Kansas City Chiefs

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kansas City Chiefs
Amerikansk fotball Kansas City Chiefs i NFL-sesongen 2019
Kansas City Chiefs
Drakter
Kc chiefs uniforms.png
Maskot Warpaint (1963–1988, 2009–nå)
K. C. Wolf (1989–nå)
Lagfarger Rød, gull, hvit[1][2]
              
Laginformasjon
Stiftet 14. august 1959; 59 år siden (1959-08-14)[3]
By USAKansas City

KansasKansas

Kallenavn Redwood Forest (Forsvaret, 1969–1971)
Conference American Football Conference
Division AFC West
Ledelse
Eier Hunt-familien
General manager Brett Veach
Hovedtrener Andy Reid
Laghistorie
Meritter
  • Ligamesterskap: (1)
AFL Championships (før sammenslåingen av AFL og NFL i 1970) (1)
1962
  • Super Bowls: (1)
1969 (IV)
  • Divisjonstitler: (11)
AFL Western: 1962, 1966
AFC West: 1971, 1993, 1995, 1997, 2003, 2010, 2016, 2017, 2018
  • Playoff-kamper: (21)
AFL: 1962, 1966, 1968, 1969
NFL: 1971, 1986, 1990, 1991, 1992, 1993, 1994, 1995, 1997, 2003, 2006, 2010, 2013, 2015, 2016, 2017, 2018
Hjemmebane
Aerial view of Arrowhead Stadium 08-31-2013.jpg
Kansas City Chiefs' hjemmebane
Stadionnavn Arrowhead Stadium
Bygget 1972
Kapasitet 76 416


Kansas City Chiefs er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i Kansas City, Missouri. Chiefs konkurrerer i National Football League (NFL) i ligaens American Football Conference (AFC) i AFC West-divisjonen. Laget ble stiftet i 1960 som Dallas Texans av forretningsmannen Lamar Hunt, og var et av oppstartslagene i American Football League (AFL). (De har ingen tilknytning til NFL-laget Dallas Texans). I 1963 flyttet laget til Kansas City og tok på seg navnet de bruker i dag.[4] Chiefs ble med i NFL etter sammenslåingen av AFL og NFL i 1970, og er verdsatt til over $2 milliarder.[5] Hunts sønn, Clark, er lagets styreleder og CEO. Selv om Hunts andel i laget gikk til hans enke og barn etter han døde i 2006, er det Clark som representerer Chiefs på alle ligamøter og har full autoritet når det kommer til personalendringer.

Chiefs har vunnet tre titler i AFL, i 1962, 1966 og 1969.[6] De ble det andre AFL-laget (etter new York Jets) som slo et NFL-lag i en AFL-NFL World Championship Game da de slo Minnesota Vikings i Super Bowl IV. Lagets seier den 11. januar 1970 er lagets eneste mesterskapskamp og tittel per 2018, og skjedde i siste sesongen før de to ligane ble sammenslått. Chiefs var også det andre laget, etter Green Bay Packers, som deltok i mer enn én Super Bowl (det første AFL-laget) og det første som nådde en mesterskapskamp i to forskjellige tiår. Til tross for suksess i sluttspillet tidlig i franchisens historie, hvor de vant fem av sine første seks kamper, har laget hatt problemer i sluttspillet siden. Per slutten av NFL-sluttspillet i 2018-19 har de tapt 12 av sine 14 siste kamper i sluttspillet, inkludert åtte på rad, som er en rekord for lengste tapsrekke i NFL-sluttspillets historie, mellom AFC Championship Game i 1993-94 til divisjonsrunden i 2013-14. De eneste seierne kom mot Texans (30-0) i sluttspillet i 2015-16 og Colts (31-13) i 2018-19.

Historie[rediger | rediger kilde]

Grunnleggelse[rediger | rediger kilde]

I 1959 begynte Lamar Hunt å diskutere muligheten for å etablere en profesjonell fotballiga som skulle konkurrere med National Football League med andre forretningsmenn.[6][7][8] Hunts ønsker om å sikre seg ett eget fotballag ble styrket etter å ha sett NFL Championship Game 1958 mellom New York Giants og Baltimore Colts.[7][9] Etter mislykkede forsøk på å kjøpe opp og flytte NFLs Chicago Cardinals til sin hjemby i Dallas, Texas,[6][10] gikk Hunt direkte til NFL og ba om tillatelse til å starte en ny franchise i Dallas. Da NFL sa nei etablerte Hunt American Football League, og startet sitt eget lag, Dallas Texans, som skulle startes opp i 1960. Hunt ansatte assistant coach for Miami Hurricanes Hank Stram som hovedtrener for sitt nye lag[7] etter at både Bud Wilkinson og Tom Landry hadde takket nei til tilbudet.[7]

Etter at Stram var ansatt ble Don Klosterman ansatt som head scout, og plukket opp flere talenter for Texans, blant annet fra NFL.

Len Dawson ledet Chiefs til en seier i Super Bowl IV og ble innlemmet i Pro Football Hall of Fame i 1987

Tidlig suksess[rediger | rediger kilde]

Texans delte Cotton Bowl med NFL-laget Dallas Cowboys i tre sesonger. Texans hadde eksklusive rettigheter til stadionet frem til NFL introduserte det nye laget Dallas Cowboys.[7] Selv om laget hadde det høyeste gjennomsnitlige tilskuertallet på 24 500 i Cotton Bowl, fikk Texans mye mindre oppmerksomhet ettersom at AFL var mindre kjent enn NFL.[7] I franchisens to første sesonger avsluttet de 8-6 og 6-8.[11] I sin tredje sesong gikk Texans 11-3 og nådde sitt første AFL Championship Game i 1962, mot Houston Oilers.[10][11] Kampen ble sendt på riksdekkende TV av ABC, og Texans slo Oilers 20-17 etter to ekstraomganger.[10] Kampen varte i 77 minutter og 54 sekunder, som fremdeles er rekorden for den lengste mesterskapskampen i profesjonell amerikansk fotballs historie.[10]

Dette ble den siste kampen laget spilte som Dallas Texans. Til tross for at deres eneste konkurrenter var et Cowboys-lag som hadde gått 9-28-3 i sine tre første sesonger, bestemte Hunt at det ikke var plass til to franchiser i markedet.[10][12] Han vurderte å flytte Texans til enten Atlanta eller Miami før 1963-sesongen,[10] men ble til slutt overbevist av et tilbud fra borgermesteren i Kansas City, Harold Roe Bartle.[10][12][13] Bartle lovet å triple franchisens inntekter fra sesongbilletter, samt å utvide kapasiteten i Municipal Stadium for å tilpasse seg laget.[10][12][13]

Hunt gikk med på å flytte laget til Kansas City den 22. mai 1963, og den 26. mai byttet laget navn til Kansas City Chiefs.[10][12][13] Hunt og hovedtrener Hank Stram hadde opprinnelig planlagt å beholde det gamle navnet, men en konkurranse avgjorde det nye navnet, som var til ære for et kallenavn Bartle hadde fått da han jobbet som Scout Executive ved St. Joseph and Kansas City Boy Scout Concils, samt grunnlegger av Tribe of Mic-O-Say.[10][13] Det kom inn 4 866 stemmer konkurransen, med 1 020 forskjellige navn, hvor 42 valgte "Chiefs". De to navnene som fikk flest stemmer var "Mules" og "Royals", hvor Royals senere ble navnet på byens nye MLB-lag i 1969 etter at Kansas City Athletics ble flyttet til Oakland.

Franchisen ble en av de sterkeste i et AFL som vokste,[6] og hadde rekorden for flest sluttspillkamper i AFL (sammen med Oakland Raiders), samt flest AFL-titler (3).[10] Lagets dominans førte til at Lamar Hunt spilte en sentral rolle i forhandlinger med NFLs kommisjonær Pete Rozelle i forkant av sammenslåingen av de to ligaene.[10][14] Under møtene mellom ligaene ble det enighet om en felles mesterskapskamp som skulle startes opp i januar 1976. Hunt insisterte på å kalle kampen for "Super Bowl", inspirert av å se ungene sine spille med et populært leketøy på tiden som het Super Ball.[10][14][15] De første par kampene ble annonsert som "AFL-NFL World Championship Game", men Super Bowl ble deretter kampens offisielle tittel.

Chiefs slo Raiders i American Football League Championship Game 1969 (venstre) og slo senere Vikings i Super Bowl IV (høyre)

Chiefs avsluttet 1966-sesongen 11-2-1, og slo regjerende mestre Buffalo Bills i AFL Championship 1966,[16] og ble så invitert til å møte Green Bay Packers, som vant mesterskapet i NFL, i den første AFL-NFL World Championship Game. Kansas City og Green Bay spilte en jevn kamp i første halvdel, men Packers tok over i andre halvdel og vant kampen 35-10.[10] Chiefs tapte kampen men gjorde seg fortjent til respekt fra flere av motspillerne etter kampen.[17] Chiefs sin kamp mot Packers var ikke den siste gangen de møtte et NFL-lag. I august samme år tok Kansas City imot NFLs Chicago Bears i en sesongoppkjøringskamp, hvor Chiefs vant 66-24.[10]

Til tross for at de tapte mot divisjonsrivalene Oakland Raiders to ganger i løpet av seriespill i 1969 møttes de to for en tredje gang i AFL Championship Game hvor Kansas City vant 17-7.[11] Reservequarterbacken Mike Livingston ledet laget gjennom en seierrekke på seks kamper etter at Len Dawson skadet foten sin, og gikk glipp av størsteparten av sesongens kamper.[10] Med hjelp fra lagets sterke forsvar ledet Dawson laget til Super Bowl IV,[10] hvor de møtte NFLs sesongvinnere Minnesota Vikings[6], og vant 23-7 for klubbens første Super Bowl-tittel.[10] Dawson ble utpekt til kampens Most Valuable Player etter å ha fullført 12 av 17 pasningsforsøk for 142 yards og en touchdown, med 1 interception.[18] Den følgende sesongen ble Chiefs og resten av AFL slått sammen med NFL,[10] og Chiefs ble plassert i American Football Conference i AFC West[11]

Fra 1960 til 1969 vant franchisen 87 kamper, som var det høyeste antallet i AFLs tiårige historie, en seier mer enn Los Angeles/San Diego Chargers[19]

I 1970 vant Chiefs bare syv kamper i sin første sesong i NFL, og gikk glipp av sluttspillet.[11] Den følgende sesongen klatret de til 10-3-1, og vant AFC West.[20] Head coach Hank Stram så på Chiefs i 1971 som de tbeste laget han hadde ledet, men de klarte ikke å dominere på samme måte som de gjorde i 1969, til tross for at laget ikke hadde gjennomgått store endringer.[20] Chiefs var uavgjort med Miami Dolphins for beste resultat i AFC, og de møttes i en sluttspillkamp på 1. juledag hvor Chiefs tapte 27-24 etter to ekstraomganger.[20] Kampen slo AFL Championship Game fra 1962 sin rekord for lengste kamp, og var den siste kampen Chiefs skulle spille i Municipal Stadium i Kansas City.[20]

I 1972 flyttet Chiefs inn i det nye Arrowhead Stadium i Truman Sports Complex like utenfor Kansas City. Deres første kamp på det nye stadionet var mot St. Louis Cardinals i en sesongoppkjøringskamp hvor Chiefs vant 24-14.[20] Linebacker Willie Lanier og quarterback Len Dawson vant NFL Man of the Year Award i hendholdsvis 1972 og 73.

