Quarterback

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Et eksempel på en quarterbacks posisjon i en angrepsformasjon

Quarterbacken (ofte forkortet til "QB"), også skjent som «signal caller»,[1] er en posisjon i amerikansk fotball. Quarterbacks er en del av angrepslaget og stilles opp like bak angrepsrekken. I moderne amerikansk fotball er quarterbacken vanligvis angrepslagets leder, og er ofte ansvarlig for å bestemme plays når spillerne er i en huddle. Quarterbacken er også bort i ballen på alle plays på angrep, og er nesten alltid spilleren som foretar fremoverpasninger. Når en QB blir taklet bak scrimmagelinjen kalles dette en sack.

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Mike Quinn, tidligere quarterback for Dallas Cowboys, kaster en pasning

I moderne amerikansk fotball er quarterbacken vanligvis angrepets leder, og quarterbackens suksess eller feilsteg kan spille kraftig inn på lagets suksess. Quarterbacken er derfor blant de mest glorifiserte og best betalte posisjonene i lagidrett.[2] Bleacher Report beskriver signeringen av en startende quarterback som en Catch-22, hvor «NFL teams cannot maintain success without excellent quarterback play. But excellent quarterback play is usually so expensive that it prevents NFL teams from maintaining success»; ettersom at en god quarterbacks høye lønn kan hindre laget i å signere andre dyre nøkkelspillere fordi laget må holde seg under lønnstaket.[3] Blant de høyest betalte spillerne i National Football League er mesteparten quarterbacks.[4]

Quarterbacken er borti ballen på nesten hvert eneste play på angrep. Før hvert play forteller vanligvis quarterbacken resten av laget hvilket play laget skal ta i bruk, vanligvis i en huddle. I situasjoner hvor de ikke har tid til dette dropper laget huddlen, og quarterbacken velger playet underveis. Etter at laget har stilt seg opp gir centeren ballen til quarterbacken (i en prosess som kalles for snappet). Vanligvis når laget velger et løp gir eller kaster quarterbacken ballen bakover til en halfback eller en fullback. Under pasningsspill er det nesten alltid quarterbacken som er ansvarlig for å forsøke en fremoverpasning til en uberettiget receiver ned banen.[5] I tillegg kan quarterbacken også løpe med ballen selv, noen ganger som en planlagt del av et play som option run[6] eller quarterback sneak,[7] eller i et forsøk på å unngå å bli sacked av forsvaret.[8]

Navy quarterback Craig Candeto kaster ballen mens han springer i et option-based offense.

Quarterbackens rolle varierer avhengig av lagets angrepssystem. I systemer som tripple option vil quarterbacken bare forsøke et par forsøk per kamp, eller ingen,[9] mens i et pasningsfokusert spread offense, som brukes av universiteter som Texas Tech ender quarterbacken med å forsøke pasninger på nesten hvert eneste play.[10] i Canadian Football League (CFL), hvor lag kun har tre downs istedenfor de fire lag har i amerikansk fotball, banene er større og lag har en ekstra uberettiget receiver, er det et stort fokus på pasningsspill.[11] Quarterbacks trenger forskjellige ferdighetssett avhengig av angrepssystemet. Quarterbacks som er gode i et pasningsfokusert spread offensive system, et populært angrepssystem i NCAA og NFHS, har ofte problemer i National Football League (NFL) da fundamentene i pro-style offense som brukes i NFL ofte er veldig forskjellige fra de i et spread system,[12] mens quarterbacks i canadisk fotball må ha evnen til å kaste ballen ofte og med treffsikkerhet.[11] Generelt sett på quarterbacks ha fysiske styrker som armstyrke, mobilitet, en kjapp kastebevegelse, samt evner som lederskap, intelligens, godt syn og være kompetitive.[13]

I NFL må quarterbackene bruke et trøyenummer mellom 1 og 19.[14] I National Collegiate Athletic Association (NCAA) og National Federation of State High School Associations (NFHS) må quarterbacks bruke et trøyenummer mellom 1 og 49; i NFHS kan quarterbacken også bruke et nummer mellom 80 og 89.[15][16] I CFL kan quarterbacken bruke et nummer mellom 0 og 49 eller 70 og 99.[17] På grunn av nummeret teller quarterbacks som en berettiget receiver i NCAA, NFHS og CFL;[18][19] i NFL er quarterbacks en berettiget receiver så lenge de ikke stiller seg opp like bak center.[20]

Lederskap[rediger | rediger kilde]

QB Aaron Rodgers (12) og Green Bay Packers etter en huddle

Quarterbacks er ofte sammenlignet med lagkapteiner i andre idretter, og den startende quarterbacken er vanligvis en de facto leder og vel respektert både på og av banen. Siden 2007, da NFL begynte å tillate lag å utpeke flere lagkapteiner, har startende quarterback vanligvis også vært en av de offisielle lederne på lagets angrep.

Selv om en startende quarterback i NFL ikke har noe annet ansvar eller autoritet kan han, avhengig av ligaen eller laget, ha forskjellige uformelle oppgaver, som deltakelse i seremonier før kamper, myntkastet eller andre arrangementer utenom selve idretten. Den startende quarterbacken er for eksempel den første spilleren (og tredje personen etter lagets eier og hovedtrener) som blir tildelt Lamar Hunt-troféet/George Halas-troféet (etter seier i conferencekampen i AFC/NFC) og Vince Lombardi-troféet (etter seier i Super Bowl). Den startende quarterbacken på seierlaget i et Super Bowl blir ofte også valgt til å delta i I'm going to Disney World!-kampanjen (som inkluderer en tur til Walt Disney World for dem og familien), enten de er Super Bowl MVP eller eri; merkbare unntak inkluderer Joe Montana (XXIII), Trent Dilfer (XXXV), Peyton Manning (50) og Tom Brady (LIII). Dilfer ble valgt til tross for at lagkameraten Ray Lewis var MVP i Super Bowl XXXV på grunn av dårlig publisitet etter Lewis' mordsak året før.[21]

At laget kan stole på quarterbacken er viktig for lagets moral.[3] San Diego Chargers safety Rodney Harrison kalte 1998-sesongen et «mareritt» på grunn av det lave nivået på Ryan Leaf og Craig Whelihan og, for nykommeren Leaf, dårlig oppførsel mot lagkamerater. Selv om erstatningene Jim Harbaugh og Erik Kramer i 1999 ikke var stjerner, sa linebacker Junior Seau at «you can't imagine the security we feel as teammates knowing we have two quarterbacks who have performed in this league and know how to handle themselves as players and as leaders».[22]

Kommentatorer har påpekt quarterbackens «disproportionate importance», og beskrevet posisjonen som «most glorified -- and scrutinized -- position» i lagidrett. Det menes at «there is no other position in sports that 'dictates the terms' of a game the way quarterback does, whether that impact is positive or negative», da «Everybody feeds off of what the quarterback can and cannot do...Defensively, offensively, everybody reacts to what threats or non-threats the quarterback has. Everything else is secondary». «An argument can be made that quarterback is the most influential position in team sports, considering he touches the ball on virtually every offensive play of a far shorter season than baseball, basketball or hockey -- a season in which every game is vitally important». De fleste konsekvent vellykkede lag i NFL (som for eksempel har nådd flere Super Bowl innen en kort tidsperiode) har vært bygget opp rundt én startende quarterback; det eneste unntaket var Washington Redskins under hovedtrener Joe Gibbs som vant tre Super Bowls med tre forskjellige startende quarterbacks mellom 1982 og 1991.[2]

På forsvarssiden av laget blir middle linebackeren sett på som «forsvarets quarterback» og er ofte forsvarets leder, da han må være like smart som han er atletisk. Middle linebackeren (MLB), noen ganger referert til som "Mike", er den eneste inside linebackeren i 4–3 systemet.[23]

Reserve[rediger | rediger kilde]

Sammenlignet med andre posisjoner i amerikansk fotball, får reservequarterbacken betydelig mindre spilletid enn lagets startende quarterback. Bortsett fra å stille i uniform til hver kamp i tilfelle starteren blir skadet, kan en reservequarterback ha andre roller, som holder for placekicks eller punter, og hjelper ofte til med å forberede forsvaret. De kan også komme på banen i såkalt "garbage time", når kampens stilling er så ensidig og det er så lite tid igjen i kampen at sluttresultatet realistisk sett ikke kan endres, for å sørge for at lagets startende quarterback ikke pådrar seg unødvendige skader. Reservequarterbacks' karrierer består vanligvis av korte perioder tilbrakt med forskjellige lag. Et merkbart unntak er Frank Reich, som var reserve for Jim Kelly i ni år på Buffalo Bills. En solid reservequarterback kan derimot true et lags startende quarterbacks stilling på laget; Aaron Rodgers ble draftet av Green Bay Packers for å bli Brett Favres etterfølger, men tilbrakte et par år som reserve for å utvikle seg nok til å bli lagets kampstarter.

En quarterbackkontrovers oppstår når et lag har to quarterbacks som konkurrerer for stillingen som kampstarter. Dallas Cowboys' hovedtrener Tom Landry byttet mellom Roger Staubach og Craig Morton på hvert play, og sendte quarterbacken på banen etter å ha fått playet på sidelinjen; Morton stilte til start i Super Bowl V, som laget tapte, mens Staubach stilte til start i Super Bowl VI året etter og vant. Selv om Morton spilte mesteparten av 1972-sesongen da Staubach var skadet, tok Staubach tilbake posisjonen som starter etter at han ledet Cowboys til en comebackseier i sluttspillet, og Morton endte opp med å bli byttet bort; de to møttes i Super Bowl XII. En annen kjent quarterbackkontrovers involvert San Francisco 49ers, som hadde tre solide startere; Joe Montana, Steve Young og Steve Bono. Montana pådro seg en sesongavsluttende skade som kostet ham 1991-sesongen og ble erstattet med Young. Young ble skadet halvveis gjennom sesongen, men Bono holdt starterstillingen (til tross for at Young ble friskmeldt) frem til han selv pådro seg en skade, og Young tok stillingen tilbake. Montana gikk glipp av mesteparten av 1992-sesongen og spilte kun én kamp, før han fikk sitt ønske oppfylt og ble byttet til Kansas City Chiefs hvor han ble gjort til kampstarter; da han pensjonerte seg tok Bono over som Chiefs' startende quarterback.[24]

Trender og andre roller[rediger | rediger kilde]

I tillegg til hovedrollen sin kan quarterbacks av og til brukes i andre roller. De fleste lag bruker en reservequarterback som holder under placekicks. En fordel med å bruke quarterbacks som holders er at det da vil være enklere om et lag velger å gå for et fake field goal, men de fleste trenere foretrekker å bruke puntere som holdere da disse har mer treningserfaring sammen med kickeren enn en quarterback.[25] I Wildcatformasjonen, hvor en halfback stiller seg opp bak center og quarterback stiller seg opp til siden, kan quarterbacken brukes både som en mottaker eller en til å blokkere.[26] En sjelden gang brukes quarterbacken til å selv punte, et play kjent som et quick kick. Denver Broncos' quarterback John Elway var kjent for å utføre quick kicks fra tid til annen, vanligvis når Broncos var på en tredje down og manglet en del yards for en første.[27] Philadelphia Eagles' quarterback Randall Cunningham, en All-American punter i college,[28] var også kjent for å av og til punte ballen, og var lagets hovedpunter i enkelte situasjoner, som når laget var innenfor egen 5-yard linje.[29]

Som Roger Staubachs reserve var Dallas Cowboys quarterback Danny White også lagets punter, som åpnet en del strategiske muligheter for trener Tom Landry. Da White tok over som starter etter at Staubach pensjonerte seg beholdt White stillingen som lagets punter i flere sesonger—noe han også gjorde da han var All-American for Arizona State University. White tok også imot to touchdownpasninger for Cowboys, begge fra en halfback option.

Spesielle taktikker[rediger | rediger kilde]

Dersom quarterbacks ikke liker formasjonen forsvaret bruker, kan de ta i bruk en audible for å endre angrepets play. Eksempelvis, om en quarterback får beskjed om å bruke et løp, men merker at forsvaret er klare for et blitz—det vil si å sende ekstra defensive backs over scrimmagelinjen i et forsøk på å takle quarterbacken eller gjøre det vanskelig for ham å kaste en vellykket pasning—kan det hende quarterbacken vil endre play. I så tilfelle roper quarterbacken en spesiell kode, som «Blue 42» eller «Texas 29», som forteller angrepet at de må bytte til et annet play eller formasjon. Dette er avhengig av quarterbackens evne til å lese forsvaret, samt hans dømmekraft.

Quarterbacks kan også foreta en spike" (kaste ballen i bakken) for å stanse kampklokken. Om et lag for eksempel ligger under med et field goal med kun sekunder igjen av kampen, kan en quarterback spike ballen for å hindre at kampklokken slår null. Dette gjør det vanligvis mulig for field goal-enheten å komme på banen, eller for quarterbacken å forsøke en Hail Mary-pasning. Dersom laget leder kan quarterbacken derimot la klokken gå ved å knele etter snappet. Dette gjøres vanligvis når motstanderlaget ikke har flere timeouts igjen og kampen er i ferd med å være over, da det gjør det mulig for laget å bruke opp den gjenværende tiden uten å risikere en turnover eller skader.

Dual-threat quarterbacks[rediger | rediger kilde]

Michael Vick, som spilte for NFC under Pro Bowl 2006, finter rundt Dwight Freeney

En dual-threat quarterback har evnen til å løpe med ballen dersom det er nødvendig.[30] Ettersom forsvarssystemer med et høyere fokus på blitzing har blitt mer populært, kombinert med kjappere forsvarsspillere, har viktigheten av å ha en quarterback som kan bevege seg gått opp. Hvor armstyrke, treffsikkerhet og nærvær i pocketen – evnen til å kunne jobbe i området som blokkerne lager for ham – fremdeles er de viktigste elementene for en quarterback, gir evnen til å unngå eller løpe forbi forsvarere en ekstra trussel som gir et lag flere muligheter i både pasningsspill og på løp.

Dual-threat quarterbacks har historisk sett vært mer populære på collegenivået. Vanligvis brukes en kjapp quarterback i et option angrep, hvor quarterbacken kan gi ballen videre, løpe med den selv, eller kaste den til en running back som løper bak ham, tre yards til siden og en yard bak. Denne typen angrep tvinger forsvarere til å fokusere på running backen opp midten, quarterbacken på siden, eller running backen som følger quarterbacken. Det er i denne situasjonen at quarterbacken har muligheten, "option", til å identifisere hvilken rute som er best for angrepet idet playet utvikler seg, og dra nytte av forsvarets svakheter. På collegenivået bruker flere universiteter plays som er utformet slik at quarterbacken selv løper med ballen. Dette er mye mindre vanlig på profesjonelt nivå, med unntak for en quarterback sneak hvor quarterbacken stuper foran bak angrepsrekken for å vinne et par yards, men der er fremdeles et fokus på at quarterbacken skal være mobil nok til å kunne unngå et stort pass rush. Historisk har dual-threat quarterbacks vært sjelden i NFL, hvor Steve Young og John Elway har vært de merkbare unntakene og ledet lagene sine til henholdsvis tre og fem Super Bowls; og Michael Vick, hvis evne til å løpe med ballen var sjelden tidlig på 2000-tallet, selv om han aldri ledet laget til et Super Bowl. I nyere tid har dual-threat quarterbacks blitt mer populært. Nåværende quarterbacks i NFL som ses på som dual-threats inkluderer Russell Wilson,[31] Lamar Jackson[32], Deshaun Watson[33] og Josh Allen.[34][35]

Systemer med to quarterbacks[rediger | rediger kilde]

Noen lag bruker strategier som involverer bruk av flere enn én quarterback i løpet av en kamp. Dette er vanligere på lavere nivåer, som i high schools eller mindre colleges, men sjeldent ved de store universitetene eller på profesjonelt nivå.

Der er fire situasjoner hvor et system med to quarterbacks kan tas i bruk.

Den første er når et lag prøve å avgjøre hvilken quarterback som skal være lagets kampstarter, hvor de kan velge å bruke forskjellige quarterbacks i forskjellige deler av kampen for å få sammenlignet prestasjonsnivåer. Seattle Seahawks' Pete Carroll brukte for eksempel sesongoppkjøringskampene i 2012 til å velge Russell Wilson som startende quarterback over Matt Flynn og Tarvaris Jackson.

