivers natt» året etter, skulle også alle spor etter ham fjernes. Flere opptak fra 1933-filmen er imidlertid med i «Viljens triumf».

Riefenstahl samarbeidet med Albert Speer i utformingen av partikongressene, og fikk stor handlefrihet og enorme ressurser til sine produksjoner. Speer var «Førerens arkitekt» som formet Nazi-Tysklands nye arkitektur i samsvar med Hitlers ønsker. Både Speers klassisistiske stilidealer og Riefenstahls filmer ga Nazi-Tyskland den estetiske fasaden som fortsatt ofte forbindes med dette regimet.


Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Aas, Nils Klevjer (1950-2013) (1991). Fascismens fascinasjon - et dida[k]tisk dilemma: Leni Riefenstahls "Viljens triumf" som kildemateriale og påvirkningskilde. Oslo: Statens filmsentral. ISBN 8290463243. 
  2. ^ Hoberman, J. (7. mai 2015). «‘Forbidden Films’ Exhumes Nazi Poison From the Movie Vaults». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 21. mars 2020. «Forty-four of the Murnau Foundation’s films, as well as others held by the German Federal Archives, remain prohibited there and can be shown only under special circumstances, which include the presence of an expert to furnish context. In addition to well-known propagandist works like the Nazi martyrdom film “Hitler Youth Quex” (1933), Leni Riefenstahl’s staged documentary “Triumph of the Will” (1935) and “Jew Süss,” forbidden films include the virulently anti-British “Uncle Kruger,” the pro-euthanasia melodrama “I Accuse,” and the gung-ho bomber-pilot celebration “Stukas,” all released in 1941.» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]