Amerikansk fotball

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Takling under Pro Bowl på Hawaii
En amerikansk fotball

Amerikansk fotball (eller bare football i USA) er en av de største sportene i USA. Sporten utviklet seg fra samme opphav som (engelsk) fotball og rugby på slutten av 1800-tallet. I dag har sporten lite til felles med det man i Europa kjenner som fotball og skiller seg fra rugby på mange viktige områder (som f.eks foroverpasninger og bruk av beskyttelsesutstyr). Amerikansk fotball spilles mellom to lag med 11 spillere, på en rektangulær bane som er 120 yards lang, inkludert en målsone i hver ende, og med en luftfylt ball som har form som en sammentrykket kule. En profesjonell kamp varer i 4 x 15 tilnærmet effektive spilleminutter. Det laget som har flest poeng når tiden løper ut, vinner kampen. Lagene scorer poeng ved å kontrollere ballen i motstanderens målsone (Touchdown) eller ved å sparke ballen mellom motstanderens målstenger og over tverrliggeren (Field goal).

Amerikansk fotball i USA[rediger | rediger kilde]

Amerikansk fotball, her fra Cowboys Stadium i Texas

Amerikansk fotball er en av de aller mest populære idrettene i USA. Her begynner man gjerne å spille mens man går på «elementary school» (barneskole). På det tidspunktet man kommer til high school, skaper sporten så mye oppmerksomhet i lokalmiljøet at det ikke er uvanlig, avhengig av skolens størrelse, at alt fra hundre til tusenvis av ivrige tilhengere betaler billett for å komme inn på kampene. Talentfulle spillere går videre til å spille på college. Her tiltrekker mange av de store kampene i overkant av 100 000 tilskuere, og er gjerne en nasjonal TV-begivenhet. De aller beste blir til slutt rekruttert til å spille i National Football League (NFL), som er den fremste ligaen for amerikansk fotball. NFL er den klart mest sette nasjonale idrettsligaen i verden, målt i gjennomsnittlig tilskuertall, med over 67 000 fans per kamp.[1] Det er en del forskjeller mellom NFL-regler og regler på lavere nivåer. I denne artikkelen er det tatt utgangspunkt i NFL-regler.

NFL er delt i to,American Football Conference (AFC) og National Football Conference (NFC). Hver del har egne sluttspill etter endt sesong, og vinneren av den enkelte møter hverandre i Super Bowl. Sesongen spilles fra begynnelsen av september (første helg etter Labor Day) og avsluttes med Super Bowl, første søndag i februar. Super Bowl er sammen med Mesterliga-finalen verdens to mest sette årlige sports begivenheter, med over 100 millioner seere. Super Bowl Sunday er for mange amerikanere en stor festdag.

Regler og Spillets gang[rediger | rediger kilde]

Banen[rediger | rediger kilde]

En amerikansk fotballbane
Tallene indikerer antall yards fra nærmeste målsone

Banen er 120 yards (109,7 meter) lang og 160 fot (48,8 meter) bred og avgrenses av sidelinjer og sluttlinjer som ikke regnes som en del av banen. Ti yards fra hver sluttlinje er det en mållinje. Det er 100 yards mellom hver mållinje. Området fra og med mållinjen og fram til sluttlinjen utgjør målsonen. Midt på sluttlinjen, står målstengene. Målstengene er 18 fot og 6 tommer (5,64 meter) fra hverandre og har en tverrligger 10 fot (3,05 meter) over bakken.

For å gjøre det lettere for spillere, dommere og publikum å avgjøre hvilken yard-linje ballen ligger på, er banen markert med et rutenett. Heltrukne linjer går på tvers over banen hver 5. yard, og er ofte nummerert for hver 10-yard, fra hver mållinje og til 50-yard-linjen på midtbanen. To rader med korte linjer, som kalles midtsonemerker («hash marks»), løper med en yards-intervaller, parallelt med sidelinjene, nær midten av banen. Et hvert forsøk starter med ballen mellom midtsonemerkene. Grunnet dette rutenettet blir banen noen ganger referert til som «the gridiron» (grillristen).