Nedgang[rediger | rediger kilde]

Chiefs nådde ikke sluttspillet gjennom resten av 70-tallet, og sesongen i 1973 var lagets siste positive sesong på syv år. Hank Stram fikk sparken etter at laget avsluttet 1974-sesongen 5-9, og flere av Chiefs sine fremtidige Hall of Fame-spillere forlot laget i midten av tiåret.[20] Over en relativt kort periode gikk laget gjennom fem forskjellige hovedtrenere, hvor ingen klarte å nå det samme nivået som Stram hadde gjort tidligere, med et sammenlagtresultat på 81-121-1.[21]

I 1980 erstatte coach Marv Levy fremtidig Hall of Famer Jan Stenerud med den ukjente Nick Lowery, som ble en av de mest treffsikre kickerene i NFLs historie over de neste 14 årene. I 1981 rushet running back Joe Delaney for 1 121 yards, og ble utpekt til AFC Rookie of the Year.[22] Chiefs avsluttet sesongen 9-7, og gikk inn optimistisk i 1982-sesongen, men en spillerstreik ødela Chiefs sine sjanser på å nå sluttspillet.[22] Chiefs avsluttet sesongen 3-6, og etter sesongen var over døde Joe Delaney mens han prøvde å redde flere barn fra drukning i en dam i nærheten av hans hus i Louisiana.[23]

Etter 1983-sesongen tok John Mackovic over som hovedtrener etter at Marv Levy fikk sparken.[22] Makovic hadde et sammenlagtresultat på 30-34 over de neste fires sesongene, men ledet laget til sitt første sluttspill på 15 år i 1986-sesongen, hvor de tapte mot New York Jets i Wild Card-runden.[22] Til tross for at han ledet laget til sin tredje positive sesong og andre sluttspill siden ligaene ble sammenslått fikk Mackovic sparken på grunn av, ifølge Hunt, manglende kjemi med laget.[24] Frank Gansz tok deretter over som hovedtrener de neste to sesongene, hvor han kun vant åtte av 31 kamper.[22]

Marty Schottenheimer-perioden[rediger | rediger kilde]

Den 19. desember 1988 ble Carl Peterson ansatt som lagets nye president, General Manager og CEO. Peterson sparket Frank Gansz to uke etter at han tok over, og ansatte Marty Schottenheimer som lagets syvende hovedtrener.[22] Under NFL Draft i 1988 og 1989 plukket Chiefs opp defensive end Neil Smith og linebacker Derrik Thomas.[22][25] Forsvaret som de to sammen ledet var en av hovedgrunnene til at Chiefs nådde sluttspillet seks år på rad.[26]

Med Schottenheimer som hovedtrener nådde Chiefs sluttspillet syv ganger, og hadde et sammenlagtresultat på 101-58-1.[27] Chiefs sin 1993-sesong var lagets beste på 22 år.[25] Med en ny quarterback i Joe Montana og running back i Marcus Allen, som begge var tidligere Super Bowl-vinnere, gikk Chiefs 11-5 med seiere mot Pittsburgh Steelers og Houston Oilers på vei til franchisens første AFC Championship Game mot Buffalo Bills, hvor de tapte 30-31.[25] Chiefs sin seier 16. januar 1994 mot Oilers skulle bli stående som franchisens siste seier i sluttspillet på 21 år, før de vant 30-0 over Houston Texans 9. januar 2016.

I sluttspillet i 1995 tok Chiefs, som hadde gått 13-3, imot Indianapolis Colts i Arrowhead Stadium. Kansas City tapte kampen 10-7 mot Colts, som var kampens underdogs, etter at placekicker Lin Elliot bommet på tre field goals, og quarterback Steve Bono kastet tre interceptions.[25] I 1997-sesongen måtte reservequarterback Rich Gannon ta over etter at laget ble rammet av flere skader, inkludert startende quarterback Elvis Grbac. Gannon ledet laget til et sammenlagtresultat på 13-3, men hovedtrener Marty Schottenheimer valgte allikevel Grbac til å starte sluttspillkampen mot Denver Broncos, som endte i et 10-14 nederlag.[25] Denver gikk videre til å vinne sitt femte AFC Championship ved å slå Pittsburgh, før de slo Green Bay Packers i Super Bowl XXXII. Schottenheimer annonserte at han trakk seg som hovedtrener for Chiefs etter 1998-sesongen.

1999–2006[rediger | rediger kilde]

Etter at Schottenheimer sluttet tok defensive coordinator Gunther Cunningham over rollen som hovedtrener de neste to sesongene, med et sammenlagtresultat på 16-16.[25] Ved slutten av et sterkt tiår for Chiefs hadde Gannon skrevet kontrakt med Oakland Raiders, Neil Smith med Denver Broncos, og Derrick Thomas hadde blitt lam etter en bilulykke 23. januar 2000, og døde noen uker etter fra skadene.[25] Head coach Gunter Cunningham fikk sparken etter å ha lest rykter om at han ikke lenger skulle få beholde stillingen som hovedtrener.[28][29]

Priest Holmes var en av ligaens beste backs på 2000-tallet

Carl Peterson ønsket endringer med Chiefs sin spillestil etter at laget hadde vært avhengige av et sterkt forsvar det siste tiåret, og tok kontakt med Dick Vermeil om den ledige stillingen som hovedtrener.[28] Vermeil hadde tidligere ledet St. Louis Rams til en seier i Super Bowl XXXIV, og ble ansatt 12. januar.[29]

I 2003 begynte Kansas City sesongen med ni seiere på rad, en ny rekord for franchisen. De avsluttet sesongen 13-3, med et angrep som ledet NFL i flere kategorier under offensive coordinator Al Saunders.[29] Running back Priest Holmes forbigikk Marshall Faulks rekord for touchdowns i en sesong da han fikk sin 27. rushing touchdown mot Chicago Bears i den siste kampen av seriespillet.[29][30] Laget fikk andre seed i NFL-sluttspillet i 2003-04 hvor de tok imot Indianapolis Colts i divisjonsrunden. I en kamp hvor ingen av lagene endte opp med å punte tapte Chiefs 38-31,[29] den tredje gangen på ni sesonger hvor Chiefs hadde gått 8-0 på hjemmebane i seriespill for så å tape i åpningskampen av sluttspillet på hjemmebane.

Etter en skuffende sesong i 2004 som endte 7-9 avsluttet Chiefs 2005-sesongen 10-6, og nådde såvdt ikke sluttspillet.[29] Det var bare det fjerde laget siden 1990 som ikke hadde nådd sluttspillet med et sesongresultat på 10-6.[29] Like før Chiefs sin siste kamp den sesongen annonserte hovedtrener Dick Vermeil at han skulle pensjonere seg. Chiefs vant kampen 37-3 mot Cincinnati Bengals.[29]

Damon Huard (venstre) og Brodie Croyle (høyre) var begge startende quarterback for Chiefs etter at Trent Green forlot laget.

Mindre enn to uker etter at Vermeil forlot laget gikk Chiefs tilbake til sitt fokus på forsvar da de valgte sin neste hovedtrener. Laget introduserte Herman Edwards, tidligere speider for Chiefs og hovedtrener for New York Jets, som lagets tiende hovedtrener etter å ha byttet et pick i fjerde runde i NFL Draft i 2006 til Jets.[29] Quarterback Trent Green fikk en kraftig hoderystelse i åpningskampen mot Cincinnati Bengals og var ute av spill i åtte uker. Under reserven Damon Huard gikk Chiefs 5-8.[29]

Kansas City ble tildelt en Thanksgiving Day-kamp mot Denver Broncos etter at lagets eier Lamar Hunt hadde lobbyet for en tredje kamp på Thanksgiving Day.[29] Chiefs vant kampen 19-10, i den først Thanksgiving Day-kampen i Kansas City siden 1969. Hunt var innlagt på sykehus da kampen ble spilt, og døde noen uker senere, 13. desember, fra prostatakreft.[14][29] Chiefs hedret eieren sin gjennom resten av sesongen, sammen med resten av ligaen.[29]

Trent Green returnerte halvveis inn i sesongen, men slet mot slutten, og running back Larry Johnson satte en NFL-rekord med 416 carries i én sesong.[29] Kansas City nådde sitt første sluttspill på tres sesonger etter å ha gått 9-7, med en smule flaks da seks andre AFC-lag tapte på nyttårsaften. Indianapolis Colts tok imot Chiefs i Wild Card-runden, og vant 23-8.

