Reklame

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Reklame og kommersielle budskap dominerer store deler av den moderne, kapitalistiske verden. Her fra den travle Times Square i New York i USA der kjente varemerker slåss om oppmerksomheten hos de forbipasserende.
Reklameskilt preger også gatebildet i Katmandu i Nepal.
Mange massemedier blir hel- eller delfinansiert med inntektene fra salg av reklameplass. Her utenlandske aviser i et norsk bibliotek.

Reklame (av latinske reclamare for "å rope igjen og igjen") betegner kommersielle budskap via massemedier for å gjøre et produkt, et varemerke eller en tjeneste kjent for potensielle kunder. Reklame kan defineres som «betalt kommunikasjon av et budskap i et massemedium med identifiserbar sender i den hensikt å forberede en økonomisk transaksjon».[1][2][3]

Juridisk avgrenses reklame i lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkårmarkedsføringsloven») fra 16. juni 1972 slik at den bare kommer til anvendelse overfor virksomheter som driver næring.[trenger referanse]

For den enkelte virksomhet er reklame ett av flere virkemidler i den samlede markedsføringen. Det innebærer alle de aktivitetene som påvirker salg av varer og tjenester. Reklamen er ofte den mest synlige delen av virksomhetenes utadrettede aktiviteter. Dimensjoneringen og kvaliteten på andre markedsføringsdisipliner som markedsanalyse, produktutvikling, prissetting, distribusjon, selgerarbeid og PR kan ha like stor betydning for at et produkt lykkes eller flopper.[trenger referanse]

Reklame skiller seg fra redaksjonelt stoff i massemedier ved at den er plassert, betalt og styrt av et firma som driver kommersiell virksomhet – og ikke av redaksjonen. Det er ett viktig kjennetegn. Et annet er at det endelige mål for reklamen er kjøpsatferd. Reklamen bruker virkemidler som er relevante og som har påvirkningskraft med hensyn til målgruppen. Den er derfor i sin natur ensidig og subjektiv.

Kommersiell reklame og «meningsreklame» (propaganda/informasjon)

Det kommersielle aspektet er et viktig kjennetegn og særtrekk for den egentlige reklamen. Det gjør at «meningsreklame», offentlige informasjonstiltak, såkalte holdningskampanjer, politiske budskap, synspunkter fra interesseorganisasjoner, ytringer fra religiøse samfunn og meninger fra ikke-kommersielle foretak defineres og utarbeides etter noe andre prinsipper enn «vanlig», kommersiell reklame. Massekommunikasjon for meninger, og som ofte bruker mange av de samme virkemidlene som kommersiell reklame, kalles gjerne informasjon eller propaganda. Målene for slike tiltak kan være meningspåvirkning, atferdsmodulering, sympatisørverving, medlemsrekruttering eller økonomisk støtte.

I Norge har betalt, politisk propaganda i TV vært forbudt, men 11. desember 2008 slo menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg fast at norske myndigheter ikke kan særbehandle denne mediakanalen. [1]

Kanaler og reklameformer

Alle typer massemedia brukes til reklame, inkludert TV, radio, kino, magasiner, aviser, dataspill, internett og plakater. Den verbale og visuelle utformingen og produksjonen av reklamebudskapene for store annonsører og produkter utføres som hovedregel av reklamebyråer. Reklame kan utformes også av annonseavdelinger i aviser, annonsøren selv (inhouse), trykkerier eller andre. Avhengig av mediet kan budskapene ha form som annonser i aviser, blader eller på internettet, som plakater, skilt og boards, løpesedler, brosjyrer, klistremerker eller reklameaviser som deles ut eller sendes i post, som reklamefilmer på TV og kino, radioreklame, dekorplastposer, T-skjorter, penner og andre varer og forbruksartikler. Fellesnevneren er at budskapet er masseprodusert og distribueres i en standardisert form til alle mottakere gjennom den aktuelle mediekanalen.

Reklame som kommunikasjon

Reklamen er kommunikasjon som forsøker å påvirke en målgruppe i en bestemt retning. Reklamen kan kategoriseres som:

  1. Oppfordrende henvendelse. Eksempel: Kjøp bananer nå!
  2. Informerende henvendelse. Eksempel: Sunne og gode bananer hos oss!
  3. Spørrende henvendelse. Eksempel: Får ikke du lyst på bananer nå?[trenger referanse]

Mål for reklamen

Blindheim og Sætrang opererer med en modifisert utgave av DAGMAR-modellen.[4] Reklamen skal:

  1. gjøre folk oppmerksomme på at produktet finnes.
  2. skape positive holdninger i forhold til produktet.
  3. gi informasjon om fordeler og egenskaper.
  4. sammenlikne produktene med konkurrentenes produkter.
  5. korrigere gale oppfatninger i markedet.
  6. bygge opp merkenavnet (produktet er som regel i en "familie" som har det samme merkenavnet).
  7. identifisere potensielle kunder (eksempelvis ved at man lager konkurranser der en må sende inn opplysning om seg selv osv.
  8. skille mellom egne og konkurrentenes produkter.
  9. bidra til kjøp og gjenkjøp.