Den andre er et starter-avlaster system, hvor den startende quarterbacken deler spilletid i seriespillet med reserven, men stiller til start i eventuelle sluttspillkamper. Denne strategien er sjelden og sist den ble brukt i NFL var med Don Strock og David Woodley, kjent som "WoodStrock", hvor duoen ledet Miami Dolphins til Epic in Miami i 1982 og Super Bowl XVII året etter. Systemet skiller seg fra enkeltsituasjoner hvor starteren blir tatt ut av kampen til fordel for en reserve fordi det er en viktig del av kampplanen (vanligvis når en starter spiller dårlig i kampen), og forventelsen er at de to skal ta på samme rolle kamp etter kamp.

Den tredje oppstår når en trener avgjør at laget har to like gode quarterbacks, og velger å rotere dem ifølge forhåndsbestemte intervaller, som for eksempel etter et kvarter eller etter en serie. High school-laget Corona Centennial sør i California brukte denne modellen i 2014-sesongen, hvor de roterte quarterbacks etter hver serie.[36]

Den fjerde situasjonen, som til tider dukker opp på øverste nivå av college football, er bruk av forskjellige quarterbacks i spesifikke kamper eller situasjoner. Dette involverer vanligvis en quarterback som er god til å løp og en quarterback som er god til å kaste ballen i hendholsvis option eller wishbone offense. I canadisk fotball pleier quarterback sneaks eller andre løp i situasjoner hvor et lag trenger et fåtall yards vanligvis vellykkede fordi avstanden mellom angrepet og forsvaret er en yard. Drew Tate, en quarterback for Calgary Stampeders, kom i hovedsak på banen i slike situasjoner, og ledet CFL i touchdowns på løp i 2014-sesongen med ti scoringer som reserve for Bo Levi Mitchell.[37][38] Denne strategien hadde så godt som forsvunnet for amerikansk fotball før wildcat offense ble introdusert. Der er mye debatt innad idretten om hvorvidt et system med to quarterbacks er effektivt. Flere trenere og mediepersonligheter er skeptiske til modellen.[39]

Lag som USC (Southern California), OSU (Oklahoma State), Northwestern og det mindre West Georgia har tatt i bruk systemet; West Georgie bruker for eksempel systemet på bakgrunn av quarterbackenes ferdigheter. Lag som dette bruker systemet på grunn av fordelen det gir dem mot motspillernes forsvar, da det gjør det vanskeligere for dem å tilpasse sine kampplaner.[40]

Historie[rediger | rediger kilde]

Spalding's how to play foot ball; (1902) (14597024517).jpg

Posisjonen quarterback stammer fra slutten av 1800-tallet, da amerikanske Ivy League-skoler som spilte en form for rugby union importert fra Storbritannia begynte å introduser nye elementer til sporten.[41] Walter Camp, en kjent atlet og rugbyspiller ved Yale University, introduserte nye regler under et måte i 1880 som etablerte scrimmagelinjen og gjorde det mulig å snappe ballen til en quarterback.[41] Endringen skulle gjøre det mulig for lag å fokusere mer på strategi og å beholde ballen enn det som var mulig i kaoset som oppstår i en scrum i rugby.[41] Ifølge Camps formulering var en "quarter-back" den spilleren som mottok ballen etter den ble snappet tilbake av en annen spillers fot. Originalt hadde han ikke lov til å løpe forbi scrimmagelinjen med ballen.

SitatA scrimmage takes place when the holder of the ball puts it on the ground before him and puts it in play while on-side either by kicking the ball or by snapping it back with his foot. The man who first receives the ball from the snap-back shall be called the quarter-back and shall not rush forward with the ball under penalty of foul.Sitat
Walter Camp, regel adoptert under Intercollegiate Football Associations møte i 1880 i Springfield i Massachusetts[42]

Under disse reglene ble quarterbacken ofte referert til som en "blocking back" da blokkering etter å ha gitt fra seg bollen var inkludert i spillerens oppgaver. Fullbacken stod lengst fra scrimmagelinjen. Halfbacken stod halvveis mellom fullbacken og scrimmagelinjen, og quarterbacken stod halvveis mellom halfbacken og scrimmagelinjen. Det var dette som gav posisjonen navnet "quarter-back".

Bo McMillin kaster en pasning

Kravet om at spilleren måtte holde seg bak scrimmagelinjen ble snart fjernet, men ble innført på ny i seksmannsfotball. Overleveringen av ballen fra personen som utførte snappet (vanligvis centeren) og quarterbacken var til å begynn med komplisert, da det involverte et spark.[41] Til å begynne med sparket centeren ballen svakt, før de plukket den opp og gav den til quarterbacken.[41] Innen 1889 hadde Yales center Bert Hanson begynte å sprette ballen i bakken mellom beina, og til quarterbacken.[41] Året etter ble det introdusert en regel som gjorde det lovlig å snappe ballen mellom sine egne bein med hendene.[42] Flere år senere fant University of Chicagos Amos Alonzo Stagg opp ideen om et "lift-up snap": centeren kaster ballen fra bakken, mellom beina sine, og til en stående quarterback.[41] Lignende endringer ble senere innført i canadisk fotball som en del av et sett regler introdusert av John Meldrum "Thrift" Burnside, kaptein for University of Torontos amerikansk fotballag.[43]

