Kommunistische Partei Deutschlands

Denne artikkelen tar for seg det historiske KPD (1918–1956); for andre partier med navnet KPD se Kommunistische Partei Deutschlands (andre betydninger).

Kommunistische Partei Deutschlands
Land		Weimarrepublikken Øst-Tyskland Vest-Tyskland
Leder(e)		Ernst Thälmann
Grunnlegger(e)		Karl Liebknecht
Grunnlagt		30. desember 1918
Nedlagt		17. august 1956
Forgjenger		Spartakusforbundet
Etterfølger		Sozialistische Einheitspartei Deutschlands, Deutsche Kommunistische Partei
Erstatter		Spartakusforbundet, International Communists of Germany
Hovedkvarter		Berlin
Ungdomsorg.		Jung-Spartakus-Bund
Antall medlemmer		cirka 106 656 (1919)
Ideologi		Marxisme leninisme (1928–) antifascisme kommunisme sosialisme marxisme-leninisme
Politisk posisjon		Venstreekstremisme
Farge		rødt
Kommunistische Partei Deutschlands på Commons

Kommunistische Partei Deutschlands (Tysklands kommunistiske parti) var et politisk parti i Tyskland som eksisterte fra 1918 frem til det ble forbudt i 1933. I Vest-Tyskland etter krigen var partiet igjen lovlig, men ble hindret i å slå seg sammen med Freunden der sozialistischen Einheit for å danne partiet Sozialistischen Volkspartei i 1948. KPD ble forbudt i Vest-Tyskland i 1956. I Øst-Tyskland ble det i 1946 slått sammen med det østtyske SPD for å danne det nye kommunistpartiet Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED), som eksisterte frem til 1989.

Tidlig historie

Rosa Luxemburg (1871-1919) og Karl Liebknecht var med å grunnlegge Spartakusforbundet innenfor SPD i 1915 og ledet seinere det tyske kommunistpartiet. KPD ble grunnlagt med utgangspunkt i Spartakistforbundet som var en liten gruppering innenfor SPD som var imot første verdenskrig fordi de mente det var en imperialistisk krig som arbeiderklassen ikke hadde noen interesser i. Partiet ble først ledet av Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Det feilslåtte spartakistopprøret i Berlin ble utført en måned etter at kommunistpartiet var grunnlagt, i januar 1919. De høyreorienterte frikorpsene sluttet seg sammen med restene av den tyske hæren og sosialdemokratene for å slå ned opprøret. Liebknecht og Luxemburg ble arrestert og henrettet.

Under Weimar-republikken

Under Karl Levis ledelse ble partiet for første gang et masseparti på 1920-tallet. Lederskapet var imidlertid ustabilt og Levi ble ekskludert fra Komintern. Flere lederskifter fulgte i første del av 20-tallet, inntil etter 1923, da Ernst Thälmann og en ledelse som var vennlig innstilt til stalinistene i Russland kom til makten. Disse mente at sosialdemokratene var en større trussel enn konservative og nasjonalsosialister og omtalte dem som «sosialfascister». Kommunistpartiet konsentrerte sine angrep mot SPD, på ordre fra Moskva, og håpet at nasjonalsosialistene skulle komme til makten. Denne holdningen førte blant annet til at medlemmer av NSDAP og KPD streiket sammen i 1932. KPD regnet med at en nasjonalsosialistisk regjering fort ville kollapse, noe som kunne bane vei for et sosialistisk diktatur. Kommunistpartiet fikk hele 100 mandater i Riksdagen i Weimarrepublikkens siste år. I presidentvalget i 1932 fikk Thälmann 13,2 %.

Under nasjonalsosialistene

Ernst Thälmann (foran til venstre) sammen med Willy Leow i spissen for paraderende medlemmer av det tyske kommunistpartiet KPDs paramilitære Rotfrontkämpferbund i Berlin juni 1927. Thälmann var leder for partiet fra 1923 til det ble forbudt i 1933.