2007–2012, andre nedgang[rediger | rediger kilde]

I 2007 ble Trent Green byttet til Miami Dolphins[31] og pånet da døren for at enten Damon Huard eller Brodie Croyle kunne bli lagets nye startende quarterback.[29] Etter å ha startet sesongen 4-3 tapte Chiefs de gjenværende ni kampene da running back Larry Johnson skadet foten sin, og laget fremdeles ikke hadde en fast quarterback.[29] Til tross for at laget gikk 4-12 slo tight end Tony Gonzalez Shannon Sharpes NFL-rekord for touchdowns i posisjonen (63) og defensive end Jared Allen ledet NFL i quarterback sacks med 15,5.[11]

Chiefs begynte 2008-sesongen med det yngste laget i NFL, med en gjennomsnittsalder på 25,5 år.[32] Laget friga flere veteranspillere som cornerback Ty Law og wide receiver Eddie Kennison, og byttet bort defensive end Jardd Allen,[33] og ble dermed sett på som en klubb som oppforstret yngre spillere.[32][34] Chiefs hadde flest picks i NFL Draft i 2008 med 13, og plukket opp defensive tackle Glenn Dorsey og offensive lineman Branden Albert i første runde. Analytikere erklærte fort Kansas City sine picks som de beste i hele draftet.[33][35][36][37] Brodie Croyle ble skadet i lagets åpningskamp i sesongen, og Damond Huard ble startende quarterback isteden.[38] Tyler Thigpen fikk også én sjanse som startende quarterback i en kamp mot Atlanta Falcons,[39] men kastet tre interceptions og fikk ikke en ny sjanse,[40] mens Huard ble utpekt som lagets nye startende quarterback.[41] Chiefs slet også med problemer av banen, hvor tight end Tony Gonzalez krevde å bli byttet bort, mens running back Larry Johnson var involvert i juridiske problemer.[42][43][44][45]

Croyle returnerte for Chiefs sin kamp mot Tennessee Titans, men både han og Damon Huard pådro seg skader som avsluttet deres sesonger.[46] Chiefs omorganiserte forsvaret sitt til en spread offense-taktikk fokusert på Tyler Thigpen.[34][38][47][48] Chiefs tok i bruk det nye angrepet både for å tilpasse seg til Thigpens spillestil, men også fordi Larry Johnson hadde blitt suspendert for oppførsel av banen.[43][47][48][49]

Chiefs hjemme mot Buffalo Bills i 2009; Quarterback Matt Cassel i #7

Laget sluttet 2008-sesongen med sin dårligste sesong noensine, 2-14,[11] inkludert et nederlag hvor de slapp inn 54 poeng mot Buffalo Bills, en ny rekord for franchisen.[50] Lagets General Manager, CEO og President Carl Peterson sa opp ved slutten av sesongen,[51] og tidligere Vice President of Player Personnel for New England Patriots Scott Pioli ble ansatt som hans erstatning for 2009.[52]

23. januar 2009 fikk hovedtrener Herman Edwards sparken,[53] og to uker senere skrev Todd Haley en fire-årig kontrakt som lagets nye hovedtrener.[54]

I april 2009 ble Tony Gonzalez byttet til Atlanta Falcons etter at han hadde bedt om å bli byttet bort de to siste sesongene.[55] Todd Haley sparket offensive coordinator Chan Gailey noen få uker før starten av 2009-sesongen, og tok selv på seg hans ansvar. Gjennom 2009 plukket Chiefs opp noen veteraner, inkludert Matt Cassel, Mike Vrabel, Bobby Engram, Mike Brown, Chris Chambers og Andy Alleman.[56][57] Laget avsluttet sesongen 4-12, og forbedret seg med to kamper i forhold til forrige sesong.

I forkant av 2010-sesongen ble det gjort store endringer i trenerstallen til Chiefs. De plukket opp to tidligere assistant coaches fra Patriots, Charlie Weis som trener for angrepet og Romeo Crennell for forsvaret. Endringene førte til at Chiefs vant sin første AFC West-tittel siden 2003, og deres 10 seiere i sesongen var like mange som laget hadde vunnet kombinert i de siste tre sesongene.

Den 9. januar 2011 tapte Chiefs på hjemmebane i Wild Card-runden av sluttspillet mot Baltimore Ravens, 30-7. Seks av lagets spillere ble valgt ut til Pro Bowl: Dwayne Bowe, Jamaal Charles, Brian Waters, Tamba Hali, Matt Cassel, og rookie safety Eric Berry. Jamaal Charles vant FEDEX Ground Player of the Year, og Dwayne Bowe ledet NFL i antall touchdown receptions.

Etter en dårlig start på 2011-sesongen fikk Haley sparken som hovedtrener 12. desember. Clark Hunt påpekte at laget hadde hatt noen gode øyeblikk gjennom sesongen, men at laget ikke hadde beveget seg fremover.[58] Høydepunktet for sesongen ble en overraskende seier mot Packers, som så langt i sesongen hadde vunnet 13 kamper, og fremdeles var ubeseiret.

Chiefs i 2012 var det første laget siden Buffalo Bisons som ikke ledet en eneste gang i løpet av sine første ni kamper. Chiefs avsluttet sesongen 2-14 og fikk firt pick i NFL Draft i 2013, for første gang i lagets historie.[59]

Andy Reid & John Dorsey-perioden[rediger | rediger kilde]

I etterkant av 2012-sesongen fikk hovedtrener Romeo Crennell og General Manager Scott Pioli sparken. Tidligere hovedtrener for Philadelphia Eagles Andy Reid ble ansatt som lagets nye hovedtrener, og John Dorsey, tidligere head scout for Green Bay Packers, ble ansatt som lagets nye General Manager. Under ny ledelse startet Chiefs 2013-sesongen 9-0 for andre gang i lagets historie, og nådde eventuelt sluttspillet. I Wild Card-runden møtte de Indianapolis Colts, hvor de holdt ledelsen 38-10 ved halftime, men kollapset etter pausen og tapte kampen 45-44. I 2014 forsøkte laget å nå sluttspillet for andre år på rad for første gang siden 1995, men endte opp 9–7 og klarte det ikke.

Etter en lovende vinn i første uke av 2015-sesongen tapte Kansas City fem kamper på rad, en tapsrekke avsluttet med et 16-10 nederlag mot Minnesota hvor Jamaal Charles pådro seg en korsbåndskade. Etter en svak start klarte derimot Chiefs en av de mest usannsynlige comebacks i NFLs historie hvor de vant 10 kamper på rad, og avsluttet sesongen 11-5. Laget sikret seg en plass i sluttspillet etter å ha slått Cleveland Browns 17-13 i uke 16.

Seierrekken på 10 kamper slo en franchiserekord på 9 kamper, som laget hadde prestert i 2003 og 2013. De kvalifiserte seg til sluttspillet, hvor de møtte Wild Card-kampen i NRG Stadium i Houston 9. januar 2016. Chiefs slo Houston Texans 30-0 og fikk sin første sluttspill-seier på 23 sesonger. Seieren avsluttet en NFL-rekord på 8 nederlag på rad i sluttspillet.[60] Med en reserveliste full av skadde spillere tapte de mot New England Patriots 27-20 i divisjonsrunden.

I sin første kamp i 2016-sesongen kom Chiefs tilbake fra 24-3 med seks minutter igjen av tredje kvarter til å vinne 33-27 mot San Diego Chargers, en kamp som sluttet med en 2-yard touchdown run av Alex Smith i ekstraomganger. Kampen gav Chiefs sitt største comeback i seriespill, og en 1-0 start på sesongen. På 1. juledag slo Chiefs Denver Broncos 33-10, Kansas City sin tiende seier på rad mot divisjonsrivaler. 1. januar sikret Chiefs AFC West-tittelen, og fikk andre seed for AFC i sluttspillet. De falt derimot ut av sluttspillet i første runde, etter å ha tapt 18-16 mot Pittsburgh Steelers i en kamp hvor Chris Boswell scoret 6 field goals.

I 2017 avsluttet Chiefs sesongen 10-6, og vant AFC West for andre år på rad, noe de aldri hadde klart før.[61] I Wild Card-runden tapte laget 22-21 mot Tennessee Titans i en kamp hvor Derrick Henry sikret 156 rushing yards. Dette forlenget lagets NFL-rekord på seks nederlag på hjemmebane i sluttspillet på rad.[62] Kampen markerte slutten på Alex Smith sine fem år med Chiefs, da han ble byttet til Washington Redskins noen uker senere.

Patrick Mahomes blir lagets startende quarterback[rediger | rediger kilde]

Patrick Mahomes, Chiefs' startende quarterback siden 2018

Chiefs begynte 2018-sesongen med Patrick Mahomes som startende quarterback, og fullførte seriespillet 12-4, lagets tredje AFC West-tittel på rad, og sikret seg første seed for AFC i sluttspillet. I løpet av sesongen slo de divisjonsrivalene Los Angeles Chargers, Oakland Raiders og Denver Broncos (to ganger), samt viktige seiere mot Pittsburgh Steelers, Cincinnati Bengals og Jacksonville Jaguars]]. Deres første nederlag i sesongen kom mot New England Patriots med et field goal i de siste sekundene av kampen. Deres andre nederlag kom mot Los Angeles Rams 51-54, hvor Kansas City Chiefs ble det første laget i NFLs historie til å tape en kamp hvor de scoret over 50 poeng. Mahomes avsluttet sesongen med 5 097 yard og 50 touchdowns, to rekorder for franchisen, og ble den 11. quarterbacken som kastet mer en 5 000 yards og den tredje som kastet 50 touchdowns. Han ble den andre spilleren i NFLs historie, etter Peyton Manning, som kastet både 5 000 yards og 50 touchdowns i en sesong. Han ble utpekt til AP NFL MVP, den første spilleren fra Chiefs som har fått prisen.

12. januar 2019 slot Chiefs Indianapolis Colts 31-13 i divisjonsrunden, og gikk videre til AFC Championship Game. Dette var Chiefs sin første seier på hjemmebane i sluttspillet på over 25 år, og gjorde det mulig for Chiefs å spille vert for AFC Championship Game for første gang. Deres første sjanse på å nå Super Bowl på 49 år ble ødelagt da de tapte 37-31 etter ekstraomganger mot New England Patriots den 20. januar 2019. Patriots vant sin niende AFC-tittel under coach Bill Belichick og quarterback Tom Brady, og gikk videre til Super Bowl LIII hvor de slo Rams.

Logoer og uniformer[rediger | rediger kilde]

Da Texans begynte å spille i 1960 bestod logoen av delstaten Texas i hvitt med en gul stjerne hvor byen Dallas var. Hunt valget først Columbia blå og oransje for lagets uniformer, men Bud Adams valgte Columbia blå og skarlagenrød for sin franchise, Houston Oilers.[1] Hunt gikk med rød og gull for Texans sine uniformer, som har blitt med laget gjennom flyttingen til Kansas City.[1]

Delstaten Texas på lagets hjelmer ble erstattet med en pilspiss, som først ble tegnet på en serviett av Lamar Hunt.[1] Inspirasjonen for designet på bokstavene "KC" hentet Lamar fra bokstavene "SF" inni en oval på San Francisco 49ers sine hjelmer.[1] I motsetning til 49ers sin logo er Kansas City sine bokstaver inni en hvit pilspiss, med en tykk sort ytterlinje.[1] Fra 1960 til 1973 hadde Chiefs grå ansiktsmasker på hjelmene, som ble endret til hvite i 1974 da laget ble et av de første i NFL som ikke brukte grå ansiktsmasker.[1]

Chiefs sine uniformer har stort sett forblitt de samme gjennom lagets historie. Den består av røde hjelmer, og enten røde eller hvite trøyer med motsatt farge på numrene og navnene.[1] Hvite bukser ble brukt med de hvite skjortene fra 1960 til 1967 og igjen fra 1989 til 1999.[1] Siden 2009 har laget byttet mellom hvite og røde bukser for bortekamper. Før 15. september 2013 brukte Chiefs alltid hvite bukser med de røde trøyene. Chiefs har aldri brukt en alternativ skjorte i en kamp, selv om en alternativ skjorte selges.