Avspark

Myntkast og Avspark[rediger | rediger kilde]

En kamp deles inn i fire perioder («quarters») som hver er på 15 minutter tilnærmet effektiv spilletid. Første og andre periode utgjør første halvdel («half»), mens tredje og fjerde periode utgjør andre halvdel. Mellom første og andre halvdel er det en 12 minutters pause. Hver halvdel starter med et avspark, mens spillet fortsetter (etter sidebytte) i andre og fjerde periode der det endte i henholdsvis første og tredje periode.

Under et avspark sparker det ene laget ballen fra sin 35 yard-linje over til motstandernes banehalvdel. Det andre laget tar i mot ballen og løper den tilbake så langt de kan. Det mottakende laget får så starte med ballen der ballbæreren ble taklet. Før sparket må alle spillere på det sparkende laget være bak yard-linjen der ballen ligger. Det mottakende laget må tilsvarende befinne seg på sin side av yard-linjen som er 10-yards unna ballen (dvs. det sparkende lagets 45 yard-linje).

Før kampen begynner slår lagenes kapteiner mynt om hvem som skal begynne med ballen og hvilken banehalvdel lagene skal forsvare. Vinneren av myntkastet har første valg og kan velge ett av følgende valg:

  • Sparke ballen til motstanderen under avsparket
  • Motta ballen (motstanderen sparker) under avsparket.
  • Hvilken banehalvdel laget skal forsvare.
  • Utsette valget til andre halvdel

Deretter alternerer lagene helt til alle valg er avgjort.

Forsøk[rediger | rediger kilde]

En forsøksboks (down box) indikerer at det er første forsøk

Hoveddelen av kampen deles inn i forsøk (Downs). Det laget som har besittelse av ballen kalles det angripende laget (offence), mens det andre laget kalles det forsvarende laget (defence). Det angripende laget har fire forsøk på flytte ballen tilsammen 10 yards (9,1 m) nedover banen. Klarer de det får de fire nye forsøk. Mislykkes de vil det forsvarende laget overta besittelse av ballen og lagene bytter roller. Før hvert forsøk stiller lagene seg opp på hver sin side av ballen, separert av en tenkt linje som kalles «line of scrimmage». Forsøket starter når «center» «snapper» ballen, dvs. overleverer eller kaster ballen bakover mellom beina, til «quarterbacken». Under et forsøk vil det angripende laget gjennomføre et forhåndsdefinert spill («play»). Disse spillene inneholder en detaljert plan for hva hver spiller skal gjøre under det aktuelle forsøket og er innøvd på forhånd. Det finnes en nærmest uendelig mengde forskjellige spill, men de kan grovt sett kategoriseres som enten løpespill eller pasningspill.

På et typisk løpespill gir quarterbacken ballen videre til en «runningback» som løper med ballen nedover banen. Resten av laget vil blokkere forsvarsspillerne så runningbacken har fri bane og ikke blir taklet.

På et typisk pasningsspill kaster quarterbacken ballen til en «wide receiver» som løper et avtalt mønster, for å riste av seg forsvarsspillerne, og tar i mot ballen. Det angripende laget kan kun kaste ballen forover én gang per forsøk og kun fra bak scrimmage-linjen. Foroverpasningen er en viktig faktor som skiller amerikansk fotball og rugby. I likhet med rugby kan ballen når som helst overleveres eller kastes bakover eller sidelengs.

Ballen blir død (og gjeldende forsøk er over), når:

  • En hvilken som helst del av ballførerens kropp, bortsett fra hånda eller foten hans, berører bakken, eller ballbærerens progresjon framover blir stanset av motstanderlaget.
  • En ufullstendig foroverpasning treffer bakken, uten å ha blitt tatt i mot.
  • Spilleren med ballen løper ut over sidelinjen.
  • Ballen går ut av banen eller berører noe eller noen utenfor banen.
  • Et lag scorer.

Etter at forsøket er over vil ballen plasseres den ble død. Hvis ballen ble død nær sidelinjen vil den plasseres nærmere midten av banen, på innsiden av nærmeste midtsonemerke («hash mark»). Etter en ufullstendig pasning blir ballen plassert der forrige forsøk startet. Etter en «touchback» plasseres ballen på 20 yard-linjen

Fjerde forsøk[rediger | rediger kilde]

Fordi «field position», dvs. hvor langt nedover banen man er, kan være veldig avgjørende i kamp, er det regnet som veldig risikabelt å «gå for det» på fjerde forsøk. Å mislykkes på fjerde forsøk gir det forsvarende laget besittelse av ballen på det punktet ballen blir død. Dette kalles «turnover on downs» og er veldig ufordelaktig for det laget som mislyktes og gir motstanderen god «field position». For et lag som ikke har lykkes med å flytte ballen ti yard på sine første tre forsøk, er det derfor vanlig å «punte» på fjerde forsøk. Under en punt tar «punteren» i mot en lang snap fra center, slipper ballen og sparker den, over til motstanderen, før den treffer bakken (ikke ulikt ett utspark fra keeper). Målet er å takle spilleren som tar i mot punten så langt ned på banen som mulig, og dermed tvinge motstanderen til å starte sin forsøksserie så langt unna scoringsposisjon som mulig. Det er vanlig å punte ballen med en slik høyde at medspillere rekker å løpe ned til der motstanderen står klar til å ta i mot ballen, i det ballen lander. Dette reduserer motstanderens mulighet til å avansere ballen. For å beskytte seg selv og for å forhindre en kraftig takling like etter mottak, kan mottakeren av en punt signalisere for et fritt mottak («fair catch»). Mottakeren sier fra seg retten til å avansere med ballen (ballen blir død ved mottak) i bytte mot at det sparkendelaget ikke kan takle ham.

Hvis laget ikke er langt unna motstanderens målstenger er det vanlig å forsøke å score et field goal istedenfor å punte på fjerde forsøk. Under et field goal snappes ballen til en holder, ca. 7 yards bak center, som plasserer ballen på bakken og holder den på plass til «kickeren» sparker ballen mot motstanderens målstenger. Hvis field goal forsøket mislykkes overtar motstanderen ballen der ballen ble sparket fra.

Scoring[rediger | rediger kilde]

Det er flere måter å få poeng i amerikansk fotball:

  • En «touchdown» scores ved at det angripende laget kontrollerer ballen i motstanderens målsone. En touchdown er verd 6 poeng, og gir dessuten det scorende laget et ekstrapoengforsøk. På ekstrapoengforsøket får det scorende laget ballen på motstanderens 2 yardlinje og kan herfra enten sparke ballen gjennom målstengene for 1 poeng; eller flytte ballen inn i målsonen enda en gang for to poeng. Dette kalles «two-point conversion».
  • Et «field goal» scores ved at det angripende laget sparker ballen gjennom målstengene og over tverrliggeren. Field goal er verd 3 poeng.
  • En safety scores når ballen blir død i det angripende lagets målsone og det angripende laget er ansvarlig for at ballen havnet der. For eksempel ved at det forsvarende laget takler ballbæreren bak hans mållinje. En safety er verd 2 poeng for forsvaret, og tvinger det angripende laget til å gi fra seg ballen via en «safety punt».

Etter en scoring (unntatt en safety), sender det scorende laget ballen til motstanderen via et «avspark».

Turnovers[rediger | rediger kilde]

Itillegg til turnover on downs og etter en punt, kan det forsvarende laget overta ballen ved å frarøve det angripende laget ballen, dette kalles en «turnover» og er katastrofalt for det angripende laget som ikke bare mister ballen og muligheten til score, men det gir som regel også motstanderen ballen i god field position. Det forsvarende laget kan stjele til seg ballen på to måter:

  • ved å avskjære en foroverpasning, kalt «interception» (pasningsbrudd).
  • eller, ved å gjenerobre en «fumble», dvs. en ball som er løs etter at ballbærer mistet den ut av hendene.

Det er ikke uvanlig at det forsvarende laget scorer en touchdown på en turnover ved å returnere passningsbruddet eller en gjenerobret fumble til motstanderens målsone.

Tidtakning[rediger | rediger kilde]

Kampklokken starter på 15 minutter ved begynnelsen av hver periode og teller nedover. Perioden er over når kampklokka når 0 og ballen er død. Et forsøk som startet før tiden løp ut spilles likevel ferdig.

Kampklokka stopper:

  • når ballen/ballfører går ut av banen
  • når en ufullstendig foroverpasning treffer bakken
  • ved en scoring
  • etter et regelbrudd
  • når et lag tar en timeout
  • for "two minute warning"
  • etter at lagene bytter besittelse av ballen

Kampklokken starter igjen når den ballen settes i spill, eller når dommerne har plassert den på riktig sted og blåser klart for spill.

Hvert lag har tre «timeouts» per halvdel av kampen, som kan brukes til å stoppe klokken når man er i tidsnød. Tiden stoppes også to minutter før slutten av en halvdel for «two minute warning». Det er ofte i de siste to minuttene at timeoutene benyttes og disse to effektive spilleminuttene kan i enkelte tilfeller ta ganske mange klokkeminutter.

Mellom hvert forsøk må det angripende laget sette ballen i spill før spillklokken løper ut. Spillklokken starter på 40 sekunder når et forsøk er over, eller i enkelte tilfeller på 25 sekunder når hoveddommer blåser klart for spill.

Regelbrudd[rediger | rediger kilde]

Regelbrudd straffes ved at ballen flyttes 5, 10 eller 15 yards mot det feilende lagets målsone. En straff kan dog ikke flytte ballen lengre enn halve distansen til det feilende lagets målsone. Etter at straffen er utmålt spilles forsøket om igjen. Unntaket er visse regelbrudd av det angripende laget hvor retten til å gjenta forsøket bortfaller (loss of down). Visse regelbrudd av det forsvarende laget gir det angripende laget automatisk nytt første forsøk (og dermed fire nye forsøk) i tillegg til yard-straffen. Det angripende laget får også nytt første forsøk hvis yard-straffen flytter ballen forbi linjen som skal nåes.

En dommer og et flagg

Dommere[rediger | rediger kilde]

Det er 7 dommere (eng. «officials») på banen (lavere nivåer kan spilles med så lite som fire eller fem). De forskjellige dommerne i et dommerlag har ulike oppgaver og ansvarsområder. Det gjør at dommerlaget sammen kan dekke et stort område og mange hendelser under et hvert forsøk. En dommer som oppdager et regelbrudd, kaster et gult «flagg» (dvs. et vektet tøystykke på størrelse med et lommetørkle) på banen for å markere at det har skjedd et regelbrudd, og hvor det skjedde. Spillet stoppes ikke, og det blåses ikke i fløyta før forsøket er over (unntatt ved tjuvstarter og andre dødballsregelbrudd som skjer før eller idet forsøket starter). Når forsøket er over, samles dommerne for å melde fra om hva de har sett. Straffen blir så presentert til det fornærmede lagets kapteiner som kan velge om de vil akseptere straffen, og spille forsøket på nytt etter at straffen er utmålt, eller avslå straffen og godta resultatet av spillet. Mens de andre dommerne måler ut straffen, annonserer hoveddommeren straffen til publikum.

Videodømming[rediger | rediger kilde]

En hovedtrener (Head Coach) som er uenig i en dommeravgjørelse kan kaste et rødt flagg på banen, dette kalles en «challenge». Hoveddommeren vil da ta en kikk på tv opptak av den aktuelle hendelsen og avgjøre om den opprinnelige avgjørelsen var korrekt. Avgjørelsen blir reversert hvis hoveddommeren finner udiskuterbare videobevis på at den var gal. Hvis det opprinnelige avgjørelsen var korrekt, eller det ikke finnes tilstrekkelige bevis, blir avgjørelsen stående og laget som utfordret avgjørelsen mister en timeout. Det røde flagget kan brukes 2 ganger hver kamp og kun harde fakta kan utfordres (f.eks var ballen over linja? Landet pasningmottakeren inne på banen?). Et lag får en tredje mulighet om de har fått medhold i begge sine originale «challenges». I løpet av de siste to minuttene av hver halvdel, og i eventuelle ekstraperioder, er det kun en videodommerassistent som kan avgjøre om hoveddommer skal revurdere en avgjørelse, dette kalles «booth review». Fra og med 2011 sesongen blir alle scoringer automatisk vurdert av videodommerassistenten.

Personlig utstyr[rediger | rediger kilde]

Shea Smith, tidligere quarterback for Air Force Falcons, ser etter pasningsalternativer under Armed Forces Bowl i 2007

Spillerne i amerikansk fotball har personlig beskyttelse på seg for å forhindre skader.

Utstyr som er påbudt:

  • Hjelm
  • Tannbeskytter
  • Skulder- rygg- og brystbeskyttelse
  • Lår- halebein- og knebeskyttere

I tillegg brukes gjerne også:

  • Susp
  • Magebeskyttelse
  • Arm- og håndbeskyttere

Posisjoner[rediger | rediger kilde]

Amerikansk fotball tillater ubegrenset bytting, hvor spillere kan komme inn eller forlate banen i et hvert stopp i spillet. Dette gjør at lagene har egne spillere for offense og defense, og «special teams». Spillerne er derfor spesialister for sin posisjon, og spiller kun der. Dette gjør at man sjelden ser de samme 11 på banen veldig ofte. Med reserver kan et profesjonelt lag ha med seg 45 spillere til en kamp. De kan ha 53 spillere i stallen når sesongen er begynt.[2] Spillerne deles inn i kategorier akkurat som i (engelsk) fotball.


Her vises typiske offensive og defensive formasjoner. Offense (Blå) består av quarterback (QB), fullback (FB), tailback (TB), wide receivers (WR), tight end (TE), og offensive linemen (C, OG, OT). Defense (rød) består av defensive line (DL, DE), linebackers (LBs), cornerbacks (CB), strong safety (SS) og free safety (FS). Fordi et lag kan bytte en eller flere spillere mellom hvert down, kan antallet spillere på hver posisjon variere. Her er offense i en normal I-formasjon mens defense er i et normalt 4-3 forsvar.

Offense - Det angripende lag[rediger | rediger kilde]

  • Offensive line beskytter quarterbacken, slik at han kan få tid til å kaste ballen eller åpner opp i forsvarets «defensive line», slik at man kan løpe ballen gjennom. Dette er de største gutta på banen og ser ofte ut som sumobrytere. Disse spillerne kan ikke motta kast og heller ikke løpe med ballen, hvis ikke noen har mistet den, og de plukker den opp. Denne enheten består av:
  • Center – stiller opp over ballen og foretar «snap». Deretter beskytter han quarterbacken.
  • Guard – Står nærmest center og danner en "lomme" rundt quarterbacken sammen med center og tackle. Denne kalles «the pocket».
  • Tackle – Står utenfor guards på line of scrimmage. Er med på å danne the pocket, og "slåss" med motstanderens defensive line.
  • Tight end – stiller opp ytterst på offensiv linje og kan utgjøre en del av linjen. Man kan spille uten «tight end», med en "tight end", enten til høyre eller venstre, eller to. Disse kan opptre som offensiv linje og blokkere, men i motsetning til resten av offensiv linje kan tight end løpe med ballen eller motta kast. Det mest vanlige er at de blokkerer eller løper ut for å motta kast. På grunn av dobbeltrollen er dette store gutter, men med svært gode atletiske evner.
  • Quarterback – Ballfordeler og kapteinen på det angripende laget som gir angrepsinstrukser og avleverer ballen til løp eller kaster ballen. Har navnet sitt fordi han stiller opp på kvart (quarter) distanse mellom center og fullback.
  • Wide receiver – Tar i mot ballen når den blir kastet. Det er alt fra to-fem wide-receivere på banen, og de stiller opp nær sidelinjen, enten på hver sin side av «center», eller på samme side. De er som regel svært raske og gode til å ta i mot. Ser ut som sprintere.
  • Running back – Personen som løper med ballen ved løpespill. De stiller opp enten ved siden av quarterbacken eller bak ham, klare til å motta ballen ved løpespill. De kan også blokkere dersom quarterbacken skal kaste ballen. Disse gutta er gjerne svært raske, men de er som regel større enn wide receiver, fordi de ofte må bruke styrke til å blokkere eller for å presse ut en yard eller to til etter å ha blitt taklet. Ofte er det to running-backer på banen, og de er:
  • Fullback – Back som i det moderne NFL brukes mye i blokking, men løper også med ballen. Løper gjerne foran og beskytter halfbacken. Tidligere løp Fullbacker mye mer med ballen, da running game var mer utbredt.
  • Halfback – Back som brukes mye til å løpe med ballen. Litt lettere en Fullbacken.
  • Tailback – Det samme som en halfback, bare at han stiller opp bak fullbacken. Men oppgaven er den samme.
  • Slot back – Spiller som stiller helt inntil offensiv linje, men stiller opp en yard bak. Dette er en posisjon som er mye brukt i proffligaen da spilleren kan løpe ut og motta kast eller kan blokkere, akkurat som «tight end». På grunn av dobbeltrollen er det lettere å forvirre forsvaret i forhold til hvilken plan man har.