Foto: Deutsches Bundesarchiv

Kort etter at Hitler hadde kommet til makten, ble Riksdagen satt fyr på. Nasjonalsosialistene anklaget kommunistene for å stå bak, og brukte det som påskudd for å vedta lover som undertrykket andre politiske partier. Medlemmer av kommunistpartiet ble arrestert og fengslet; senere ble mange kommunister, bl.a. partilederen Thälmann, systematisk drept i konsentrasjonsleirer.

KPD ble effektivt undertrykket av nasjonalsosialistene. Tusenvis av kommunister ble sperret inne i konsentrasjonsleirene. Av lederne var det Wilhelm Pieck og Walter Ulbricht som klarte å komme seg til eksil i Sovjetunionen. KPD opprettholdt en undergrunnsorganisasjon i hele den nasjonalsosialistiske perioden, men tapet av kjernemedlemmer svekket partiets infrastruktur.

Utrenskningen i 1937

Et stort antall av ledende KPD-medlemmer ble ofre for Josef Stalins store utrenskning i 1937-38. Blant dem som ble arrestert og henrettet var Hugo Eberlein, Heinz Neumann, Hermann Remmele, Fritz Schulte og Herman Schubert. Andre, som Margarete Buber-Neumann, ble sendt til GULAG. Andre igjen, som Gustav von Wangenheim og Erich Mielke angav sine landsmenn til NKVD. Willi Münzenberg, KPDs sjef for propaganda ble myrdet under mystiske omstendigheter i Frankrike i 1940. NKVD antas å stå bak.

Etter krigen

Partilederen Ernst Thälmann ble drept i nazistenes konsentrasjonsleire. Han ble dyrket som kommunistisk forbilde i Øst-Tyskland etter andre verdenskrig.

Foto: Deutsches Bundesarchiv, 1932

Partimøte i KPDs Berlin-avdeling 13. april 1946 da partiet vedtok å slå seg sammen med sosialistpartiet SPD til SED, det sosialistiske enhetspartiet. Teksten over podiet lyder: Foreningen av de to arbeiderpartiene er den største historiske begivenhet i den tyske arbeiderbevegelse siden splittelsen. Den tomme, bekransede stolen var tilegnet partilederen Ernst Thälmann som ble drept av nazistene i 1944. I de østlige, sovjetokkuperte områdene av Tyskland, ble partiet tvangssammenslått med SPD til SED, det sosialistiske enhetspartiet, som ble det statsbærende partiet i DDR. Partiet hadde et søsterparti, Sozialistische Einheitspartei Westberlins, som opererte i Vest-Berlin. I de vestlige områdene av Tyskland ble partiet gjenopprettet og fikk 5,7 prosent av stemmene i valget til Forbundsdagen i 1947. Men den kalde krigen og opprettelsen av DDR, gjorde snart at partiets støtte svant hen. I 1953 fikk KPD 2,2 prosent av alle stemmene og mistet alle setene i Forbundsdagen. Bundesverfassungsgericht avsa 17. august 1956 dom for at partiet drev forfatningsfiendtlig virksomhet og at det skulle forbys i Vest-Tyskland. Medlemmer av partiet fortsatte imidlertid en hemmelig politisk aktivitet. I 1968 stiftet deler av medlemsmassen Deutsche Kommunistische Partei (DKP), som fortsatt eksisterer. Etter Tysklands gjenforening i 1990 gikk mange av medlemmene i DKP over til PDS. Det er i dag flere partier i Tyskland som kaller seg KPD og forsøker å spore røttene sine tilbake til det historiske KPD (se Kommunistische Partei Deutschlands (andre betydninger)).

Litteratur

• Arve Angen: KPD mellom sosialfascisme og Hitler-fascisme : 1928-1933, hovedfagsoppgave i historie UiO 1998.

Eksterne lenker

• (en) Kommunistische Partei Deutschlands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons