Volksgemeinschaft

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Jeg kjenner ikke lenger partier, jeg kjenner bare tyskere!». Med sin tale ved krigsutbruddet i 1914 forsøkte Vilhelm II å samle alle tyskere i et folkefellesskap bak keiserdømmet og krigsinnsatsen.

Volksgemeinschaft (tysk for «folkefellesskap») var en politisk idé i Tyskland på første halvdel av 1900-tallet. Selv om uttrykket egentlig stammer fra første verdenskrig og omfattet alle tyskere blir det i ettertiden vanligvis forbundet med Adolf Hitler og Det tredje rike, der det betegner et antidemokratisk og ekskluderende fellesskap av etniske tyskere.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I kontekst av første verdenskrig ble uttrykket brukt for å samle alle landets innbyggere bak keiserdømmet og krigsinnsatsen, som da keiser Vilhelm II uttalte at Ich kenne keine Parteien mehr, ich kenne nur Deutsche! (jeg kjenner ikke lenger partier, jeg kjenner bare tyskere!). Uansett om du var fattig eller rik, venstre- eller høyreorientert, nå skulle hele folkefellesskapet jobbe sammen. I denne opprinnelige betydningen av folkefellesskapet var også sosialdemokrater og jøder inkludert, selv om gamle antisemittiske holdninger og klassemotsetninger kom tilbake i løpet av krigsårene. Disse tingene gjorde at begrepet «folkefellesskapet» ikke lenger beskrev de faktiske forholdene i landet, men selve ideen og myten kom til å overleve inn i mellomkrigstiden.[1][2]

I nazistisk propaganda[rediger | rediger kilde]

I nazistisk filosofi var folkefellesskapet brukt som moralsk begrunnelse for å samle all makt hos føreren, som var regnet som en manifestasjon for folkeviljen.

Under Weimarrepublikken ble uttrykket brukt av flere politiske leire, men for ytre høyre (og spesielt NSDAP) hadde det nå fått en antidemokratisk og ekskluderende definisjon: Det var ikke lenge alle tyskere som var med i folkefellesskapet, det omfattet nå bare Volksgenossen («folkefeller», eller «folkekamerater»). Ingen tysk jøde kunne være folkefelle i de høyreradikales retorikk, for nå var medlemskap i gruppen basert på etnisitet, rasebiologi og myter om blodsbånd.[1]

Etter nazistenes maktovertagelse i 1933 begynte ensrettingen av det tyske samfunnet, og ideen om et folkefellesskap ble brukt som begrunnelse til å legge ned flere samfunnsinstitusjoner. For eksempel ble alle fagforeninger oppløst, for arbeider og arbeidsgiver skulle ikke se på seg selv som motstandere i en klassekamp, men derimot som like deltakere i folkefellesskapet. Ideen om folkefellesskapet var også sentralt i nazistenes ideer om forholdet mellom kvinner og menn: Der menn ble oppfordret til å bli «harde som stål» skulle kvinner fokusere på familielivet, og for begge grupper var det forventet at man var lydig og ofret seg for det tyske folkefellesskapets beste.[3]

Ideen om et folkefellesskap ble også brukt som moralsk begrunnelse for å samle all makt hos føreren. Føreren ble en metafysisk manifestasjon for folkeviljen, i den betydning at folket egentlig ville det føreren vil, selv om de kanskje ikke så det selv. Folket skulle ikke ha noen makt til å kontrollere eller etterprøve førerens beslutninger – disse var pr. definisjon riktige fordi de kom fra føreren, og derved fra folkefellesskapet selv.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Wildt, Michael (2012). Hitler's Volksgemeinschaft and the Dynamics of Racial Exclusion. Berghahn Books. s. 255-257. ISBN 9780857453228. 
  2. ^ «Die Begeisterung für den Krieg». habsburger.net / Schloß Schönbrunn Kultur- und Betriebsges. Besøkt 6. mai 2018. 
  3. ^ a b Ofstad, Harald (1971). Vår forakt for svakhet. Oslo: Pax. s. 166-167.