Overgangen fra en scrummage til en "scrimmage" gjorde det enklere for lag å avgjøre hvilket play de ville kjøre før snappet.[44] Til å begynne med var det kapteinene på lag i college som fikk ansvar for å velge plays, og indikerte med kodeord hvilken spiller som skulle løpe med ballen og hvordan mennene som stod på linjen skulle blokkere.[44] Yale introduserte senere visuelle tegn, inkludert justering på kapteinens hatt, for å videreformidle plays.[44] Centeren kunne også videreformidle plays basert på hvordan han holdt ballen før snappet.[44] I 1888 begynte Princeton University å la quarterbacken sin annonsere plays, som han videreformidlet med tall.[45] Systemet ble populært, og quarterbackene tok over rolle som den som valgte og organiserte plays på angrep.[45]

I de tidlige årene ble quarterbacks brukt i forskjellige formasjoner. Harvards lag plasserte syv menn på scrimmagelinjen, med tre halfbacks som byttet mellom å være quarterbacks og fullback.[41] Princeton plasserte seks menn på linjen og hadde én quarterback, mens Yale brukte syv linemen, én quarterback og to halfbacks, som stod på vher side av fullbacken.[41] Dette var T-formasjonens opphav, et angrepssystem som ble brukt i flere tiår etterpå og ble populært på profesjonelt nivå på 1930-tallet.[41]

Fremoverpasningen ble legalisert i amerikansk fotball i 1906; i den canadiske versjonen av sporten ble den ikke godkjent før i 1929.[43] Til tross for at den ble legalisert, var de mest populære formasjonene tidlig i det 20. århundre fokusert på løp. En single-wing formasjon, fokusert på løp, ble introdusert av treneren Glenn "Pop" Warner rundt 1908.[46] I denne formasjonen stod quarterbacken bak scrimmagelinjen, mellom en halfback, fullback og en wingback.[46] Hans hovedoppgave var å blokkere; tailbacken tok vanligvis imot snappet og enten løp fremover med ballen eller kastet ballen sidelengs til en annen spiller i backfieldet.[46] Quarterbackens jobb var å blokkere opp banen for å hjelpe tail- eller fullbacken å vinne yards.[46] Pasninger var sjeldent i formasjonen, som var ubalansert med fire linemen på en side av centeren og to på den andre.[46] Tailbacken var hovedfokuset for angrapet, og var ofte en triple-threat man som både kunne kaste eller sparke ballen, eller løpe med den.[47]

Valg av plays på angrep fortsatte å være fokusert på løp gjennom 1920-årene, da profesjonelle ligaer begynte å utfordre college football i popularitet.[48] I National Football League (NFL), som ble stiftet i 1920, var poengtotalen i kamper vanligvis relativt lav. I to tredjedeler av kampene i 1920 scoret det ene laget ingen poeng, og quarterbacks og tailbacks måtte ofte ty til pasninger ut av desperasjon.[48] I tillegg til at spillere ikke ville risikere en turnover ved å forsøke en pasning, var det enkelte regler som begrenset hvor effektive fremoverpasninger kunne være: passeren måtte være fem yards fra scrimmaglinjen før han kunne forsøke en pasning, og mislykkede pasninger som landet i målsonen resulterte i en turnover og et touchback.[48] I tillegg var det påkrevd at ballen ble snappet fra punktet på banen hvor et play hadde vært erklært over; dersom et play hadde avsluttet med at en spiller gikk over sidelinjen måtte centeren snappe ballen fra sidelinjen, som var en vanskelig posisjon å snappe fra.[48]

Til tross for disse begrensningene var Curly Lambeau, spiller og trener for Green Bay Packers, samt andre personer i NFL i hans tid, tilhengere av fremoverpasningen.[48] Packers fant suksess på 1920- og 1930-tallet med en variant av single-wing formasjonen som fokuserte på pasningsspillet.[49] Packers' quarterback Red Dunn og New York Giants og Brooklyn Dodgers' quarterback Benny Friedman var de beste pasningsspillerne i sin periode, men blant andre lag var pasninger fremdeles relativt sjelden; mellom 1920 og 1932 løp lag med ballen tre ganger så ofte som de kastet pasninger.[49]

Tidlig i NFL var det vanligvis quarterbacken som var ansvarlig for å velge lagets plays på angre, med signaler før snappet.[50] Bruket av en huddle for å videreformidle plays var det Stagg som introduserte i 1896, men det ble første vanlig i collegekamper i 1921.[50] I NFL ble både spillere og åpningene mellom offensive linemen tildelt numre.[50] En spiller, vanligvis quarterbackens, gav signaler som indikerte hvilken spiller som skulle løpe med ballen, og hvilken åpning han skulle løpe mot.[51] Det var ikke tillatt å velge plays eller blande seg i kampen fra sidelinjen i denne tidsperioden, som gav quarterbacken det fulle ansvaret for angrepets strategi (quarterbacken var ofte også lagets hovedtrener på denne tiden).[51] Det var et begrenset antall bytter tilgjengelig, og quarterbacks spilte ofte både på angrep og på forsvar.[51]

Et bilde av en T-formasjon, formasjonen som introduserte og etablerte den moderne quarterbackens rolle. Selv om formasjonen stammer fra slutten av 1800-årene, ledet økt suksess og popularitet på slutten av 1930-tallet og tidlig på 1940-tallet til at den erstattet single-wing formasjonen som den mest brukte i amerikansk fotball.[52]

Perioden mellom 1933 og 1945 var preget av flere endringer for quarterbackposisjonen.[53] Regelen som krevde at quarterbacken/tailbacken stod fem yards bak scrimmagelinjen ble fjernet.[54] Midtsonemerker ble introdusert til banen som begrenset hvor ballen kunne plasseres før snappet, og førte til mer fleksible angrepsformasjoner.[54] I tillegg førte ikke lenger en mislykket pasning som landet i målsonen til en turnover og et touchback.[54]