Chiefs brukte hvite trøyer med hvite bukser hjemme i åpningskampen mot Cincinnati Bengals i 2006. Logikken bak valget var at Bengals da måtte bruke sine sorte uniformer på en dag overskyet dag med høye temperaturer.[63] Den eneste andre gangen Chiefs har brukt hvitt hjemme var i 1980 under Marv Levy.

I 2007 hedret Chiefs Lamar Hunt og AFL med et spesielt emblem.[64] Logoen viste AFLs logo fra 1960-tallet, med Hunt sine initialed "LH" inni fotballen.[64] I 2008 ble emblemet en permanent del på venstre bryst på Chiefs sine hjemme- og borteuniformer.[64]

I enkelte kamper i 2009 brukte Chiefs, sammen med de andre oppstartslagene fra American Football League, throwback-uniformer for å feire AFLs 50-årsdag.[65]

Laget brukte røde trøyer med røde bukser for første gang i lagets historie i åpningskampen på hjemmebane mot Dallas Cowboys den 15. september 2013. De helt røde uniformene har siden blitt en offisiell kombinasjon, og har blitt tatt i bruk flere ganger siden. Den brukes vanligvis for hjemmekamper i beste sendetid.

Arrowhead Stadium[rediger | rediger kilde]

Arrowhead Stadium etter oppussinger juli 2010

Arrowhead Stadium har vært Chiefs sin hjemmebane siden 1972 og har en kapasitet på 76 416,[66] som gjorde det til det sjette største stadionet i NFL. Stadionet ble oppusset for $375 millioner og stod ferdig rundt midten av 2010, som inkluderte nye luksussuiter, større samlingsområder og bedre fasiliteter.[5][52] Oppussingen ble betalt for med $250 millioner skattepenger og $125 millioner fra Hunt-familien.[67] Stadionet kostet $53 mmillioner å bygge i 1972, og en gjennomsnitlig billet i 2009 kostet $81.[5] Centerplate står for servering på stadionet, og Sprint, Anheuser-Busch og Coca-Cola er hovedsponsorene.[5]

Fra Chiefs sin åpningskamp på hjemmebane i 1991 til midten av 2009 solgte Chiefs ut alle billettene i 155 kamper på rad.[5] Det var ikke før den siste hjemmekampen i 2009 mot Cleveland Browns at stadionet ikke ble utsolgt, som resulterte i den første TV-blackouten på over 19 år.[68] Arrowhead har blitt kalt et av de beste stadionene i verden[6] og har lenge hatt et rykte på seg for å være et av de vanskeligste og mest høylytte utendørs stadionene for motstandere å spille i.[52][69][70][71] All støyen kommer fra tilhengerne[72] og har blitt målt til 116 desibel av Acoustical Design Group i Mission, Kansas.[73] For å ha et referansepunkt måles et fly som tar av til rundt 106 desibel på bakken.[73] Sports Illustrated utpekte Arrowhead Stadium som det vanskeligste stedet å spille for bortelag i 2005.[74] Tailgatingen utenfor stadionet har blitt samenlignet med atmosfæren rundt college football-kamper.[75] Arrowhead Stadium har ofte fly-overs av B-2 Spirit fra nærliggende Whiteman Air Force Base. Siden 1994-sesongen har stadionet brukt naturlig gress som underlag.[76] Fra 1972 til 1993 var underlaget AstroTurf.[76]

Under kampen mot Oakland Raiders 31. oktober 2013 ble Arrowhead Stadium igjen det mest høylytte stadionet i verden da de satte en Guinness Book of World Records-rekord for høyeste publikum i et utendørs stadion. (137,5 dB), og slo dermed rekorden som Seattle Seahawks satte fire uker tidligere. Fire uker sere satte Seattle igjen rekorden da de nådde 137,6 desibel.[77][78] Chiefs har siden tatt rekorden tilbake; den 29. september 2014 under en Monday Night Football-kamp mot New England Patriots ble støynivået målt til 142,2 desibel.[79]

Treningsleir og -fasiliteter[rediger | rediger kilde]

Sommerleir i Spratt Stadium i Missouri Western

Da franchisen var baert i Dallas hadde laget sin første årlige treningsleir i New Mexico Military Institute i Roswell, New Mexico.[10] De flyttet leiren til Southern Methodist University, som var eieren Lamar Hunts alma mater, i 1961, og forble der frem til 1965.[10] Fra 1966 til 1971 trente Chiefs i Swope Park i Kansas City,[80] og fra 1972 til 1991 holdt de treningsleiren i William Jewell College i Clay County, Missour, hvor Lamar Hunt var involvert med bedrifter som Worlds of Fun, Oceans of Fun og SubTropolis.[25]

Chiefs sine treningsfasiliteter nær Arrowhead Stadium

Fra 1992 til 2009 avholdt Chiefs sommerleiren sin i University of Wisconsin-River Falls i River Falls, Wisconsin.[81] Chiefs sin treningsleir i 2007 ble dokumentert av HBO/NFL Films sin dokumentar-serie Hard Knocks.[82] I 2010 flyttet Chiefs treningsleiren til Missouri Western State University i St. Joseph.[83] En klimakontrollert, 120-yard bane innendørs gressbane, bygd etter NFLs standarder, og kontorlokaler for Chiefs ble bygd i Missouri Western overfor skolens Spratt Stadium før 2010-sesongen.[84]

Utenom treningsleirene og treninger under seriespill holder Chiefs trening i sine egne fasiliteter nær Arrowhead Stadium. Fasilitetene ligger nær Raytown Road ved inngangn til Truman Sports Complex, øst for Interstate 435, og har tre utendørsbaner (to gress og en med kunstgress) samt innendørs fasiliteter som inkluderer en bane.

Maskoter og cheerleadere[rediger | rediger kilde]

K. C. Wolf, Chiefs sin maskot siden 1989

Chiefs sin første maskot var Warpaint, et kallenavn gitt til flere forskjellige pintohester. Warpaint var lagets masot fra 1963 til 1988.[9][85][86] Den første Warpaint (født i 1955, døde i 1992) ble ridd uten sal av rytteren Bob Johnson ikledd fjærkledd hodepryd, som forbundet med indianere.[9][85] Warpaint sirklet banen ved begynnelsen av hver hjemmekamp for Chiefs, og tok seiersrunder etter at laget scoret en touchdown.[9][85] Den 20. september 2009 ble en ny Warpaint avduket under Chiefs sin åpningskamp på hjemmebane mot Oakland Raiders.[87] Warpaint ris nå av cheerleaderen Susie.[88]

På midten av 80-tallet hadde Chiefs i en kort periode en maskot uten navn som fremstod som en indianer, som ble droppet i 1988.[85] Siden 1989 har K. C. Wolf, spilt av Dan Meers i et ulvekostyme, vært lagets maskot.[9][89] Maskoten fikk navnet etter Chiefs sitt "Wolfpack", en gruppe med engasjerte tilhengere fra lagets år i Municipal Stadium.[85] K. C. Wolf er en av ligaens mest populære maskoter, og var den første som ble innlemmet i Mascot Hall of Fame i 2006.[90]

Chiefs har hatt en cheerleadergruppe siden laget ble stiftet i 1960.[91] I lagets tidlige år ble gruppen referert til som "Chiefettes".[92] I tillegg til cheerleaderne var det på begynnelsen av 70-tallet en danse/drillgruppe som fremførte før kamper og under halftime. Fra 1986 til 1992 bestod cheerleadergruppen av både menn og kvinner.[91] Siden 1993 har gruppen, bestående kun av kvinner, vært kjent som The Chiefs Cheerleaders.[85][91][92]

Merkbare spillere[rediger | rediger kilde]

Nåværende spillerstall[rediger | rediger kilde]

Spillerstall Kansas City Chiefs
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Quarterbacks

Running backs

Wide receivers

Tight ends

Offensive linemen

Defensive linemen

Linebackers

Defensive backs

Special teams

Reservelister


Rookies i skråskrift

Spillerstall oppdatert 5. juni 2019
Depth chartOverganger
90 aktive, 1 inaktive

Spillerstaller i AFCSpillerstaller i NFC

Pensjonerte numre[rediger | rediger kilde]

Kansas City Chiefs pensjonerte numre
Nr. Spiller Posisjon Periode Pensjonert
3 Jan Stenerud K 1967–1979 24. august 1992
16 Len Dawson QB 1962–1975
18 Emmitt Thomas CB 1966–1978 19. oktober 2008
28 Abner Haynes RB 1960–1964
33 Stone Johnson 1 2 RB 1963 8. september 1963
36 Mack Lee Hill 2 RB 1964–1965
58 Derrick Thomas 2 LB 1989–1999 6. desember 2009
63 Willie Lanier LB 1967–1977 24. august 1992
78 Bobby Bell LB 1963–1974 1984
86 Buck Buchanan DT 1963–1975 24. august 1992
1 Var aldri offisielt i Chiefs sin spillerstall under en sesong. Nummeret ble pensjonert etter at han døde under en treningsleir i 1963.
2 Nummeret ble pensjonert posthumt.
Navn i fet skrift spilte for Dallas Texans/Kansas City Chiefs gjennom hele sin karriere.
Nummer 37 har ikke blitt brukt siden Joe Delaney døde.
Nummer 58 ble ikke brukt etter at Derrick Thomas døde, frem til det ble offisielt pensjonert i 2009.
Nummer 16 og 28 er de eneste nummerne som har blitt brukt av én spiller (henholdsvi Dawson og Haynes).


Pro Football Hall of Famere[rediger | rediger kilde]

Tjuetre medlemmer av Pro Football Hall of Fame tilbragte noe av sin karriere med Chiefs. Tretten tilbragte mesteparten av sin karriere med Chiefs. Ti medlemmer av Hall of Fame var involvert med Chiefs da de vant Super Bowl IV i 1969. Chiefs har 3 ansatte, 2 trenere og 18 spillere i Hall of Fame. I tillegg hadde safety Ronnie Lott en kontrakt med Chiefs i 1995-sesongen, men spilte kun for laget i sesongoppkjøringen og var skadet i seriespillet, og regnes derfor ikke som en Chiefs-spiller.