Defense - Det forsvarende lag[rediger | rediger kilde]

  • Defensive line skal hindre løpespill eller gjerne takle quarterbacken før han kaster ballen. Består ofte av to «defensive tackles» i midten, med en defensive end på hver side. Noen ganger stiller et lag med tre spillere på linjen. Da stiller det en «nose tackle» (noen ganger kalt nose guard) mellom «defensive ends» på hver side. I senere tid er «nose tackle» blitt mer sjelden i proffligaen på grunn av nye regler som beskytter «center» fra å bli angrepet umiddelbart etter «snap» i visse situasjoner.
  • Cornerback – Dekker wide-receiveren, og skal hindre vedkommende i å motta ballen. Det er som regel to cornerbacker.
  • Nickelback – Om en tredje Cornerback (altså som en femte defensive back) er på banen, kalles denne en Nickelback. Men dette er lite brukt, og er ikke en startposisjon.
  • Linebacker – Står bak defensive line og skal både stoppe løp- og kastespill. Det er gjerne en av disse som er kaptein på det defensive laget, siden disse spillerne mottar mest informasjon gjennom spillet. Det er som oftest tre eller fire linebackere på banen, og man skiller mellom inside linebacker og outside linebacker (om de spiller nær midten av banen eller nærmere sidelinjen).
  • Safety – Står bak linebackerne igjen og er siste linje i forsvaret. Ved løpespill er de siste mulighet til å stoppe ballbæreren, og ved kastespill dekker de som regel en wide receiver. Man spiller som regel med en eller to safeties. Hvis man bruker to kalles de free safety og strong safety. Strong safety stiller på samme side av ballen som tight end.

Special Teams[rediger | rediger kilde]

  • Punter – sparker ballen ved punts. De ser ut som et volley-spark. Punteren slipper ballen ned og sparker den.
  • Kicker – sparker field goals, kickoffs og free kicks.
  • Long Snapper – er spesialisert for å ta snap ved field goals og punting. Da skal balle kastes bak mye lengre enn ved et vanlig snap.

Strategi[rediger | rediger kilde]

Hvor mange spillere man har på hver posisjon og hvor de står, kommer an på hva som passer best med spillet man kjører, og man varierer ofte om det skal være for eksempel tre eller fire linebackere på banen eller en eller to running-backer. Det er ingen regler som tilsier hvor på banen spillere skal stå, med unntak av at det offensive laget må ha minst sju spillere på LOS (line of scrimmage) og at spillere som ikke er på LOS må stå minst én yard bak.

Det finnes veldig mange formasjoner for angrepet. For forsvaret er de vanligste 4-3 eller 3-4, der det første tallet angir antallet på forsvarslinjen og det andre tallet angir antallet «linebackere». Det gjenstår i begge tilfeller fire spillere fordelt på «corners» og «safeties». Disse kalles med et felles ord for «secondary» ut i fra tankegangen at de er 2. linje i forsvaret, mens forsvarslinjen og «linebackers» er første linje forsvarere.