Single-wing formasjonen var fortsatt populær i denne perioden, og flere tailbacks som kastet pasninger ble stjerner, inkludert Washington Redskins' Sammy Baugh.[54] I 1939 gjorde University of Chicagos hovedtrener Clark Shaughnessy endringer på T-formasjonen, hvor quarterbacken stod bak centeren og fikk snappet direkte.[54] Shaughnessy flyttet linemen lenger fra hverandre, og fikk spillere til å bevege seg bak scrimmagelinjen før snappet for å forvirre forsvaret.[54] Chicago Bears' trener George Halas, en god venn av Shaughnessy, plukket opp disse endringene, som eventuelt ble svært populære på profesjonelt nivå.[54] Med T-formasjonen og quarterback Sid Luckman nådde Bears NFLs tittelkamp i 1940, hvor de slo Redskins 73–0.[54] Den store seieren førte til at andre lag i ligaen, inkludert Philadelphia Eagles, Cleveland Rams og Detroit Lions, adopterte varianter av T-formasjonen.[54] Baugh og Redskins gikk også over til T-formasjonen, og fortsatte lagets suksess.[54]

Delvis som et resultat av populariteten av T-formasjonen samt endringer i reglene som åpnet opp for bruk av pasninger, ble pasningsspill fra quarterbackposisjonen mer vanlig på 1940-tallet, og ettersom lag byttet til T-formasjonen begynte tailbacks som ofte kastet ballen, som Sammy Baugh, å stille seg opp som quarterback isteden.[54] I løpet av tiåret begynte antallet pasningsyards å forbigå yards på løp for første gang i idrettens historie.[54] I All-America Football Conference (AAFC), en profesjonell liga som ble stiftet for å utfordre NFL, ble Cleveland Browns et av lagene i denne perioden som var mest avhengige av pasningsspill.[55] Quarterback Otto Graham ledet laget til fire AAFC-titler mot slutten av 1940-årene i hovedtrener Paul Browns T-formasjon, som hadde ekstra fokus på presis timing av pasninger.[55] Cleveland ble, sammen med flere andre lag i AAFC, inkludert i NFL i 1950 etter at AAFC ble oppløst samme år.[55] Innen slutten av 1940-tallet var Pittsburgh Steelers det eneste laget i NFL som ikke brukte T-formasjonen som sin hovedformasjon på angrep.[55]

Steve Spurrier under center

Så sent som på 1960-tallet var det vanligere å løpe med ballen enn å kaste pasninger. NFLs quarterback Milt Plum sa senere at i løpet av hans karriere (1957–1969) ble ballen vanligvis kun kastet på tredje down, og en sjelden gang på første down.[56] Quarterbacks ble først viktigere etter hvert som reglene ble endret til fordel for pasningsspill og flere poeng, og etter at idretten ble mer populær på TV etter NFL Championship Game 1958, som ofte blir referert til som «The Greatest Game Ever Played».[57] Tidlige moderne angrep fokuserte på quarterbacken som en pasningstrussel, som ble et enda viktigere fokus etter regelendringer i 1978 og 1979 som gjorde at defensive backs ikke kunne forstyrre receivere ned banen, og som gjorde det mulig for offensive linemen å pass-blocke med armer og åpne hender; reglene hadde tidligere tvunget dem til å blokkere med armene holdt tett til brystet.[58] Gjennomsnittet for pasningsyards per kamp økte fra 283,3 i 1977 til 408,7 i 1979.[58]

Pasningsspill er fremdeles et fokus i NFL, delvis som et resultat av videre regelendringer som økte straffer for taklinger av quarterbacken og forsvarsløse receivere.[59] Pasningsspill har også blitt et fokus i high school og college, og profesjonelle trenere har utviklet systemer som passer nye generasjoner med quarterbackers talenter.[59]

Hvor det var quarterbacker og lagkapteiner som pleide å velge plays i idrettens tidlige år, er det i dag trener som bestemmer hva angrepet skal gjøre. Noen lag bruker en offensive coordinator, en assistenttrener hvis ansvarsfelt inkluderer planlegging for angrepet, og ofte også valg av plays. I NFL kan trenere kommunisere med quarterbacks og velge plays med lydutstyr som er innebygd i spillernes hjelmer. Quarterbacker kan høre, men ikke svare, trenerne frem til det er 15 sekunder igjen på spillklokken.[60] Når quarterbacken får playet kan han videreformidle det til andre spillere med signaler eller i en huddle.

Dallas Cowboys' hovedtrener Tom Landry var en av de første som argumenterte for å ta avgjørelser om plays fra quarterbacken. Selv om dette forble standarden i NFL ut 1970-tallet, var det færre quarterbacks som valgte plays på 80-tallet og til og med Hall of Famere som Joe Montana overlot ansvaret til trenerne. Buffalo Bills' quarterback Jim Kelly var en av de siste som ofte selv bestemte plays. Peyton Manning, tidligere quarterback for Indianapolis Colts og Denver Broncos, er det beste moderne eksempelet på en quarterback som selv valgte plays, vanligvis som del av et angrep uten bruk av huddles og med høyt tempo. Manning hadde nesten full kontroll over angrepet. Tidligere quarterback for Baltimore Ravens Joe Flacco kontrollerte også ofte store deler av angrepet, vanligvis i situasjoner hvor laget ikke brukte huddles, og det samme gjelder for Pittsburgh Steelers' Ben Roethlisberger.