Kansas City Chiefs Hall of Famers
Spillere
Nr. Navn Posisjon Periode Innlemmet
78 Bobby Bell 1 2 LB 1963–1974 1983
63 Willie Lanier 1 2 LB 1967–1977 1986
16 Len Dawson 2 3 QB 1963–1975 1987
86 Buck Buchanan 1 2 DT 1963–1975 1990
3 Jan Stenerud 1 2 3 K 1967–1979 1991
53 Mike Webster C 1989–1990 1997
19 Joe Montana QB 1993–1994 2000
32 Marcus Allen RB 1993–1997 2003
1 Warren Moon QB 1999–2000 2006
18 Emmitt Thomas 1 2 CB 1966–1978 2008
58 Derrick Thomas 4 LB 1989–1999 2009
77 Willie Roaf OT 2002–2005 2012
61 Curley Culp 1 2 3 DT 1968–1974 2013
68 Will Shields OG 1993–2006 2015
8 Morten Andersen K 2002–2003 2017
88 Tony Gonzalez 3 TE 1997–2008 2019
24 Ty Law CB 2006–2007 2019
42 Johnny Robinson1 2 S 1960–1971 2019
Trenere og ansatte
Navn Posisjon Periode Innlemmet
Lamar Hunt Grunnleger av franchisen og American Football League 1960–2006 1972
Marv Levy Head coach 1978–1982 2001
Hank Stram 1 2 3 Head coach 1960–1974 2003
Bill Polian Støttespiller 1978–1982 2015
Bobby Beathard Støttespiller 1963, 1966–1967 2018
1 Begynte karrieren sin i American Football League.
2 Medlem av laget som vant Super Bowl IV i 1969.
3 Tilbragte mesteparten av karrieren sin med Chiefs.
4Innlemmet posthumt
Navn i fet skrift tilbragte hele sin karriere med Dallas Texans/Kansas City Chiefs.


Chiefs Hall of Fame[rediger | rediger kilde]

Jan Steneruds navn ble hedret i Arrowhead Stadiums Ring of Honor

Chiefs er en av 16 organisasjoner som hedrer sine spillere, trenere og støttespillere med et eget æresgalleri eller en Ring of Honor.[93] Chiefs sin Hall of Fame ble etablert i 1970 og har innlemmet medlemmer under en årlig seremoni, med unntak av under 1983-sesongen.[93][94] Flere av navnene var en del av Arrowhead Stadiums arkitektur før stadionet ble oppusset i 2009. Kravene for å bli innlemmet er at en spiller, trener eller støttespiller må ha tilbragt minst fire sesonger med Chiefs, og vært ute av NFL i minst fire sesonger før de kan tas opp.[93] Det finnes noen unntak, som med Joe Delaney og Derrick Thomas. Delaney var bare med laget i to sesonger før han døde, og Thomas ble innlemmet ett år etter at han døde i januar 2000 (2 år etter hans siste sesong). Chiefs har nest flest medlemmer av NFL lag i sine egne æresgalleri, bak Green Bay Packers som har innlemmet over 100 spillere og støttespillere siden Green Bay Packers Hall of Fame ble opprettet.[93] Nitten spillere samt treneren for laget som vant Super Bowl IV er innlemmet i ringen.

Chiefs Hall of Fame
Innlemmet Nr. Spiller Posisjon Periode
1970 Lamar Hunt Team founder/Owner 1960–2006
1971 36 Mack Lee Hill RB 1964–1965
1972 75 Jerry Mays DT 1961–1970
1973 84 Fred Arbanas TE 1962–1970
1974 42 Johnny Robinson S 1960–1971
1975 88 Chris Burford WR 1960–1967
1976 55 E.J. Holub C/LB 1961–1970
1977 77 Jim Tyrer OT 1961–1973
1978 21 Mike Garrett RB 1966–1970
1979 16 Len Dawson QB 1963–1975
1980 78 Bobby Bell LB 1963–1974
1981 86 Buck Buchanan DT 1963–1975
1982 89 Otis Taylor WR 1965–1975
1983 Ingen tatt opp
1984 71 Ed Budde G 1963–1976
1985 63 Willie Lanier LB 1967–1977
1986 18 Emmitt Thomas CB 1966–1978
1987 Hank Stram Coach 1960–1974
1988 44 Jerrel Wilson P 1963–1977
1989 14 Ed Podolak RB 1969–1977
1990 51 Jim Lynch LB 1967–1977
1991 28 Abner Haynes RB 1960–1964
1992 3 Jan Stenerud K 1967–1979
1993 69 Sherrill Headrick LB 1960–1967
1994 58 Jack Rudnay C 1969–1982
1995 32 Curtis McClinton RB 1962–1969
1996 20 Deron Cherry S 1981–1991
1997 73 Dave Hill OT 1963–1974
1998 67 Art Still DE 1978–1987
1999 34 Lloyd Burruss S 1981–1991
2000 35 Christian Okoye RB 1987–1992
2001 58 Derrick Thomas LB 1989–1999
2002 76 John Alt OT 1984–1996
2003 59 Gary Spani LB 1978–1986
2004 37 Joe Delaney RB 1981–1982
2005 Jack Steadman President/GM 1960–1989
2006 90 Neil Smith DE 1988–1996
2007 29 Albert Lewis CB 1983–1993
2008 61 Curley Culp DT 1968–1974
2009 8 Nick Lowery K 1980–1993
2010 Marty Schottenheimer Coach 1989–1998
2011 31 Kevin Ross CB 1984–1993, 1997
2012 68 Will Shields OG 1993–2006
2013 26 Gary Barbaro S 1976–1982
2014 31 Priest Holmes RB 2001–2007
2015 24 Gary Green CB 1977–1983
2016 49 Tony Richardson FB 1995–2005
2017 88 Carlos Carson WR 1980–1989
2018 88 Tony Gonzalez TE 1997–2008

Hovedtrenere[rediger | rediger kilde]

Andy Reid (2010) begynte sin første sesong som hovedtrener for Chiefs i 2013

Franchisen har hatt tretten hovedtrenere siden sin første sesong i 1960. Hank Stram, lagets første hovedtrener, ledet Chiefs til tre AFL-titler og to Super Bowl-kamper. Stram er per 2018 den lengst sittende hovedtreneren for laget, fra 1960 til 1974.[20] Marty Schottenheimer ble ansatt i 1989 og ledet laget til syv sluttspill i sine 10 sesonger.[22][25] Schottenheimer hadde den beste vinnprosenten (.634) av alle lagets hovedtrenere.[27] Gunther Cunningham hadde forskjellige stillinger i lagets trenerstall fra 1995 til 2008, og var lagets hovedtrener i en kort periode før og etter han var lagets defensive coordinator.[28][29] Dick Vermeil ledet laget til sin da beste sesongstart på 9-0 i 2003.[95] Både Hank Strom og Marv Levy har blitt innlemmet i Pro Football Hall of Fame, men Levy er mest kjent for sin tid med Buffalo Bills.[96] Herman Edwards var hovedtrener fra 2006 til 2008, med et sammenlagtresultat på 15-33 og franchisens dårligste resultat over to sesonger på 6-26.[53][97][98][99] Todd Haley hadde et sammenlagtresultat på 19-26 mens han var med laget fra 2009 til 2011, inkludert en AFC West-tittel i 2010.[54] Haley fikk sparken med tre kamper igjen av 2011-sesongen. Romeo Crennel ble utpekt som midlertidig hovedtrener, og ble forfremmet til fulltid i januar 2012. Crennel fikk sparken den 31. desember 2012, etter å ha avsluttet sesongen 2-14. 5. januar 2013 ansatte Chiefs Andy Reid, som fremdeles er lagets hovedtrener per slutten av 2018-sesongen. Under Reid har Chiefs nådd sluttspillet fem av seks sesonger, og vunnet divisjonen 3 ganger.

Eierskap og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Styreleder og medeier Clark Hunt

Franchisen ble stiftet i 1959 av Lamar Hunt etter at han hadde mislykket i å kjøpe opp en NFL-franchise og få den flyttet til Texas.[100] Hunt forble lagets eier frem til han døde i 2006.[100] Hunt-familien beholdt eierskap av laget etter Lamar død, og Clark Hunt, Lamars sønn, representerer familiens interesser.[5] Hunts offisielle tittel er CEO og styreleder, men han representerer laget under alle eiermøtene i NFL.[101][102] I 2010 tok Hunt på seg rollen som konsernsjef (CEO) i tillegg til stillingen som styreleder.[103] Ifølge Forbes er laget verdt $2,4 milliarder, som plasserer det på 24. plass blant NFL-lag i 2017.[5]

Lamar Hunt var lagets president fra 1960 til 1976. Som et resultat av alt Hunt gjorde for NFL har AFC Championship-trofeet blitt oppkalt etter ham.[104] General Manager Jack Steadman ble forfremmet til president i 1977,[104] og holdt jobben frem til 1988 da Carl Peterson ble ansatt for å erstatte ham.[104] Peterson sa opp stillingen i 2008,[105] og Denny Thum tok over som midlertidig president frem til han fikk en full stilling i mai 2009.[105][106] Thum sa opp stillingen 14. september 2010.[103]

Don Rossi var lagets General Manager gjennom halvparten av 1960, og sa opp i november 1960.[10] Han ble erstattet av Jack Steadman, som holdt stillingen frem til 1976,[10][20][104] da han ble forfremmet til president, og til tross for at han mistet stillingen i 1988[104] ble han værende med franchisen frem til 2006 i forskjellige stillinger.[20][22] Jim Schaaf tok over som General Manager etter Steadman og holdt stillingen til 1988,[22] da Carl Peterson ble ansatt som lagets General Manager, konsernsjef og president.[22][104] Peterson holdt stillingen i 19 år frem til han annonserte at han sluttet i 2008.[105][107] Denny Thum var lagets General Manager[105] frem til 13. januar 2009 da Scott Pioli ble ansatt til stillingen.[52][108] Pioli ble sluppet i januar da laget ansatte Andy Reid, og ble erstattet av John Dorsey.

