Nazistiske propagandafilmer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hitler, det tyske nazistpartiets leder, hilser hæren på filmplakaten for Viljens triumf (Triumph des Willens), Leni Riefenstahls dokumentarfilm fra rikspartikongressen i Nürnberg 1934. Propagandafilmen ble beryktet for sin skremmende idealisering av nazismens antidemokratiske, nasjonalistiske og militaristiske populisme, men samtidig beundret for effektiv fortellerteknikk og banebrytende filmgrep.[1]

Nazistiske propagandafilmer er filmer som er laget for å spre nasjonalsosialistisk propaganda.[2] Propagandafilmer var del av det tyske nazistpartiet NSDAPs omfattende system for politisk påvirkning av allmenheten gjennom ulike massemedier. Før og under andre verdenskrig produserte og støttet Joseph Goebbels og hans Riksministeriet for folkeopplysning og propaganda flere dokumentar- og underholdningsfilmer med et ideologisk budskap om nasjonal stolthet, antisemittisme, krigsinnsats og annet. Mange av filmene ble forbudt i Tyskland og Østerrike etter at naziregimet kollapset i 1945.[3]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Hans Steinhoffs og Karl Ritters Hitlerjunge Quex fra 1933, året da nazistene overtok makten i Tyskland, ble den første store propagandafilmen som ble støttet av propagandaminister Goebbels. Spillefilmen forteller heltehistorien om den 15 år gamle «hitlergutten» Herbert «Quex» Norkus som ble drept av kommunister i Berlin i januar 1932 og «ofret livet for nazistpartiet og Hitler».[4] Filmen ble produsert av det nazivennlige filmselskapet UFA og lanserte Hitlerjugend-marsjen Vorwärts! Vorwärts!.

Både partilederen Adolf Hitler og seinere propagandaminister Goebbels anså filmmediet som et propagandainstrument med enorm gjennomslagskraft. Partiet etablerte derfor en filmavdeling allerede i 1930, tre år før nazistene overtok makten og gjorde Tyskland til et diktatur.

Det ble laget over tusen filmer i det nasjonalsosialistiske Tyskland fra 1933 til 1945, hvorav de aller fleste, også underholdningsfilmer, på et eller annet vis uttrykte et ideologisk livssyn.[5] De rundt hundre reindyrkede propagandafilmene berørte flere emner og omfattet flere sjangere. Filmene kunne fremme nazistiske idealer som nasjonal stolthet og militarisme, eller underbygge aggresjonen mot andre nasjoner og folkegrupper gjennom ekstremt jødehat eller motstand mot kommunisme og demokrati. Nazistene ønsket også å vinne støtte for den tyske krigsinnsatsen og få opinionen med seg i store samfunnsprosjekter: For eksempel gjaldt dette eutanasiprogrammet (Ich klage an, 1941).

Den nasjonalsosialistiske ideformidlingen spilte på enkle slagord og tydelige bilder som rettet seg direkte mot folkelige instinkter og følelser. Ved siden av informative dokumentarer og filmaviser, spilte underholdende langfilmer en viktig rolle i den store propagandasatsingen; dramaer, krigsfilmer, biografiske filmer, actionfilmer, thrillere og selv komedier.

Skuespillere i filmene var stjerner som Emil Jannings, Zarah Leander, Heinrich George, Paula Wessely og Kristina Söderbaum.

Mange av nazifilmene ble forbudt av det allierte kontrollrådet etter det tyske nederlaget i krigen i mai 1945. Forbudet gjelder fortsatt i mange land,[3] og filmene vises bare i spesialforestillinger direkte koblet til innledninger og samtaler om den historiske sammenhengen. Likevel er flere nazistiske propagandafilmer fritt tilgjengelige gjennom YouTube og arkiver på nettet.

Propagandafilmer med mer eller mindre tydelig ideologisk budskap, politisk reklame og nasjonal patriotisme ble også laget av de allierte under krigen, ikke aksemaktene.

Filmer i utvalg[rediger | rediger kilde]

Nederlandsk reklameplakat for Fritz Hipplers dokumentarfilm‹› Den evige jøde (Der Ewige Jude) fra 1940. Filmen beskriver «verdensjødedommen» som en trussel mot «den ariske rasen» og Hitler som den tyske nasjons frelser. Den frastøtende karikaturen er typisk for nazistenes dødelige jødehat og de rasistiske stereotypiene i deres bildepropaganda.[6]
Plakat for den antibritiske historiefilmen Ohm Krüger fra 1941 da den ble satt opp i Japan i 1943. Filmen handler om den sørafrikanske politikeren Paul Kruger og boernes motstand mot England under krigen 1899-1902.[7] Propagandafilmen ble produsert av selskapet Tobis under andre verdenskrig og framstilte den britiske fiendenasjonen som grisk, rå og usivilisert.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aas, Nils Klevjer (1950-2013) (1991). Fascismens fascinasjon - et dida[k]tisk dilemma: Leni Riefenstahls "Viljens triumf" som kildemateriale og påvirkningskilde. Oslo: Statens filmsentral. ISBN 8290463243. 
  2. ^ Hummelvoll, Gudmund (1937-) (1988). Levende bilder: innføring i filmkunnskap. [Oslo]: Cappelen. s. 198–203. ISBN 8202104602. 
  3. ^ a b Om Forbidden Films, en film av Felix Möller 1989 om forudte nazifmer
  4. ^ Roberts, Stephen H. (1938). Huset som Hitler bygget. Oslo: Gyldendal. s. 210. 
  5. ^ Deutsche Welle 2017: Movies under Hitler: between propaganda and distraction
  6. ^ Humanist: organ for Human-etisk forbund. Oslo: Forbundet. 2000. s. 12–26. 
  7. ^ Finn Daae, NRK 1941: Filmkronikk om den tyske propagandafilmen Ohm Krüger

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nazistiske_propagandafilmer&oldid=23436446»