Raseskille[rediger | rediger kilde]

I 2013-sesongen var 67 % (over 70 % i 2020) av spillerne i NFL afrikansk-amerikanere (fargede utgjorde 13 % av USAs befolkning), men kun 17 % av quarterbacks; 82 % av quarterbacks var hvite, og kun 1 % utgjorde andre etnisiteter.[61] I 2017 byttet New York Giants ut Eli Manning med Geno Smith, som ble utpekt til kampstarter. Giants var det siste laget i NFL som aldri hadde startet en farget quarterback i en NFL-sesong.[62]

Siden sportens begynnelse har kun tre quarterbacks med kjente fargede aner ledet lagene sine til seier i Super Bowl: Doug Williams i 1988, Russell Wilson, som er av blandet rase, i 2014 og Patrick Mahomes (blandet) i 2020.

Noen fargede quarterbacks påstår å ha opplevd diskriminering basert på rase. Til tross for sin evne til å både kaste ballen og løpe med den hater nåværende quarterback for Houston Texans Deshaun Watson å bli beskrevet som en dual-threat quarterback, da han mener at ordet ofte brukes stereotypisk om svarte quarterbacks.[63][64]

Se også[rediger | rediger kilde]

Prestasjoner:

Mangfold:

Strategi og relaterte posisjoner:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «What is Signal Caller?». SportingCharts.com (engelsk). Besøkt 2. oktober 2020. 
  2. ^ a b Farmer, Sam (29. januar 2012). «Spiral-bound». Los Angeles Times (engelsk). Arkivert fra originalen 21. september 2013. Besøkt 2. oktober 2020. 
  3. ^ a b Tanier, Mike (21. mai 2019). «Minnesota Vikings Are Desperate to Escape the NFL's Worst Quarterback Trap» (engelsk). Besøkt 2. oktober 2020. 
  4. ^ Haislop, Todd (9. september 2020). «The NFL's 25 highest-paid players in 2020, from Patrick Mahomes to Jalen Ramsey». Sporting News (engelsk). Besøkt 2. oktober 2020. 
  5. ^ «Quarterback». NFL 360 (engelsk). NFL Enterprises. Arkivert fra originalen 21. september 2013. Besøkt 2. oktober 2020. 
  6. ^ Mal:Kidle www
  7. ^ Roenigk, Alyssa (9. august 2011). «The art of the QB sneak». ESPN.com (engelsk). Besøkt 2. oktober 2020. 
  8. ^ «Scramble». Merriam-Webster (engelsk). Besøkt 2. oktober 2020. 
  9. ^ Chen, Albert (16. november 2009). «Options All Around». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 2. oktober 2020. 
  10. ^ «Spread concepts around for decades». ESPN.com (engelsk). 20. juli 2009. Besøkt 2. oktober 2020. 
  11. ^ a b «Moon: CFL not option for Tim Tebow». ESPN.com (engelsk). 2. mai 2013. Besøkt 2. oktober 2020. 
  12. ^ Luginbill, Tom (18. januar 2012). «Spread QBs rarely enjoy pro success». ESPN.com (engelsk). Besøkt 2. oktober 2020. 
  13. ^ «Skills a Quarterback Needs to Succeed in American Football». Dummies.com (engelsk). Besøkt 2. oktober 2020. 
  14. ^ NFL Rules 2012, s. 21.
  15. ^ NCAA Rules 2011–2012, s. 21–22.
  16. ^ NFHS Rules 2012, s. 16–17.
  17. ^ CFL Rules 2011, . 35.
  18. ^ NCAA Rules 2011–2012, s. 73.
  19. ^ NFHS Rules 2012, s. 61.
  20. ^ «RULE 8. FORWARD PASS, BACKWARD PASS, FUMBLE». NFL.com (engelsk). Besøkt 2. oktober 2020. 
  21. ^ Verrier, Richard (30. januar 2001). «Ravens Star Not Going To Disney». Orlando Sentinel (engelsk). Besøkt 2. oktober 2020. 
  22. ^ Silver, Michael (30. august 1999). «San Diego Chargers - After a season of discontent there's reason to be upbeat». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 2. oktober 2020. 
  23. ^ Tanier, Mike (16. juni 2005). «The 4–3 vs. the 3–4». FootballOutsiders.com (engelsk). Besøkt 2. oktober 2020. 
  24. ^ Fucillo, David (10. juni 2016). «49ers included twice in ranking of best QB units of Super Bowl era». Niners Nation (engelsk). SB Nation. Besøkt 2. oktober 2020. 
  25. ^ Legwold, Jeff (31. oktober 2009). «Q&A: Who's preferable as a holder for field goals - the punter or backup quarterback?». The Denver Post (engelsk). Besøkt 2. oktober 2020. 
  26. ^ MacMillan, Malcolm. «The Wildcat Offense: 5 Things You Didn't Know» (engelsk). AskMen. Besøkt 2. oktober 2020. 
  27. ^ «Time to quick kick Fair Board». Sarasota Herald-Tribune (engelsk). 18. juli 2008. Arkivert fra originalen 27. september 2013. Besøkt 2. oktober 2020. 
  28. ^ «Randall Cunningham 91-yard punt». NFL.com (engelsk). 26. mars 2013. Arkivert fra originalen 23. september 2013. Besøkt 2. oktober 2020. 
  29. ^ Searcy, Jay (4. desember 1989). «Cunningham Puts A Foot To The Fore». The Philadelphia Inquirer (engelsk). Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 2. oktober 2020. 