Den 22. juni 2017 annonserte Chiefs at Dorsey hadde fått sparken.[109] Brett Veach ble ansatt som ny General Manager 10. juli 2017.[110]

Personale[rediger | rediger kilde]

Kansas City Chiefs personale
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Kontoransatte
Hovedtrenere
  • Hovedtrener – Andy Reid
  • Assisterende hovedtrener/Special Teams Coordinator – Dave Toub
Offensive coaches
 
Defensive coaches
Special teams coaches
Coaching support Staff
  • Statistical Analysis Coordinator – Mike Frazier
  • Director of Video Operations – Pat Brazil
  • Assistant Director of Video Operations – Ken Radino
  • Video Assistant – Colin Clark
  • Video Assistant – Josh Schmidt
Strength and conditioning

Coaching staff
Management
Mer NFL-personale

AFC East
BUF
MIA
NE
NYJ
North
BAL
CIN
CLE
PIT
South
HOU
IND
JAX
TEN
West
DEN
KC
LAC
OAK
NFC East
DAL
NYG
PHI
WAS
North
CHI
DET
GB
MIN
South
ATL
CAR
NO
TB
West
ARI
LAR
SF
SEA

Media[rediger | rediger kilde]

Radio og TV[rediger | rediger kilde]

Kansas City Chiefs hovedkommentatorer på radio[111]
1960–1962 Charlie Jones
1963 Merle Harmon
1964–1970 Tom Hedrick
1971–1973 Dick Carlson
1974–1975 Ray Scott
1976 Al Wisk
1977 Tom Hopkins
1978–1984 Wayne Larrivee
1985–1993 Kevin Harlan
1994– Mitch Holthus

KCFX, også kjent som "101 The Fox" har sendt alle Chiefs sine kamper på FM-radio siden 1989 under navnet The Chiefs Fox Football Radio Network. Siden 1994 har Mitch Holthus vært hovedkommentator, mens tidligere quarterback for Chiefs Len Dawson er ekspertkommentator.[111] Tidligere longsnapper for Chiefs Kendall Gammon er sidelinjereporter.[111] Tidligere kringkaster for Chiefs Bob Gretz er også involvert i sendingene. Fra 2016-sesongen er Dawson kun ekspertkommentator for hjemmekamper, mens Gammon er ekspertkommentator for bortekamper, med Dani Welniak som sidelinjereporter i bortekampene.[112] Chiefs og KCFX har det lengste samarbeidet med en kanal på FM_radio i NFL.[111][113] Chiefs Radio Network dekker delstatene Missouri, Kansas, Iowa, Nebraska, Oklahoma, og Arkansas, med 61 partnere.[111][113]

KCTV Channel 5 (CBS) sender størsteparten av Chiefs kamper i seriespill, med noen unntak. KCTV sender også Chiefs sine kamper i NFL. WDAF Channel 4 (Fox) sender kamper hvor Chiefs spiller hjemme mot et NFC-lag. KSHB Channel 41 (NBC) sender alle NBC Sunday Night Football-kamper hvor Chiefs deltar, samt alle kamper i NFL-sluttspillet som NBC dekker. KMBC Channel 9 (ABC har sendt Monday Night Football-kamper lokalt siden 1970.

Før 1994-sesongen var WDAF Chiefs sin hovedstasjon som en partner av NBC (de sendte på KMBC da ABC hadde AFL-pakken gjennom 1964), siden NBC hadde AFC-pakken. Inter-conference-kamper på hjemmebane ble sendt på KCT fra 1973 av (da NFL tillot lokale sendinger av hjemmekamper). En uke inn i 1994-sesongen byttet WDAF til Fox (som hadde NFC-pakken), og har sendt Chiefs sine inter-conference-kamper på hjemmebane siden. Mesteparten av lagets kamper ble flyttet til KSHB mot slutten av 1997-sesongen. Siden da har de blitt sendt på KCTV, med unntak av kampen i uke 17 i 2015 mot Oakland Raiders, som ble sendt på WDAF da NFL flyttet kampen fra CBS til FOX.

Per sesongoppkjøring i 2015 var Paul Burmeister hovedkommentator for sesongoppkjøringskamper, mens tidligere quarterback for Chiefs Trent Green var ekspertkommentator og skribent for KCChiefs.com B.J. Kissel var sidelinjereporter.

Radiopartnere[rediger | rediger kilde]

Kart over radiopartnere.

Chiefs sine kamper blir sendt på radio i Missouri og Kansas, samt deler av Iowa, Oklahoma, Nebraska, Arkansas, og South Dakota.[114] Stasjoner i storbyer listes opp under.

By Stasjon Frekvens
Kansas City, Missouri KCFX 101.1 FM
Jefferson City, Missouri KBBM 100.1 FM
Springfield, Missouri KXUS 97.3 FM
KGMY 1400 AM
Joplin, Missouri / Pittsburg, Kansas KKOW 860 AM
Manhattan, Kansas KMAN 1350 AM
Salina, Kansas KINA 910 AM/94.5 FM
KSKG 99.9 FM
Topeka, Kansas KDVV 100.3 FM
Wichita, Kansas KNSS 98.7 FM
Emporia, Kansas KVOE-FM 101.7 FM
Des Moines, Iowa KBGG 1700 AM
Omaha, Nebraska KXSP 590 AM

Partnere for sesongoppkjøringskamper[rediger | rediger kilde]

Område Kanal(er) Partner(e)
Storbyområdet rundt Kansas City KCTV5 / KSMO CBS / MyTV
Columbia, Missouri
Jefferson City, Missouri
KMIZ / KQFX / KZOU ABC / FOX / MyTV
Des Moines, Iowa
Ames, Iowa
KDSM FOX
Ft. Smith, Arkansas
Fayetteville, Arkansas
Springdale, Arkansas
Rogers, Arkansas
KNWA / KFTA NBC / FOX
Joplin, Missouri
Pittsburg, Kansas
KODE / KSNF ABC / NBC
Lincoln, Nebraska
Hastings, Nebraska
Kearney, Nebraska
KFXL / KHGI FOX / ABC
Ottumwa, Iowa
Kirksville, Missouri
KTVO / KTVO 3.2 CBS / ABC
Springfield, Missouri KOLR / KOZL CBS / Indy
St. Joseph, Missouri KQTV ABC
Topeka, Kansas WIBW / EIBW CBS / MyTV
Tulsa, Oklahoma KOTV / KQCW CBS / CW
Byregionen Wichita
Ensign, Kansas
Hays, Kansas
Goodland, Kansas
KWCH / KSCW-DT / KDCU CBS / CW / Univision

Kultur[rediger | rediger kilde]

Tilhengere[rediger | rediger kilde]

Arrowhead Stadium

Chiefs har noen av de mest lojale tilhengerne i NFL.[68][115] Kansas City er det sjette minste markedet med et NFL-lag, men har det nest høyeste gjennomsnittlige tilskuertallet over det siste tiåret.[72] En studie utført av Bizjournals i 2006 gav Chiefs høye karakterer for å konsistent tiltrekke seg høye tilskuertall, både i gode og dårlige sesonger.[116] Chiefs hadde i snitt 77 300 tilskuere per kamp mellom 1996 og 2006, og lå bare bak Washington Redskins i NFL.[116] Franchisen har en offisiell fanklubb kalt Chiefs Kingdom som gir medlemmer prioritet på billettsalg og VIP-behandling.[117][118]

På slutten av «The Star-Spangled Banner» under hjemmekamper er det tradisjon å rope "CHIEFS" istedenfor "brave" som det siste ordet.[119] I 1996 sa General Manager Carl Peterson at "We all look forward, not only at Arrowhead, but on the road, too, to when we get to that stanza of the National Anthem... Our players love it."[119] Etter terrorangrepet 11. september gjorde Chiefs fulgte Chiefs sine tilhengere ikke tradisjonen for å hedre de som døde i tragedien, og fortsatte slik ut 2001-sesongen.[120] Under Chefs sin hjemmekamp den 23. september 2001 mot New York Giants gav tilhengerne motstanderlaget stående applaus.[71]

Etter hver touchdown på hjemmebane synger tilhengerne og peker i retning motstanderlaget og deres tilhengere mens de synger "We're gonna beat the hell outta you...you...you, you, you, you!" over sangen «Rock and Roll Part 2»."[121] Kampropet begynner etter sanges tredje "Hey!".[121] Laget brukte originalversjonen av Gary Glitter frem til NFL forbydde bruken av hans musikk i 2006 etter han ble dømt for seksuelt overgrep i Vietnam.[121] En coverversjon av låten spilt inn av Tube Tops 2000 har siden blitt brukt under hjemmekamper.[121]

Chiefs sine tilhengere holder også ved like en tradisjon som begynte i Florida State University på midtne av 80-tallet hvor de brukte Seminole WarChant som et kamprop under viktige øyeblikk i kampene sine.[122][123] Før hver hjemmekamp slår en tidligere Chiefs-spiller på en stor tromme for å starte feiringen.[124]

Chiefs sin tilhengerskare har i likhet med mange andre lag spredd seg over hele verden. En Twitter-konto dedikert til Chiefs sine tilhengere i UK er anerkjent av Kansas City Chiefs som deres offisielle fanside i Storbritannia.

Arrowhead Stadium er også anerkjent av Guinness World Records som det mest høylytte utendørs stadionet i verden. De satte rekorden 29. september 2014 under en Monday Night Football-kamp mot New England Patriots da lydnivået ble måt til 142,2 desibel,[125] som er sammenlignbart med å stå 100 fot fra en jetmotor.

Tony DiPardo[rediger | rediger kilde]

I perioder mellom 1963 og 2008 spilte trompetisten Tony DiPardo og The T.D. Pack Band livemusikk på Chiefs sine hjemmekamper.[126][127] Bandet var jent som The Zing Band da Chiefs spilte på Municipal Stadium. DiPardo ble hedret av hovedtrener Hank Stram i 1969 med en Super Bowl ring for lagets seier i Super Bowl IV.[126] Da DiPardos helse ble svekket tok han en pause fra bandet mellom 1983 og 1988.[127] Datteren hans tok over som bandleder i 1989, da DiPardo selv returnerte etter høy forespørsel.[127][128] Da Arrowhead Stadium undergikk renovasjoner i 2009-sesongen returnerte ikke bandet for å spille live.