Akkurat som angrepet har valget mellom å løpe eller kaste ballen har forsvaret valget mellom å spille sone eller mann mot mann-markering. På lavere nivåer er sistnevnte vanligst, mens soneforsvar er mest vanlig i proffligaen. I de senere år har reglene blitt endret så det er blitt flere og flere kastespill. Før var de ikke vanlig at angrepet stilte med fem «wide receivers» da de da har oppgitt mye av trusselen ved løpespill og forsvaret kan fokusere på å stoppe kastespill. Som mottrekk er avanserte soneforsvar blitt utviklet.

Det er ellers en rekke funksjoner som inngår i «special teams».

Running Game[rediger | rediger kilde]

Når quarterbacken mottar ballen etter snap, kan han enten kaste den, springe med ballen selv, eller gi den til en running back som er spesialist i å springe med ballen. Å springe med ballen regnes som den tradisjonelle metoden å spille fotball på. Dette er en vanskeligere måte å avansere på enn passinger, men mindre risikofylt, siden en pasning kan bli blokkert av motstanderen (interception). En fumble er mye mindre sannsynlig. En running back er gjerne kraftig, men også rask, som gir ham stor gjennombruddskraft. Et lag som bruker mye løping med ballen sies å bruke «running game».

Passing Game[rediger | rediger kilde]

Pasningsspill er foretrukket i dagens NFL. Det er eksplosivt og kan snu kamper i en fei. Det er litt mer risiko enn ved å løpe ballen, men avansementet opp banen kan tidobles kontra å springe med ballen.

Terminologi[rediger | rediger kilde]

  • Forsøk (Down) – Et forsøk er et avsnitt av kampen som starter når ballen snappes eller sparkes og ender når ballen blir erklært død. Et lag har fire forsøk på å få ballen 10 yards fremover. Klarer man det, får man fire nye forsøk.
  • Droppspark (Drop kick) – Et drop kick er rett og slett å sprette ballen i bakken, og sparke den i det den treffer bakken. Det er svært uvanlig å gjøre dette. Da Doug Flutie gjorde dette den 1. januar 2006, hadde det ikke blitt gjort i NFL på 65 år![3]
  • Målsone (End zone) – Ytterste sone av hver langside. Er 10 yards lang og 160 fot bred, som banen ellers.
  • Ekstrapoeng – Et vellykket forsøk på å sparke ballen mellom motstanderens målstenger etter en «touchdown», gir ett poeng. «Snap» utføres fra 2-yard-linjen og ballen sparkes fra 9 yard linjen, som gir 19 yard distanse til målstengene inkludert 10 yards for «end zone».
  • Field Goal – Et vellykket forsøk på å sparke ballen mellom motstanderens målstenger, uten en «touchdown» først, som gir tre poeng.
  • Fourth down conversion – Dersom en kamp går mot slutten og et lag ligger under vil angripende lag bruke fjerde forsøk, som et normalt forsøk, i stedet for å gjennomføre en punt, i et siste forsøk på å nå de 10 yard man trenger. Dersom dette er vellykket vil laget beholde ballen og få fire nye downs, og på denne måten fortsatt ha muligheten til å ta igjen ledelsen.
  • Fumble – Ballbærer mister/glipper ballen. Den er da fritt vilt, og det laget som plukker opp ballen har kontroll på den.
  • Hail Mary-pasning – Ved få sekunder igjen kan et lag i poengnød forsøke et desperat kast nedover banen. Under et "Hail Mary"-spill sender laget opp til 5 «wide receivere» spurtende mot motstanderens «end zone» mens «quarterbacken» sender en pasning. Denne strategien har liten sjanse til å lykkes og utføres som regel som en siste utvei.
  • Pasningsbrudd (Interception) – En avskjering av en passning av en spiller på det forsvarende lag. Medfører bytte av ballbesittelse.
  • Avspark (Kick off) – Spark fra bakken til motstanderenes spillere. Gjøres ved kampstart, etter pause, og etter «touchdown» eller «field goal», av laget som scoret.
Line of scrimmage på 48 yard linjen Offense til venstre.
  • Line of scrimmage – En tenkt linje på tvers av banen der ballen legges før en down. Ingen spillere kan krysse line of scrimmage før ballen er satt i spill (snap). Alle passninger fremover på banen må kastes fra bak line of scrimmage.
  • On-side kick – som ved en fourth down conversion gjøres dette dersom et lag ligger under og det er lite tid igjen av kampen. Ved «kickoff» i stedet for å sparke ballen langt inn på motstanders banehalvdel vil kicker forsøke å sparke ballen til en medspiller slik at laget kan beholde ballen. Et on-side kick må sparkes minst 10 yards frem før en medspiller kan plukke opp ballen.
  • Out of bounds – En spiller løper ut over sidelinjen på banen, og spillet stopper.
  • Plassert spark (Place kick) – Brukes av kicker når han skal forsøke et field goal. Ballen holdes av en med spiller, ofte punteren eller reserve quarterbacken.
  • Punt – Spark fra angrepet til motstanderenes spillere for å legge mest mulig distanse mellom ballen og egen målsone. Gjøres kun på fjerde forsøk. Ser ut som et volley-spark.
  • Sack – Når en forsvarsspiller kommer gjennom offensive line og greier å takle quarterbacken før han får kastet ballen.
  • Safety – Når ballen blir død i det angripende lagets målsone, f.eks ved at ballbærer blir tacklet der. Gir to poeng til det forsvarende laget, og det angripende laget må punte.
  • Snap – setter spillet i gang ved at centeren sender ballen mellom føttene sine, vanligvis til quarterbacken. Ved field goal forsøk brukes en Long Snapper som spesialiser seg i lange snap.
  • Touchdown – Et vellykket forsøk på å føre ballen inn i motstanderens målsone. Gir seks poeng (pluss muligheten for ett eller to ekstrapoeng).
  • Two-point conversion – Et vellykket ekstrapoengforsøk, fra 2-yard-linjen, på å løpe eller kaste ballen til en mottaker inne i motstanderens målsonen etter en "touchdown", gir to poeng. Dette gjøres istedenfor «extra point».

Amerikansk fotball i Norge[rediger | rediger kilde]

Det første organiserte laget i Norge som spilte amerikansk fotball ble grunnlagt i 1983 under navnet Oslo Yellow Bees, av en kameratgjeng fra Oppsal og Lambertseter. Laget er dermed eldst i Norge hva gjelder organisert amerikansk fotball. Laget heter i dag Vålerenga Trolls (VIF Trolls).

Det er først og fremst gjennom Norges Amerikanske Idretters Forbund (NAIF) at det spilles amerikansk fotball i Norge. NAIF organiserer seriespill for senior, U19, U17 og U15, samt Norgesmesterskapet i amerikansk fotball for senior, U19 og U17. På midten av 2000-tallet var det en egen liga på Sørlandet, med navnet Sørlandets football liga.

I 2013 stiller følgende lag i NAIFs seriespill:

Norge stiller med landslag både på senior og junior nivå, og er knyttet opp til Norges Idrettsforbund (NIF).

Andre lag med egne artikler på Wikipedia[rediger | rediger kilde]

Varianter av amerikansk fotball[rediger | rediger kilde]

Selv om det vanligste er å spille amerikansk fotball med 11 mann som beskrevet ovenfor, eksisterer det likevel en rekke forskjellige varianter av spillet. Det er også verd å merke seg at reglene man følger, kan variere fra nivå til nivå og fra variant til variant (Eks: mellom college og NFL, eller mellom arena football og flag football).

  • 11-mannsfotball – Tradisjonell variant, som beskrevet over.
  • 9-mannsfotball – Mye det samme som 11-mannsfotball, men med to spillere mindre (ofte tatt fra offensive og defensive line) på en smalere bane. Denne varianten benyttes også på lavere nivå i Norge, men gjerne uten at banen er smalere.
  • 6-mannsfotball – En variant som benyttes av små high schools i flere amerikanske stater, bl.a. Texas. Har også vært foreslått som et rekrutteringsformat i Norge med eget regelsett, uten at dette foreløpig har blitt noen realitet.
  • «Flag football» – Fotball uten utstyr. Man benytter seg her av et flagg som henger ut fra livet. Tar en motstander flagget, regnes det som tackling. Ellers en del endringer fra 11-mannsfotball med tanke på offensive og defensive line, m.m.
  • «Arena football» – En innendørsvariant som blir spilt med bare 8 spillere på 50 yards baner.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]