  30. ^ «Dual-threat Quarterback Definition». SportingCharts.com (engelsk). Besøkt 2. oktober 2020. 
  31. ^ Samuel, Ebenezer (1. februar 2014). «Super Bowl XLVIII: Russell Wilson is the man on the run». New York Daily News (engelsk). Besøkt 2. oktober 2020. «If Russell Wilson can make good decisions on Sunday night at MetLife Stadium, he may finally change the NFL's perception of the dual-threat quarterback.» 
  32. ^ Weinfuss, Josh (13. september 2019). «Kyler Murray and Lamar Jackson: Pass-first dual-threat QBs». ESPN (engelsk). Besøkt 2. oktober 2020. 
  33. ^ Thompson, Rich (27. november 2019). «Texans quarterback Deshaun Watson posses big problems for Pats secondary». The Boston Herald (engelsk). Besøkt 2. oktober 2020. 
  34. ^ Duncan, Avery (17. juni 2019). «Buffalo Bills: Josh Allen knows he’s a dual-threat, but wants to be safe». BuffaLowDown (engelsk). FanSided. Besøkt 2. oktober 2020. 
  35. ^ Sherman, Rodger (7. desember 2018). «Learning to Love Josh Allen, America’s Most Mobile Mountain». The Ringer (engelsk). Besøkt 2. oktober 2020. 
  36. ^ Sondheimer, Eric (19. desember 2014). «Two-quarterback system works for Corona Centennial». LATimes.com (engelsk). Besøkt 2. oktober 2020. 
  37. ^ Denomme, Ian (30. november 2014). «Backup quarterback Drew Tate plays major role in limited time in Stampeders' Grey Cup win». Yahoo! Sports (engelsk). Besøkt 2. oktober 2020. 
  38. ^ «Offensive Stats». CFL.ca (engelsk). Besøkt 2. oktober 2020. 
  39. ^ Mass, AJ (20. juni 2012). «Two-QB league strategy». ESPN.com (engelsk). Besøkt 2. oktober 2020. 
  40. ^ Johnson, Andy. «Two Qb system working at West Georgia» (engelsk). Cox Media Group. Arkivert fra originalen 4. oktober 2013. Besøkt 2. oktober 2020. 
  41. ^ a b c d e f g h i j «Yale's Walter Camp and 1870s Rugby» (engelsk). Ivy Rugby Conference. Besøkt 3. oktober 2020. 
  42. ^ a b Bernstein 2001, s. 18
  43. ^ a b Warner, David J. (17. november 2006). «Football History 101: Why Canadians Have Only Three Downs» (engelsk). AOL News. Arkivert fra originalen 4. november 2013. Besøkt 3. oktober 2020. 
  44. ^ a b c d Bernstein 2001, s. 20
  45. ^ a b Bernstein 2001, s. 21
  46. ^ a b c d e Long & Czarnecki 2011, s. 110
  47. ^ Maxymuk 2007, s. 71
  48. ^ a b c d e Maxymuk 2007, s. 79
  49. ^ a b Maxymuk 2007, s. 80
  50. ^ a b c Peterson 1997, s. 72
  51. ^ a b c Peterson 1997, s. 73
  52. ^ Olderman, Murray (25. desember 1990). «This New Formation Fit Stanford's Team of 1940 to a 'T'». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 3. oktober 2020. 
  53. ^ Maxymuk 2007, s. 89–90
  54. ^ a b c d e f g h i j k l Maxymuk 2007, s. 90
  55. ^ a b c d Maxymuk 2007, s. 102
  56. ^ Niesen, Joan (2. oktober 2013). «Milt Plum surprised he holds record Peyton Manning has tied». Denver Post. Besøkt 4. oktober 2020. 
  57. ^ Peterson 1997, s. 205–206
  58. ^ a b Peterson 1997, s. 207
  59. ^ a b Wyche, Steve (5. juli 2012). «Passing league: Explaining the NFL's aerial evolution». NFL.com (engelsk). Besøkt 4. oktober 2020. 
  60. ^ Mayer, Larry (15. august 2007). «When does radio communication get cut off?». ChicagoBears.com (engelsk). Arkivert fra originalen 29. september 2007. Besøkt 4. oktober 2020. 
  61. ^ «The 2014 Racial and Gender Report Card: National Football League» (engelsk). 10. september 2014. Besøkt 4. oktober 2020. 
  62. ^ Johnson, Martenzie (30. november 2017). «The first black starting quarterback for each NFL team — and how long he lasted». TheUndefeated.com (engelsk). Besøkt 4. oktober 2020. 
  63. ^ Wolken, Dan (8. januar 2017). «Deshaun Watson, Jalen Hurts see 'dual-threat QB' in different light». USA Today (engelsk). Besøkt 4. oktober 2020. 
  64. ^ Kimes, Mina (2. november 2017). «The great Tyrod Taylor debate» (engelsk). ESPN. Besøkt 4. oktober 2020. 

Videre litteratur[rediger | rediger kilde]

Posisjoner i amerikansk og canadisk fotball
Angrep (spesialisering) Forsvar Special teams
Linemen Guard, Tackle, Center Linemen Tackle, End, Edge rusher Kickere Placekicker, Punter, Kickoff specialist
Quarterback (Dual-threat, Game manager, System) Linebacker Snapping Long snapper, Holder
Backs Halfback/Tailback (Triple-threat, Change of pace), Fullback, H-back, Wingback Backs Cornerback, Safety, Halfback, Nickelback, Dimeback Returning Punt returner, Kick returner, Jammer, Upman
Receivere Wide receiver (Berettiget), Tight end, Slotback, End Takling Gunner, Upback, Utility
Formasjoner (Liste)NomenklaturStrategi