DiPardo døde 27. januar 2011, 98 år gamel, etter å ha havnet på sykehuset i desember 2010 med en hjerneaneurisme.[129]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i «Chiefs Uniform History». Chiefs.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 27. mars 2019. 
  2. ^ «Kansas City Chiefs Team Capsule» (PDF). 2018 Official National Football League Record and Fact Book (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 9. august 2018. Besøkt 27. mars 2019. 
  3. ^ «Chiefs History 1958-1959». Chiefs.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 27. mars 2019. 
  4. ^ «Chiefs History 1960-1969». Chiefs.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 27. mars 2019. 
  5. ^ a b c d e f g «NFL team valuations: #20 Kansas City Chiefs». Forbes (engelsk). 25. august 2010. Arkivert fra originalen 28. september 2010. Besøkt 27. mars 2019. 
  6. ^ a b c d e f «Pro Football Hall of Fame: Kansas City Chiefs» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 27. mars 2019. 
  7. ^ a b c d e f «Kansas City Chiefs History – AFL Origins». Chiefs.com. NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 2. mars 2010. 
  8. ^ NFL (3. november 2017), That Time the Chiefs Battled the Cowboys for Dallas' Hearts | NFL Highlights, https://www.youtube.com/watch?v=za0eZR4Qj38, besøkt 27. mars 2019 
  9. ^ a b c d e Althaus, s. 35
  10. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w «Kansas City Chiefs History – 1960s». Chiefs.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 9. juni 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  11. ^ a b c d e f g «Kansas City Chiefs Franchise Encyclopedia» (engelsk). Pro Football Reference. Besøkt 27. mars 2019. 
  12. ^ a b c d Kuhbander, Brad (8. februar 2008). «Kuhbander: This Week in Chiefs History». Chiefs.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 19. februar 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  13. ^ a b c d Gruver, s. 103
  14. ^ a b c Maske, s. 325
  15. ^ Huppke, Rex W. (30. januar 2007). «Legends of the Bowl». Chicago Tribune (engelsk). Arkivert fra originalen 2. februar 2007. Besøkt 27. mars 2019. «Lamar Hunt, who died in December, coined the term Super Bowl in the late 1960s after watching his kids play with a Super Ball, the bouncy creation of iconic toy manufacturer Wham-O.» 
  16. ^ Gruver, s. 167
  17. ^ Gruver, s. 179
  18. ^ «Len Dawson» (engelsk). Pro Football Reference. Besøkt 27. mars 2019. 
  19. ^ «Regular season results 1960-69». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 27. mars 2019. 
  20. ^ a b c d e f g h i «Kansas City Chiefs History – 1970s». Chiefs.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 9. juni 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  21. ^ Althaus, s. 97
  22. ^ a b c d e f g h i j k «Kansas City Chiefs History – 1980s». Chiefs.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 1. mai 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  23. ^ «Joe Delaney headed for Chiefs ring of honor Sunday». Chiefs.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 23. september 2004. Arkivert fra originalen 13. januar 2005. Besøkt 27. mars 2019. 
  24. ^ «Mackovic released» (engelsk). New York Times. 9. januar 1987. Besøkt 27. mars 2019. 
  25. ^ a b c d e f g h i «Kansas City Chiefs History – 1990s». Chiefs.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 9. juli 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  26. ^ Althaus, s. 63
  27. ^ a b «Marty Schottenheimer's coaching record» (engelsk). Pro Football Reference. Besøkt 27. mars 2019. 
  28. ^ a b c Tucker, Doug (20. januar 2004). «Chiefs name Gunther Cunningham defensive coordinator». USA Today (engelsk). Besøkt 27. mars 2019. 
  29. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q «Kansas City Chiefs History – 2000s». NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 9. juni 2008. 
  30. ^ Althaus, s. 65
  31. ^ Pasquarelli, Len (5. juni 2007). «Green goes to Dolphins from Chiefs in trade» (engelsk). Besøkt 27. mars 2019. 
  32. ^ a b Clayton, John (6. november 2008). «Interesting list of suitors for Hall» (engelsk). ESPN.com. Besøkt 27. mars 2019. 
  33. ^ a b «KC trades DE Jared Allen to Minnesota for multiple draft choices». Chiefs.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 23. april 2008. Arkivert fra originalen 9. juni 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  34. ^ a b «Chiefs QB Thigpen to start vs. Falcons» (engelsk). 17. september 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  35. ^ «Chiefs' Day 1 plan comes together with Dorsey, others» (engelsk). ESPN.com. 26. april 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  36. ^ «Draft yields quantity, and plenty of quality, for Chiefs». ESPN.com (engelsk). 27. april 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  37. ^ Williamson, Bill (18. juni 2008). «Several '08 picks should make immediate impact». ESPN.com (engelsk). Besøkt 27. mars 2019. 
  38. ^ a b «Chiefs QB Croyle out for this week». NFL.com (engelsk). 8. september 2008. Arkivert fra originalen 10. september 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  39. ^ «Chiefs QB Thigpen to start vs. Falcons». ESPN.com (engelsk). 17. september 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  40. ^ «Falcons back on track after victory over winless Chiefs». NFL.com (engelsk). 21. september 2008. Arkivert fra originalen 11. desember 2008. Besøkt 28. mars 2019. 
  41. ^ «Huard will start at quarterback Sunday for Kansas City». NFL.com (engelsk). 22. september 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  42. ^ «Chiefs' Johnson under investigation for latest incident involving a woman». ESPN.com (engelsk). 20. oktober 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  43. ^ a b «Chiefs' Johnson charged for spitting in woman's face, won't play for now». ESPN.com (engelsk). 28. oktober 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  44. ^ Smith, Michael (12. oktober 2008). «Source: Chiefs willing to listen to offers for record-setting TE Gonzalez». ESPN.com (engelsk). Besøkt 27. mars 2019. 
  45. ^ «Gonzalez tells teammates he's not bitter about failed trade request». ESPN.com (engelsk). 16. oktober 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  46. ^ «Chiefs QB Croyle sprains right knee, done for the season». ESPN.com (engelsk). 19. oktober 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  47. ^ a b Rand, Jonathan (13. november 2008). «Breaking the Mold». Chiefs.com. NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 10. januar 2009. 
  48. ^ a b Chadiha, Jeffri (21. november 2008). «Spread changes options for Chiefs». ESPN.com (engelsk). Besøkt 27. mars 2019. 
  49. ^ «Source: Johnson's discipline in response to pattern of behavior». ESPN.com (engelsk). 18. oktober 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  50. ^ «Edwards helps Bills score most against Chiefs in history». ESPN.com (engelsk). 23. november 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  51. ^ «Chiefs GM Peterson to step down at end of season». ESPN.com (engelsk). 15. desember 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  52. ^ a b c d «Scott Pioli to join Kansas City Chiefs». ESPN.com (engelsk). 13. januar 2009. Besøkt 27. mars 2019. 
  53. ^ a b «Chiefs fire Edwards; Shanahan next?». ESPN.com (engelsk). 23. januar 2009. Besøkt 27. mars 2019. 
  54. ^ a b «Todd Haley named Kansas City Chiefs head coach» (engelsk). Kansas City Chiefs. 6. februar 2009. Arkivert fra originalen 9. februar 2009. Besøkt 27. mars 2019. 
  55. ^ «Chiefs trade Gonzalez for 2010 draft pick». ESPN.com (engelsk). 23. april 2009. Besøkt 27. mars 2019. 
  56. ^ «Chiefs acquire QB Matt Cassel, LB Mike Vrabel in trade with Patriots». Kansas City Chiefs. 28. februar 2009. Arkivert fra originalen 4. mars 2009. 
  57. ^ «Chiefs claim Chambers». ESPN.com (engelsk). 3. november 2009. Besøkt 27. mars 2019. 
  58. ^ «HALEY RELIEVED OF DUTIES». kcchiefs.com (engelsk). Arkivert fra originalen 7. januar 2012. Besøkt 27. mars 2019. 
  59. ^ «2013 NFL Draft order set». CBSSports.com (engelsk). Arkivert fra originalen 25. mai 2013. Besøkt 27. mars 2019. 
  60. ^ «Kansas City Chiefs dominate Texans in Houston» (engelsk). National Football League. 9. januar 2016. Arkivert fra originalen 19. januar 2016. Besøkt 27. mars 2019. 
  61. ^ Fisher, Tim (24. desember 2017). «Chiefs top Dolphins, clinch back-to-back division titles for first time in franchise history» (engelsk). Missouri net. Besøkt 27. mars 2019. 
  62. ^ Schwab, Frank (7. januar 2018). «Didn't think the Chiefs' miserable playoff history could get worse? Well, it did» (engelsk). Yahoo! Sports. Besøkt 27. mars 2019. 
  63. ^ Ferrin, Reid. (31. juli 2007). «River Falls Wrap: Day Six». Kcchiefs.com (engelsk). Arkivert fra originalen 20. februar 2011. Besøkt 27. mars 2019. 
  64. ^ a b c «Lamar Hunt patch becomes a permanent part of the Chiefs' uniform». Kansas City Chiefs. 28. januar 2008. Arkivert fra originalen 9. juni 2008. 
  65. ^ «Chiefs to unveil "throwback" AFL uniforms in 2009» (engelsk). Kansas City Chiefs. 24. mars 2009. Arkivert fra originalen 27. mars 2009. Besøkt 27. mars 2019. 
  66. ^ «Arrowhead Stadium» (engelsk). Kansas City Chiefs. Arkivert fra originalen 30. august 2009. Besøkt 27. mars 2019. 
  67. ^ «Chiefs hire Cardinals offensive coordinator Haley as coach» (engelsk). 6. februar 2009. Arkivert fra originalen 7. februar 2009. Besøkt 28. mars 2019. 
  68. ^ a b Mosley, Matt (29. august 2008). «NFL's best fans? We gotta hand it to the Steelers (barely)». ESPN.com (engelsk). Besøkt 27. mars 2019. 
  69. ^ «Stadiums of the NFL – Arrowhead Stadium» (engelsk). Arkivert fra originalen 16. desember 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  70. ^ «Arrowhead Stadium Quotes» (engelsk). Arkivert fra originalen 16. desember 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  71. ^ a b «Peter King Notes – The NFL». CNN (engelsk). 1. oktober 2001. Arkivert fra originalen 29. mars 2008. Besøkt 28. mars 2019. 
  72. ^ a b «NFL's Top 10 Fan Bases (Photo Gallery)». FoxSports.com. Arkivert fra originalen 12. september 2008. 
  73. ^ a b Dean, Rick (11. januar 2004). «Chiefs ready for playoff nemesis Indianapolis». Topeka Capital-Journal (engelsk). Arkivert fra originalen 5. oktober 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  74. ^ «Sports Illustrated's 2005 poll: "Toughest Places to Play"». Sports Illustrated (engelsk). Arkivert fra originalen 16. desember 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  75. ^ Crumpacker, John (1. oktober 2006). «49ers have to cope with the din of Arrowhead». San Francisco Chronicle (engelsk). Arkivert fra originalen 10. oktober 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  76. ^ a b «This Week in Chiefs History» (engelsk). Kansas City Chiefs. 2. februar 2008. Arkivert fra originalen 7. mars 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  77. ^ Benne, Jon (13. oktober 2013). «Chiefs set new Guinness world record for stadium noise». SBNation.com (engelsk). Vox Media. Besøkt 27. mars 2019. 
  78. ^ «Records Broken». kcchiefs.com=. Arkivert fra originalen 15. oktober 2013. 
  79. ^ «Chiefs Kingdom to be Featured on National TV». KCChiefs.com. Arkivert fra originalen 26. september 2014. 
  80. ^ Peterson, s. 176
  81. ^ Moris, Pete (21. august 2009). «Au Revoir, River Falls» (engelsk). Kansas City Chiefs. Arkivert fra originalen 26. august 2009. Besøkt 27. mars 2019. 
  82. ^ «Chiefs to be featured in HBO's 'Hard Knocks' this summer» (engelsk). Kansas City Chiefs. 2. juni 2007. Arkivert fra originalen 9. juni 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  83. ^ «Chiefs announce plans for 2009 training camp» (engelsk). Kansas City Chiefs. 12. desember 2008. Arkivert fra originalen 17. desember 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  84. ^ «Chiefs training camp to return to Missouri beginning in 2010» (engelsk). Kansas City Chiefs. 18. juni 2009. Arkivert fra originalen 22. juni 2009. Besøkt 27. mars 2019. 
  85. ^ a b c d e f «Kansas City Chiefs mascots and cheerleaders» (engelsk). 21. juni 2008. Arkivert fra originalen 10. februar 2012. Besøkt 27. mars 2019. 
  86. ^ McKenzie, s. 141
  87. ^ Echlin, Greg (21. september 2009). «KCUR: Warpaint returns to Arrowhead Stadium» (engelsk). KCUR. Arkivert fra originalen 5. juni 2011. Besøkt 27. mars 2019. 
  88. ^ «Warpaint» (engelsk). Kansas City Chiefs. Arkivert fra originalen 14. desember 2014. Besøkt 27. mars 2019. 
  89. ^ «K. C. Wolf» (engelsk). Kansas City Chiefs. Arkivert fra originalen 10. juni 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  90. ^ «Mascot Hall of Fame – K. C. Wolf» (engelsk). Mascot Hall of Fame. Arkivert fra originalen 28. januar 2013. Besøkt 27. mars 2019. 
  91. ^ a b c McKenzie, s. 140
  92. ^ a b «Kansas City Chiefs History – Cheerleaders» (engelsk). Kansas City Chiefs. Arkivert fra originalen 22. august 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  93. ^ a b c d Gretz, Bob (11. mars 2009). «Who's next for Chiefs Hall?» (engelsk). Kansas City Chiefs. Arkivert fra originalen 16. mars 2009. Besøkt 27. mars 2019. 
  94. ^ «Kansas City Chiefs Hall of Fame» (engelsk). Kansas City Chiefs. Arkivert fra originalen 9. juni 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  95. ^ «Vermeil and the Chiefs in perfect harmony as the curtain falls with a 37–3 win» (engelsk). Kansas City Chiefs. Arkivert fra originalen 17. mars 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  96. ^ «Hall of Famers by Franchise» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Arkivert fra originalen 7. juli 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  97. ^ «Herm Edwards relieved of duties as Chiefs hovedtrener» (engelsk). Kansas City Chiefs. 23. januar 2009. Arkivert fra originalen 26. januar 2009. Besøkt 28. mars 2019. 
  98. ^ «Herm Edwards named the 10th hovedtrener in Kansas City Chiefs history» (engelsk). Kansas City Chiefs. Arkivert fra originalen 24. mai 2007. Besøkt 27. mars 2019. 
  99. ^ «Chiefs given permission to talk to Herm Edwards» (engelsk). Kansas City Chiefs. Arkivert fra originalen 10. mai 2006. Besøkt 27. mars 2019. 
  100. ^ a b Herb, Kuhbander, Looney, og Moris, s. 4
  101. ^ «Clark Hunt, Chairman of the Board» (engelsk). Kansas City Chiefs. Arkivert fra originalen 10. juni 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  102. ^ Herb, Kuhbander, Looney, og Moris, s. 6
  103. ^ a b «Denny Thum steps down from the Chiefs; Clark Hunt to be CEO» (engelsk). Kansas City Chiefs. 14. september 2010. Arkivert fra originalen 17. september 2010. Besøkt 27. mars 2019. 
  104. ^ a b c d e f Herb, Kuhbander, Looney, og Moris, s. 411
  105. ^ a b c d «Chiefs' Carl Peterson resigns; Edwards' future uncertain». USA Today (engelsk). 15. desember 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  106. ^ «Denny Thum named Kansas City Chiefs president». Kansas City Chiefs. 8. mai 2009. Arkivert fra originalen 15. mai 2009. 
  107. ^ «Chairman of the Board Clark Hunt Press Conference on the resignation of Carl Peterson» (engelsk). Kansas City Chiefs. 15. desember 2008. Arkivert fra originalen 18. desember 2008. Besøkt 27. mars 2019. 
  108. ^ «Scott Pioli named Kansas City Chiefs general manager» (engelsk). Kansas City Chiefs. 13. januar 2009. Arkivert fra originalen 18. januar 2009. Besøkt 27. mars 2019. 
  109. ^ «Chiefs, Dorsey Agree to Part Ways». 22. juni 2017. Arkivert fra originalen 10. juli 2017. Besøkt 27. mars 2019. 
  110. ^ «Kansas City Chiefs promote Brett Veach to GM spot». Espn.com (engelsk). 10. juli 2017. Besøkt 27. mars 2019. 
  111. ^ a b c d e Herb, Kuhbander, Looney, and Moris, s. 51
  112. ^ Nester, Derek (14. juli 2016). «Hall Of Famer Len Dawson Reducing Role With Chiefs Radio Network». SunFlowerRadio.com (engelsk). Arkivert fra originalen 21. august 2016. Besøkt 27. mars 2019. 
  113. ^ a b «101 The Fox extends Kansas City Chiefs radio broadcast rights through 2009 season» (engelsk). Kansas City Chiefs. 24. august 2006. Arkivert fra originalen 28. mai 2008. Besøkt 28. mars 2019. 
  114. ^ «Chiefs Radio Network Affiliate Team» (engelsk). Cumulus Media, Inc. Arkivert fra originalen 1. mai 2014. Besøkt 28. mars 2019. 
  115. ^ Schein, Adam (2. juni 2009). «Ranking the NFL: Insider grading on every franchise» (engelsk). Fox Sports. Arkivert fra originalen 8. juni 2009. Besøkt 28. mars 2019. 
  116. ^ a b Thomas, G. Scott (4. september 2006). «Cleveland is No. 1 in ranking of NFL fan loyalty» (engelsk). Bizjournals. Arkivert fra originalen 11. oktober 2008. Besøkt 28. mars 2019. 
  117. ^ «Welcome to Chiefs Nation!» (engelsk). Kansas City Chiefs. Arkivert fra originalen 22. august 2008. Besøkt 28. mars 2019. 
  118. ^ «Lamar Hunt announces birth of Chiefs Nation» (engelsk). Kansas City Chiefs. 16. april 2008. Arkivert fra originalen 13. juni 2007. Besøkt 28. mars 2019. 
  119. ^ a b McKenzie, s. 132
  120. ^ «Giants beat Chiefs 13–3 in defensive struggle». Sports Illustrated (engelsk). 24. september 2001. Arkivert fra originalen 25. oktober 2012. Besøkt 28. mars 2019. 
  121. ^ a b c d Pahigian, Josh (3. desember 2007). «It's a Celebration: Best NFL Touchdown Rituals». ESPN.com (engelsk). Besøkt 28. mars 2019. 
  122. ^ McKenzie, s. 133
  123. ^ «The Tomahawk Chop-it`s No Longer Just Fsu`s». SunSentinel (engelsk). Arkivert fra originalen 24. september 2013. Besøkt 28. mars 2019. 
  124. ^ Santschi, Rachel (28. september 2013). «Game Day Activities: Chiefs vs. Giants». Chiefs.com. Arkivert fra originalen 11. februar 2017. 
  125. ^ Peters, Micah (29. september 2014). «Chiefs break Guinness crowd noise record at Arrowhead against the Patriots». USAToday.com (engelsk). Besøkt 28. mars 2019. 
  126. ^ a b Althaus, s. 86
  127. ^ a b c McKenzie, s. 137
  128. ^ Althaus, s. 100
  129. ^ Unell, Justin (27. januar 2011). «Chiefs band leader Tony DiPardo dies» (engelsk). KSHB 41 News, Kansas City. Arkivert fra originalen 27. september 2011. Besøkt 28. mars 2019. 