De nevner også AIDA-modellen:

  1. Oppmerksomhet (Attention)
  2. Interesse (Interest)
  3. Begjær eller ønske om produktet (Desire)
  4. Handling (Action)

En variant av dette er AIDAS hvor tilfredsstillelse (satisfaction) er tilføyd.

Virkemidler

Reklamen bruker ofte retoriske virkemidler som troper og figurer. I reklamen er retorikk mer ikonisk enn i den klassiske, verbale retorikken.[5] Det vil si at reklamen oftere domineres av bildet, i motsetning til den klassiske retorikkens verbale fremføring.

Reklamen benytter også kjente virkebilder innen komposisjon, som det gylne snitt.

Kommunikasjonsmodeller

Moderne reklame henvender seg til en rasjonell forbruker som trenger hjelp med å orientere seg i markedet. Postmoderne reklame henvender seg til medie- og reklamebevisst forbruker som oppfatter budskapet uten innprenting[trenger referanse].

Omstridt

Tango-nosources.svgMangler kilder: Dette avsnittet trenger flere kildehenvisninger for å kunne verifiseres.
Hjelp gjerne til med å forbedre denne artikkelen ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Reklame som fenomen er blitt sterkt kritisert. Mange hevder at reklamen formidler uheldige holdninger som bare fremmer produsentenes økonomiske interesser, at den bekrefter og forsterker forenklinger, stereotypier og fordommer og lurer kjøperne med falske løfter. Reklame- og vareindustrien er også blitt kritisert for å skape et voldsomt kjøpepress og en usunn forbrukskultur som fremmer en materialistisk livsstil og et ressursødeleggende overforbruk. Reklamen er i tillegg beskyldt for å gjennomkommerialisere samfunnet, forsøple offentlige rom og fellesarealer i byer og andre steder og for å forstyrre kulturuttrykk som filmer på kommersielle TV-kanaler.[trenger referanse]

Reklame forsvares gjerne med at den formidler nødvendig produktinformasjon. Reklamen reduserer også den tiden det tar fra et nytt produkt blir lansert, til det når ut til store grupper av forbrukere. Reklame er kostnadseffektivt idet man når svært mange med et budskap, med relativt lave kostnader. På den måten er det større sjanse for at kapitalkrevende investeringer i produktutvikling og faste anlegg for masseproduksjon (som forutsetter massesalg), vil bli lønnsomme for avsender. Reklamen fører til større salg som igjen kan føre til bedre og billigere produkter. Det hevdes derfor at reklame som salgsfremmende verktøy i seg selv ikke er samfunnsødeleggende, men at enkeltprodukter, overdrevent forbruk og ressurssløsing er det. Det blir også sagt at reklamen ikke skaper nye behov, bare vekker behov og ønsker som allerede er der[trenger referanse]. Reklame fremmer heller ikke nødvendigvis større forbruk, bare forskyver ulike markedsandeler mellom konkurrerende produkter i et totalmarked av en fast størrelse.[trenger referanse]

Den fremmer salg som kan føre til økt velstand med billigere og bedre produkter, men også til kjøpepress og ressurssløsing. I 2004 ble det ifølge FN brukt rundt 3 350 milliarder kroner på reklame i verden.[trenger referanse]

Lovgivning

Kommersiell reklame regnes vanligvis ikke som en ytring i Norge, og reguleres dermed ikke konkret av Grunnlovens bestemmelse om ytringsfrihet. Grunnloven gir likevel rammer for hva som kan tillates av ytringer, noe som også reklame må forholde seg til. På samme måte må også reklame holde seg innenfor andre deler av regelverket, for eksempel straffelovens bestemmelser om rasistiske ytringer og pornografi. Reklame og markedsføring reguleres i første rekke av lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkårmarkedsføringsloven») fra 16. juni 1972.

For å beskytte og frigjøre forbrukerne er det en rekke begrensinger for hva som er lovlig reklame i Norge. Det er forbud mot villedende og usann reklame, TV-reklame rettet mot barn, politisk reklame på TV, reklame for skadelige produkter som alkohol og tobakk, og reklame som bryter prinsippet om likestilling mellom kjønnene. Det er heller ikke lov med reklame på skolene.

Referanser

  1. ^ Cundiff/Still; Basic Marketing, Concepts, Decisions, and Strategies
  2. ^ Kotler; Marketing Management, Analysis, Planning and Control
  3. ^ Grønhaug; Grunnkurs i markedsføring
  4. ^ Blindheim og Sætrang, 1997 s. 78.
  5. ^ Lippe, Berit von der, s. 209, 2004

Litteratur

  • Blindheim, Trond og Sætrang, Gunnar, Premisser for påvirkning, Oslo 1997 ISBN 82-456-0289-2
  • Lippe, Berit von der, Retorikk og den retoriske situasjon i Annonsen, Selfors, Stein Erik (red), Oslo 2004, 82-7935-142-6

Se også

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Advertising – bilder, video eller lyd

Eksterne lenker