Videre litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Althaus, Bill (2007). The Good, The Bad, and The Ugly: Kansas City Chiefs: Heart-Pounding, Jaw-Dropping, and Gut-Wrenching Moments in Kansas City Chiefs History. Triumph Books. ISBN 1-57243-928-9. 
  • Gruver, Ed (1997). The American Football League: A Year-by-year History, 1960–1969. McFarland Publishing. ISBN 0-7864-0399-3. 
  • Herb, Patrick; Kuhbander, Brad; Looney, Josh; m.fl., red. (2008). 2008 Kansas City Chiefs Media Guide. Kansas City Chiefs Football Club, Inc. 
  • Hoskins, Alan (1999). Warpaths: The Illustrated History of the Kansas City Chiefs. Taylor Publishing Company. ISBN 0-87833-156-5. 
  • Maske, Mark (2007). War Without Death: A Year of Extreme Competition in Pro Football's NFC East. Penguin Group. ISBN 1-59420-141-2. 
  • McKenzie, Michael (1997). Arrowhead: Home of the Chiefs. Addax Publishing Group. ISBN 1-886110-11-5. 
  • Peterson, John E. (2003). The Kansas City Athletics: A Baseball History, 1954–1967. McFarland. ISBN 0-7864-1610-6. 
  • Stallard, Mark (2004). Kansas City Chiefs Encyclopedia (2nd utg.). Sports Publishing, LLC. ISBN 1-58261-834-8. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Kansas City Chiefs – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons